Jens-Halvard Bratz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jens-Halvard Bratz
Født21. april 1920
Død19. januar 2005 (84 år)
Oslo
Beskjeftigelse Industrileder
Parti Høyre
Nasjonalitet Norge
Norges industriminister
1981–1983
ForgjengerFinn Kristensen
EtterfølgerJan P. Syse
Norges Industriforbunds president
1971–1973
ForgjengerHarald Throne-Holst
EtterfølgerRein Henriksen

Jens-Halvard Bratz (født 21. april 1920 i Østre Aker, død 19. januar 2005 i Oslo) var en norsk industrileder og politiker (H). Han var administrerende direktør i Grorud Jernvarefabrikk 1962–1981, en tid da bedriften opplevde voldsom ekspansjon, før han var industriminister i Kåre Willochs regjering 1981–1983. Bratz var særlig opptatt av frihet og samarbeid innen industrien, og innehadde en rekke sentrale styreverv, blant annet som president i Norges Industriforbund og formann i Jern- og Metallvarefabrikkenes Landsforening.[1]

Bakgrunn og yrkeskarrière[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Østre Aker i dagens Oslo i 1920, som sønn av direktør Ragnvald Bratz (1889–1968) og Oline Henriksen (1892–1974). Faren var administrerende direktør ved Grorud Jernvarefabrikk som han grunnla i 1917, hvorfra Jens-Halvard Bratz tidlig fikk arbeidserfaring. Jens-Halvard Bratz giftet seg i 1946 med hoffdame Sissel Lie (1922–1983), datter av Trygve Lie, og som enkemann giftet han seg i 1985 med Evelyn Heje (født Lorentzen). Jens-Halvard Bratz bodde på Furuset under hele sin oppvekst og sitt voksne liv, og gjennom sine store friluftsinteresser var han sterkt knyttet til Østmarka.[1]

Bratz var elev ved Østre Aker middelskole 1933–1937 og tok examen artium ved Oslo handelsgymnasium i 1940. Under andre verdenskrig var han aktiv motstandsmann i Distrikt 13 i Milorg. Etter krigens slutt hadde han studieopphold i Storbritannia og USA 1945–1946. Han ble ansatt i produksjonen ved farens fabrikk i 1941. I ung alder var han igjennom både innkjøp, lønnsforhandlinger, personalsaker og salg, og etterhvert representerte han bedriften i eksterne forhandlinger og organisasjoner.[1] I 1950 ble han disponent, inntil han overtok som administrerende direktør i 1962. Med årene ute i fabrikken fikk han grunnlaget for gode lederegenskaper, og lærte å forstå arbeidernes situasjon, og Bratz ble senere meget avholdt og respektert.[1] Han beskrives gjerne som en åpen og lys personlighet og som karismatisk.[2]

Fabrikken hadde 400 ansatte da han overtok i 1962, men den var inne i en ekspansiv periode, blant annet grunnet den storstilte boligbyggingen etter krigen. Boligbyggingen skapte et stort behov for beslagvarer, slik som dør- og vindushengsler, og etterhvert var det om lag 600 ansatte ved fabrikken.[1] Nye produkter ble sagblader, håndsager og skogsverktøy, som i all vesentlighet hadde blitt importert før den tid, men da den kvalitetsmessige anerkjennelsen også kom internasjonalt, tok Grorud Jernvarefabrikk store markedsandeler både i USA og Europa.[1]

Foruten virket i sin egen bedrift hadde Bratz en rekke styreverv i industribedrifter og var medlem av mange bedriftsforsamlinger. Han innehadde også offentlige verv, blant annet som styreformann i Distriktenes utbyggingsfond 1983–1985 og styreleder i Den Norske Industribank 1984–1987. Bratz var svært aktiv i organisasjonslivet. Blant hans verv kan nevnes formann i Jern- og Metallvarefabrikkenes Landsforening 1965–1968, formann i Oslo krets av Mekaniske Verksteders Landsforening (MVL) 1970–1981, visepresident i Norges Industriforbund 1969–1971, president i Norges Industriforbund 1971–1973 samt ordfører i Norsk Arbeidsgiverforenings sentralstyre 1979–1981 og 1983–1985.

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Han var formann i Høyres økonomistyre 1974–1981, og derav selvskrevent medlem av Høyres sentralstyre og arbeidsutvalg, og var også selvskrevent medlem av Høyres sentralstyre som statsråd 1981–1983.[2] Med dette var han å regne som et politisk ubeskrevet blad da han ble utnevnt til industriminister i Kåre Willochs regjering 14. oktober 1981. Bratz var med sine 61 år regjeringens eldste,[3] og med seg i Industridepartementets politiske ledelse hadde han statssekretær Arnulf Ingebrigtsen og politisk rådgiver Kristin Clemet.

Som industriminister var han omstridt, noe som i ettertid gjerne tillegges hans manglende politiske erfaring heller enn hans faglige kvalifikasjoner.[4] Blant problemene som tårnet seg opp var Kongsberg Våpenfabrikk-saken, med uakseptabelt store avvik i forhold til budsjett for statsbedriften.[4] Dette var langt ifra et enestående eksempel, og man slet med underskudd i en lang rekke statsbedrifter samtidig som at omstillingen uteble.[2] Ifølge Erna Solberg sørget Bratz imidlertid for en snuoperasjon i norsk industripolitikk, vekk fra 1970-årenes omfattende selektive støtteordninger, og la slik grunnlaget for ny vekst.[2] Da han søkte avskjed 16. september 1983 var dette angivelig av personlige grunner.[5] Professor Frank Aarebrot har hevdet at Bratz ble presset ut slik at Jan P. Syse kunne tre inn og rydde opp.[4]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Bratz ble i 1976 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og var i tillegg kommandør av den svenske Vasaordenen fra 1974.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f «Jens-Halvard Bratz». Norsk biografisk leksikon. 
  2. ^ a b c d «Nekrolog: Jens-Halvard Bratz». Aftenposten. 28. januar 2005. 
  3. ^ «Gode gamle dager». Verdens Gang. 20. november 2005. 
  4. ^ a b c «Politikerne som var for smarte». Dagbladet. 16. mars 2004. 
  5. ^ «Syse inn i Regjeringen». Aftenposten. 15. september 1983. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bratz, Jens-Halvard: Kan EEC gi oss mer avansert industri?. Oslo: 1971.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]