Børre Rognlien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Børre Rognlien
Født26. des. 1944Rediger på Wikidata (79 år)
Hurdal
BeskjeftigelseIdrettsleder, politiker, journalist Rediger på Wikidata
PartiHøyre
NasjonalitetNorge
UtmerkelserGullmerket Norges Skøyteforbund 2002,

Bislett-medaljen 2006,
St. Halvard 2010,

Æresmedlem NIF 2015.
Stortingsrepresentant
1981–1985
ValgkretsOslo

Børre Rognlien (født 26. desember 1944 i Hurdal) er en norsk politiker (H) og idrettsleder.

Han ble valgt til president på Idrettstinget 8. mai 2011 til Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité og ga presidentvervet videre til Tom Tvedt under idrettstinget 7. juni 2015.[1] I oktober 2014 meldte han at han ikke tok gjenvalg på idrettstinget i 2015.[2] I perioden 2007-2011 var han andre visepresident i forbundet.

Rognlien er opprinnelig utdannet journalist. Han har blant annet arbeidet ved United Press International (UPI), Forsvarets pressetjeneste og har vært redaktør i Hamar Dagblad, informasjonsdirektør i UNI Forsikring og generalsekretær i Norges Statsautoriserte Revisorers Forening.

Han har hatt en rekke stillinger og tillitsverv innen norsk idrett og har blant annet vært leder og generalsekretær i Oslo Idrettskrets, formann i Arbeidernes skøyteklubb, leder av organisasjonskomiteen for EM 1978 og VM 1979 på skøyter, president i Norges Skøyteforbund, leder for organisasjonskomiteen for Ishockey-VM 1999 og grenleder for hurtigløp på skøyter under Lillehammer-OL 1994.

Rognlien har vært aktiv i lokalpolitikken i Oslo siden 1960-tallet og har hatt flere verv i lokallag i Bydel Østensjø og i Oslo Høyre. Han var Oslo Høyres andre nestleder fra 1992 til 1994 og var medlem av Oslo bystyre 1979–1983 og har også vært vararepresentant til Stortinget i tre perioder. Han møtte fast for regjeringsmedlemmene Lars Roar Langslet og Jan P. Syse fra 1981 til 1985.

I 2002 ble Rognlien tildelt gullmerket som er Norges Skøyteforbunds høyeste utmerkelse. I 2006 ble han tildelt Bislett-medaljen for sitt arbeide for å realisere et nytt Bislett. Samme året ble han også leder av Oslo Idrettskrets med representant fra Bøler Idrettsforening et verv han overtok etter Rolf Nyhus, Nordstrand Idrettsforening. Idrettskretsledervervet for Oslo hadde han til 2009 da Norvald Mo, Rommen Sportsklubb, overtok. I 2010 ble Rognlien tildelt St. Hallvard-medaljen[3] for sin lange tjeneste for Oslo-idretten. I 2015 ble Rognlien utnevnt til æresmedlem i Norges Idrettsforbund.[4]

I 2017 utga han boken Jeg var i rommet, 50 år som tillitsvalgt (Kolofon forlag), 380 sider. ISBN 9788230016084.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Tom Tvedt valgt til ny idrettspresident». NRK Sport. NTB. 7. juni 2015. Besøkt 7. juni 2015. «Rognlien gir seg etter fire år som president. ... Rogalendingen Tvedt ble innstilt av valgkomiteen i NIF i april, og fikk aldri en motkandidat.» 
  2. ^ Martin Hafsahl (15. oktober 2014). «Rognlien tar ikke gjenvalg som Idrettspresident». Norges Idrettsforbund. Arkivert fra originalen 22. oktober 2014. Besøkt 18. oktober 2014. 
  3. ^ «Tidligere mottakere av St. Hallvard-medaljen». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 10. januar 2014. Besøkt 30. januar 2017. 
  4. ^ 75-års omtale i Aftenposten 24. desember 2019
  5. ^ Ødegaard, Svenn Erik (11. desember 2017). «Eks-skøytepresident med bok». Norges Skøyteforbund. Arkivert fra originalen (.aspx) 23. desember 2017. Besøkt 22. desember 2017.  Anmeldt av Erik Øsmundset.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Tove Paule (2007–2011) 
President i Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité
(20112015)
Etterfølger:
 Tom Tvedt (2015–2019) 
Forgjenger:
 Rolf Nyhus (1997–2006) 
Leder av Oslo Idrettskrets
(20062009)
Etterfølger:
 Norvald Mo (2009–2016) 
Forrige mottaker:
Lamine Diack
Bislett-medaljen
Sammen med Ivar Egeberg, Tom Fremstad, Svein Arne Hansen og Rolf Nyhus

Neste mottaker:
Meseret Defar, Andreas Thorkildsen og Susanne Wigene
Forgjenger:
 Martin Holtung (1977–1979) 
President i Norges Skøyteforbund
(19791981)
Etterfølger:
 Tore B. Ramton (1981–1985)