Albanere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Spredning av albansk språk.

Albanere (albansk: Shqiptarët) er definert som en etnisk folkegruppe som er stedegen og innfødt i Albania og naboland, eller som borgere av republikken Albania uansett etnisitet.[1] Etniske albanere snakker albansk språk og mer enn halvparten av etniske albanere lever i Albania og i Kosovo. Det bor også en rekke albanere i diaspora i en rekke land.

Begrep[rediger | rediger kilde]

Mens eksonymet Albania for den generelle regionen bosatt av albanere går tilbake til antikken, er dette navnet gått tapt i albansk språk. Det albanske endonymet er shqiptar. Det kommer fra det albanske begrepet shqip, en avledning fra verbet shqiptoj, «å benytte riktig albansk uttale». Denne teorien kommer fra Hahn og hevder at kanskje ordet selv til sist er et lån fra latinske excipio.[2] Således er det albanske endonym, som slavere og andre, i sin opprinnelse et begrep for «de som snakker [forstålig det samme språket]». Imidlertid er det en annen plausibel teori som har blitt fremmet av Maximilian Lambertz for å forklare endonymet som avledet fra albanske substantivet shqype eller shqiponjë (ørn), hvilket, i henhold til albansk populæretymologi, betegner en stammefugl som er datert tilbake til tiden av Skanderbeg (1405-1468), og som vist på det albanske flagg.[3]

I den greskspråklige boken Historie, skrevet i 1079-1080 av den bysantinske historikeren Mikael Attaleiates, referer til Albanoi hadde deltatt i et opprør mot Konstantinopel i 1043, og til Arbanitai som undersåtter av hertugen av Dyrrachium. Det er imidlertid diskutabelt om disse betegnelsene referer til albanere i en etnisk betydning.[4] En senere referanse til albanere fra de samme attaliatere, angående deltagelse av albanere i et opprør rundt 1078, er derimot udiskutabelt.[5] De første referanser til albansk språk er datert til senere på 1200-tallet, rundt 1285.[6]

Albanere er og har også blitt referert til ved andre betegnelser. En del av dem er:

  • Arbër, arbën, arbëreshë; gamle stedegne betegnelser som henviser til oldtidens og middelalderens albanere og som deler samme røtter som sistnevnte. På den tiden da landet var kalt Arbër (gegisk albansk: Arbën) og Arbëria (gegisk: Arbënia). Dette begrepet er fortsatt benyttet for albanere som utvandret til Italia i løpet av middelalderen.
  • Arnauter (ارناود); eldre begrep som ble benyttet hovedsakelig av tyrkere og ved utvidelse også av europeiske forfattere i osmansk tid. Det er en avledning av tyrkiske Arvanid (Arnavut) (اروانيد), som igjen er avledet fra greske Arvanites.
  • Skipetars; historisk gjengivelse av etnonymet Shqiptar (eller Shqyptar) ved franske, østerrikske og tyske forfattere fra 1700-tallet (men antagelig også tidligere) og fram til i dag for å være en bokstavelig oversettelse av hva emnet er en ørn. Begrepet Šiptari er en forvanskning som ble benyttet av jugoslaver, noe som albanere oppfattet som nedsettende og fortrekk i stedet Albanci.

Opphav[rediger | rediger kilde]

Albanernes opprinnelse har lenge vært et omdiskutert emne blant historikere. De fleste har konkludert med at albanere er etterkommere fra forhistoriske folkeslag bosatt på Balkan, som blant annet illyrere, dakere eller trakere.[7] Men lite er kjent om disse forhistoriske folkene, og de blander seg sammen i trakisk-illyriske og dakisk-trakiske kontaktsoner allerede i antikken.

Albanere opptrer i de historiske nedtegnelser i bysantinske kilder på slutten av 1000-tallet. Ved dette tidspunktet er de allerede helt kristne. Svært lite vitnemål på den førkristne albanske kulturen har blitt bevart, skjønt albansk mytologi og folkeminne er paleo-balkisk opprinnelse (jernalderenBalkan) og bortimot alle elementer her er førkristne eller hedenske,[8] og viser i særdeleshet gresk innflytelse,[9] men det er ikke mulig å skille ut et særskilt albansk element. Studier av genetisk antropologi viser at dagens albanere deler de samme forfedre som de fleste andre europeiske folk.[10]

Jireček-linjen på Balkan marker et lingvistisk skille mellom gresk og latinsk påvirkning i senantikken.

Albansk språk utgjør en egen gren av indoeuropeisk, først bevitnet skriftlig på 1400-tallet da albansk etnisitet for lengst var formet, men åpenbart basert på den bredere gruppe av paleo-balkanere i antikken. Det er således usikkert hvor albansk språk ble utviklet, man analyser (blant annet ved hjelp av latinske og slavisk lånord)[11] antyder at det var i fjellrikt område framfor på lavlandet eller ved kysten. Mens ord for planter og dyr som er karakteristiske for fjellregioner og er helt originale, synes navnene for fisk og begrepet for jordbruksaktiviteter å være lånt fra andre språk. Slovakiske lån i albansk antyder kontakten mellom de to befolkningene skjedde da albanere bodde i skogene 600–900 meter over havnivået.[12] De utallige ordene for fjellklatring og for sauegjeting, koblet med omfattende innflytelse fra latin, gjør det sannsynlig at albanere har sin opprinnelse nord for Jireček-linjen, lengre nord og i innlandet enn dagens albanske grenser antyder.

De forskere som fastholder en illyrisk opprinnelse for albanere fremmer at innfødte illyriske stammer bodde i sørlige Illyria som gikk opp i fjellene, mens slaverne okkuperte lavlandene.[13][14] En annen variant av denne hypotesen fremmer at albanere er etterkommere av illyriske stammer lokalisert mellom Dalmatia og Donau som strakk sørover.[14]

De forskere som støtter en dakisk opprinnelse for albanerne fremmer argumenter at mellom 200- og 500-tallet e.Kr. bevegde albanere seg fra området rundt Moesia og sørover,[14] mens de forskere som opprettholder en trakisk opprinnelse har fremmet hypotesen om at ur-albanerne må lokaliseres i trakisk område mellom hva som i dag er Niš, Skopje, Sofia og Albania,[14] eller fra Rodopifjellene eller Balkanfjellene og hvorfra de flyttet til Albania før slavernes ankomst.[14]


Kjente albanere[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Krasniqi, Gëzim: «Citizenship in an emigrant nation-state: the case of Albania» (PDF). University of Edinburgh.
  2. ^ Elsie, Robert (2001): A dictionary of Albanian religion, mythology and folk culture, C. Hurst & Co. Publishers, ISBN 978-1-85065-570-1, s. 79.
  3. ^ "Albanci". Enciklopedija Jugoslavije, 2. utg.. Supplement. Zagreb: JLZ. 1984. s. 1.
  4. ^ Pritsak, Omeljan (1991): «Albanians». Oxford Dictionary of Byzantium. 1. New York/Oxford: Oxford University Press. s. 52–53.
  5. ^ Madgearu, Alexandru (2007): The Wars of the Balkan Peninsula: Their Medieval Origins«, Scarecrow Press, s. 25. Sitat: It was supposed that those Albanoi from 1042 were Normans from Sicily, called by an archaic name (the Albanoi were an independent tribe from Southern Italy). The following instance is indisputable. It comes from the same Attaliates, who wrote that the Albanians (Arbanitai) were involved in the 1078; rebellion of...»
  6. ^ Elsie, Robert: The earliest reference to the existence of the Albanian Language". Scribd.com.
  7. ^ Fine, John Van Antwerp (1991): The early Medieval Balkans: A critical survey from the sixth century to the late twelfth century. University of Michigan Press, s.10
  8. ^ Bonefoy, Yves (1993): American, African, and Old European mythologies. University of Chicago Press. ISBN 0-226-06457-3. s. 253
  9. ^ Eliade, Mircea & Adams, Charles J. (1987): The Encyclopedia of religion, Macmillan, ISBN 978-0-02-909700-7, s. 179.
  10. ^ Belledi, Michele; Poloni, Estella S.; et al. (Juli 2000): «Maternal and paternal lineages in Albania and the genetic structure of Indo-European populations» i: European Journal of Human Genetics, Volume 8, Number 7, s. 480-486. Sitat: «Mitochondrial DNA HV1 sequences and Y chromosome haplotypes (DYS19 STR and YAP) were characterized in an Albanian sample and compared with those of several other Indo-European populations from the European continent. No significant difference was observed between Albanians and most other Europeans, despite the fact that Albanians are clearly different from all other Indo-Europeans linguistically. We observe a general lack of genetic structure among Indo-European populations for both maternal and paternal polymorphisms, as well as low levels of correlation between linguistics and genetics, even though slightly more significant for the Y chromosome than for mtDNA. Altogether, our results show that the linguistic structure of continental Indo-European populations is not reflected in the variability of the mitochondrial and Y chromosome markers. This discrepancy could be due to very recent differentiation of Indo-European populations in Europe and/or substantial amounts of gene flow among these populations.»
  11. ^ Wilkes, John (1995): The Illyrians The Peoples of Europe, Wiley-Blackwell, ISBN 0-631-19807-5, ISBN 978-0-631-19807-9, s. 278
  12. ^ Wilkes, John (1995): The Illyrians The Peoples of Europe, s. 278–279
  13. ^ Hammond, Nicholas Geoffrey Lemprière (1976): Migrations and Invasions in Greece and Adjacent Areas, Noyes Press, opprinnelig University of Michigan, digitalisert, 2008ISBN 0-8155-5047-2, 978-0-8155-5047-1. s. 163. Sitat: «Illyrian has survived. Geography has played a large part in that survival; for the mountains of Montenegro and northern Albania have supplied the almost impenetrable home base of the Illyrian-speaking peoples. They were probably the first occupants, apart from nomadic hunters, of the Accursed Mountains and their fellow peaks, and they maintained their independence when migrants such as the Slavs occupied the more fertile lowlands and the highland basins. Their language may lack the cultural qualities of Greek, but it has equalled it in its power to survive and it too is adapting itself under the name of Albanian to the conditions of the modern world.»
  14. ^ a b c d e De ulike oppfatninger er referert i Hamp, Eric (1966): «The position of Albanian» i: Henry Birnbaum, Jaan Puhvel (red.): Ancient Indo-European Dialects, University of California Press, s. 104