Ramsar-konvensjonen
Ramsar-konvensjonen (egentlig Konvensjonen om våtmarker av internasjonal betydning, særlig som fuglehabitat) er en internasjonal avtale for bevaring og bærekraftig bruk av våtmarker. Formålet er å begrense tap av våtmarker og bremse det økende presset på våtmarksområder. Konvensjonen skal utbre kunnskapen om våtmarkenes økologiske betydning og deres betydning for forskning og rekreasjon.
Konvensjonen ble vedtatt på et møte mellom 18 nasjoner i Ramsar i Iran 2. februar 1971, og trådte i kraft 21. desember 1975. Deltakerlanda møtes til en deltakerkonferanse hvert tredje år. Tillegg til den opprinnelige avtaleteksten er blitt vedtatt i Paris i 1982 og i Regina i 1987. Det er oppretta et fast sekretariat med sete i Gland i Sveits.
Norge var i 1974 et av de første landene som ratifiserte våtmarkskonvensjonen. Direktoratet for naturforvaltning er forvaltningsmyndighet for konvensjonen. Per 2009 har 159 land ratifisert avtalen, og avtalen omfatter 1 880 verneområder, på tilsammen 185 000 km².[1] Landene forplikter seg til å vektlegge bevaring av våtmark, samarbeide om vern av våtmark, og å opprette minst ett såkalt Ramsarområde hver. Disse områdene skal være viktige i internasjonal målestokk og skal gis et spesielt vern. Storbritannia har det største antall Ramsar-områder med 166, mens Canada har det største arealet med 131 000km².
Liste over ramsarområder i Norge har blitt utvidet i alt fem ganger, sist i 2011. For tiden er det altså 51 ramsarområder i Norge. Flere av ramsarområdene er «våtmarkssystem» som omfatter flere separate verneområder.
Referanser [rediger]
- Fotnoter
- Eksterne lenker
