Hopp til innhold

Otto B. Halvorsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Otto B. Halvorsen
Født28. mai 1872[1][2][3]Rediger på Wikidata
Christiania[4]
Død23. mai 1923[1][3]Rediger på Wikidata (50 år)
Christiania
BeskjeftigelsePolitiker, advokat Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
Oslo katedralskole
PartiHøyre
NasjonalitetNorge
GravlagtVestre gravlund
UtmerkelserStorkors av St. Olavs Orden (1921)[5]
Storkors av Dannebrogordenen (1920)[5]
Norges 14. statsminister
6. mars 1923–22. mai 1923
RegjeringHalvorsen II
ForgjengerOtto Blehr
EtterfølgerAbraham Berge
21. juni 1920–21. juni 1921
RegjeringHalvorsen I
ForgjengerGunnar Knudsen
EtterfølgerOtto Blehr
Formann i Høyres stortingsgruppe
1922–1923
ForgjengerIvar Lykke
EtterfølgerIvar Lykke
1919–1920
ForgjengerEdvard Hagerup Bull
EtterfølgerIvar Lykke
Formann i Høyres sentralstyre
1919–1923
ForgjengerJens Bratlie
EtterfølgerIvar Lykke

Otto Bahr Halvorsen (1872–1923) var en norsk høyesterettsadvokat og politiker for Høyre. Han var Norges statsminister fra 1920 til 1921 og på nytt fra mars 1923 til mai samme år, da han døde av en smertefull kreftsykdom.

Halvorsen stod sammen med Odd Klingenberg for en sosialreformatorisk linje innen Høyre i tiden etter den første verdenskrig. Ved stortingsvalgene i 1918 og 1921 gikk Høyre til valg på å avhjelpe boligmangelen, utvide sosialforsikringen og innføre utbyttedeling i bedriftene mellom arbeidere og funksjonærer.[6][7][8]

I 1919 ble han formann i Høyres stortingsgruppe og sentralstyre, og samme år valgt til stortingspresident. Han ble statsminister da sparepolitikken tvang Gunnar Knudsen til å gå av i 1920. Halvorsen styrte i en periode med en rekke ustabile regjeringer. Han hadde stortingsflertallets støtte i sin håndtering av jernbanestreiken i 1920 og generalstreiken i 1921, men ble felt med forbudssaken som bakenforliggende årsak. I sin andre periode som statsminister løste han «traktatkrigen» med land som Frankrike, Spania og Portugal, som ikke fikk eksportert vin til Norge under hetvinsforbudet av 1917, og som til gjengjeld boikottet norsk klippfisk. Hetvinsforbudet ble opphevet i 1923.[6][9][10]

Otto B. Halvorsen nøt stor tillit, men var beskjeden på egne vegne. Han ble gjennomgående beskrevet som et ærlig og redelig menneske med stor rettferdighetssans.[6][10][11][12][13]

Familie, utdannelse og yrkesliv[rediger | rediger kilde]

Han vokste opp i Akersbakken i Gamle Aker.[14][15][16] Foreldrene var Karine, født Christiansen, og Otto Hellen Halvorsen, som hadde en nokså beskjeden stilling som sekretær i Storebrand.[6] Farfaren Haagen Halvorsen kom fra enkle kår i Østerdalen, men endte som forvalter på Vækerø bruk. Moren kom fra en skipper- og rederfamilie på Hvaler, i slekt med polfareren Roald Amundsen.[17] Slektsnavnet Bahr fikk han fra sin onkel, bruksinspektør Fredrik August Bahr.[18]

Otto B. Halvorsen, 16 år gammel.

Han tok artium ved Kristiania katedralskole i 1890 og filosofikum i 1891, begge med beste karakter (preseterist).[19] Det skal ha vært etter oppfordring fra farbroren Carl Herman Halvorsen at han søkte seg til advokatyrket.[10] Han tok juridisk embedseksamen med laud ved Det Kongelige Frederiks Universitet under høstsemesteret i 1896.[19]

Som student var han med i Den Konservative Studenterforening og deltok i flaggstriden i Det Norske Studentersamfund. Halvorsen tilhørte en krets fra studenterforeningen som Høyres generalsekretær Paul Benjamin Vogt tok under sine vinger. Vogt ønsket å skolere studentene til «folketalere» som kunne brukes i Høyres valgkamper.[20]

Fra 1893 til 1894 hadde Halvorsen et års avbrekk fra studiene. Han drog til Bergen, hvor han ble ansatt som politisk journalist i Bergens Aftenblad under redaktør Thorstein Diesen, som senere ble Høyres generalsekretær. Halvorsen var Diesens personlige sekretær under stortingsvalgkampen i 1894. Etter sin juridiske eksamen arbeidet Halvorsen i trekvart år i Høyres hovedorganisasjon, men forsvant fra politikken da han stiftet familie.[10][11][12][19]

Fra 1897 til 1898 var han dommerfullmektig ved Nedre Romerike sorenskriverembede, deretter fullmektig hos høyesterettsadvokat C.C. Stoud Platou i Kristiania. Halvorsen fikk møterett for Høyesterett i 1903 og etablerte sin egen advokatvirksomhet i 1904. Han ble en respektert og ettertraktet advokat.[10][12]

Ekteskap og barn[rediger | rediger kilde]

Ungdomsbilde av Kathrine Hofgaard.

Otto B. Halvorsen giftet seg i Uranienborg kirke i 1899 med Kathrine Hofgaard (1875–1960).[21] Hennes familie var knyttet til Aars og Voss’ skoleMeyerløkka. Hun var datter av skolebestyrer Simon Wright Hofgaard og Ida Mathilde Aars, og hennes morbror var skolegrunnleggeren Jacob Jonathan Aars.[22][23]

Otto og Kathrine bodde først i Holbergs gate, senere i Eilert Sundts gateUranienborg.[24][25] De kjøpte også et landsted i Asker.[26]

De fikk tre barn: Eldstesønnen Otto (1901–1988) ble høyesterettsadvokat, og deres andre sønn, Haakon (1913–1991), ble filolog og lektor ved Stockholms högskola og senere Asker gymnas. Datteren Ida (1907–1984) ble førsteassistent ved Deichmanske bibliotek[27] og aktiv i kommunistenes motstandsarbeid under okkupasjonen. Ida fikk sønnen Dag Halvorsen (1934–2007), som vokste opp hos mormoren, og som ble utenriksjournalist.[28]

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Halvorsens første regjering[rediger | rediger kilde]

Ved stortingsvalget 1912 ble Halvorsen bragt tilbake i politikken som Høyres kandidat i den usikre kretsen Gamle Aker i Kristiania. Ved valget gikk Høyre kraftig tilbake, men Halvorsen holdt sin valgkrets, selv om han da var en temmelig ukjent mann, uten nevneverdig erfaring fra offentlige verv. Han ble også gjenvalgt i samme krets ved stortingsvalgene i 1915 og 1918, og vant seg en stilling som en av Høyres mest fremstående politikere. Han var formann i Kristiania konservative forening (Oslo Høyre) 1914–1916.[6][11]

Ved stortingsvalget 1918 var Halvorsen Høyres fremste mann, ettersom de gamle førerskikkelsene Edvard Hagerup Bull og Jens Bratlie var på vei ut av politikken. Etter mange års venstrestyre hadde Høyre stor fremgang ved valgene. På Stortinget i 1919 var Halvorsen Høyres gruppeleder, og samme år ble han valgt til stortingspresident. Fra 1919 var han dessuten formann i Høyres sentralstyre.

Da Gunnar Knudsens regjering søkte avskjed 4. februar 1919, var det til stortingspresident Halvorsen kongen henvendte seg. Halvorsen henvendte seg først til Venstre og Arbeiderpartiet for om mulig å danne en samlingsregjering, ettersom ingen av partiene hadde flertall alene. Da dette mislyktes, tilkalte han Christian Michelsen fra Bergen for at denne om mulig skulle kunne få i stand en samlingsregjering. Først etter dette andre mislykkede forsøket gikk Halvorsen med på å danne en mindretallsregjering av Høyre.

Halvorsen var bare 48 år gammel da han ble utnevnt til statsminister 21. juni 1920, på den tiden en uvanlig lav alder. Som statsminister overtok han selv Justisdepartementet. Blant de utfordringer han ble stilt overfor i sin første statsministerperiode var jernbanestreiken i 1920 og generalstreiken i 1921. Han fikk også avsluttet handelskrigen med de vinproduserende landene, som var en følge av det norske alkoholforbudet.

Halvorsens første regjering ble felt etter at han hadde stilt kabinettsspørsmål på et forslag fra Martin Olsen Nalum fra Venstre om en bevilgning til en ny stortingsoppnevnt komité vedrørende skolesaker, i stedet for den regjeringsoppnevnte. Olsen Nalums forslag ble vedtatt med 67 mot 58 stemmer, og Halvorsens regjering gikk av 22. juni 1921. Otto Blehr dannet ny regjering, mens Halvorsen gikk tilbake til Stortinget og snart ble valgt til stortingspresident på ny.[12]

En døende statsminister[rediger | rediger kilde]

I 1921 ble Halvorsen igjen innvalgt til Stortinget, etter den nye valgordningen. På Stortinget 1922 inntok han igjen stillingen som Høyres gruppeleder, og han ble valgt til stortingsrepresident og formann i Stortingets konstitusjonskomité. Samme år lot han seg overtale til å påta seg vervet som viseformann i direksjonen for Centralbanken for Norge.[12]

Etter at Blehrs regjering søkte avskjed 2. mars 1923, henvendte kongen seg til Halvorsen, som igjen undersøkte mulighetene for å få dannet en samlingsregjering. Etter negativt resultat dannet Halvorsen ny regjering 5. mars. Igjen overtok han Justisdepartementet selv.

72 år gamle Abraham Berge, med et ry som sparepolitiker, kom til å etterfølge Halvorsen som statsminister.

Vinteren 1922/1923 hadde han vært sengeliggende med influensa.[29] Han var også utslitt etter hardt arbeidspress.[10][29] Kort tid etter regjeringsskiftet ble Halvorsen rammet av sykdom, som han først trodde var revmatisme, men det ble konstatert at han led av uhelbredelig kreft.[6][30]

Halvorsen var sykemeldt fra regjeringsarbeidet fra Stortinget gikk i påskeferie den 24. mars, og utenriksminister Michelet fungerte som statsminister.[29][31] Kong Haakon besøkte Halvorsen på sykeleiet den 18. mai og forstod at Halvorsen var døende.[32]

Halvorsen døde i sitt hjem i Eilert Sundts gate den 23. mai, ikke ennå fylt 51 år, og etter bare 79 dager som statsminister i den nye regjeringen.[29][33] Under statsråd på Det kongelige slott dagen etter stilte alle regjeringens medlemmer sine plasser til disposisjon, men etter oppfordring fra kongen fortsatte den som forretningsministerium under ledelse av Michelet.[31][32]

Den sosiale reformlinjen som Halvorsen representerte innen Høyre, ble underminert allerede på hans dødsleie, da lederstriden raste i partiet, preget av en voksende uro for statsfinansene. Høyre klarte ikke å samles om Halvorsens venn og meningsfelle, sosialminister Odd Klingenberg. Til slutt godtok Høyre under tvil finansminister Abraham Berge fra Frisinnede Venstre som ny statsminister. Sparepolitikeren Ivar Lykke ble formann i Høyres stortingsgruppe og sentralstyre.[6]

Berges regjeringsdannelse ble utsatt til dagen etter Otto B. Halvorsens begravelse den 29. mai, så han kunne begraves som statsminister.[32] Han fikk en begravelse på statens bekostning. Seremonien foregikk i Trefoldighetskirken med representanter fra det offisielle Norge, deriblant kong Haakon, til stede.[34]

Sogneprest Erling Grønland avsluttet sin tale med Halvorsens egne ord fra dødsleiet:

«Om min person skal det ikke tales. Men jeg vil så gjerne at det manende bringes til uttrykk nødvendigheten av at folket i samdrektighet nå forener sine krefter for å bringe land og folk ut av de vanskeligheter vi lever i. De vil sikkert overvinnes, hvis vårt folk innser nødvendigheten av dette og lever deretter.»[27]

Bilder fra Otto B. Halvorsens begravelse

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Otto B. Halvorsen ble tildelt storkorset av St. Olavs Orden i 1921 og storkorset av Dannebrogordenen i 1921.[19][35]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 280[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 1 : Biografier A-K, side(r) 329[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Otto Bahr Halvorsen, Norsk biografisk leksikon ID Otto_B_Halvorsen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Folketellingen i Norge i 1910, www.digitalarkivet.no, oppført som Otto Bahr Halvorsen[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b O. Delphin Amundsen, Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947, side(r) 22, oppført som Halvorsen, Otto Bahr[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e f g Danielsen, Rolf (2001). «Otto B. Halvorsen». Norsk biografisk leksikon (digital utg.). Besøkt 6. april 2020. 
  7. ^ Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. Bind 2: Borgerlig oppdemmingspolitikk, 1918–1940. Oslo: Cappelen. s. 14–40. ISBN 82-02-04991-1. 
  8. ^ Seip, Anne-Lise (1994). Sosialhjelpstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740–1920. Oslo: Gyldendal. s. 292–293. ISBN 8205221863. 
  9. ^ Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. Bind 2: Borgerlig oppdemmingspolitikk, 1918–1940. Oslo: Cappelen. s. 40–47. ISBN 82-02-04991-1. 
  10. ^ a b c d e f Borgen, Per Otto (1999). Norges statsministre. Oslo: Aschehoug. s. 182–190. ISBN 82-03-22389-3. 
  11. ^ a b c Hambro, C.J. (1937). Portræter og profiler. Oslo: Aschehoug. s. 158–170. 
  12. ^ a b c d e Getz, Eyvind (1931). «Halvorsen, Otto Bahr». I Bull, Edvard og Janssen, Einar. Norsk biografisk leksikon. V (1 utg.). Oslo: Aschehoug. s. 296–298. 
  13. ^ Keilhau, Wilhelm (1938). Det norske folks liv og historie i vår egen tid. Oslo: Aschehoug. s. 389. 
  14. ^ «Folketelling 1875 for 0301 Kristiania kjøpstad». Digitalarkivet. Besøkt 5. april 2020. 
  15. ^ «Folketelling 1885 for 0301 Kristiania kjøpstad». Digitalarkivet. Besøkt 5. april 2020. 
  16. ^ «Folketelling 1891 for 0301 Kristiania kjøpstad». Digitalarkivet. Besøkt 5. april 2020. 
  17. ^ Veel, Haakon A. (1962). Roald Amundsen. Slekt og miljø. Halden: I kommisjon hos E. Sem. s. 131. 
  18. ^ Studenterne fra 1879. Biografiske meddelelser samlede i anledning af deres 25-aars studenterjubilæum. Kristiania. 1904. s. 17–18. 
  19. ^ a b c d Finne-Grønn, S.H. (1940). Norges prokuratorer, sakførere og advokater 1660-1905. Biografiske oplysninger. Bind III: Advokater 1861–1905 og sakførere 1848–1905. Oslo: Den norske sakførerforening. s. 72–73. 
  20. ^ Elden, John (1966). «DKSF gjennom 75 år». I Elden, John, Dahlø, Rolf og Lindbekk, Tore. Den konservative studenterforening 1891–1966. Oslo. s. 15. 
  21. ^ «Statsarkivet i Oslo (SAO): Uranienborg prestekontor Kirkebøker, F/Fa/L0007: Ministerialbok nr. 7, 1896–1914». Digitalarkivet. s. 33. Besøkt 7. april 2020. 
  22. ^ Aars, L. Andersen m.fl. (1950). Slekten Aars i Norge. Oslo: Cammermeyer. s. 113–114. 
  23. ^ Thomle, E.A. (1911). Familien Hofgaard i Norge. Genealogiske og personalhistoriske oplysninger. Kristiania: S.M. Bryde. s. 158–160. 
  24. ^ «Folketelling 1900 for 0301 Kristiania kjøpstad». Digitalarkivet. Besøkt 5. april 2020. 
  25. ^ «Folketelling 1910 for 0301 Kristiania kjøpstad». Digitalarkivet. Besøkt 5. april 2020. 
  26. ^ Nilsen, Karl (1994). Askermotiver. 2. s. 122–123. ISBN 82-991961-2-4. 
  27. ^ a b Bachke, O.A. m.fl. (red.) (1942). Studentene fra 1890. Biografiske opplysninger samlet i anledning 50-års jubileet 1940. Oslo: Grøndahl & Søn. s. 49–51. 
  28. ^ Skjeseth, Alf (22. november 2007). «Den siste Aust-Europa-ekspert». Klassekampen: 8. 
  29. ^ a b c d «Statsminister Otto B. Halvorsen avgik ved døden igaar eftermiddag». Morgenbladet: 1. 24. mai 1923. 
  30. ^ Kjølås, Harald (1999). Norske statsministrar. Oslo: Det norske Samlaget. s. 127–133. ISBN 82-521-5490-5. 
  31. ^ a b Bloch, Kristian (1963). Kongens råd. Regjeringsarbeidet i Norge. Oslo: Universitetsforlaget. s. 139. 
  32. ^ a b c Greve, Tim (1980). Haakon VII. Menneske og monark. Oslo: Gyldendal. s. 227–228. ISBN 8205122784. 
  33. ^ «Statsarkivet i Oslo (SAO): Uranienborg prestekontor Kirkebøker, F/Fa/L0013: Ministerialbok nr. I 13, 1919–1954». Digitalarkivet. s. 58. Besøkt 7. april 2020. 
  34. ^ «Statsminister Halvorsens bisættelse». Aftenposten (aften utg.): 1 og 4. 29. mai 1923. 
  35. ^ Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947, s. 22.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger  Stortingspresident
19191924
Etterfølger