Johan H. Andresen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Johan H. Andresen
Johan Henrik Andresen.jpg
Født29. november 1888[1]
Christiania
Død21. oktober 1953[1] (64 år)
Östergötland
Ektefelle Eva Klaveness
Barn Johan Henrik Andresen (1930–2011)
Beskjeftigelse Forretningsmann
Parti Høyre
Nasjonalitet Norge
Medlem av Norges Tekniske Vitenskapsakademi
Utmerkelser Kommandør av Dannebrogordenen, Vasaordenen[2]
Høyres formann
1934–1937
ForgjengerC.J. Hambro
EtterfølgerOle Bærøe
Stortingsrepresentant
1. januar 1928–31. desember 1933
ValgkretsOslo

Johan Henrik Andresen (født 29. november 1888 i Kristiania, død 21. oktober 1953 i Östergötland) var en norsk forretningsmann, industrileder og politiker (H). Som eneeier i J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik var han en av Norges rikeste og mest innflytelsesrike forretningmenn i mellomkrigstiden. Han følte sin rikdom som et ansvar, og støttet derfor mange norske kunstnere og vitenskapsmenn, samt kulturelle og veldedige tiltak.[3]

Andresen var i opposisjon til C.J. Hambros lederskap i Høyre, noe som kulminerte med at Andresen erstattet ham som partiformann i 1934. Andresen gikk av i 1937. Andresen var stortingsrepresentant 19281933, og tok ikke gjenvalg grunnet forholdet til Hambro.[4]

Familiebakgrunn[rediger | rediger kilde]

Andresen ble født i Kristiania i 1888, som sønn av Nicolai Andresen (18531923) og Johanne Marie Heyerdahl (18551928). Farfaren Johan Henrik Andresen (18151874) kjøpte J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik i 1849, og den gikk videre til sønnen Nicolai i 1874. Den her omtalte Johan Henrik Andresen var dermed den tredje generasjonen i tobakksdynastiet, som han ble eneeier av i 1923. Både hans sønn Johan Henrik Andresen (19302011) og sønnesønn Johan H. Andresen jr. (1961–) har senere eid konsernet.

Hans kone Eva Klaveness (1900–65)

Han giftet seg med Eva Klaveness (19001965) i 1929, datter av skipsreder Anton Fredrik Klaveness (1874–1958) og Therese Grøn (18751948). Se Klaveness (slekt).

Han kjøpte den svenske herregården Björkvik ved Söderköping i Östergötland i 1935, hvor han også døde i 1953.

Yrkeskarrière[rediger | rediger kilde]

Andresen tok middelskoleeksamen i 1904, og var så handelsskolestudent ved Höhere Handelslehranstalt i Leipzig 19051907. Han fikk deretter praktisk erfaring gjennom å arbeide ved Tiedemanns fabrikker i Sverige og Norge samt i tysk tobakksindustri 1907–1910. Fra 1911 var han tilbake i Norge som disponent i selskapet, og var så medeier 19151923. Ved farens død i 1923 ble han eneeier.

Gjennom en offensiv og strategisk bedriftspolitikk etablerte han Tidemann-konsernet som Norges dominerende tobakksprodusent i mellomkrigstiden.[3] Han spilte dessuten en avgjørende rolle i norske tobakksfabrikkers kamp mot utenlandsk innpass på det norske markedet.[3] Andresen introduserte ny teknologi og moderne distribusjons- og reklamemetoder i konsernet, som sikret stor avkastning for det, til tross for at den økonomiske nedgangen i mellomkrigstiden var betydelig. I 1920-årene lå konsernet i skarp konflikt med utenlandsk tobakkindustri, noe som etter hvert løste seg da Tiedemann inngikk en samarbeidsavtale med British American Tobacco (BAT) i 1930, som man så etablerte Norsk-Engelsk Tobaksfabrikk sammen med.

Andresen innehadde en rekke styreverv, blant annet som styremedlem i Foreningsbanken 1923–1929, Gyldendal Norsk Forlag fra 1925, Nye Andresens Bank fra 1928 og Freia fra 1931.[5] Han var nestformann i Oslo Haandverks- og Industriforening 1920–1925, og formann 1925–1927. Viseformann i Norges Industriforbund 1920–1922, og formann i Tobaksfabrikernes Landsforening 1917–1920. Han var dessuten medlem av Nationaltheatrets representantskap.[5]

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

I 1920-årene deltok han i et forsøk på å etablere en borgerlig front mot sosialistene, sympatiserte med Fedrelandslaget, og var medlem av Vort Land. Denne sterke konservative holdningen ble imidlertid tonet ned i 1930-årene, og han distanserte seg fra mange av sine tidligere meningsfeller.

Han ble en sentral Høyre-politiker i mellomkrigstiden, og var innvalgt på Stortinget fra Oslo i to perioder 1928–1933. Han var hele tiden medlem av Stortingets finanskomité. Delegat til Nedrustningskonferansen i Genève i 1932. Han tok imidlertid ikke gjenvalg til Stortinget grunnet dårlig kjemi med partiformann og parlamentarisk leder C.J. Hambro.[4] Dette skyldtes blant annet Andresens behov for planmessige forberedelser og klare målsettinger, som dermed passet dårlig sammen med Hambros til tider autoritære og improviserte lederstil samt lite strukturerte arbeidsvaner.[3][4]

Andresen utkonkurrerte til slutt Hambro i kampen om å bli Høyres formann ved landsmøtet i 1934, noe som også var et uttrykk for at et flertall i partiet ønsket en formann som var mer opptatt av økonomisk politikk.[4] Som partiformann tok han avstand fra forsøk på å stille politiske betingelser for finansiell støtte til Høyre fra storindustrien. Han lyktes ikke i å modernisere og effektivisere Høyre som organisasjon, eller å få mer orden i stortingsgruppen som fortsatt var ledet av Hambro. Den utløsende årsaken til Andresens avgang som partiformann i 1937 ble derfor en strid om Høyres fiskeripolitikk. Han ble værende som medlem av Høyres sentralstyre frem til 1945.

Under andre verdenskrig satt han i tysk fangenskap på Grini fra 12. januar til 28. mai 1942.[5]. Han lånte Hjemmefronten 2 millioner kroner midt under krigen.[6]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Andresen var kommandør av den danske Dannebrogordenen og ridder av den svenske Vasaorden. Han var dansk visekonsul og konsul 1919–1928.[5]

Joh. H. Andresens vei i Oslo ble oppkalt etter ham, men endret til Sigurd Hoels vei i 2013.[6]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Norsk biografisk leksikon, 9. okt. 2017, Johan Henrik Andresen, Johan_H_Andresen
  2. ^ https://nbl.snl.no/Johan_H_Andresen
  3. ^ a b c d «Johan H. Andresen». Norsk biografisk leksikon. 
  4. ^ a b c d «Lederstrid i Høyre 1930-tallet». NRK Skole. 
  5. ^ a b c d «Johan Henrik Andresen». Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. 
  6. ^ a b «Ved veis ende». FERD AS. Arkivert fra originalen 4. november 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]