Torild Skard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Torild Skard
Torild Skard (cropped).jpeg
Født 29. november 1936 (80 år)
Oslo
Far Sigmund Skard
Mor Åse Gruda Skard
Søsken Halvdan Skard, Målfrid Grude Flekkøy
Utdannet ved Universitetet i Oslo
Yrke Pedagog, psykolog, embetskvinne, forsker og politiker
Parti Arbeiderpartiet (ekskludert 1959), Sosialistisk Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Kommandør av St. Olavs Orden, kommandør av Løveordenen
Stortingsrepresentant
1973–1977
Valgkrets Akershus
Lagtingspresident
1973–1977
Forgjenger Egil Aarvik
Etterfølger Margit Tøsdal
Direktør for kvinnespørsmål i UNESCO
1984–1986
Formann for UNICEFs styre (Executive Board)
1988–1989
Forgjenger Makoto Taniguchi
Etterfølger Margarita Dieguez
Assisterende utenriksråd for bistand
1991–1994
Forgjenger Bernt H. Lund
Etterfølger Knut Vollebæk
UNICEFs regionaldirektør for Vest- og Sentral-Afrika
1994–1998
Forgjenger Stanislas Adotevi
Etterfølger Rima Salah
Leder for Norsk Kvinnesaksforening
2006–2013
Forgjenger Berit Kvæven
Etterfølger Margunn Bjørnholt

Torild Skard (født 29. november 1936 i Oslo) er en norsk psykolog, embetskvinne og SV-politiker. Hun er internasjonalt kjent som forkjemper for kvinners og barns rettigheter, og har hatt en rekke verv og stillinger i FN, bl.a. som styreformann for UNICEF.

Skard var en av de mest sentrale politikerne i Sosialistisk Folkeparti og det senere Sosialistisk Venstreparti fra etableringen i 1961 og gjennom 1960- og 1970-tallet. Hun var stortingsrepresentant for SV i perioden 1973–1977 og var samtidig lagtingspresident og nestleder for Justiskomitéen; hun var første kvinne med presidentverv på Stortinget.[1]

Etter at hun forlot Stortinget arbeidet hun som forsker og embetskvinne. Hun var forsker ved Arbeidspsykologisk institutt 1978–1984, direktør for kvinnespørsmål i UNESCO 1984–1986, ekspedisjonssjef for multilateral avdeling i Departementet for utviklingshjelp og for samme avdeling i Utenriksdepartementet 1986–1991, assisterende utenriksråd for bistand 1991–1994, UNICEFs regionaldirektør for Vest- og Sentral-Afrika 1994–1998 med ansvar for UNICEFs arbeid i 23 land, spesialrådgiver i Utenriksdepartementet 1999–2003 og seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt 2003–2011.

Skard var leder for UNICEFs internasjonale programkomité 1987–1988 og var styreleder i UNICEF internasjonalt 1988–1989. Hun var leder i Norsk Kvinnesaksforening 2006–2013, nestleder i styret for Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål 2005–2008 og en sentral pådriver for etableringen av Norges kvinnelobby. Hun har skrevet flere bøker, blant annet Mødrenes kontinent om utvikling i Afrika (2001) og Maktens kvinner om kvinnelige toppolitikere over hele verden (2012). Skard ble i 2012 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden for sin «innsats for kvinner og barns rettigheter».

Familie og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Skard er datter av professor i amerikansk litteratur Sigmund Skard og barnepsykologen Åse Gruda Skard. Hun er barnebarn av Halvdan Koht og Karen Grude Koht, Matias Skard og Gyda født Christensen. Hun er tvillingsøster av Målfrid Grude Flekkøy og søster av Halvdan, Åsmund og Anne Skard. Hun var gift med Berge Furre 1962–1965. I 1977 ble hun samboer med tidligere stortingsrepresentant for SV Kåre Øistein Hansen, og de ble gift i 1994.[2]

Da krigen kom til Norge i 1940 var Skards morfar Halvdan Koht landets utenriksminister, og Skards foreldre flyktet først til Sverige og siden til USA med sine barn. Den strabasiøse ferden gikk med Den transsibirske jernbane til Vladivostok, med båt og tog til Yokohama og med skip over Stillehavet. Familien kom til USA i desember 1940, og Torild Skard vokste i perioden 1940–1945 opp i Washington.[3]

Tidlig karriere og politisk engasjement[rediger | rediger kilde]

Etter examen artium i 1954 ble hun utdannet lærer ved Sagene lærerskole i Oslo (1958), cand.mag. med fagene sosiologi, fransk og pedagogikk ved Universitetet i Oslo (1962) og cand.paed. ved samme universitet (1965). I 1975 ble hun godkjent som psykolog av Sosialdepartementet. Hun tok også kurset Cours de Civilisation Française i Paris 1955–1956.

Skard ble som 19-åring medlem av AUF og av Sosialistisk Studentlag, som da var tilsluttet Arbeiderpartiet, og ble leder i Sosialistisk Studentlag i 1959. Samme år ble hun ekskludert fra Arbeiderpartiet sammen med de fleste medlemmene i laget i etterkant av det såkalte påskeopprøret året før. Fra etableringen i 1961 var Skard en sentral figur i det nye partiet Sosialistisk Folkeparti, og var leder for Sosialistisk Studentforbund i 1961. Hun kom med i avisen Orientering i 1958 og var medlem av redaksjonskomiteen i periodene 1962–1965 og 1969–1971. Hun var en av avisens få markante kvinnelige skribenter på 1960-tallet, og arbeidet for å få mer kultur- og sosialstoff i spaltene. Skard var også leder for studenttinget ved Universitetet i Oslo 1961–1962.

Mellom 1954 og 1961 jobbet hun i flere perioder som lærer i Oslo og Bærum. Hun var sekretær for Sosialistisk Folkepartis stortingsgruppe 1962–1963, redaksjonsassistent og redaksjonssekretær i Norsk Pedagogisk Tidsskrift 1964–1972, lektor ved Statens spesiallærerhøyskole 1965–1972, gruppeleder i de kommunale fritidsklubbene for ungdom i Oslo 1965–1967, skolepsykolog ved Oslo Helseråds avdeling for barne- og ungdomspsykiatri 1965–1967, forsker ved Institutt for samfunnsforskning 1968–1969 og universitetslektor og fra 1975 førstelektor i sosialpolitikk ved Universitetet i Tromsø 1972–1978.

Skard var styremedlem i Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC 1970–1973. I 1971 var Skard sentral i det såkalte kvinnekuppet, en aksjon for å få flere kvinner inn i kommunestyrene ved kommunevalget det året, og hun ble innvalgt i Oslo bystyre. Skard utgav senere en bok om aksjonen.

Stortingsrepresentant[rediger | rediger kilde]

Skard var vararepresentant på Stortinget for Oslo 1965–1969, som representant for Sosialistisk Folkeparti. Hun var stortingsrepresentant for Akershus 1973–1977. Hun var da president i Lagtinget og nestleder i Justiskomitéen. Skard var både den første kvinnelige lagtingspresidenten og den første kvinnen til å ha et presidentverv på Stortinget overhodet. Som stortingsrepresentant representerte hun Sosialistisk Valgforbund, senere Sosialistisk Venstreparti (SV). Hun jobbet aktivt for å få vedtatt likestillingsloven og abortloven og engasjerte seg også i miljøvernspørsmål.

Hun har skrevet om tiden på Stortinget i bøkene Utvalgt til Stortinget (1980) og Hverdag på Løvebakken (1981). Hun uttalte i 2003 at «Jeg skrev Hverdag på Løvebakken for å fortelle om politikkens hverdag. Jeg var forberedt på å være i opposisjon, men det ble tøffere enn jeg trodde. SV fikk 16 stykker inn på Stortinget i 1973, noe som førte til en forventningseksplosjon, samtidig som den politiske maktesløsheten ble maksimalt aksentuert ved at de andre partiene gikk inn for å redusere vår innflytelse».[4]

Etter Stortinget[rediger | rediger kilde]

Etter at hun forlot Stortinget var hun forsker ved Arbeidspsykologisk institutt (det nåværende Arbeidsforskningsinstituttet) 1978–1986 (permisjon fra 1984). Hun var også leder for den norske nasjonalkommisjonen for UNESCO 1977–1984.

Karrière i Utenriksdepartementet og FN[rediger | rediger kilde]

Med permisjon fra stillingen ved Arbeidspsykologisk institutt var hun direktør for kvinnespørsmål i UNESCO 1984–1986, med arbeidssted i Paris. Stillingen var finansiert av Norge. Etter at hun kom tilbake til Norge var hun ekspedisjonssjef i multilateral avdeling i Departementet for utviklingshjelp 1986–1989, ekspedisjonssjef i multilateral avdeling i Utenriksdepartementet 1990–1991 og spesialråd (assisterende utenriksråd) for bistand i Utenriksdepartementet 1991–1994. Som assisterende utenriksråd for bistand var hun bistandsministerens nærmeste medarbeider og øverste embetsmann. Hun ble i 1994 etterfulgt som assisterende utenriksråd for bistand av Knut Vollebæk. Hun var også leder for UNICEFs internasjonale programkomité 1987–1988 og formann for UNICEFs internasjonale styre (Executive Board) 1988–1989. Hun var varamedlem av rådene for Den afrikanske utviklingsbank, Den interamerikanske utviklingsbank og Den asiatiske utviklingsbank 1990–1994.

Borgerkrigen i Sierra Leone raste for fullt i 1990-årene. Her er en skole ødelagt av Revolutionary United Front

Fra 1994 til 1998 var hun UNICEFs regionaldirektør for Vest- og Sentral-Afrika, med arbeidssted i Abidjan i Elfenbenskysten og med ansvar for UNICEFs arbeid i 23 afrikanske land. Som regionaldirektør var Torild Skard en av de mest sentrale personene i å håndtere de humanitære katastrofene under Afrikas mange borgerkriger på 1990-tallet, slik som den liberiske borgerkrigen, borgerkrigen i Sierra Leone og borgerkrigen i Den sentralafrikanske republikk. Denne delen av Afrika var verdens mest krigsherjede region på 1990-tallet. «Det er direkte nød i 16 områder i Vest- og Sentral-Afrika grunnet væpnede konflikter eller naturkatastrofer [...] Å bevare menneskesinnet til dem som har opplevd krig og lemlestelse er en vanskelig oppgave. Aller vanskeligst er kanskje å gjøre barnesoldater til barn igjen», uttalte Skard da hun tiltrådte stillingen.[5] UNICEF arbeidet også aktivt mot dødelighet og analfabetisme hos barn og deres mødre, og for å styrke vaksineringen i Vest- og Sentral-Afrika.

Etter at hun kom hjem fra Afrika utgav hun boken Mødrenes kontinent: Blant jentebruder, helbredere og barnesoldater i Vest- og Sentral-Afrika (2001), som er oversatt til en rekke språk. I et intervju i 2003 uttalte hun: «I løpet av årene jeg var i Afrika ble det stadig flere og lengre kriger, og oppgavene vokste med lynets fart. Vi fikk ikke gjort så mange barnesoldater til barn, dessverre, selv om vi greide det med noen. Den mest omfattende oppgaven ble å sørge for at afrikanske barn overlevde sine første år gjennom bedre primærhelsetjeneste, vaksinering og ernæring. Neste spørsmål var hvilket liv de skulle ha, og da kom utdanning og beskyttelse fra vold, prostitusjon, trafficking og barnearbeid inn i bildet».[4]

Hun var spesialrådgiver i Utenriksdepartementet med ansvar for blant annet barnespørsmål 1999–2003, og var i denne perioden blant annet Norges spesialrepresentant for barn i tilknytning til FNs spesialsesjon for barn.

Forskning på kvinner i politikken og senere engasjement[rediger | rediger kilde]

Hun var seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) 2003–2011, og arbeidet med temaet kvinnelige politikere internasjonalt.

Torild Skard (til høyre) sammen med tidligere SV-leder Berit Ås og NKF-leder Margunn Bjørnholt i Malmö i 2014

Fra 2006 til 2013 var hun leder i Norsk Kvinnesaksforening (NKF). Hun var nestleder i styret for Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål 2005–2008, opprinnelig som representant for SVs kvinnepolitiske utvalg, siden som representant for NKF. I 2009 ble hun oppnevnt av regjeringen til medlem av Stemmerettskomiteen, som ble ledet av Kirsti Kolle Grøndahl og som arrangerte 100 års-jubileet for kvinners stemmerett i 2013. Som NKF-leder tok hun initiativ til å utarbeide den første skyggerapporten om Norges implementering av FNs kvinnekonvensjon til FNs kvinnediskrimineringskomité (CEDAW-komiteen). Hun var en sentral pådriver for etableringen av Norges kvinnelobby i sin tid som NKF-leder. Fra 2016 er hun leder for Gina Krog-komiteen.[6]

Hun utgav i 2012 boken Maktens kvinner, som handler om kvinnelige statsledere og regjeringssjefer i hele verden fra 1960 til 2010. Boken ble utgitt på engelsk i 2014 og ble i januar 2016 tildelt utmerkelsen «Outstanding Academic Title» for året som gikk av det amerikanske bibliotekstidsskriftet Choice: Current Reviews for Academic Libraries.

Skard ble intervjuet i TV-serien Mitt livNRK i 2017.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

I 1998 ble hun utnevnt til kommandør av den senegalesiske Løveordenen, en utmerkelse som ble overrakt av Senegals president Abdou Diouf.

Kong Harald V utnevnte i 2012 Skard til kommandør av St. Olavs Orden «for hennes innsats for kvinner og barns rettigheter.»[7]

I 2013 utpekte VG de hundre «viktigste kvinnene» i Norgeshistorien, og Torild Skard ble nr. 40.[8]

Det henger et maleri av Torild Skard på Stortinget, malt av Sonja Krohn.

Torild Skard ble i 2014 utnevnt til æresmedlem av Norsk Kvinnesaksforening.[9] Hun fikk i 2015 Bestemødre for freds ærespris.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Ny radikalisme i Norge (1967)
  • Hva skjer med grunnskolen? (1971)
  • Verksted for selvtillit (1973)
  • Det er Oslo som ligger avsides (1974)
  • Halve jorden - innføring i kvinnepolitikk (1977)
  • «Kvinnekupp» i kommunene (red.) (1979)
  • Utvalgt til Stortinget (1980)
  • Hverdag på Løvebakken (1981)
  • Det uferdige demokratiet - Kvinner i nordisk politikk (medforf. 1983, også utgitt på engelsk som Unfinished Democracy, Pergamon, 1985)
  • Det koster å være kar - særlig når en er kvinne. Kvinnelige journalister i distriktene (1984)
  • Norske kommunestyrer - plass for kvinner? (med Ottar Hellevik, (1985)
  • Mødrenes kontinent: Blant jentebruder, helbredere og barnesoldater i Vest- og Sentral-Afrika (Pax 2001)
    • utgitt på engelsk som Continent of Mothers, Continent of Hope (Zed Books, 2003)
    • utgitt på tysk som Kontinent der Frauen und der Hoffnung (Books on African Studies, 2004)
    • utgitt på fransk som Afrique des femmes, Afrique d'espoirs (L'Harmattan, 2004)
    • utgitt på nederlandsk som Moeders van Afrika (KIT Publishers, 2005)
  • Maktens kvinner: Verdens kvinnelige presidenter og statsministre 1960-2010 (Universitetsforlaget, 2012)
    • utgitt på engelsk som Women of Power: Half a Century of Female Presidents and Prime Ministers Worldwide (Policy Press, 2014)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aase Lionæs (A) var visepresident i Lagtinget i 1965-69 og Magnhild Hagelia (A) varapresident i 1961–1965 , se Torild Skard: Utvalgt til Stortinget, Gyldendal, 1980.
  2. ^ «Berge Furre – Norsk biografisk leksikon». Besøkt 7. august 2016. 
  3. ^ Forlatt av mor og far, Tidsskrift for Norsk psykologforening, vol. 46, nr. 1, 2009, s. 37–44
  4. ^ a b Øyvind Holen: «Steinrulleren», Morgenbladet, 8. august 2003
  5. ^ Per Helge Måseide: «Ny UNICEF-sjef reiseklar», Aftenposten, 5. juli 1994
  6. ^ Gina Krog-komiteen
  7. ^ «Utnevnelse til St. Olavs Orden», kongehuset.no. Besøkt 9. mars 2012.
  8. ^ http://www.vg.no/spesial/2013/norske_kvinner/index.php
  9. ^ Torild Skard utnevnt til æresmedlem av Norsk Kvinnesaksforening, kvinnesak.no

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]