Anne Enger (født 9. desember1949 i Trøgstad), Østfold. Tidligere gift Lahnstein,[1] er en norsk embedskvinne og tidligere politiker (Sp). Hun var stortingsrepresentant1985–2001, kulturminister 1997–1999, fungerende statsminister i 1998 og fungerende olje- og energiminister i 1999. Enger var leder i Senterpartiet 1991–1999, og var den første lederen i partiet som ikke hadde yrkesbakgrunn fra landbruket. Kampen mot norsk EU-medlemskap gjorde henne til en sentral politiker også utenfor eget parti, og hun fikk tilnavnet «Nei-dronningen» av mediene.[2] Fra 2004 til 2015 var hun fylkesmann i Østfold.[3]
Hun ble født på en gård i Trøgstad i 1949, som datter av gårdbruker Knut Andreas Enger (1924–) og kirketjener Aslaug Olberg (1926–2007). Hun er yngre søster til Inger S. Enger (1948–). Anne Enger var gift med konsulent Geir Lahnstein (1946–) 1975–1996, og er mor til Erik Lahnstein (1972–). Hun beholdt navnet Lahnstein frem til 2006.[1]
Enger har examen artium fra Askim gymnas fra 1968, var husassistent ved KFUK-hjemmet i Oslo 1968–1969, og var tilknyttet Det norske Diakonhjem fra 1969. Hun avla sykepleiereksamen ved Diakonhjemmet i 1972, og har diakonkompetanse og sosionomeksamen fra samme sted fra 1975. Hun var sykepleierlærer ved Diakonhjemmet 1975–1978.
Hun var sekretariatsleder for Folkeaksjonen mot fri abort 1978–1979, og gikk inn for at abort skulle bestemmes av en nemnd bestående av kvinnen selv, en kvinnen selv utpeker samt en representant for samfunnet.[2] Engers abortsyn var preget av en prinsipiell motstand mot at det skulle være kvinnens private beslutning.[2]
I 1979 ble hun gruppesekretær for Senterpartiets stortingsgruppe, noe hun ble værende som inntil 1985. I mellomtiden var hun leder i Oslo Senterparti 1980–1983, medlem i Senterpartiets prinsipprogramkomité 1982–1983 og leder i Senterpartiets organisasjonsutvalg 1984–1985. Enger var også nestleder i partiet fra 1983 og frem til hun ble leder i 1991. I 1985 ble hun innvalgt på Stortinget fra Akershus, og ble gjenvalgt inntil hun frasa seg gjenvalg i 2001. Under hennes ledelse posisjonerte Senterpartiet seg som det ledende nei-partiet i forkant av folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994. Stortingsvalget 1993 ble partiets beste noensinne med 16,7 % av stemmene, og Senterpartiet ble nest størst på Stortinget med 32 mandater, om lag en tredobling fra forrige periode. Mediene gav henne tilnavnet «Nei-dronningen».
Hun var fast stedfortredende statsminister i Kjell Magne Bondeviks første regjering fra oktober 1997 til oktober 1999, i samme periode som hun var kulturminister. Hun var også fungerende olje- og energiminister under Marit Arnstads permisjon fra mars til august 1999 og fungerende statsminister under Kjell Magne Bondevik sykdom fra august til september 1998.
