Kiruna

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 67°51′18,371″N 20°13′37,931″Ø

Kiruna
Kiiruna. Giron
Kiruna
Sentrale Kiruna, fotografert fra Luossavaara.

Våpen

Land Sverige Sverige
Fylke Norrbottens län
Kommune Kiruna kommune
Areal 16,53 km²
Befolkning 18 148 (2010)
Bef.tetthet 1.098 innb./km²

Kupoltorget i Kiruna
Kvartalet Ortdrivaren

Kiruna (finsk: Kiiruna, meänkieli (tornedalsfinsk): Kiruna, nordsamisk: Giron) er en svensk by i Norrbottens län i landskapet Lappland. Den er administrasjonssenter for Kiruna kommune, og i 2005 hadde byen 18 154 innbyggere.

Kiruna ble grunnlagt i 1900, og Hjalmar Lundbohm regnes som byens grunnlegger. Han var disponent ved gruveselskapet LKAB, som begynte utvinning av jernmalm i Kirunavaara på slutten av 1890-tallet. Kiruna fikk bystatus i 1948, og ble derved verdens største by i areal, på over 20 000 km². Den er dog ikke verdens største kommune i utstrekning.

I forbindelse med kommunereformen i 1971 ble Kiruna administrasjonssenter i Kiruna kommune.

Kiruna fikk sitt nåværende navn 27. april 1900. Tidligere het byen Luossavare, etter fjellet Luossavaara, men dette navnet føltes etter hvert noe tungvint å skrive og uttale.

Kiruna er et utpreget gruvesamfunn som ligger mellom de to fjellene Luossavaara og Kirunavaara, begge med store jernmalmforekomster, og på sørhellingen av det tredje fjellet Haukivaara, som omslutter byen. Stedet begynte å vokse fram i samband med at utvinningen av malm for alvor begynte i 1898. Selve bybebyggelsen ligger delvis over malmforekomstene. Et av boligområdene fra byens tidlige historie har blitt avstengt på grunn av faren for at grunnen skal gi etter. De siste årene har problemstillingen blitt ytterligere aktuell, da det nå brytes malm slik at både jernbaneområdet, E10 og andre boligområder blir utsatt for samme fare for at grunnen kan rase ut, og faktisk på sikt at bykjernen ligger utsatt til. Derfor er flytting av sentrale deler av byen allerede under planlegging, se Kiruna byforvandling.

Historie[rediger | rediger kilde]

Før 1800[rediger | rediger kilde]

Malmforekomstene i Kirunavaara og Luossavaara har vært kjent lenge av samene, men det var først år 1696 at skriveren Samuel Isson Mört fikk høre om jernmalmen. Det var under en reise for å undersøke en kobberforekomst i området at han fikk vite dette. Han rapporterte nyheten til Bergskollegium, men det varte helt til 1736 før fjellene ble ordentlig undersøkt. Det ble tegnet et kart over området der Kirunavaara og Luossavaara ble døpt til «Friedrichs Berg» og «Berget Ulrika Eleonora» etter regjerende kong Fredrik I og dronning Ulrika Eleonora. Utvinning av malm kom likevel ikke på tale ettersom området lå avsides til og klimaet var for hardt. Dessuten var det eksportforbud for svensk malm, en lov som ble opphevet først i 1857.

1800-tallet[rediger | rediger kilde]

Det ble brutt en del malm allerede på 1800-tallet i fjellet ved Luossavaara. Malmen ble utvunnet sommerstid, og ble fraktet med sleder kjørt av rein og hest om vintrene. I Palokorva var det en masovn hvor malmen ble foredlet. Men transportkostnadene ble så store av utbyttet ble minimalt. I tillegg inneholdt malmen fra Kirunaområdet fosfor, som vanskeliggjorde stålframstillingen ytterligere.

I 1878 oppfant et par engelske kjemikere den såkalte Thomasprosessen, som gjorde det mulig å utskille fosfor fra jernmalm. Det gjorde at malmutvinning ble lønnsomt, hvis man kunne finne en løsning på transportkostnadene. Man hadde lenge planlagt en jernbane fra Luleå til Gällivare, og nå ble planene realisert. Et engelsk selskap tilbød seg å bygge en jernbane fra Luleå og helt til den norske kysten, og denne strekningen fikk navnet Malmbanan. Prosjektet ble satt i gang i 1884, og etter fire år var en provisorisk bane bygd fram til Malmberget. Nå gikk det engelsk selskapet konkurs, og solgte det halvferdige anlegget billig til den svenske staten. Etter enda noen år kunne så malmen fraktes fra Malmberget til Luleå 1891. I 1890 ble Luossavaara-Kiirunavaara Aktiebolag, LKAB, stiftet, med Robert Schough som styreleder. LKABs vktigste oppgave ble å framskynde jernbanebygginga fra Gällivare til isfri havn i Norge. Dette arbeidet møtte hard motstand. Riktignok hadde loven om eksportforbud av jernmalm blitt opphevet noen tiår tidligere, men motstanderne av prosjektet hevdet under en debatt i Riksdagen at en slik jernbane kunne åpne landet for Russland. Beslutningen om bygging av jernbanen ble til slutt vedtatt av Riksdagen og det norske Stortinget, men den svenske statsminister Boström måtte stille kabinettspørsmål for å få den svenske riksdagen til å gi seg.

I 1897 var Hjalmar Lundbohm styreleder i LKAB, og planene for det nye samfunnet omkring gruvene kom for alvor i gang. Arkitekten Per-Olof Hallman fikk i oppdrag å skape en byplan, en byplan som ble underlagt både geografiske og klimatologiske kriterier. Byen ble lagt hovedsakelig til vestsiden av det lave fjellet Haukivaara. LKAB kjøpte 500 hektar for gruvedriften og 241 hektar for bebyggelsen. I tillegg ble det avsatt 178 hektar til tomter som skulle selges til privatpersoner.

Den 15. oktober 1899 nådde Malmbanen fram til denne lille byen, som ennå kaltes Luossavare, en samling hus med 250 innbyggere. Den første bygningen var oppført 1890, på oppdrag av en av LKABs deleiere. Bygningen fikk navnet B:1. Noen måneder før Malmbanen nådde Luossavare ble det første barnet i «byen» født. Den lille piken fikk navnet Kiruna Söderberg. 27. november fikk byen endelig offisielt det nye navnet Kiruna.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Befolkningsutviklingen i Kiruna by i årene 1900-2000.

I 1900 bodde det 222 mennesker i Kiruna. Av disse var 65 prosent finsktalende, 24 prosent snakket samisk og 11 prosent svensk. I 2004 bodde ca. 27 prosent av byens befolkning i bydelen Lombolo, som ligger nede i dalen øst for Kirunavaara.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Klima[rediger | rediger kilde]

Kiruna har et subarktisk klima med mye snø og kulde den ene halvparten av året. Takket være høyden over havet, den tørre luften og den klimatilpassede byplanen har Kiruna et et relativt mildt klima. Kiruna har tre uker polarnatt om vinteren og fem uker midnattsol om sommeren. Nedbør kommer som snø fra oktober til mai. Middeltemperaturen i januar er -14.5°C og i juli 12°C. Dagtemperaturer på 20-25 grader er ikke uvanlig om sommeren. Nedbørsmengden er 488 mm pr. år.

Arkitektur[rediger | rediger kilde]

Den tidligste bebyggelsen i Kiruna, området som kalles Ön, er revet, og området er avsperret på grunn av rasfaren. Området med arbeiderboliger som ble tidlig oppført av LKAB finnes i stor utstrekning og står i sammenhengende områder. Et av disse, «Bolagsområdet», er det som er mest truet av gruvevirksomheten.

Byens rådhus (se bildet til høyre) ble tegnet av Artur von Schmalensee, og ble i 1964 belønnet med Kasper Salin-prisen som Sveriges vakreste bygning. Kiruna kirke ble tegnet av Gustav Wickman og ble bygd av LKAB i 1907-1912. Den er også kåret til Sveriges vakreste kirke og som Sveriges vakreste bygning oppført før 1950.

I byens sentrum ble store deler av den tidlige bebyggelsen av trehus revet for å bygge betongblokker på 1960-tallet. Det fremste symbolet for denne ombyggingen har blitt kvartalet Ortdrivaren. Også Missionskirken er en del av dette komplekset.

Kommunikasjoner[rediger | rediger kilde]

Kiruna flyplass har ordinær trafikk til Umeå, Luleå, Östersund, Stockholm og Tromsø. E10 går gjennom byen. Malmbanen har to avganger daglig mot Narvik og Stockholm/Göteborg, dessuten en avgang tur/retur Luleå. Både Malmbanen og E10 går langs avsperringene til sprekkesonen fra gruvene, og er de anlegg som er mest truet for ras. Disse er planlagt lagt om i forbindelse med Kiruna byforvandling, og dette gjelder også jernbanestasjonen. Et av forslagene til omlegging er samlokalisering mellom flyplassen og jernbanen.

Vennskapsbyer[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]