Lars T. Platou

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Lars T. Platou
Født2. juli 1920[1]
Stavanger[1]
Død30. mai 2003[1] (82 år)
Utdannet ved Norges tekniske høgskole[1]
Beskjeftigelse Gårdbruker og elektroingeniør
Parti Høyre
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Kongens fortjenstmedalje[1], Deltagermedaljen[1]
Høyres 1. viseformann
19. mars 1972–16. april 1978
ForgjengerErling Norvik
EtterfølgerJo Benkow
Høyres 2. viseformann
26. april 1970–19. mars 1972
ForgjengerHåkon Kyllingmark
EtterfølgerPer Hysing-Dahl
Stortingsrepresentant
1. oktober 1965–30. september 1977
ValgkretsHedmark

Lars Tokstad Sem Platou (født 2. juli 1920 i Stavanger, død 30. mai 2003 i Veldre i Hedmark) var en norsk gårdbruker, elektroingeniør og politiker (H). Han var innvalgt på Stortinget fra Hedmark 1965–1977.

Familiebakgrunn og yrkesliv[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av gårdbruker og sivilingeniør Fridthjof Fredrik Sem Platou og Johanne Marie Tokstad, sønnesønn av inspektør av Ole Sem Platou og grandnevø av jernbanedirektør og stortingsmann Christian Emil Stoud Platou.[2]

Etter studentereksamen i 1939 studerte han til sivilingeniør i sterkstrømteknikk ved NTH.[3] Under den andre verdenskrig deltok han i motstandsbevegelsen og ble såret under Majavatnaffæren.[4] Etter krigen var han assistent i matematikk ved NTH og påfølgende studieopphold i England og Sveits. Platou var gårdbruker på morsslektens gård, Tokstad i Veldre, 1941–1982 og privatpraktiserende elektroteknisk konsulent 1948–1985, og ledet familievirksomheten Elektrobygg AS på Hamar 1948–1975.[4]

Politisk og offentlig arbeid[rediger | rediger kilde]

Platou var medlem av Ringsaker kommunestyre 1952–1967, gruppeleder 1952–1967, medlem av formannskapet 1960–1967 og medlem av Hedmark fylkesting 1964–1967. Han ledet Veldre Høyre 1960–1965 og Hedmark Høyre 1950–1960. I Norges Bondelag var han styreformann i både Veldre og Hedmark i 1950-årene.

Platou var innvalgt på Stortinget fra Hedmark 1965–1977, etter å ha vært 3. vararepresentant 1954–1961. På Stortinget var han medlem av Stortingets kommunalkomité 1965–1969, formann i Stortingets finanskomité 1969–1973 og nestformann i sistnevnte 1973–1977. Platou var spesielt opptatt av næringslivets vilkår. Våren 1969 var han saksordfører for Borten-regjeringens forslag om innføring av merverdiavgift, og spilte en sentral rolle i å få dette vedtatt av Stortinget.[4] Kåre Willoch anså ham som selvskreven til en fremtidig finansministerpost.[5] Platou ble innstilt som ny partiformann i 1970, men tapte voteringen på landsmøtet,[6] og satt som 2. viseformann 1970–1972 og 1. viseformann 1972–1978. I tiden etter stortingsvalget i 1977, da partiet ikke hadde en utpekt statsministerkandidat, var Platou nevnt i pressen som en mulig kandidat, selv om han hadde trådt ut av Stortinget.[5] I 1980 var Platou blant pådriverne for å få Jo Benkow valgt til partiformann.[7]

Etter tiden på Stortinget var han styreformann i AS Oplandske Dampskibsselskap 1974–1982, formann i representantskapet i AS Christiania Bank og Kreditkasse 1978–1990 og formann i bedriftsforsamlingen i AS Raufoss Ammunisjonsfabrikker 1985–1988. Han hadde også mange tillitsverv i AS Vinmonopolet. Platou utgav flere bøker om slekts- og lokalhistoriske emner på eget forlag.

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Han ble tildelt Deltagermedaljen i 1945, Skibladnermedaljen i 1980 og Kongens fortjenstmedalje i gull i 1982.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j https://www.stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representantfordeling/Representant/?perid=LAPL&tab=Biography, 29. aug. 2019
  2. ^ Bratberg, Terje. «Platou». Store norske leksikon. Besøkt 2. juli 2014. 
  3. ^ «Lars Tokstad Platou». NTNU. Besøkt 2. juli 2014. 
  4. ^ a b c «Minnetale over tidligere stortingsrepresentant Lars T. Platou». Stortinget. 12. juni 2003. Besøkt 2. juli 2014. 
  5. ^ a b Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie. Opprør og moderasjon, 1975–2005. Oslo: Cappelen. s. 77–82. ISBN 82-02-39029-X. 
  6. ^ Sejersted, Francis (1984). Høyres historie. Opposisjon og posisjon, 1945–1981. Oslo: Cappelen. s. 316–317. ISBN 82-02-04993-8. 
  7. ^ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie. Opprør og moderasjon, 1975–2005. Oslo: Cappelen. s. 180–182. ISBN 82-02-39029-X. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]