Diskusjon:Angrepet på Norge i 1940

Uklart innhold

Siste setning i avsnittet om bakgrunn er vanskelig å forstå, hva menes med at tyske styrker ble engasjert? Menes det oppholdt? Kan noen som har greie på temaet skrive om slik at det blir klart og tydelig hva som menes.– Dette usignerte innlegget ble skrevet av Eli Fure (diskusjon · bidrag) 26. jul 2018 kl. 10:53:06 (CEST) (Husk å signere dine innlegg!)

Vil tippe det er det engelske ordet «engaged» som er feiloversatt. Det er vel kanskje ikke noe godt norsk ord for dette i betydningen «enter into conflict with an enemy», men jeg skal se om jeg kan skrive om setningen litt. Hilsen Kjetil_r 26. jul. 2018 kl. 11:38 (CEST)

Nyttige lenker

https://nordnorskdebatt.no/article/skylddeling-arbeiderpartiet

https://www.oslomilsamfund.no/foredrag-krigsplaner-og-politikk-i-mellomkrigstiden/

Begge er fra en anerkjent historiker, og bør være av interesse for artikkelen. Ulf Larsen (diskusjon) 26. jul. 2019 kl. 22:50 (CEST)

Angrepet på Norge og de allierte.

Feil i artikkelen “ANGREPET PÅ NORGE I 1940“. • 80% av jernmalmen, som tysk industri brukte, kom IKKE fra Sverige. Det korrekte tallet er nærmere 10%. • Den tyske industrien var derfor IKKE meget avhengig av jernmalmen fra Sverige. • Den allierte invasjonstyrken hadde i meget liten grad til hensikt å hjelpe Finland. Kun om lag ti tusen mann av en styrke på hundre tusen var avsatt til bruk i Finland, resten ville bli brukt til å okkupere deler av Sverige og Norge. • Fly, frivillige, våpen og annet utstyr ble sendt gjennom Sverige og Norge jevnlig. Flyene mellomlandet i Norge og Sverige på ferden. Det var derfor vanskelig å skjønne hvorfor man trengte å ha allierte styrker i Sverige og i Norge, spesielt siden Sovjet Unionen gjorde intet militært for å stoppe transportene. • Folkeretten kan neppe sies å bli tatt særlig høytidelig av britene. Altmark affæren, de senere planene om å opprette baser i Norge, ordrene fra Churchill om innmarsj i Sverige for å okkupere de svenske gruvene og gjentatte overflyvninger er bevis for dette. • I rettsoppgjøret etter krigen var det ingen norske offiser som ble dømt for å være tyskvennlige i aprildagene 1940. Påstanden om at norsk befal var tyskvennlige er derfor uriktig og ren sladder. Det var snarere at en rekke av dem som var oppgitt over den nedrustningen og manglende mobilisering som hadde funnet sted og derfor mente at motstand var nytteløst. Noen mente kanskje også at vi ikke skulle blande oss inn i oppgjøret mellom stormaktene.

KOMMENTARER TIL DERES “ANGREPET PÅ NORGE I 1940“. Takket være norsk terreng, norsk motstandsvilje og alliert bistand varte stridene i Norge i to måneder. Dette var lengre enn i noe annet land, som ble angrepet av de tyske styrkene over land, med unntak av Sovjet Unionen. Bakgrunn. Krag-Jørgensen var neppe noe særlig mer utdatert enn de våpnene som motstanderne og de allierte brukte, hvilket de norske soldatenes rykte som treffsikre må være et bevis på. Mer alvorlig var det nok at Norge ikke hadde tatt noen lærdom av stridene i Finland. Brannflasker, buntladninger, panservern kanoner, maskinpistoler og håndgranater glimret med sitt fravær. Dette var våpen som den norske industrien kunne ha begynt å produsere, men det ble ikke gjort. Vi hadde faktisk en, -1-, stridsvogn. Verken den eller de to panserbilene ble brukt. De fra Tyskland bestilte panservernkanonene og avanserte sikter til de nye jagerflyene ble ikke levert i tide. De nye jagerflyene hadde imidlertid jernsikter som kunne brukes og en del av disse flyene var innskutt og dermed klare til kamp..

Opptakten og strategiske vurderinger. De nordiske landene fortsatte å nedruste til midten av trettitallet, hvilket de hadde gjort siden slutten av første verdenskrig, selv om de observerte at nabolandene hadde begynt å ruste opp. De hadde tillit til Folkeforbundet og diplomatiet. Når så arbeiderbevegelsene blir styrket i Norden, er deres manglende tillit til militæret etter tidligere konfrontasjoner og pasifister i egne rekker medvirkende til at nedrustningen fortsetter. Ei heller medvirker det store antallet med kommunister og sosialister, som rømmer til Norden fra Hitlers Tyskland, at man starter en opprustning. Det er først i 1935 at bevilgningene til Forsvaret øker reelt i Norge, ironisk nok har Norge da for første gang en regjering over lengre tid, som er utgått fra Arbeiderpartiet.

Norske tanker rundt forsvaret av landet var basert på at Tyskland ikke kunne gå til angrep på Norge, siden det var den britiske marinen som fullstendig behersket havområdet utenfor norskekysten. Dette var i tråd med de tanker som ble gjort av de allierte og av den norske marinen. Derfor ble i første rekke marinen prioritert, når den norske opprustningen startet, senere ble også de to flyvåpnene prioritert, men det var få moderne fly å få kjøpt.

Sverige hadde imidlertid startet opprustningen noe tidligere, kunne i en sterkere grad enn Norge benytte egen industri i opprustningen og var i en sterkere situasjon økonomisk. I tillegg startet Sverige mobiliseringen i september 1939 i forbindelse med invasjonen av Polen. Når krigen kom til Norge var Sverige relativt godt forberedt, selv om de hadde svakheter på enkelte områder, spesielt i marinen.

Britiske og franske planer for Norge De alliertes planer rundt Vinterkrigen var mildt sagt lite virkelighetsnære. De var basert på et uttalt ønske om komme Finland til assistanse. For å få gjort det, mente man at man også måtte ha bevæpnede soldater i Norge og Sverige, angivelig for å beskytte transportveiene. Hvordan Sovjet Unionen kunne klare å stoppe en slik transport igjennom de to landene, ble ikke engang forsøkt synliggjort. I tillegg var det bare en brøkdel av styrkene, som var avsatt, som ville komme til Finland. Rundt 90% av styrkene ville være i Norge og Sverige.

Sverige og Norge tillot allierte fly å overfly skandinavisk territorium for å komme til Finland. Disse flyene mellomlandet underveis til Finland i Norge og i Sverige for å tanke og for gi pilotene hvile. Overflyvningene førte til at finnene fikk en del moderne fly. Både speiderfly av typen Lysander, jagerfly av typen Hurricane og bombefly av typen Blendheim mellomlandet på Sola og på Fornebu før de fløy videre over Sverige til Finland. Minst et jagerfly og et speiderfly styrtet på norsk jord. Likeledes tillot de to landene at skandinavisk territorium i utstrakt grad ble brukt til transport av våpen, ammunisjon, utstyr og frivillige til Finland. Men Sverige og Norge tillot ikke bevæpnede, uniformerte soldater fra andre land på egen jord. Hvorfor skulle det det? Finnene ble forsynt med alt det som stormaktene var villige til å sende dem. De allierte soldatene kunne jo like gjerne reise i dress som i uniform igjennom Sverige og Norge, hvis de da ikke hadde andre hensikter.

At de allierte insisterte på å ha egne soldater bevæpnet på svensk og norsk jord økte derfor naturlig nok mistroen til de allierte, for man kunne ikke se at det hadde noen hensikt. Når man da heller ikke var villige til å selge moderne våpen til Sverige og Norge, ble mistankene styrket. Dessuten inneholdt alliert presse artikler om at stridene nå ville flyte seg til Skandinavia.

Etter at Finland hadde fått fred fortsatte de allierte planleggingen av et angrep på Sverige og Norge. Flesteparten av de allierte troppene var ikke trent eller utrustet for en strid i arktisk klima, hvilket de svenske troppene var i høyeste grad var, dessuten hadde svenskene store styrker inne til tjeneste. Derved virker det som om den allierte planleggingen var en overfladisk kartøvelse gjort bak et skrivebord i et varmt rom uten tanke på fysiske realiteter eller uten erfaring fra den nordlige delen av halvøya. Hvordan hadde de allierte tenkt at troppene skulle komme seg til Kiruna fra Narvik? Gå uten ski, uten veier, med liten eller ingen flystøtte i over en meter med snø, over høyfjellet og i minus tretti grader? Hadde man innsett at snøen lå dyp over hele Skandinavia i mars og april?

Begge de nordiske landene mente at de ville være i stand til å stoppe en invasjon fra Sovjet Unionen med litt alliert hjelp, hvis en sådan skulle skje. Så bevæpnede allierte soldater i Skandinavia ville ikke ha noen hensikt forsyningsmessig for Finland, men det ville å påkalle tysk og sovjetisk oppmerksomhet slik at striden flyttet seg fra den fransk-tyske grensen over til Skandinavia, dette var jo også den ikke uttalte hensikten.

Et angrep på Sovjet Unionen, som allierte soldater i Finland ville bli tolket som, ville også ytterligere forverre de alliertes strategiske posisjon. Japan og Italia hadde allerede byttet side i form av avtaler, USA hadde valgt å være nøytralt. Like fullt mente de allierte seg så sikre på sin egen styrke, at de ville angripe en annen stormakt, Sovjet Unionen, og derved bringe den fullstendig over på motstanderens side. De hadde helt glemt at i 1918, på slutten av første verdenskrig, var det på hengende håret at de allierte ikke ble nedkjempet i Frankrike. Da kom de østeriske og tyske divisjonene som var frigjort fra fronten i øst over til vest-fronten, fordi Russland hadde gitt opp kampen, og tyskerne var da nære ved å overvinne de franske og britiske styrkene før USA kom med i kampen for alvor.

De alliertes tro på at skandinavene ikke ville skyte på dem, var ytterst naiv. Norske kystbefestninger åpnet ild mot krigsskipene uten å vite nasjonaliteten. I Oslofjorden ble nasjonaliteten til skipene først klargjort idet krysseren Blücher sank, fordi sjøfolkene sang den tyske nasjonalsangen før de la på svøm.

De alliertes planer for invasjonen av Norge er de alliertes planer for Norden eller egentlig gruvene i Sverige. For disse gruvene står sentralt i planverkene samtidig med et ønske om å trekke krigen vekk fra fransk industri og gruver. Både før og etter 9.april var de allierte tilhengere av et angrep rettet mot disse gruvene. Følgende planer eksisterte som deler av dette: • Stratford. Noe over hundre tusen allierte soldater skulle rykke inn i Skandinavia og hvis Tyskland motsatte seg dette militært, skulle halvøya deles på midten ved at man opprettet en front omtrent ved Trondheim. • Catherine. En britisk flåte inn i Østersjøen. De største båtene måtte først bygges om fordi farvannet var så grunt. Derved ble denne planen etter hvert forkastet. • Lumps. Blokkering av svenske havner ved å senke egne båter i svenske havner. I første rekke Oxelösund og Luleå. Eventuelt igjennom sabotasje eller torpederinger senke svenske eller tyske båter i havnene, slik at utlastingen av malm ble blokkert. • Royal Marine. Minelegging av Rhinen. • Wilfred, legging av miner langs norskekysten, besluttes iverksatt av de allierte 28/3. • Bombing av de sovjetiske oljekildene i Baku.

En legging av miner i norsk farvann var tiltenkt for å stoppe de tyske fartøyene fra å seile i norsk farvann, men malm tåler lagring og det som ikke kunne sendes om vinteren kunne man sende om sommeren fra svenske havner i Østersjøen, derfor var ødeleggelsen av svenske havner eller okkupasjon av gruvene nødvendige tillegg.

De allierte mente at en blokade av Tyskland vil bringe seieren i land. Men med Sovjet Unionen som en tyskvennlig nabo etter den felles innmarsjen i Polen, i tillegg til en rekke land i Øst-Europa som tyskvennlige eller allierte med Tyskland er det vanskelig å skjønne hvordan dette kunne gjennomføres effektivt. Noe annet er det at Storbritannia var den største importøren av malm over Narvik i 1939, så strid ved Narvik hadde vært mer belastende for britisk enn tysk stålproduksjon. Faktisk var utskipningen av malm fra Narvik til Tyskland langt lavere etter at kaia i Narvik hadde blitt reparert enn det den hadde vært i 1939.

Det var først når Sovjet Unionen og USA hadde kommet over på alliert side samt at en rekke land i Øst-Europa sammen med Frankrike var tatt av de allierte, at blokaden av Tyskland begynte å få noen alvorlig virkning, men da, i 1944, var nederlaget uunngåelig for Tyskland.

Tyske planer for Norge. Tysklands evne og mulighet til å okkupere Norge var avhengig av følgende faktorer: • Britiske styrker måtte ikke oppdage de tyske styrkene på et tidlig tidspunkt. • Hvis styrkene ble oppdaget, måtte dette ikke tolkes som et angrep på Norge. • Norge måtte ikke ha mobilisert, det kunne heller ikke være minesperringer i innløpene til de viktigste havnene. • Været måtte være så dårlig at britene ikke oppdaget styrkene, men ikke så dårlig at de tyske flyene ikke kom fram til sine mål. • Man måtte kunne gjøre bruk av norske og danske flyplasser i den tidlige fasen.

Britene oppdaget de tyske styrkene mens de var i Nordsjøen 7.april. Imidlertid feiltolket man opplysningene. Til tross for at man hadde blitt underrettet om tyske soldater hadde gått om bord i tyske krigsskip i dagene forut, antok man at de tyske fartøyene var et tysk forsøk på å seile ut Atlanteren. Britene klarte ikke å finne de tyske fartøyene og bringe de til kamp med sine overlegne styrker.

Så til tross for den store risikoen klarte tyskerne å få effektive baser på norsk og dansk jord i løpet av de to første dagene. De sivile tyske fartøyene, som hadde seilt i forveien, kunne med dette losse sin last uten problemer, bare et fåtall av disse fartøyene ble tatt eller senket.

FORHOLDET MELLOM STORMAKTENE. De franske og britiske planene for støtte til Finland hadde sin bakgrunn i de to regjeringenes sterke avsky for kommunismen og velgernes sterke ønske om å gjøre noe for en liten og modig nasjon. Avskyen for kommunismen hadde preget deres politikk vedrørende Sovjet Unionen i alle årene etter slutten av første verdenskrig. Hvordan kunne de tro at Stalin ville velge deres side, når de hadde behandlet hans land langt dårligere enn f.eks. Tyskland fram til august 1939?

STYRKEFORSKYVING. Sakte, men sikkert, klarte Tyskland igjennom trettitallet å gradvis endre den gamle styrkebalansen, slik at deres militære posisjon og evnen til å motstå en blokade ble kraftig forbedret. Først og fremst gjennom avtalen med Sovjet Unionen. Her ble med et slag 300 divisjoner fjernet fra fransk- britisk side og gjort nøytrale. 300 divisjoner var langt mer enn det Frankrike og Storbritannia samlet kunne ha håp om å skaffe til veie fra egne og fra kolonienes rekker. Men før dette hadde Asias mektigste krigsmakt, Japan, tegnet en avtale med Italia og Tyskland. Aksemakten var dermed skapt.

Det er rart å tenke på at de allierte ikke så med større uro på denne utviklingen og prøvde hardere å få Sovjet og andre land over på sin side. De to nest største av deres gamle allierte, Japan og Italia, hadde jo allerede byttet side. Når britene heller ikke prioriterte hæren i tiden før andre verdenskrig eller hjalp Frankrike med å stoppe tysk frammarsj i Rhinland, Østerrike, Tsjekkoslovakia, osv., var grunnlaget lagt for nederlaget i Frankrike sommeren 1940.

Bakgrunnen for at Sovjet Unionen valgte tysk side var flere, manglende tillit til de allierte og deres evner til å føre krig på land var antagelig den fremste. Man skal heller ikke se bort fra at Stalin, som aldri glemte en gammel urett, bar nag til de allierte for deres bistand til de hvite under borgerkrigen og det faktumet at han selv hadde vært målet for et britisk bombeangrep. Det kan heller ikke fornektes at Sovjet ble holdt på en armlengdes avstand av britisk diplomati i en rekke politisk viktige hendelser mellom de to verdenskrigene, som Versaillestraktaten, Stressa, borgerkrigen i Spania, München forliket, økonomisk blokade, osv.

Den andre viktige grunnen var at de allierte ikke var umoralske nok til å tilby Stalin frie hender i Øst-Europa. Hitler hadde ingen slike skrupler og i tillegg var de to diktatorene gjensidig imponert av hverandre, spesielt den andres totale likegyldighet for egne innbyggeres liv og helse, men også den voldsomme opprustingen i løpet av kort tid, som de kunne bivåne hos sin tidligere motstander, var imponerende.

Samarbeidet mellom Tyskland og Sovjet Unionen, som startet allerede i 1922, hadde også skapt en industriell, militær og økonomisk binding. Råvarer fra Sovjet ble betalt for med tyske maskiner, teknikker og verktøy.

Så før andre verdenskrig har begynt for alvor, har Tyskland og aksemaktene oppnådd følgende:

I) Omringningen av Tyskland er brutt. Råvare tilgangene og adgangen til markeder i Europa, Asia og Afrika er derved sikret.

II) De alliertes mulige militære styrke sammenlignet med første verdenskrig er redusert med rundt 600 divisjoner, takket være fraværet av Japan, USA, Sovjet og Italia. På dette tidspunktet ville de allierte kunne stille med om lag 150 divisjoner, så frafallet er dramatisk.

III) Ingen splittende og ødeleggende to fronts krig er i sikte for Tyskland. Har de allierte glemt at de nesten tapte om våren 1918, fordi Tyskland fikk frigjorte store styrker etter separatfreden med Russland/Sovjet? Dette til tross for at USA da hadde begynt å sende inn tropper for å støtte de allierte?

IV) De allierte og aksemaktene er nå omtrent på samme nivå når det gjelder industri produksjon. Antagelig med en liten fordel til de tre aksemaktene.

V) De allierte hadde igjennom sine handlinger og sitt diplomati umuliggjort en avtale med Sovjet Unionen. Det later til at dette aldri ble forstått, ei heller forsto man Stalins og Sovjets raseri og mistro mot britene.

Når det gjelder industrikapasitet, råvarer og motivasjon, så er forholdet slik at de allierte har en veldig god tilgang på råvarer av alle slag, spesielt olje, men er hemmet av en lang og utsatt transport over havet. Her er aksemaktene i betydelig grad avhengige av sovjetisk velvilje, selv om man i tillegg til olje produsert fra kull har både rumenske og ungarske oljekilder i tillegg. Sovjetisk velvilje er bundet opp til frykten for at Tyskland sammen med de allierte vil hive seg over den eneste kommuniststaten og kvele den. Sovjet tror at dette vil skje, hvis Tyskland er tvunget til å inngå en fredsavtale med de allierte ut fra en mangel på råvarer og korn.

At Sverige og Norge ville gjøre motstand mot en invasjon ble ikke vurdert som sannsynlig. Hvis så skjedde, antok de allierte at det ikke kunne være snakk om store styrker, dette til tross for at Sverige på dette tidspunkt hadde mobilisert rundt 200 000 soldater og at store styrker hadde vært inne til tjeneste siden september 1939. Man tok heller ikke problemene rundt klimaet, tilgjengelige flyplasser, jernbaner og veier på alvor. At krigshandlinger i nord høyst sannsynlig ville stoppe eksporten av svensk jernmalm til Storbritannia kan heller ikke ha blitt vurdert.

Vinterkrigen hadde satt den Røde Hæren i et uheldig lys, de andre stormaktene med unntak av Japan trodde nå at en krig mot Sovjet Unionen ville bli en enkel affære. Forholdet mellom de allierte og Sovjet var enda mer anstrengt enn tidligere.

Freden i Finland 12/3-1940 hadde som politisk resultat at regjeringen Daladier måtte gå i Frankrike, siden man ikke hadde utnyttet muligheten til et angrep på Sovjet Unionen og muligheten til å trekke tyske styrker vekk fra den franske grensen effektivt nok. Daladier blir erstattet av den mer aggressive Reynaud som statsminister den 21/3-1940.

Men planene om et angrep på Sverige og Norge ble ikke helt lagt til side. Det ble arbeidet videre med dette både fra britisk og fransk side.

NORGES FORBEREDELSER. Regjeringen og Stortinget var enige om at Norge burde holde seg nøytralt. Vi skulle ikke ta parti for noen av de stridende parter. Selv om man ønsket å hjelpe Finland skulle denne hjelpen være skjult og ikke i strid med hva et nøytralt land kunne tillate seg etter datidens normer og regler.

Mobilisering og minelegning av norsk farvann burde man ikke gjøre, siden dette kunne skape irritasjon hos stormaktene. Spesielt forholdet til Storbritannia var viktig.

INDUSTRIELL FORBEREDELSE. Verken regjeringen eller forsvaret i Norge lærte noe av de industrielle forberedelser, som Finland hadde gjort i forkant av andre verdenskrig. Norge startet ingen produksjon av maskinpistoler, håndgranater, brannflasker, stridsvognminer eller buntladninger. Produksjonen av disse våpnene ville ikke innebære noen krav til den norske industrien, som denne ikke kunne klare å løse ganske så umiddelbart. De finske erfaringene fra Vinterkrigen ble oversett eller glemt. Man prøvde heller å kjøpe i utlandet det utstyret, som vi ikke selv ville kunne klare å produsere. Så man prioriterte det man ikke kunne skaffe og glemte eller valgte bort det man enkelt kunne gjøre noe med.

Innkjøp og lagring av forbruksvarer ble prioritert, kull, bensin, korn, osv. Rasjonering ble innført på en rekke varer.

MILITÆRE FORBEREDELSER. Marinen leide inn en rekke sivile fartøyer og utrustet disse med kanon for at de skulle gjøre tjeneste som vaktfartøyer, et arbeide som startet allerede i september 1939. Men marinen gjorde intet for å ferdigstille kystbatteriet ved Ramsund eller for å ta i bruk de moderne kanonene, som Norge hadde kjøpt inn på tjue-tallet. De kanonene, som var kjøpt inn før løsrivelsen fra Sverige, ble således ikke erstattet eller komplementert. Ramsund var en befestning som skulle verne den viktige havnen Narvik, viktig for svensk eksport av jernmalm og derved av meget stor betydning for både briter og tyskere. De to supermaktene som var nærmest Norge og som begge fikk en stor andel av sin jernmalm over denne havnen. De hadde begge vist stor interesse for Narvik og jernmalmen, men ingen alarmklokker kimte hos regjeringen eller marinen. Kanonene var innkjøpt og lå lagret i Bergen, der hadde de ligget i mer enn ett år. En rekke forberedelser var gjort i Ramsund som sprengningsarbeider, bygging av stillinger, osv.

Monteringen av kanonene, forlenget tjenestetid for å gi soldatene større stridsdyktighet og oppstart av våpen produksjon var forberedelser, som ville ta tid, men angrepene på Polen og Finland burde ha gjort det klart senest i november 1939, at et angrep også på Norge var en mulighet. Tid var det vi sløste mest med, for kostnadene forbundet med industriell produksjonsstart av overnevnte våpen og den eventuelle monteringen av det innkjøpte skytset nevnt ovenfor var relativt små. Våpengrenene hadde også et stort etterslep i trening og utdannelse, spesielt i befalet, samt at vedlikeholdet mange steder var dårlig.

De norske forberedelsene var basert på troen om at dette ville bli en gjentagelse av den forrige verdenskrigen. Norge skulle holde seg nøytralt og igjen tjene godt med penger på sine produkter og på handelsflåten. Vi var trygge siden Tyskland hadde en så liten marine og siden britene var våre venner.

Så man leide inn fartøyer til bevoktning av territorialfarvannet og utrustet hver av disse med en kanon, startet oppbyggingen av en bedre marine ved å produsere nye jagere, mineleggere og minesveipere. Den bedring av bevoktningen av norsk farvann, som montering av allerede innkjøpte kanoner i nye og gamle kystfort, legging av miner i innseilingen til norske havner og andre tiltak, som bedre opplæring og vedlikehold, ble ikke igangsatt.

En større del av handelsflåten ble leid ut til britene. Mannskapene i handelsflåten fikk økt lønn for å seile i enkelte farvann, for dette kunne bli farlig. Ellers startet man oppbyggingen av et mer moderne flyvåpen ved å kjøpe fly fra USA, Tyskland, Storbritannia og Italia. Kort sagt, man kjøpte der det var noe å få tak i.

Ingen av de moderne jagerflyene fra USA kom på lufta før 9. april, dette til tross for at tre var ferdig montert allerede i midten av mars og syv var klare 9.april. Årsaken til at de ikke kom i lufta, var at snøen ikke ble måkt vekk på Kjeller Flystasjon, hvor flyene ble satt sammen. Flyene ble heller ikke fraktet ned til Fornebu på lastebil. Hvis man vil ha noen klar indikasjon på Forsvarets raske og effektive handlinger, så må dette være et godt eksempel. Norge hadde vært plaget av gjentatte overflyvninger av tyske, britiske og sovjetiske fly siden november 1939. De jagerflyene vi hadde, som var operative, var ikke raske nok til å ta igjen de rekognoseringsflyene, som kom over norsk territorium.

Hæren moderniserte tolv av sine gamle 75 mm kanoner ved å gi de gummihjul, slik at de kunne trekkes av lastebiler, og man hadde begynt produksjonen av tyngre, moderne skyts. Det ble bestilt luftvernkanoner og antitankkanoner. Produksjon av luftvernkanoner ble også startet på Kongsberg. Antitankkanonene ble bestilt fra Tyskland, men disse kom ikke før etter 9. april og ble da brukt av angriperne. Folk samlet inn penger til luftvern og tilfluktsrom.

Tjenestetiden ble noe utvidet og man tillot verving av frivillige avdelinger med kronprinsen som leder.

Så marinen hadde en del moderne jagere da krigen startet, de var små og hadde dårlig med luftvern. Men arbeidet med marinen hadde startet i 1935, de var jo de eneste, som man mente kunne bli utsatt for krigshandlinger, kanskje ville flyvåpenet også bli utsatt. Problemet for forsvaret var lite penger, Norge var et fattig land, det var lite å få kjøpt, fordi alle rustet opp, industrien hadde ikke de kapasiteter og kunnskaper som trengtes for å produsere tyngre våpen i et større antall, det var manglende tillitt mellom forsvaret og regjeringen, og vi var sterke i troen på at vi ville være beskyttet av flåten til våre venner, britene.

Svikten i moral hos lederne av den norske hæren var stor når angrepet kom. Tre av åtte generaler sviktet fullstendig, selv når styrkene de hadde under sin kommando var fienden fullstendig overlegen. Offiserer gikk rundt og frarådet soldater å melde seg til tjeneste, andre beordret norske soldater til å hjelpe tyskerne med vakthold og utlevering av materiell.

Når angrepet på Norge først kom og nordmennene sto overfor en velutrustet og godt trenet hær, valgte man å føre krigen på motstanderens premisser istedenfor å bruke egne fordeler, som evnen til å bevege seg i terrenget utenfor vei. De få gangene man gjorde forsøk på å omgå fienden ved å utnytte disse fordelene, som de norske soldatene hadde i form av skikunnskaper, o.l., var resultatene gode.

Tyskland var utvilsomt meget heldige, når de angrep Norge. De ble oppdaget sent av den britiske marinen takket være dårlig vær og det faktum at tyskerne kunne unngå de britiske enhetene, fordi de kunne lese de britiske kodene. De allierte feiltolket informasjonene og klarte ikke å komme i strid med tyskerne, før det var for sent. Norge hadde til tross for mange advarsler ikke foretatt noen mobilisering, minesperrer var ikke lagt ut, fyrlyktene var ikke slukket. Landets få, moderne jagerfly var ikke operative og generalene hadde flere pasifister i sine rekker enn den sosialistiske regjeringen. Mange av de norske avdelingene, fartøy og befestningene nølte med å åpne ild i de avgjørende minutter eller de ga opp uten å ha kommet i kamp. Man ødela heller ikke utstyr og våpen før man overga seg. Dermed kunne norske våpen bli brukt mot de nordmennene som tok opp kampen og de allierte.

Dette til tross tapte Tyskland en så stor del av flåten, at en invasjon av England over kanalen ikke ville ha vært mulig umiddelbart etter at de hadde nedkjempet Frankrike, selv om da hadde hatt et fullstendig herredømme i lufta.

Den allierte hjelpen til Norge var preget av dårlig planlegging, trege reaksjoner, gjentatte omprioriteringer med påfølgende rot, liten forståelse for de klimatiske utfordringene, liten vilje til å samarbeide med nordmennene og troen på at det norske samfunnet høyt og lavt var infisert med nazister og andre forrædere. Dette til tross for at de allierte forberedelsene til strid i Skandinavia hadde startet tre måneder tidligere, faktisk tidligere enn de tyske forberedelsene. Det var en vanlig oppfatting blant det allierte befalet at dette var en ferietur, de hadde tatt med seg sine fiskestenger og golfkøller. De første troppene som ankom hadde bombekastere uten granater, de kom med en komplett jernbaneavdeling til en by og en landsdel uten jernbane, men uten kjøretøyer og uten antiluftskyts. Mange av soldatene hadde ski, men kunne ikke bruke dem og en stor del av skiene var uten bindinger.

Mange av fartøyene ble omdirigert underveis og dermed oppstod det ubalanserte oppsetninger av avdelingene, fordi noen hadde fått andres utstyr slik at de hadde dobbelt av en type med utstyrssett, men manglet andre deler. Rot er den eneste korrekte beskrivelsen av det hele. Legg så til at mesteparten av styrkene ikke kunne bevege seg utenfor vei, fordi omtrent hele landet var dekket av snø. Noen av de allierte avdelingene valgte derfor å vente til snøen hadde smeltet.

Mye av rotet skyldes ledelsen, i første rekke Churchill. Hele tiden blandet han seg inn med omdisponeringer av avdelinger og fartøyer, siden avdelingen var lastet inn på fartøyene uten å ha med seg komplett utstyr, ble det kaos.

Man hadde lastet opp fartøyene slik at hvert fartøy var lastet opp med ensartet utstyr, siden dette var det mest optimale transportmessig, og man hadde regnet med å få bruke et par dager i fred og ro for å fordele utstyret mellom avdelingene. Disse dagene med fred og ro fikk man ikke. Denne formen for opplasting medførte også at om et fartøy gikk tapt under et flyangrep eller ble omdirigert til et annet kampavsnitt, så manglet alle avdelingene i det opprinnelige avsnittet den formen for utstyr, som dette fartøyet hadde brakt med seg. Dette var stikk i strid med den tyske opplastningen, de hadde komplette avdelinger med alt sitt utstyr på hver båt. Så den store, britiske marinen prøvde hele tiden å begrense bruken av antall båter, mens den lille, tyske marinen prioriterte sammensetningen av utstyret og var villig til å bruke flere båter. Eller, det var den britiske marinen som bestemte opplastingen av den britiske hærens utstyr, mens den tyske hæren bestemte opplastingen på den tyske marinens båter.

DELVIS MOBILISERING. Da det 9.april var klart for regjeringen at Norge burde mobilisere sine styrker, var det mange måneder etter at det burde ha skjedd. Det ble besluttet at man skulle foreta en delvis mobilisering, dette skyldes en eller flere misforståelser. Representanter for forsvaret, som 5.april hadde bedt om en mobilisering, burde ha gjort regjeringen oppmerksom på at dette var en delvis mobilisering og at den ville skje ved hjelp av brev. Spesielt forsvarsministeren, som var en høytstående militær, burde ha gjort dette klart. Sjefen for den norske hæren valgte å prioritere egen og familiens evakuering framfor å være i kontakt med de norske styrkene og regjeringen.

Kringkastingen ble heller ikke brukt effektivt. Derfor kom selvsagt brevene og beslutningen om mobilisering for sent for mange. Det har blitt hevdet, at det var den store mengden av forskjellige meldinger om trusler fra forskjellige nasjoner som forårsaket nølingen. Istedenfor nøling burde dette ha gjort det klart for regjeringen at Norge og Norden snart kunne bli en krigsskueplass. — Dette usignerte innlegget ble skrevet av Haarfagre-48 (diskusjon · bidrag) (Husk å signere dine innlegg!)

Dette var en lang tekst som det ikke er lett å ta fatt på. Jeg er oppmerksom på at jernmalmen ifølge nyere forskning ikke var så viktig (rent faktisk for industrien og som motiv), men det er dette som fremgår av kildene. Skal vi skrive 10 % må vi ha kilde. Vennlig hilsen Erik d.y. 14. sep. 2020 kl. 18:30 (CEST)

Merk at teksten sier «Det britiske marineministeriet var opptatt av forsyninger av malm fra Nord-Sverige til Tyskland og anslo at opp mot 80 % av jernmalmen ble importert fra Sverige.» Dette var britiske vurderinger som viste seg å være feil, det riktige var 30 % ifølge en god kilde jeg fant. Britene tok feil i sine vurderinger, men feilvurderingene hadde konsekvenser for strategiske planer og det er det vesentlige her. Svensk jernnmalm var viktig nok, også i krigsårene 1940-1943 sto Sverige for 25 % av Tysklands malmforsyninger. Vennlig hilsen Erik d.y. 14. sep. 2020 kl. 19:10 (CEST)

Endret eksterne lenker

Jeg har nettopp endret 1 ekstern(e) lenke(r) i artikkelen Angrepet på Norge i 1940. Sjekk gjerne at endringen min er OK. Hvis du ønsker at jeg skal ignorere disse lenkene eller hele siden, eller hvis du har andre spørsmål, se denne spørsmålssiden. Jeg har gjort følgende endringer:

• La til arkivet https://web.archive.org/web/20190726150337/https://nordnorskdebatt.no/article/skylddeling-arbeiderpartiet til https://nordnorskdebatt.no/article/skylddeling-arbeiderpartiet

Med hilsen—InternetArchiveBot (Rapporter feil) 28. jan. 2021 kl. 07:08 (CET)

Redigeringsforslag 9. april 2021 (Semi-protected)

Det står att Scapa flow ligger i Shetland, men basen ligger faktisk i Orkney. Whatiswritten (diskusjon) 9. apr. 2021 kl. 18:58 (CEST)

• Fikset --Vennlig hilsen Erik d.y. 9. apr. 2021 kl. 19:04 (CEST)

Endret eksterne lenker

Jeg har nettopp endret 1 ekstern(e) lenke(r) i artikkelen Angrepet på Norge i 1940. Sjekk gjerne at endringen min er OK. Hvis du ønsker at jeg skal ignorere disse lenkene eller hele siden, eller hvis du har andre spørsmål, se denne spørsmålssiden. Jeg har gjort følgende endringer:

• La til arkivet https://web.archive.org/web/20170826194720/http://www.andalsnes-avis.no/frapapir/article207701.ece til http://www.andalsnes-avis.no/frapapir/article207701.ece

Med hilsen—InternetArchiveBot (Rapporter feil) 3. apr. 2023 kl. 06:45 (CEST)