Kongeørn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kongeørn
Kongeørn
Vitenskapelig(e)
navn
:
Aquila chrysaetos
L., 1758
Norsk(e) navn: kongeørn,
slagørn,
landørn,
fjellørn
Hører til: haukefamilien,
rovfugler,
fugler
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Nasjonal rødliste (Norge): [2]
Regionalt utryddet Regionalt utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 reg-LC-no.svg

LC — Livskraftig

Habitat: terrestrial
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for kongeørn
     = hekking,        = overvintring,        = både hekking og overvintring

Kongeørn (Aquila chrysaetos) er en stor rovfuglart som forekommer på den nordlige halvkule og tilhører haukefamilien (Accipitridae).

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Kongeørna har en kroppslengde på 80 – 95 cm og et vingespenn på 190 – 225 cm. Hannen er mindre enn hunnen, og veier 2,8 til 4,5 kg, mens hunnen veier 3,8 til 6,6 kg. Klørne er i overkant av 5 cm lange (gjelder indre og bakre klo). I stup kan kongeørna oppnå en hastighet på ca. 150 km/t. Kongeørna har flere underarter.

Den voksne kongeørna er mørkebrun med gyllengul isse og nakke, og er utfarga etter om lag seks år. Kongeørna er forplantningsdyktig etter fem-seks år og paret holder sammen i et livslangt forhold. Ungfuglen har lyse felt både på under- og oversida av vingene. Det er vanlig at folk forveksler kongeørna med den mye mindre fjellvåken, som har lysere vinger med en karakteristisk mørk flekk under vingeknoken.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Kongeørn er utbredt over store deler av den nordlige halvkule, inkludert deler av Nord-Afrika. I Norge hekker arten i alle fylker, bortsett fra Vestfold, Østfold, Oslo og Akershus.[3]

Den europeiske bestanden teller mellom 7900 og 10000 par, noe som trolig utgjør nærmere 10 prosent av totalbestanden i verden.[3]

Underarter[rediger | rediger kilde]

Det er seks anerkjente underarter av kongeørn, som varierer litt i størrelse og fjærdrakt.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Kongeørna er tro mot reviret og bruker samme reir år etter år. Enkelte år kan de stå over hekkinga, andre år kan de bruke reservereiret som de har et annet sted. Havørna og hønsehauken kan også ha reservereir. Reiret legger kongeørna helst på ei hylle med overheng i en bratt fjellvegg, eller i toppen av ei stor gammel furu eller gran. Reiret kan veie opptil 700 kg.

Rovfuglene starter ruginga når første egget er lagt. Det andre egget legger de to eller tre dager senere. Det blir derfor en aldersforskjell på ungene, og bare den som ser på de voksne når de kommer med mat får servering. Den minste blir kuet av den største, og sulter som regel i hjel. På denne måten vokser det som regel opp en unge i hvert reir. Rugeperioden varer i 40-45 dager og ungen blir i reiret i 70-80 dager.

Arten jakter i hovedsak fugler og småvilt, men den spiser også pattedyr opp til størrelse med et reinsdyr.[3] Det er imidlertid vanskelig å avgjøre om så store byttedyr blir nedlagt eller funnet det som kadaver. Den spiser dessuten åtsler.[3] Jaktteknikken som kongeørna bruker, er at den stuper ned mot byttedyret. Når den er nede, (oftest på ryggen av byttet) griper den tak med klørne og løfter byttet sitt opp, ved hjelp av nedslagsfart og vind. Kongeørna endrer vinkel på vingene og stiger opp i lufta med byttet i klørne. Er byttet for tungt, kan ørna slippe det mot berghyller eller steinurer. Da vil byttedyret bli skadet, og kongeørna kan drepe det, og spise noe av det på plassen. Er det tilgang på selvdøde dyr, røver ravn og kråker dette. Da kommer ofte ørna og overtar åtselet. Etter at ørna har spist seg mett, kan den sette seg til i høyden og iaktta åtselet. Om andre rovdyr prøver å overta det, kan det ofte resultere i at ørna tar til vingene, for så å skremme bort inntrengeren.

Kongeørn i Norge[rediger | rediger kilde]

I 1846 ble det innført skuddpremie på kongeørna i Norge, og bestanden gikk kraftig tilbake. Først i 1968 ble kongeørna fredet. Da var bestanden nede i mellom 344 og 524 hekkende par.[3] Siden fredningen har bestanden vært økende. Per mars 2012 regnet man med at det hekket mellom 1200–1500 par i Norge.[3]

Kongeørn kontra havørn[rediger | rediger kilde]

Kongeørna har en mye rundere fasong på vingetuppene en det havørna har. Vingetuppene på kongeørna svaier oppover når den svever i lufta. Ungfuglen er ofte mindre med hvite spetter i fjærdrakten de første to årene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ BirdLife International 2012. Aquila chrysaetos. In: IUCN 2012. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2012.2. Besøkt 15. jan. 2013
  2. ^ Artsdatabanken. Aquila chrysaetos. Rødliste for arter 2010. Besøkt 15. jan. 2013
  3. ^ a b c d e f Rovdata. (2012). Overvåking av Kongeørn (Aquila chrysaetos). DIREKTORATET FOR NATURFORVALTNING. Besøkt 15. jan. 2013
  4. ^ Rasmussen, PC & JC Anderton (2005). Birds of South Asia. The Ripley Guide. Volume 2. Smithsonian Institution & Lynx Edicions. s. 107. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Aquila chrysaetos – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Aquila chrysaetos – detaljert artsinformasjon
ornitologistubbDenne ornitologirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.