Anne Enger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Anne Enger
Anne Enger på Senterpartiets landsmøte 2017 (172726).jpg
Anne Enger på Senterpartiets landsmøte 2017 (Foto: Tore Sætre)
Født9. des. 1949[1]Rediger på Wikidata (73 år)
Trøgstad[1]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker[1]Rediger på Wikidata
Utdannet ved Askim videregående skole, VID vitenskapelige høgskoleRediger på Wikidata
Søsken Inger S. Enger[2]Rediger på Wikidata
Barn Erik LahnsteinRediger på Wikidata
Parti Senterpartiet[1]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Medlem av Den Norske Nobelkomite (2018–2020)Rediger på Wikidata
Østfolds fylkesmann
2004–2015
ForgjengerEdvard Grimstad
Norges kulturminister
17. oktober 1997–8. oktober 1999
RegjeringBondevik I
ForgjengerTurid Birkeland
EtterfølgerÅslaug Haga
Norges olje- og energiminister
26. mars 1999–26. august 1999
RegjeringBondevik I
Konstituert forMarit Arnstad
Senterpartiets leder
1991–1999
ForgjengerJohan J. Jakobsen
EtterfølgerOdd Roger Enoksen
Stortingsrepresentant
1985–2001
ValgkretsAkershus
Anne Enger på Commons

Anne Enger (fra 1975 til 2006 Anne Enger Lahnstein;[3] født 1949) er en norsk embetskvinne og tidligere politiker (Sp). Hun var stortingsrepresentant 1985–2001, kulturminister 1997–1999, fungerende statsminister i 1998 og fungerende olje- og energiminister i 1999. Enger var leder i Senterpartiet 1991–1999. Kampen mot norsk EU-medlemskap gjorde henne til en sentral politiker også utenfor eget parti, og hun fikk tilnavnet «Nei-dronningen» av mediene.[4] Fra 2004 til 2015 var hun fylkesmann i Østfold. Fra 2018 har hun vært medlem av Den Norske Nobelkomite.

Bakgrunn og yrkeskarriere[rediger | rediger kilde]

Hun ble født på en gård i Trøgstad i Østfold 9. desember 1949, som datter av gårdbruker Knut Andreas Enger og kirketjener Aslaug Olberg.[5] Hun er yngre søster til Inger S. Enger.[6] Anne Enger var gift med konsulent Geir Lahnstein (født 1946) fra 1975 til 1996,[7] og er mor til Erik Lahnstein.[8][9] Hun beholdt navnet Lahnstein frem til 2006.[3]

Enger har examen artium fra Askim gymnas fra 1968, var husassistent ved KFUK-hjemmet i Oslo 1968–1969 og var tilknyttet Det norske Diakonhjem fra 1969. Hun avla sykepleiereksamen ved Diakonhjemmet i 1972 og har diakonkompetanse og sosionomeksamen fra samme sted fra 1975. Hun var sykepleielærer ved Diakonhjemmet 1975–1978.

Etter å ha trukket seg ut av politikken i 2001, var hun generalsekretær i Redningsselskapet 2001–2003, styremedlem i Kavlifondet 2001–2005, styreleder i Opplysningsvesenets fond 2001–2006 og leder i den regjeringsoppnevnte likelønnskommisjonen 2006–2008. Hun var fylkesmann i Østfold fra 2004 til 2015[10], styreleder i Sykehuset Innlandet HF fra 2016 til 2020 og styreleder ved Nationaltheatret fra 2009 til 2017.[11]

Enger har vært medlem av en rekke utvalg. Hun ledet blant annet utvalget som evaluerte kulturpolitikken etter 2005.[12] I 2022 ble hun oppnevnt i utvalget som skal evaluere foretaksmodellen for norske sykehus.[13]

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Hun var sekretariatsleder for Folkeaksjonen mot fri abort 1978–1979 og gikk inn for at abort skulle bestemmes av en nemnd bestående av kvinnen selv, en kvinnen selv utpeker og en representant for samfunnet.[4] Engers abortsyn var preget av en prinsipiell motstand mot at det skulle være kvinnens private beslutning.[4]

I 1979 ble hun gruppesekretær for Senterpartiets stortingsgruppe, noe hun ble værende som inntil 1985. I mellomtiden var hun leder i Oslo Senterparti 1980–1983, medlem i Senterpartiets prinsipprogramkomite 1982–1983 og leder i Senterpartiets organisasjonsutvalg 1984–1985. Enger var også nestleder i partiet fra 1983 og frem til hun ble leder i 1991. I 1985 ble hun innvalgt på Stortinget fra Akershus, og ble gjenvalgt inntil hun frasa seg gjenvalg i 2001. Under hennes ledelse posisjonerte Senterpartiet seg som det ledende nei-partiet i forkant av folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994. Stortingsvalget 1993 ble partiets beste noensinne med 16,7 % av stemmene, og Senterpartiet ble nest størst på Stortinget med 32 mandater, om lag en tredobling fra forrige periode. Mediene gav henne tilnavnet «Nei-dronningen».

Hun var fast stedfortredende statsminister i Kjell Magne Bondeviks første regjering fra oktober 1997 til oktober 1999, i samme periode som hun var kulturminister. Enger var fungerende statsminister mens Kjell Magne Bondevik var sykmeldt fra august til september 1998. Hun var også fungerende olje- og energiminister under Marit Arnstads permisjon fra mars til august 1999.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Enger ble tildelt Trollkjerringprisen i 1999.

Stortingskomiteer[rediger | rediger kilde]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d www.stortinget.no, besøkt 31. august 2019[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ snl.no[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b «Anne Enger Lahnstein skifter navn til Anne Enger». NRK Østfold. 2. oktober 2006. 
  4. ^ a b c «Anne Enger Lahnstein». Norsk biografisk leksikon. 
  5. ^ «Biografi: Enger, Anne». Stortinget (norsk). 9. mars 2008. Besøkt 22. august 2021. 
  6. ^ «Anne Enger». Store norske leksikon. 9. desember 2020. Besøkt 22. august 2021. 
  7. ^ Ørnhøi, Stein (25. februar 2020). «Anne Enger Lahnstein». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 22. august 2021. 
  8. ^ Lilleås, Heidi Schei (19. oktober 2007). «Som mor - så sønn». Nettavisen (norsk). Besøkt 22. august 2021. 
  9. ^ «Erik Lahnstein ny statssekretær». www.aftenposten.no. 19. oktober 2007. Besøkt 22. august 2021. 
  10. ^ «Trond Rønningen er ny fylkesmann». www.f-b.no (norsk). 25. september 2015. Besøkt 5. november 2018. 
  11. ^ «Merete Smith blir styreleder i Nationaltheatret». Dagbladet.no (norsk). 7. juni 2017. Besøkt 5. november 2018. 
  12. ^ «NRK». 3. april 2013. Besøkt 14. mars 2022. 
  13. ^ «Regjeringen har oppnevnt utvalg som skal utrede helseforetaksmodellen». Regjeringen.no. 04.02.2022. Besøkt 15. mars 2022. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Anne_Enger&oldid=23027422»