Berit Ås

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Berit Ås
Berit Ås.jpg
Berit Ås, 2004
Født 10. april 1928 (89 år)
Fredrikstad
Yrke Professor i sosialpsykologi ved Universitetet i Oslo
Parti Sosialistisk Venstreparti (1975–)
Demokratiske Sosialister (1973-1975)
Arbeiderpartiet (før 1972)
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser St. Olavs Orden, Rachel Carson-prisen
Stortingsrepresentant
1973–1977
Valgkrets Oslo
Leder for Sosialistisk Venstreparti
1975–1976
Forgjenger Første leder
Etterfølger Berge Furre

Berit Ås (født Skarpaas, 10. april 1928 i Fredrikstad) er en norsk sosialpsykolog og politiker for Sosialistisk Venstreparti (SV), og var partiets første leder (1975–1976) og stortingsrepresentant 1973–1977. Hun var universitetslektor (1969–1980), førsteamanuensis (1980–1991) og professor (1991–1994) i sosialpsykologi ved Universitetet i Oslo. Hennes faglige innsats omfatter blant annet studier av kvinnekultur, økonomi og utvikling av de fem hersketeknikker.

Berit Ås var grunnlegger og styreleder i Stiftelsen Kvinneuniversitetet fra 1983, og tok i 2011 initiativ til etableringen av Stiftelsen Kvinneuniversitetet i Norden, hvor hun er nestleder i styret. Hun er æresdoktor ved Københavns Universitet, University of Halifax i Canada og ved Uppsala universitet. Hun ble utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1997, og mottok en internasjonal akademikerpris ved Amsterdam Universitet i 1988.

Faglig arbeid[rediger | rediger kilde]

Hun er utdannet cand.psychol., og arbeidet som lærer 1953–54, senere som arbeidspsykolog ved Oslo arbeidskontor 1954–57, og deretter med ulike forskningsoppdrag 1957–69. I 1969 ble hun ansatt som universitetslektor i sosialpsykologi ved Universitetet i Oslo, og var ansatt der til hun gikk av med pensjon i 1994. Hun ble førsteamanuensis i 1980 og professor i 1991.

Politikk[rediger | rediger kilde]

Hun ble aktiv i lokalpolitikken i hjemkommunen Asker, hvor hun var medlem av formannskapet 1965–1975 og ble valgt til varaordfører for Arbeiderpartiet i «kuppåret» 1971. Hun var vararepresentant til Stortinget for Arbeiderpartiet 1969–1973. I lokalpolitikken brukte hun bl.a. egen forskning som grunnlag for bedret trafikksikkerhet. Hun engasjerte seg allerede på 60-tallet mot røyking, og ble medlem av Statens tobakksskaderåd i 1971.[1]

Hun var initiativtakeren til den norske avdelingen av Women’s International Strike for Peace i 1961 og leder av Kvinneaksjonen mot norsk medlemskap i EEC i 1972. Hun har senere vært fylkesstyremedlem i Nei til EU i Akershus.

Som motstander av norsk medlemskap i EF forlot hun Arbeiderpartiet i etterkant av folkeavstemningen i 1972, og ble i 1973 første leder i Demokratiske Sosialister – AIK, en liten utbrytergruppe fra Arbeiderpartiet. Hun ble dermed Norges første kvinnelige partileder.

Da Sosialistisk Venstreparti ble dannet i 1975, ble hun partiets første leder, en posisjon hun hadde frem til 1976. Hun var deretter nestleder 1976–79. Berit Ås var stortingsrepresentant for SV fra 1973 til 1977, og deretter vararepresentant 1977–1981.

Med Bitten Modal i Central Park[rediger | rediger kilde]

Under kvinnekonferansen i New York ble Bitten Modal og Berit Ås invitert til å bo i leiligheten til Yoko Ono og John Lennon. Rockemusikeren, som hadde skrevet «Woman Is the Nigger of the World», var en av to mannlige deltakere på konferansen. De bodde i flere dager i leiligheten som kunstnerparet eide ved Central Park. Ved avreisen mottok Berit Ås et dedikert eksemplar av Yoko Onos diktsamling Grapefruit.[2]

De fem hersketeknikker[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: De fem hersketeknikker

Studier av ulike former for kommunikative strategier ledet i 1979 Berit Ås til hennes popularisering av Ingjald Nissens opprinnelig ni herskerteknikker som hun reduserte til fem og knyttet til kjønn og makt.[3]

Konspirasjonsteorier[rediger | rediger kilde]

Ås har hevdet at kondensstriper fra fly kan være tilsatt barium, såkalte chemtrails.[4] Hun har også stilt spørsmålstegn ved den offisielle forklaringen bak terrorangrepene mot New York 11. september 2001.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Johansen, Elin Reffhaug (20. mai 2008). «Firerbanden er blitt tre». Budstikka (Norwegian). 
  2. ^ Turid Larsen: «Herlig nok i seg selv»[død lenke]. Bokmelding. Dagsavisen. 7. april 2008.
  3. ^ Berit Ås: Kvinner i alle land .... Håndbok i frigjøring. Aschehoug & Co. Oslo 1981.
  4. ^ Eriksen, Stine (6. mai 2014): «Berit og Elfrid er overbevist om at vi utsettes for kjemiske flyangrep», TV2.no

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]