Amalienborg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: DK 55°41′2,8212″N 12°35′36,629″Ø

Amalienborg
Amalienborg-Marmorkirken.jpg
Foto: Nils Jepsen
Generelt
Sted:  København
Byggeår:  1750–1760
Endringer:  Mange. Bl.a. i 1794 ved C.F. Harsdorff
Arkitektur
Periode: Rokokko
Arkitekt:  Nicolai Eigtved
Laurids de Thurah
Christian Joseph Zuber
Philip de Lange
Mål:  Samlet areal ca. 26 500 m²
Interiør
Commons-logo.svg
Amalienborg på Commons

Amalienborg er et slottsanlegg i København og hovedresidens for den danske monarken. Anlegget består av fire nesten like paléer, som omkranser en åttekantet plass.

Slottsanlegget er et hovedverk i dansk bygningskunst og antagelig det fornemste stykke rokokkoarkitektur i Danmark.[1]

Området hvor Frederiksstaden ligger ble først innlemmet i København ved den store byutvidelsen som Christian IV sto for. Området øst for Bredgade ble forkastet som handels- og boligkvarter.

I 1660 hadde dronning Sophie Amalie kjøpt opp en rekke eiendommer i dette ubebygde området for å føre opp et lystslott som erstatning for sin landeiendom Dronningens Enghave utenfor Vesterport som var blitt ødelagt under svenskenes beleiring av København i 1658–60. Til tross for de dårlige tidene etter svenskekrigene lyktes det dronningen å skaffe midler slik at hun kunne oppføre lystslottet Sophie Amalienborg i 1667–73. Bygningen var ikke stor; den var utformet i barokkstil som en italiensk villa, et «casino» med høy underetasje, en hovedetasje og en lav mesanin. Hovedfløyen hadde flatt tak som ble avsluttet med en balustrade. I midten var det et tårn utformet som et «Belvedere».

Dronning Sophie Amalie var svært glad i sitt nye lystslott og her døde hun i 1685. Bare 4 år senere brant det knapt 16 år gamle slottet ned. I anledning av Christian Vs 44 års fødselsdag 15. april 1689 ble det avholdt en festforestilling i et operahus, en midlertidig trebygning bygget tett opptil slottet.

Kongen var begeistret for forestillingen og han ønsket å gjenta den for offentligheten. Da den nye forestillingen ble oppført, var operahusets utsmykking med silketapeter, mose, enebærris og frukter blitt knusktørr. Ved et uhell veltet en av de 800 oljelampene slik at det tok fyr i dekorasjonen og bygningen ble antent. I tillegg vendte alle dørene innover, noe som fikk et katastrofalt utfall og 180 mennesker brant inne. Operahuset og slottet ble forvandlet til en ruin.[2]

Det finnes en del minner fra katastrofen rundt om i København. Innenfor porten til Ny Vestergade nr. 20 står det følgende på en tavle: «Johan Jürgen, en af stadens 32 mænd og directeur for Børnehuset, byggede denne gård i 1683. Skæbnen brat hans lykke vendte, tvende døtre indebrændte, da Amalienborg i flammer, lyste over stadens jammer».[3]

Nye slottsplaner[rediger | rediger kilde]

Etter brannen på Sophie Amalienborg var det bare den østre fløyen som var bevart. Den inneholdt en kirke og et stort haveanlegg utenfor. Kirken ble benyttet av hæren inntil Garnisons kirke sto ferdig i 1706.

Haven og områdene rundt ble omorganisert etter planer utarbeidet av Ole Rømer. Disse anleggsarbeidene var en forberedelse til Christian Vs drømmeprosjekt; oppføringen av et nytt stort residensslott på Amalienborg-området som erstatning for det gammeldagse og upraktiske Københavns slott.

Da Danmark rundt 1690 hadde fått et noenlunde godt forhold til Sverige igjen, ble det mulig å få den svenske hoffarkitekten Nicodemus Tessin den yngre til å komme med et utkast. I 1694 leverte han inn et forslag til et stort slott med tre fløyer, ikke ulikt Stockholms slott, som Tessin var i ferd med å oppføre i disse årene. Imidlertid manglet man penger til gjennomføringen og etter Christian Vs død i 1699 ble planene skrinlagt.

Etterfølgeren Frederik IV la ut noe av arealet til mønstringsplass for Københavns garnison. Arkitekt J.C. Krieger oppførte derfor en åttekantet paviljong som kongen kunne oppholde seg i under troppeparadene.

De fire adelige paléene[rediger | rediger kilde]

Marcus Tuschers forslag til et ryttermonument fra 1750. Kobberstiksamlingen.

Christian VI hadde ikke interesse for haveanlegget på Sophie Amalienborg-tomten. Flere kjøpmenn og skipsredere i København ytret ønske om å få utnytte området til bebyggelse. Først da Frederik V besteg tronen ble det fremgang i disse planene. Man ønsket å forene dem med en markering av den Oldenburgske kongeslekts 300 års jubileum på den danske tronen ved å anlegge en helt ny bydel, Frederiksstaden. Tanken var å skape et nytt monumentalt kvarter med en praktfull ny kirke, Marmorkirken. Gatene i bydelen skulle møtes i en sentral plass som skulle omkranses av fire like paléer, «Hotels», bygget av private byggherrer, men etter felles utformning gitt av hoffbyggmester Nicolai Eigtved. Disse paléene er våre dagers Amalienborg. Byggingen startet i 1750.

Imidlertid var det ikke Eigtved som var opphavsmannen til den åttekantede plassen. Idéen kom fra den tyske arkitekten og maleren Marcus Tuscher. Han kom med både plan og utkast til en fontene med rytterstatue i tung, «altmodisch» italiensk barokkstil. Fontenen falt ikke i god jord og Tuscher døde allerede 1751, men plassen ble utført som en oktogon i en noe annen utforming og med andre mål enn de som finnes på hans utkast.

Midt på slottsplassen kom rytterstatuen av Frederik V til å stå. Den er et verk av Jacques-Francois-Joseph Saly og ble avduket etter mange års forsinkelse i 1771. Asiatisk Kompagni, som Adam Gottlob Moltke var president for, påtok seg en del av utgiftene til monumentet, noe som ble en kostbar affære for kompaniet.

De adelige byggherrene: Det var naturlig at den sannsynlige opphavsmannen til idéen om Frederiksstaden skulle være blant de fire byggherrene, Frederik Vs gode venn, overhoffmarskalk, greve Adam Gottlob Moltke. De øvrige hørte også til høyadelen: grev Christian Frederik von Levetzau, baron Joachim von Brockdorff og baron Severin Leopoldus Løvenskiold. Sistnevnte måtte imidlertid selge sitt uferdige palé allerede i 1754 til enkegrevinne Anne Sophie Schack ettersom prosjektet simpelthen la økonomien hans i ruiner.[4][5]

Oppføringen: Arbeidet med alle fire paléene begynte i 1750. Utvendig skulle de være identiske, men det var rom for større variasjon når det kom til interiøret. Moltkes palé var det første som sto ferdig i 1754. Eigtved ledet personlig innredningen og interiøret her ble det fornemste. Eigtved døde få måneder etter at paléet ble innviet.

Arbeidet med de øvrige paléene fortsatte under ledelse av andre arkitekter, blant annet Laurids de Thurah, Christian Joseph Zuber og Philip de Lange.

Brockdorffs palé sto ferdig i 1758, Levetzaus i 1760, mens Schacks palé ble en del forsinket, blant annet på grunn av eierskiftet i 1754 og en brann kort tid etter.

De fire paléene[rediger | rediger kilde]

C.F. Harsdorffs kolonnade over Amaliegade forbinder Moltkes (Christian VIIs) og Schacks (Christian IXs) paléer

Christian VIIs palé eller Moltkes palé er det sydvestlige paléet og er dronningens gjeste- og representasjonspalé. Christian VIIIs palé eller Levetzaus palé er det nordvestlige paléet og inneholder De Danske Kongers Kronologiske Samling, Amalienborg. Frederik VIIIs palé eller Brockdorffs palé er det nordøstlige paléet og har tidligere vært dronning Ingrids bolig. Paléet inneholder kronprinsens bolig. Christian IXs palé eller Schacks palé er det sydøstlige paléet og er dronningens residenspalé.

Hvert palé har en hovedport og en kjøkkenport. Hovedportene er de som ligger ved Amaliegade, kjøkkenportene er de som ligger ved Frederiksgade.

Ombygging til kongelig residens: Etter brannen på Christiansborg slott i 1794 ble Amalienborg overtatt av kongehuset og C.F. Harsdorff ble satt til å bygge om paléene.[6] Han skulle også lage en forbindelse mellom kronprinsens bolig – Schacks palé – og kongens – Moltkes palé – med en elegant kolonnade, som av økonomiske grunner ble oppført av pusset tømmer. Harsdorff forhøyet alle mellombygningene mellom hovedbygning og paviljonger med en etasje og senket vestibylene i alle fire paléene for å skaffe plass.

Harsdorff var seg anleggets kvaliteter bevisst og hans forhøyelser av paléenes mellombygninger mellom hovedbygning og paviljonger ble utført i puss, slik at inngrepet kunne skilles fra Eigveds opprinnelige sandstensfasader.

I det følgende gjennemgås de enkelte paléenes bygningshistorie.

Christian VIIs palé[rediger | rediger kilde]

Christian VIIs palé

Christian VIIs palé eller Moltkes palé ble oppført i årene 1750–54 for overhoffmarskalk Adam Gottlob Moltke etter tegninger av Eigtved. Tidens beste håndverkere og kunstnere medvirket til byggingen, blant annet billedhugger Louis-Augustin le Clerc,[7] hoffsnekker Dietrich Schäffer[8] og hoffstukkatøren Giovanni-Battista Fossati.[9] Resultatet ble et palé av usedvanlig høy kvalitet og særlig riddersalen regnes blant de fornemste rokokkorom i Europa.

Eigtved døde i 1754 få måneder etter at paléet var ferdig og Moltke erstattet ham med den franske arkitekten Nicolas-Henri Jardin. Jardin avsluttet de få gjenstående arbeidene og innredet en taffelsal i den nye louis seize-stilen. I riddersalen fikk han innfelt maleriet av Louis Tocqué og François Boucher, som først etter noen forsinkelser var ankommet til Danmark, uten å kompromittere Eigtveds grunnidé. I likhet med riddersalen rangerer taffelsalen blant det ypperste i dansk arkitektur.

Etter brannen på Christiansborg slott i 1794 sto den danske kongefamilien som nevnt uten tak over hodet. Få dager etter ble Moltkes palé kjøpt til Christian VII og Schacks palé til kronprins Frederik og arkitekt C.F. Harsdorff ble satt til å skape logistiske forbindelser mellom paléene. Begge paléene fikk forhøyet mellombygningene en etasje for å avhjelpe plassproblemene og dessuten ble de to paléene forbundet ved hjelp av kolonnaden: En lønngang i første etasjes høyde båret av åtte joniske søyler som tillot passasje av trafikken i Amaliegade.

For å skape plass til hoffstaben ble gulvet i vestibylen dessuten hevet og delt opp i tre kontorer. Paléet kaltes heretter Christian VIIs palé. I Moltkes palé hadde Harsdorff allerede i 1770-årene innredet grevinnens soveværelse i louis seize-stil.

Etter Christian VIIs død i 1808 benyttet Frederik VI paléet til sin hoffstab. Udenrigsministeriet benyttet deler av paléet i tidsrommet 18521885, men fra 1885 ble paléet utelukkende benyttet som gjeste- og representasjonspalé.

Det har imidlertid i korte perioder vært kongebolig når reparasjoner av andre av residenspaléene har gjort det nødvendig. I 197175 var det for eksempel innredet en liten barnehave og siden klasseværelse for prinsene Frederik og Joachim i paléet.

Christian VIIIs palé

Slots- og Ejendomsstyrelsen begynte i 1982 en utvendig restaurering av paléet med total utskifting av den nedslitte sandstensbekledningen. I 199396 ble det foretatt en innvendig hovedrestaurering, hvor vestibylen ble gjenskapt og det igjen kom tre dører i midtrisalitten mot slottsplassen. Restaureringen ble i 1999 tildelt medalje fra den europeiske bevaringsorganisasjon Europa Nostra.[10]

Christian VIIIs palé[rediger | rediger kilde]

Christian VIIIs palé eller Levetzaus palé ble bygget for geheimekonferensråd Christian Frederik von Levetzau i 1750–60. Etter hoffbyggmester Nicolai Eigtveds død i 1754 fullførte Lauritz de Thurah lojalt byggingen etter hans tegninger. Det ferdige paléet var ikke kvalitativt på høyde med Moltkes palé og de økonomiske midlene fløt heller ikke like så rikelig. Levetzau døde i 1756, men paléet forble i familiens eie inntil 1794.

Etter brannen på Christiansborg slott i 1794 kjøpte arveprins Frederik paléet. Prinsen lot maleren og arkitekten Nicolai Abildgaard modernisere det i den nye empirestilen. Da arveprinsen døde i 1805, overtok sønnen, prins Christian Frederik, både palé og arkitekt. Abildgaard døde imidlertid i 1809 og nyinnredningen gikk i stå.

I 1839 ble prins Christian Frederik konge under navnet Christian VIII og paléet kaltes heretter Christian VIIIs palé. Kongen døde i 1848 og enkedronning Caroline Amalie i 1881. Fra 1885 benyttet Udenrigsministeriet en del av paléet. I 1898 ble det innredet som residens for kronprins Christian X og prinsesse Alexandrine, og etter Christian Xs død i 1947 ble paléet stilt til rådighet for arveprins Knud.[11]

I 1980-årene startet Slots- og Ejendomsstyrelsen en større restaurering av paléet. Det ble bl.a. innredet bolig og representasjonslokaler for kronprins Frederik. Det ble også innredet depot for Dronningens Håndbibliotek og et nytt museum for den glücksburgske kongeslekt, Amalienborgmuseet.

Frederik VIIIs palé[rediger | rediger kilde]

Frederik VIIIs palé

Frederik VIIIs palé eller Brockdorffs palé ble bygget i 1750–60 for baron Joachim von Brockdorff, også under hoffbyggmester Nicolai Eigtveds ledelse. Etter arkitektens død i 1754 fullførte generalbyggmester Lauritz de Thurah også dette paléet. Byggherren døde allerede i 1763, noe som medførte at den rike Adam Gottlob Moltke i nabopaléet overtok bygningen. To år senere solgte han paléet til kong Frederik V.

Fra 1767 fungerte paléet som Landkadettakademi. Under den nødvendige ombyggingen senket man loftet i Riddersalen og den ble deretter brukt til gymnastikk. I 1788 ble landkadettene skiftet ut med sjøkadetter og etter slaget på Reden i 1801 ble det behov for flere sjøkadetter. Plassproblemet ble løst ved å forhøye paléets mellombygninger med en etasje, slik det var gjort med de øvrige paléene noen år før under Harsdorffs ledelse.

Kadettene måtte flytte ut av paléet da Frederik VI ønsket at hans datter Vilhelmine og tronfølgeren prins Frederik VII skulle bosette seg her etter sitt bryllup. I 1827–28 foretok arkitekt Jørgen Hansen Koch derfor en omfattende modernisering i empirestil. Fra ekteskapets oppløsning i 1837 til kronprins Frederik VIII flyttet inn i 1869, huset paléet skiftende medlemmer av kongefamilien. Kronprinsen ble konge i 1906 og paléet ble deretter oppkalt etter ham, selv om han som konge kun rakk å residere her i seks år.

I 1935–36 ble bygningen satt i stand av kongelig bygningsinspektør Thorvald Jørgensen til bruk for det daværende tronfølgerparet, kronprins Frederik IX og kronprinsesse Ingrid. Dronning Ingrid bodde i paléet inntil hun døde i november 2000.

I årene 200409 ble Frederik VIIIs palé satt i stand som bolig for kronprins Frederik og kronprinsesse Mary med tilhørende representative lokaler og administrasjonslokaler for kronprinsens hoff.

Christian IXs palé[rediger | rediger kilde]

Christian IXs palé hvor H.M. dronningen residerer

Christian IXs palé eller Schacks palé ble påbegynt i 1750 etter Nicolai Eigtveds prosjekt. Byggingen ble imidlertid etter hans død ledet av arkitektene Christian Joseph Zuber og senere Philip de Lange. Rundt 1754 kom byggherren, geheimekonferensråd Severin Løvenskiold, i pengenød og grevinne Anna Sophie Schack overtok paléet med tanke på sin stesønnesøn, Hans Schack. En brann kort tid etter forsinket ferdigstillelsen ytterligere et par år.

I 1757 ble Hans Schack svigersønn av overhoffmarskalk Adam Gottlob Moltke. Det kom den langsommelige byggingen til gode, ettersom svigerfaren lånte ut sine beste kunsthåndverkere til ferdigstillelsen av interiørene. Dette medførte dessuten at interiørene ble mer preget av den nye stilarten, louis seize, enn de øvrige tre paléene.

Etter kongefamiliens kjøp av Moltkes og Schacks paléer i 1794, ble de forbundet med den omtalte kolonnaden av Harsdorff, vestibylene ble gjort om til værelser og mellombygningene ble forhøyet.

Kronprinsen, som etter kuppet i 1784 hadde regjert for sin syke far, ble konge som Frederik VI i 1808. Etter kongens død i 1839 og hans ektefelles i 1852 ble paléet benyttet av blant andre Højesteret og Udenrigsministeriet.

I 1863 ble paléet stilt til rådighet for Christian IX, kjent som «Europas svigerfar». Han bodde her til sin død i 1906, hvoretter hjemmet sto urørt helt til en registrering av effektene hadde funnet sted i 1948. De inngår nå i Amalienborgmuseet.

I 1967 gjennomgikk paléet en istandsettelse til tronfølgeren, kronprinsesse Margrethe, og prins Henrik. Regentparet benytter fremdeles paléet som residenspalé.

Først etter Påskekrisen i 1920 ble Amalienborg kongehusets permanente residens.

Siden 1993 har Amalienborg vært kandidat til opptak på UNESCO's verdensarvsliste.[12] Bygningene er fredet.[13]

Amalienborg slottsplass[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Frederik V (rytterstatue)

Amalienborg slottsplass – dansk Amalienborg Slotsplads – er navnet på den plassen som er innrammet av Amalienborgs fire paléer. Langs den sydøst-nordvestlige aksen av plassen er det fritt utsyn mot nordvest til Marmorkirken og mot sydøst Operahuset på den andre siden av Havneløbet.

I 1886 ble plassens fortau og rytterstatuens omgivelser belagt med en italiensk-inspirert mosaikk etter tegninger av Johan Daniel Herholdt. Mosaikkbelegningen rundt rytterstatuen ble fjernet i forbindelse med statuens restaurering i 1998.

Amalienborg-aksen før og nå[rediger | rediger kilde]

Amalienborg-aksen sett fra Marmorkirken
Amalienborg sett fra toppen av Marmorkirken.

Amalienborg-aksen kalles den monumentalaksen som opprinnelig gikk mellom Frederikskirken og rytterstatuen av Frederik V, som kikker mot kirkens kuppel og som sammen med de fire adelige paléene og Frederiksstadens borgerlige bebyggelse symboliserte datidens samfunnshierarki, hvor den eneveldige kongen fikk sin makt fra Gud og distribuerte makten videre via adelen og sitt jordiske regimente. Da var det tømmerplasser ved havnen og havnesiden var den minst attraktive siden. Det var årsaken til at de to paléene som er lengst bort fra kirken, Brockdorffs og Schacks, var de minst ettertraktede. Aksen var dermed en lukket akse som hadde sitt forløp mellom kirken og rytterstatuen.

I nyere tid er aksens betydning blitt endret og forlenget mot Holmen via oppføringen av Amaliehaven og Operaen på Holmen, som begge er donert av A.P. Møller og Hustru Chastine Mc-Kinney Møllers Fond til almene Formaal. Det har blitt foreslått at den endrede aksen symbolsk forbinder kirken, kongehuset, handelen og kunsten.

Oppføringen av Operaen har innvirket på opplevelsen av Amalienborg slottsplass som plassrom, idet operahuset allerede fra en posisjon foran Marmorkirken og Bredgade oppleves som et stort volumen, som danner «bakteppe» for rytterstatuen, som tidligere var omgitt av blå himmel. Det er delte meninger om denne romlige påvirkningen av rokokkoanlegget. Kritikerne mener at Operaen forkleiner det elegante anlegget og at Operaens designere har undervurdert den romlige effekten av byggverkets store skalaforhold. De hevder dessuten at imitasjonen av en arkitektonisk aksial modell fra barokken er utidssvarende og irrelevant og forbigår modernismens innflytelse i det 20. århundre. Omvendt mener tilhengerne at Operaen og dens plassering tilfører monumentalitet til byrommet og er i tråd med den arkitekturoppfatningen som har skapt Frederiksstaden.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Amalienborg Palace – bilder, video eller lyd