Hjort

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hjort
Hjort
Vitenskapelig(e)
navn
:
Cervus elaphus
L., 1758
Norsk(e) navn: hjort,
kronhjort,
rødhjort,
vanlig hjort m.m.
Hører til: ekte hjortedyr,
hjortedyr,
drøvtyggere
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for hjort
Eurasia og Nord-Afrika

Hjort eller kronhjort (Cervus elaphus) tilhører slekten ekte hjorter (Cervus) i familien hjortedyr (Cervidae) og finnes vilt over store deler av Europa og i visse strøk av Lilleasia, Midtøsten, Asia og Nord-Afrika. Den er dessuten introdusert i Argentina, Australia og på New Zealand. Hanndyret kalles bukk og hunndyret hind eller kolle, mens avkommet kalles kalv.

Adferd[rediger | rediger kilde]

Hjorten har godt utviklet syn, hørsel og luktesans, og er derfor veldig rask til å oppdage mulige farer og svært sky. Den forsvinner ved den minste mistanke om fare, og den farten de forsvinner i kan komme opp i over 60 km/t. Oppoverbakke eller nedoverbakke, tettkratt eller åpent lende, hjorten har en unik evne til å ta seg hurtig frem samme hvor han måtte befinne seg. I tettkratt vipper forøvrig bukken hodet bakover og legger geviret på ryggen, på denne måten kommer de ikke i veien. Av sansene til hjorten er lukt den desidert beste og viktigste. I motsetning til syn og hørsel der identifikasjon av faren kan være vanskelig, er et vinddrag for hjorten 100 % identifisering av vedkommende. Og vi snakker i gode vindforhold om en luktradius på kilometer. Hjorten har svært godt nattsyn og hørselen er også veldig skarp.

Om sommeren trekker hjortene ofte opp i fjellet, på jakt etter det beste gresset. På denne årstiden går ofte bukker i små grupper evnt alene, og dette gjør også koller m/kalver. Når høsten kommer og paringssesongen (brunsten) starter, skiller bukkene seg og starter sine brunstaktiviteter. Etter en vel gjennomført brunstsesong kommer vinteren, og da samles ofte hjortene i store grupper. De samles ofte i granskoger eller andre steder med ly og varme, evnt i tilknytning til områder med mulighet for matauk. Når våren kommer beveger de seg ofte uredd i åpent lende på leit etter mat, de kommer ofte helt inntil gårdstun for å få fatt i de første gresstråene. Når den verste sulten har blitt dekket på våren, skilles de store gruppene og de går inn i sommer grupperinger.

Geviret til bukken[rediger | rediger kilde]

Hos hjorten er det bare bukkene som utvikler gevir. For hvert år som går, feller bukkene geviret sitt og vokser ut et par nye gevir, for hvert år blir det stadig flere tagger på geviret inntil bukken har nådd sin genetiske (evnt miljømessige) grense. Man regner en alder av 7–12 år som toppårene; etter dette vil gevirpryden gradvis bli redusert i omfang og antall takker vil avta (ofte missdannelser av geviret). Slike bukker kalles gjerne returbukker. Bukkene feller geviret sitt i Mars/April, også vokser det gjennom sommeren hvor det i slutten av sommeren er ferdig utvokst og basthuden kan fjernes. Basthud er et hudlag som er utvendig på geviret under vekstsesongen, basten har et rikt nettverk av nerveceller og blodårer som sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst tørker basten ut og bukken fjerner restene gjennom å «feie» geviret mot busker og kratt. Det første geviret bukken får er to enkle spirer, disse starter og vokse i bukkens 2. vår og er ferdig utvokst til høsten. Disse bukkene kalles bl.a. 1,5-åring, spissbukk, beinhynnel, fjordsdyr mm. Hos store bukker kan geviret forme en krone i toppen bestående av 3 tagger eller fler, noe som gir disse bukkene tilnavnet kronhjort. En klassisk kronhjort har 12 tagger, 6 på hvert gevir. Men i utgangspunktet trenger bukken kun en krone i toppen for å bli kvalifisert til kronhjort, og antall tagger blir derfor ubetydelig. I toppårene til bukken vil den normalt ha mellom 10 og 16 tagger, der 12–14 tagger er regnet for det som er vanlig for en storbukk. Over 16 tagger kan forekomme, men dette i sjeldne tilfeller for den norske utgaven. [1] Størrelse på geviret er ofte i samsvar med bukkens fysiske kapasiteter, der en stor bukk normalt vil ha et stort gevir.

Kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Norsk hjort er generelt mindre enn annen hjort. Den kjennetegnes av den mørke hårstripa som går fra nakken langs hele ryggen på dyret. Hårstripen er tydelig på såvel den rødbrune sommerpelsen, som den mer gråbrune vinterpelsen. Langs innsiden og på baksiden av lårene er pelsen lysere, noe som gir hjorten det karakteristiske «speilet». Om dyret blir skremt, stritter hårlaget i speilet ut, slik at den lysere overflaten blir stående i skarp kontrast til den øvrige pelsen.

Vekt, størrelse og alder[rediger | rediger kilde]

En gjennomsnittlig norsk hjortebukk veier ca. 90–150 kg i slaktet vekt, mens prakteksemplarene kan i noen tilfeller veie opp mot 200 kg. Kollene veier normalt 65-90 kg og kalvene mellom 15–35 kg. Man pleier å legge til 35-40 % for å komme frem til levendevekten for hjorten. Lenger sør i Europa kan kronhjorten bli godt over 300 kg tung, mens den i Nord-Amerika kan bli opp mot 500 kg. Voksne hanner blir som regel omkring 10 % større enn hindene, men de kan veie dobbelt så mye.

Hjort har en mankehøyde på mellom 120 og 150 cm, og en lengde på mellom 165 og 250 cm. Hjort har en levealder på 10 til 20 år[1].

Underarter[rediger | rediger kilde]

Det er beskrevet en rekke underarter av hjort, men det hersker ueninghet om mange av dem. Norsk hjort kalles gjerne Cervus elaphus atlanticus. Den ser ut til å være nærmere beslektet[2] med britisk hjort (Cervus elaphus scoticus) enn italiensk (Cervus elaphus elaphus) og kontinental hjort (Cervus elaphus germanicus).

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Hjort finnes i Eurasia og såvidt i Nord-Afrika, der underarten berberhjort (Cervus elaphus barbarus) finnes i forbindelse med Atlasfjellene. Arten er på ingen måte truet, selv om det kan være lokale bestander som står under press og taper habitat.

I Norge finner man hjort først og fremst langs kysten på Vestlandet, fra Rogaland og opp til Nordland. Den har imidlertid også spredd seg til Østlandet og Sørlandet. Hjorten trives godt i skog som ikke vokser for tett, spesielt i løvskog.

Forplantning[rediger | rediger kilde]

Hjorten blir kjønnsmoden etter 1,5 år. Størrelsen på geviret spiller en viktig rolle forut for hjortens forplantning. Under brunsttiden om høsten konkurrerer hannen mot hverandre om å skaffe seg et harem av koller, som de så parer seg med. Den herskende hannen hindrer de andre hjortene i å pare seg med koller i hans harem. Kollen går drektig i omtrent åtte måneder, da hun normalt føder èn kalv. I Norge skjer kalvingen helst i mai, men dette kan variere fra land til land. Kalven dier mora i ca. sju måneder. I denne perioden avbryter hun beitingen for å vende tilbake og die kalven, som ligger skjult til den er sterk nok til å følge med flokken. Kalven vil følge mora i omkring et år, til hun føder en ny kalv.

Ernæring[rediger | rediger kilde]

Hjorten er planteeter og har kraftige kjever som hjelper til med å knuse maten. Om vinteren pleier hjorten å spise knopper og kvister, samt lav fra trestammer. Alm, bjørk og rogn er tresorter som den liker. Basten, det myke skinnet på geviret, blir skrapet av om høsten og ofte spist. I mineralfattige områder hender det også at hjorten gnager i seg sitt eget gevir etter at det er felt.

Hjorten som smittespreder[rediger | rediger kilde]

Hjortelusflue (Lipoptena cervi) er en blodsugende parasitt på hjortedyr som rådyr, elg og hjort. Fra Mellom-Europa er det indikasjoner på at hjortelusflua kan spre bakterien Bartonella schoenbuchensis fra rådyr til mennesker. Det er også funnet trypanosomer (en type parasitter) fra hjort i hjortelusfluas tarm.[3]


Hjortedyr er i tillegg mellomverter for skogflått. En stadig økende andel av flåtten er bærere av alvorlige bakterie- og virussykdommer hos mennesker og husdyr, bl.a Borreliose, skogflåttencefalitt (en spesiell type hjernebetennelse), Louping ill, Anaplasmose (sjodogg), Tularemi (harepest) og blodpiss(Babesiose, Piroplasmose). Flåttbårne sykdommer dreper årlig mer sau enn den samlede rovdyrstammen i Norge.[4] Dette utgjør en reell trussel mot sauenæringen i hele kyst-Norge.

Antallet mennesker som smittes av Borelliose og skogflåttencefalitt øker år for år. Den store utbredelsen og tettheten av hjortedyr representerer således et økende folkehelseproblem.[5]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Vår fantastiske verden, Skandinavisk Presse 1990
  2. ^ Genetic differentiation in four European subspecies of red deer (NCBI)
  3. ^ http://www.fhi.no/dav/A8BAEED0DC.pdf
  4. ^ http://www.nationen.no/landbruk/article3658511.ece?service=print
  5. ^ Folkehelseinstituttet

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Cervus elaphus – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Cervus elaphus – detaljert artsinformasjon