Oliven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Oliven som symbolsk figur i form av tre, gren, kvist eller blad: se Olivengren

Oliven
Oliven
Vitenskapelig(e)
navn
:
Olea europaea
L., 1753
Norsk(e) navn: oliven,
oliventre
Hører til: oliventrær,
oljetrefamilien,
Lamiales
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: opprinnelig fra områder øst i Middelhavet

Oliven (Olea europaea) er en art av små trær i oljetrefamilien, som har sin opprinnelse fra kyststrøkene i de østlige deler av Middelhavet, fra Libanon til kysten av Lilleasia og de nordlige deler av Iran. Olivenfrukten, som kommer fra denne arten, er et av middelhavslandenes viktigste landbruksprodukter, da det brukes til å lage olivenolje.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

1800-tallsillustrasjon

Olivenen er et eviggrønt tre eller busk fra områder rundt Middelhavet, Asia og deler av Afrika. Det er forholdsvis kort og tykt, og oppnår sjelden en høyde på over 8–15 meter.

De sølvgrønne bladene har avlang form, med en normallengde på 4–10 cm og bredde på 1–3 cm. Trestammen er vanligvis krokete og bøyd. Blomstene er små og hvite med firekløyvet beger og krone, samt to pollenbærere og tolappet stigma. De kommer normalt frem på fjorårets greiner, i klaser som springer ut fra bladakselen.

Frukten er en liten steinfrukt med 1–2.5 cm lengde og nokså tynt fruktkjøtt. Den blir normalt større ved dyrking i drivhus enn ved tradisjonell dyrking. Oliven høstes ved grønnstadiet eller etterlates for å modne til en rik purpurfarge (svart oliven). Hermetisert svart oliven kan inneholde kjemikalier som gir dem en kunstig svart farge.

Historie[rediger | rediger kilde]

Oliven er en av de mest omtalte plantene i skriftlig tid. I Homers epos Odysseen, kryper Odyssevs under to olivenknopper som vokser fra en enkeltstamme.[1] Den romerske poeten Horats nevner oliven i forbindelse med sitt eget kosthold, som han beskriver som meget enkelt: «For min del gir oliven, endivier og kattoster meg næring.»[2]

Lord Monboddo beskrev oliven i 1779 som en av de mest foretrukne matvarene i oldtiden, og omtalte den også som en av de mest perfekte.[3]

Gamle trær[rediger | rediger kilde]

Plinius den eldre talte om et hellig gresk oliventre som var over 1 600 år gammelt. Det hevdes at flere av trærne i Getsemanehagen (fra hebraisk «gat shemanim», som betyr «oljepresse») i Jerusalem kan dateres til Jesu tid.[4] Det antas også at noen italienske oliventrær kan dateres til romertiden, selv om det er vanskelig å identifisere stamtrær i antikke kilder.

Derimot har det blitt antydet at alderen på et oliventre i Kreta er over 2 000 år, på grunnlag av en treringdatering.[5] I Istria i Kroatia, på øya Brijuni, står et velkjent oliventre som etter beregningene skal være omtrent 1 600 år gammelt. Det er fortsatt fruktbart (omtrent 30 kg per år), og brukes til å lage høykvalitets olivenolje.[6] Oliventreet er et av symbolene for den greske gudinne Athene, og nevnes hyppig både i Bibelen og Koranen.

Dyrkning og bruk[rediger | rediger kilde]

Se også Oliven (frukt)
Et eksempel på svart oliven.

Olivenen har blitt dyrket siden oldtiden som en kilde til olivenolje og fint treverk, samt oliven til konsum. Den naturlig bitre frukten blir normalt gjæret eller behandlet med lut eller saltlake for å gjøre den mer velsmakende.

Grønn oliven og svart oliven blir lagt i en slags natriumhydroksid og skylt grundig i vann for å fjerne det bitre karbohydratet oleuropein. Grønn oliven gjæres før de blir pakket inn i en lakefylt innpakning. Amerikansk svart oliven («California») blir ikke gjæret, noe som er grunnen til at de smaker mildere enn grønne olivener.

Det er ikke kjent når olivener først ble dyrket for høsting. Et av de første bevisene for utnyttelse av oliven kommer fra kobberalderen på det arkeologiske stedet Teleilat Ghassul, som i dag er det moderne Jordan.

Planten blir ofte nevnt i Bibelen, Koranen og av de første kjente diktere. Bønder i oldtiden trodde at oliventrær ikke ville gro skikkelig dersom de ble plantet langt unna sjøen; Theofrastos angir 300 stadier (55,6 km) om grensen. Nyere erfaringer støtter ikke alltid denne påstanden, for selv om kysten foretrekkes har det i lang tid blitt dyrket på innlandet i områder med passende klima, spesielt i det sørvestlige Middelhavet (Iberia og det nordvestlige Afrika) hvor vintrene er mildere.

Olivenplantasje i Andalucía, Spania.

Oliven blir nå dyrket i mange av verdens regioner, slik som Sør-Afrika, Australia, New Zealand, Middelhavslandene og California. Omfattende forskning har konkludert med at det oppnås helsefordeler av å konsumere olivener og olivenolje.

Oliventreet avgir blader, frukt og olje. Olivenblader brukes i medisinske teer.

Underarter[rediger | rediger kilde]

Det finnes minst fem naturlige underarter av Olea europaea i verden:

  • europaea (Europa)
  • cuspidata (fra Eritrea og Etiopia sørover mot Øst-Afrika, også i Iran til Kina)
  • guanchica (Kanariøyene)
  • maroccana (Marokko)
  • laperrinei (Algerie, Sudan, Niger)

Kultivarer[rediger | rediger kilde]

Oliven fra Jordan
Stort oliventre
Olivetrær i Granada
Stammen
Olivenblomster
En ung olivenplante som spirer fra et frø
Storslagent tre i Palma de Mallorca

Det eksisterer tusenvis av kultivarer av oliventreet. Bare i Italia finnes det minst 300 kjente, selv om bare noen få av dem dyrkes i stort omfang. De vanligste italienske versjonene er Leccino, Frantoio og Carolea. Ingen av disse kan med sikkerhet gjenkjennes i forhold til urgamle beskrivelser, men det er ikke usannsynlig at noen av de smalbladede kultivarene kan ha sitt opphav i den licinianske olivenen. Iberisk oliven blir normalt saltet og spist, ofte etter å ha blitt uthulet, fylt (med syltet pimiento, løk eller annen garnityr) og lagt i glass fylt med lake.

Siden mange kultivarer er helt eller tilnærmet selvsterile, plantes de vanligvis parvis med en enkelt primærkultivar, i tillegg til en sekundærkultivar grunnet dens evne til å befrukte den primære, noe som er tilfelle for Frantoio og Leccino. I nyere tid har det vært mye fokus på å skape hybridkultivarer med egenskaper som sykdomsmotstand, hurtig vekst og større eller flere konsistente avlinger.

Noen særskilt viktige kultivarer av oliven inkluderer:

  • Manzanillo: en stor, ovalformet frukt, med purpurgrønt skinn. Rik smak og tykt fruktkjøtt. En fruktbar bærer, som dyrkes over store deler av verden.
  • Frantoio og Leccino: Disse kultivarene er hovedingrediensene i italienske olivenoljer fra Toscana. Leccino har en mild, søt smak, mens Frantoio er fruktig og med sterkere ettersmak. På grunn av deres høyt verdsatte smak, har disse kultivarene spredt seg og dyrkes nå i andre land.
  • Arbequina: en liten, brun oliven i Catalonia, Spania. Brukes både som bordoliven og til olivenolje.
  • Empeltre: en mellomstor, sort oliven som dyrkes i Spania. Den brukes både som bordoliven og som ingrediens i olivenolje av høy kvalitet.
  • Kalamata: en stor, svart oliven, navngitt etter byen Kalamata i Hellas. Den brukes ofte som bordoliven, og har en rund og kjøttaktig smak.
  • Koroneiki: stammer fra det sørlige Peloponnes, i områdene rundt Kalamata og Mani i Hellas. Det er en liten oliven som er vanskelig å dyrke, men som har høy oljeutvinningsgrad og produserer olivenolje i særdeles høy kvalitet.
  • Pecholine eller picholine: stammer fra det sørlige Frankrike. Det er en mellomstor, avlang og grønn oliven, med en mild og nøtteaktig smak.
  • Lucques: stammer fra Aude i det sørlige Frankrike. Det er en stor, avlang og grønn oliven. Kjernen har en krum form, og smaken er mild og nøtteaktig.
  • Souri: stammer fra Libanon og dyrkes mye i Levanten. Den produserer store mengder olje og en særdeles aromatisk smak.
  • Nabali: en palestinsk kultivar[7], også lokalkjent som Baladi, som sammen med Souri og Malissi blir ansett som de beste olivenene til produksjon av verdens mest kvalitetsrike olivenolje.[8]
  • Barnea: en moderne kultivar dyrket i Israel som en motstandsdyktig oliven mot sykdom, samt at den gir rike avlinger. Den brukes både til olivenolje og som bordoliven. Oljen har en sterk smak med et hint av grønne blader. Barnea blir mye dyrket i Israel, samt i Australia og New Zealand.
  • Maalot: en annen oliven som gir motstandsdyktighet mot sykdom. Det er en kultivar fra områdene rundt det østlige Middelhavet, som stammer fra den nordafrikanske kultivaren Chemlali. Den er mellomstor, rund, har fruktig smak og brukes nesten utelukkende til olivenolje.
  • Mission: stammer fra Californias misjoner og blir nå dyrket i hele staten. De er svarte og blir normalt brukt som bordoliven.

Vekst og forplantning[rediger | rediger kilde]

Oliventrær trives best i kalkholdig jord, spesielt i skråninger, knauser, klipper og kystområder med kalkstein. De takler tørke også, takket være deres robuste og utstrakte rotsystem. Oliventrær kan leve usedvanlig lenge, gjerne opp til flere århundrer, og kan holdes produktive under hele livsløpet forutsatt at de behandles jevnlig og beskjæres på riktig måte.

Selve treet gror meget sakte, men over lengre tid kan det likevel få en kraftig og bred stamme. A. P. de Candolle registrerte et på over 10 m i omkrets. Høyden overgår sjelden 15 m, som regel på grunn av stadige beskjæringer. Det gule eller lys grønn-brune treet får ofte striper med en mørkere fargenyanse. Disse er harde og finkornet, og verdsettes høyt av tømrere.

Oliven kan forplantes på mange måter, men hogst eller cellelag blir normalt foretrukket; treet rotes lett i godt jordlag og skyter opp rotskudd fra stubben når det hogges ned. Derimot blir fruktene fra trær som gros fra frø eller rotskudd ofte dårlige; de må okuleres eller podes over på andre eksemplarer for å bli fine.[9] Grener i varierende tykkelse blir kuttet i lengder på omtrent 1 m og plantet dypt i gjødslet jord før den begynner å spire. Kortere lengder legges noen ganger horisontalt i små hull, og deretter tildekkes de av noen cm med jord. Slik vil de raskt skyte opp nye skudd.

I områder hvor oliven blir dyrket med forsiktighet, slik som i Languedoc og Provence, blir trærne regelmessig beskåret. Blomstbærende skudd fra foregående år blir spart i denne beskjæringen, samtidig som treet må være lavt nok til at man lett kan høste fruktene. Områdene mellom trærne blir regelmessig gjødslet. Gamle trær gir ofte enorme mengder frukt, men de gir sjelden stort utbytte mer enn to år på rad, og i mange tilfeller kan store innhøstinger bare forventes hver sjette eller syvende sesong.

Kalkjord, selv i tørr eller dårlig form, skal være best for at oliventrær får en sunn utvikling. De vil likevel kunne gro i alle typer løs jord, og til og med i leire dersom den er skikkelig tørr. Derimot vil, som Plinius den eldre kommenterte, planten være mer utsatt for sykdom i fet jord, og olivenoljen blir dårligere enn den fra trær i tørrere og mer steinaktig jord.

Innhøsting og behandling[rediger | rediger kilde]

Innhøstingen skjer normalt ved å riste grenene eller hele treet. En annen metode innebærer å bruke stige og «melke» olivenfrukten inn i en sekk knyttet rundt personens midje. Oliven som har ligget lenge å bakken kan føre til at olivenoljen blir av dårligere kvalitet. I Sør-Europa høstes det i vintermånedene, og arbeidet pågår i flere uker. Dette varierer også mellom landene, avhengig av hvor lang sesongen er og hva slags kultivar som blir dyrket. Det finnes også et redskap som svøpes om treets stamme og deretter åpner en paraplylignende oppsamler som tar imot all frukten som plukkes. Arbeiderne kan på denne måten høste frukt uten fangstens vekt rundt nakken. Et annet redskap, kalt for oliviera, er et batteridrevet redskap med store tenger som spinnes rundt i høy hastighet, og dermed kan fjerne frukten fra treet. Denne metoden brukes på oliventyper som skal brukes til olivenolje. Bordolivenvariantene er vanskeligere å høste, fordi det kreves større forsiktighet slik at fruktens ytre eller indre ikke ødelegges. Til dette brukes samlekurver som festes til arbeiderens nakke.

Fruktens oljemengde varierer kraftig i de ulike kultivarene; perikarpen består normalt av 60–70 % olje. Det produseres typisk 1,5–2,2 kg olje per tre i året.[10]

Tradisjonell gjæring[rediger | rediger kilde]

Nyplukket oliven inneholder en sammensetning av fenoler og en unik glykosid, oleuropein, som gjør frukten uegnet for umiddelbart konsum på grunn av smaken. Det finnes flere metoder å behandle oliven før servering. Tradisjonelt bruker man fruktens naturlige mikroflora, slik at frukten skal gjæres skikkelig. Denne gjæringen fører til tre viktige utfall: lekkasjen og nedbrytingen av oleuropein og fenolsammensetninger, dannelsen av melkesyre (som er et naturlig konserveringsmiddel), og en sammensetning av velsmakende gjæringsprodukter. Resultatet er et produkt som kan lagres både i romtemperatur og nedkjølt.

En enkel metode for å sette i gang gjæringsprosessen er å fylle oliven i plastikkbeholdere tiltenkt oppbevaring av mat, det kan for eksempel være plastikkbeholdere fra selskaper som driver med salg og kjøp av olivener og vindrueblader. Denne typen plastbeholdere resirkuleres også av mange bakerier, disse pleier å ha en størrelse på mellom 10 og 20 liter noe som passer bra til gjæring av olivener. Noen ganger blir olivenene banket lett med en hammer eller stein for å igangsette gjæringen. Dette fører til en noe mer bitter smak.

Nyplukkede olivener blir ofte solgt på markeder i 10-kilos kasser. Olivener burde plukkes ut basert på hvor faste de er og hvorvidt de er grønne og generelt i god stand. Olivener kan brukes grønne, modengrønne (det vil tilsi en mer gulgrønn farge, eller grønn med innskudd av andre farger) og også helt modne og lillasvarte. Olivenene blir lagt i vann for vasking og siling. 7 liter (det samme som 7 kg) av vann i romtemperatur tilsettes til gjæringsbeholderen sammen med 800g havsalt og 300g hvit eddik (altså hvitvineddik eller sidereddik). Saltet skal være cirka 10% av den totale mengden (800g salt i en oppskrift med 8kg salt, vann og eddik). I hver oliven skjærer man et enkelt dypt kutt med en liten kniv, eller to til tre kutt per frukt hvis de er store (store olivener vil si at du har cirka 60 frukt per kg). Hvis 10 kg olivener legges i en 10 % saltløsning vil saltnivået etter noen uker ligge på 5–6 % fordi saft fra olivenene lekker ut i væsken og saltet trekkes inn i olivenene. Oppå olivenene legges noe som ikke påvirker selve prosessen, som en glassplate, så de er helt dekt av væsken og tildekket uten å være tett. Dette er for å la gassene som oppstår under gjæringen unnslippe. Det går også an å delvis fylle en plastpose med vann, for så å legge den på toppen som et pustende lokk. Å unngå å slippe til for mye oksygen kan være et poeng, men er ikke like nødvendig som ved gjæring av druer for å lage vin. Olivenene kan smakes på under hele prosessen etter som de bitre stoffene i den ikke er giftige, faktisk er oleuropein en nyttig antioksidant i menneskers diett.

Olivener er spiselige etter mellom to uker og en måned, men kan ligge i løsningen i opp til tre måneder. Grønne olivener er ofte fastere etter enn svarte olivener. Olivener kan bli smaksatt ved å legge dem i forskjellige typer marinader, eller ved å fjerne steinen og fylle dem. Urter, krydder, olivenolje, fetaost, chili, sitronskall, sitronsaft, hvitløksfedd, vin, eddik, einebær og ansjos er de mest vanlige smakstilsetningene.

Skadedyr og sykdommer[rediger | rediger kilde]

Soppen Cycloconium oleaginum kan angripe treet og vare i flere sesonger, noe som fører til stor skade på plantasjer. En slags bakterie, Pseudomonas savastanoi pv. oleae[11] fører til svulster i skuddene, og enkelte lepidopterous kålormtyper lever av bladene og blomstene, mens den største skaden lages av olivenfluers angrep på frukten. I Frankrike og nord-midt Italia kan olivenene enkelte ganger oppleve frost. Veldig sterk vind og langvarig regn i høstetiden kan også føre til skade. Et annet skadedyr som spres gjennom oliventrær er black scale bug. Det er en liten sort bille som kan ligne på en liten svart flekk. Den setter seg fast i oliventreet og reduserer fruktens kvalitet. Hovedrovdyret til black scale-billen er veps.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Olivenproduksjon i 2005

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Oliven utgjør det mest utbredte kultiverte fruktdyrkingslandet i verden.[12] Dens kultiveringsområde er tredoblet de siste 44 årene og har økt fra 2,6 til 8,5 millioner hektar.

De første ti produksjonsland, iht FAO, som alle var lokalisert i Middelhavsregionen, representerer til sammen 95 % av verdens produksjon av oliven.

Største produksjonsland (År 2003)
Plass Land/Region Produksjon
(tonn)
Kultivert område
(hektar)
Utbytte
(q/Ha)
Verden totalt 17.317.089 8.597.064 20,1
1 Spania 6.160.100 2.400.000 25,7
2 Italia 3.149.830 1.140.685 27,6
3 Hellas 2.400.000 765.000 31,4
4 Tyrkia 1.800.000 594.000 30,3
5 Syria 998.988 498.981 20,0
6 Tunisia 500.000 1.500.000 3,3
7 Marokko 470.000 550.000 8,5
8 Egypt 318.339 49.888 63,8
9 Algerie 300.000 178.000 16,9
10 Portugal 280.000 430.000 6,5
11 Libanon 180.000 230.000 4,5

Oliven som fremmed art[rediger | rediger kilde]

Siden den først kom inn i husholdningen, har Olea europaea spredt seg tilbake til det ville fra beplantede åkrer. Dens originale ville bestand i de sørlige delene av Europa er hovedsakelig sumpet av ville planter.[13]

I enkelte andre deler av verden hvor den er innført, spesielt i Sør-Australia, har olivenen blitt en utbredt fremmed art som fortrenger stedegen vegetasjon. Dens frø spres av den innførte rødreven og av mange fuglearter som stær og den stedegne emuen til skogområder hvor de spirer og eventuelt danner et tett «tak» som hindrer fornyelse av stedegne trær.[14]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Homer. Odysseen; bok 5
  2. ^ "Me pascunt olivae, me cichorea levesque malvae." Horats, Oder 1.31.15
  3. ^ Letter from Lord Monboddo to John Hope, 29 April, 1779; reprinted by William Knight 1900 ISBN 1-85506-207-0
  4. ^ Lewington, A., & Parker, E. (1999) Ancient Trees., pp 110–113, London: Collins & Brown Ltd. ISBN 1-85585-704-9
  5. ^ O. Rackham, J. Moody, The Making of the Cretan Landscape, 1996, cited in F. R. Riley (2002). Olive Oil Production on Bronze Age Crete: Nutritional properties, Processing methods, and Storage life of Minoan olive oil. Oxford Journal of Archaeology 21 (1): 63–75
  6. ^ Old Olive Tree. Brijuni National Park. Besøkt 10. mars 2007.
  7. ^ Belaj et al. (September 2002). «Genetic diversity and relationships in olive (Olea europaea L.) germplasm collections as determined by randomly amplified polymorphic DNA». 'TAG Theoretical and Applied Genetics' Volume 105, Number 4. Besøkt 2007-08-31.
  8. ^ PFTA & Canaan Fair Trading. A Brief Study of Olives and Olive Oil in Palestine. Zatoun. Besøkt 31. august 2007.
  9. ^ Lewington and Parker, 114
  10. ^ Riley, op.cit.
  11. ^ Janse, J. D. 1982. Pseudomonas syringae subsp. savastanoi (ex Smith) subsp. nov., nom. rev., the bacterium causing excrescences on Oleaceae and Nerium oleander L. Int. J. Syst. Bacteriol. 32:166–169.
  12. ^ FAO, 2004
  13. ^ Lumaret, R. & Ouazzani, N. (2001) Ancient wild olives in Mediterranean forests. Nature 413: 700
  14. ^ Dirk HR Spennemann & Allen, L.R. (2000) Feral olives (Olea europaea) as future woody weeds in Australia: a review. Australian Journal of Experimental Agriculture 40: 889–901.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Olea europaea – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Olea europaea – detaljert artsinformasjon