Gunnar Garbo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gunnar Garbo
Gunnar Garbo.jpg
Født19. april 1924Rediger på Wikidata
BergenRediger på Wikidata
Død29. juni 2016[1]Rediger på Wikidata (92 år)
Ektefelle Birgit Brock-UtneRediger på Wikidata
Far Ingvald GarboRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, journalist, redaktør, diplomatRediger på Wikidata
Parti VenstreRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Garbo holder en valgkamptale på Sletten senter i Bergen i forkant av stortingsvalget 1969.

Ernst Gunnar Henning Garbo (født 19. april 1924 i Bergen, død 29. juni 2016[2]) var en norsk politiker (V) som var stortingsrepresentant fra Bergen i perioden 1958 til 1973, formann i Venstre fra 1964 til 1970, og parlamentarisk leder for partiet fra 1972 til 1973.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Hans far, lektor Ingvald Garbo, advarte i 1933 mot utviklingen i Tyskland og deltok under okkupasjonen i motstandsarbeidet ved å lage ulovlige aviser som han distribuerte blant tyske soldater. Ingvald Garbo ble arrestert og fikk dødsstraff for å ha «lyttet på engelsk radio og formidlet nyheter til tyske soldater». Forsvareren Skau ba ordføreren i Bergen, Asbjørn Stensaker, om å dra til Oslo med en søknad om benådning. Tilfeldig traff Stensaker på skipsreder Thorvald Halvorsen[3] på Grand. Skipsreder Halvorsen hjalp ham å fremme saken for admiral Boehm[4] som lovet å gjøre det han kunne, men forgjeves. Ingvald Garbo ble henrettet 22. november 1941 i Gravdal[5] som en av de første.

Den 17 år gamle Gunnar Garbo videreførte arbeidet, men måtte i 1944 flykte til Sverige.[6]

Garbo var journalist i Bergens Tidende fra 1945 til 1954, deretter redaktør for Nidaros fram til 1957. Etter en kort ny periode i Bergens Tidende ble han valgt inn på Stortinget. Han var medlem av bystyret i Bergen 1948–54 og i Trondheim 1956–57. Han hadde senere ulike verv innenfor FN-systemet. Han var underdirektør i Utenriksdepartementet 1975-87 og deretter Norges ambassadør til Tanzania fram til 1992.

Garbo utga blant annet Makt og bistand (Spartacus Forlag 1993), Kampen om FN (PAF/Universitetsforlaget 1995) og Nu går jeg fra dere. En fars liv og død – fra krigens dager i Bergen (Eide Forlag 2000).

Garbo var i mange år medlem av Regjeringens nedrustningsutvalg. Han markerte seg i de senere år som en sterk forsvarer av FN,[7] kritisk til Venstre og hevdet at «[partiet] har gått altfor langt til høyre»;[8] til «økonomisk liberalisme»[9][10] og som motstander av NATOs Out of Area-strategi.[11][12][13][14][15] Han var opprinnelig tilhenger av EU (EF), men skiftet senere standpunkt ble markert nei-mann.[6]

Foran stortingsvalget 2009 uttalte Garbo at han ville stemme rødgrønt.[16]

Garbo var gift med professor Birgit Brock-Utne.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Garbo jattet aldri med og gjorde aldri noe for å bli populær skrev Ottar Grepstad[6] i minneordet:

SitatDen radikale liberalaren. Gunnar Garbo (1924-2016) var venstremannen med journalistisk blikk for endring og utenkte perspektiv. I heile sitt politiske liv tenkte han sjølv, skreiv skarpt og talte klokt. Han stoppa aldri opp, tolka sine eigne politiske prinsipp i skiftande politiske situasjonar og blei etter kvart den radikale liberalaren som såg meir til venstre enn til Venstre. Sitat
Ottar Grepstad (Dag og tid, 1. juli 2016)
SitatGunnar Garbo var en ekte sannhetssøkende humanist, en radikal sosial-liberaler som gjennom hele sin politiske karriere var opptatt av å bygge bro mellom øst og vest. Garbo hadde et sterkt og brennende engasjement for internasjonale spørsmål, bistand og gjensidig nedrustning. Hans internasjonale engasjement var også knyttet til kamp mot atomvåpen på norsk jord, Vietnamkrigen og utviklingspolitiske spørsmål. Han preget EF-debatten sterkt hvor han over tid snudde i sitt opprinnelige EF-standpunkt og ble en av de ledende frontfigurene på neisiden.Sitat
Trine Skei Grande (Bergens Tidende, 5. juli 2016)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ www.ba.no, besøksdato 29. juni 2016
  2. ^ «Gunnar Garbo er død». Bergensavisen. 29. juni 2016. Besøkt 29. juni 2016. 
  3. ^ https://www.abcnyheter.no/nyheter/2015/06/13/225761/den-mistenkte-forraederen-som-deltok-pa-hitlers-50-arsdag
  4. ^ https://nbl.snl.no/Hermann_Boehm
  5. ^ Reichskommissar Heinrich Christen: Okkupantens dagbok (s. 220), forlaget Spartacus, Oslo 2019, ISBN 978-82-430-0506-8
  6. ^ a b c Grepstad, Ottar (1. juli 2016). «Den radikale liberalaren». Dag og Tid. s. 21. 
  7. ^ Garbo, Gunnar (2007-10-07), «FN på sidelinja», Dagbladet 139 (274): 37 
  8. ^ Fyllingsnes, Ottar (1997-09-25), «Gunnar Garbo. Vonbroten over Venstre», Dag og Tid, http://www.dagogtid.no/arkiv/1997/39/garbo.html 
  9. ^ Garbo, Gunnar (2007-05-15), «Et viktig liberalt veivalg», Aftenposten, http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1787822.ece 
  10. ^ Garbo, Gunnar (2007-05-30), «Marked tar frihet fra folk», Aftenposten, http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1811216.ece 
  11. ^ Garbo, Gunnar (1999-07-20), «Skal NATO fortrenge FN?», Dagbladet 
  12. ^ Garbo, Gunnar (2000-03-04), «Natos nye strategiske konsept bryter ikke bare med FN-pakten, men også med Natos egen Atlanterhavspakt», Ny Tid 
  13. ^ Garbo, Gunnar (2000-03-29), «Intet lært av Kosovo? del 1», Bergens Tidende 
  14. ^ Garbo, Gunnar (2000-03-30), «Intet lært av Kosovo? del 2», Bergens Tidende 
  15. ^ Garbo, Gunnar (2001-03-25), «Regjeringen, Stortinget og krigen om Kosovo», Aftenposten 
  16. ^ «'High five' for Helga», Dagbladet 10. september 2009

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]