Josip Broz Tito

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Josip Broz Tito
Јосип Броз Тито
Josip Broz Tito
Tito i uniform i 1961.
Født 7. mai 1892
Kumrovec, Østerrike-Ungarn
Død 4. mai 1980 (87 år)
Ljubljana, Jugoslavia
Yrke Offiser og maskinist
Parti Jugoslavias kommunistiske liga
Jugoslavias president
14. januar 1953–4. mai 1980
Forgjenger Ivan Ribar
Etterfølger Lazar Koliševski
Jugoslavias statsminister
29. november 1943–29. juni 1963
Forgjenger Ivan Šubašić
Etterfølger Petar Stambolić
Signatur
Josip Broz Tito sin signatur

Josip Broz Tito (serbisk: Јосип Броз Тито, IPA: [jɔ̌sip brɔ̂ːz tîtɔ] lytt ) (født Josip Broz 7. mai 1892 i Kumrovec i Østerrike-Ungarn, død 4. mai 1980 i Ljubljana i Jugoslavia) var en jugoslavisk marskalk og kommunistisk politiker. Han var statsleder i Jugoslavia fra slutten av den andre verdenskrig og frem til sin død i 1980, formelt i rollene som statsminister 1945–1963 og president 1953–1980. Etter bruddet med Sovjetunionen i 1948 førte han en uavhengig kommunistisk politikk, mens han utenrikspolitisk stod for alliansefrihet.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Titos barndomshjem i Kumrovec, Kroatia

Tito ble født som det 7. barn i familien Franjo og Marija Broz, i byen Karlovac i det nordvestlige hjørnet av Kroatia i et område kalt Zagorje, den gang del av Østerrike-Ungarn. Faren Franjo var kroat, og moren Marija slovener. Etter noen år hvor han vokste opp hos morfar i Podsreda i Slovenia, ble han innskrevet i folkeskolen i Kumrovec, hvor han avsluttet skolen i 1905. To år senere, i 1907 forlot han Kumrovec og begynte i lære som låsesmed i Sisak. Her begynte han å interessere seg for sosialistiske teorier, og deltok for første gang i 1. mai-demonstrasjoner. I 1910 ble han medlem i fagforeningen for metallarbeidere og det sosialdemokratiske partiet i Kroatia og Slovenia. Fra 1911 til 1913 arbeidet han i forskjellige byer i det østerriksk-ungarske rike.

Høsten 1913 avtjente han verneplikten, og i mai 1914 vant han sølvmedaljen i Østerrike-Ungarns militære fekteturnering i Budapest. Ved utbruddet av 1. verdenskrig ble han sendt til Ruma, men han ble anholdt for å ha spredd antikrigspropaganda, og fengslet i Petrovaradin-fortet. I 1915 ble han sendt til Galicia i krig mot Russland. I Bukovina ble han hardt såret av granatsplinter, og i april ble hele bataljonen tatt til fange. Høsten 1916, efter noen måneder på sykehus, ble han sendt til en arbeidsleir i Ural-området. I april 1917 ble han anholdt for å ha forsøkt å organisere protester blant krigsfangene. Senere flyktet han fra leiren, og han deltok i demonstrasjonene i St. Petersburg 16. og 17. juli 1917. For å unngå politiet flyktet han til Finland, men ble anholdt og fengslet i tre uker i Petropavlov-fortet. Derfra ble han sendt til fangeleiren i Kungur, men flyktet under togtransporten, og i november meldte han seg til tjeneste i Den røde armé i Omsk. I 1918 søkte han om medlemsskap i det russiske kommunistpartiet. I 1934 ble han medlem av Sentralkomiteen av Det jugoslaviske kommunistpartiet, og begynte å bruke kallenavnet «Tito».

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Tito i mai 1944

Da Jugoslavia ble trukket inn i andre verdenskrig som følge av at landet ble invadert av aksemaktene i april 1941, var kommunistene blant de første til å organisere motstandskampen. 10. april 1941 møttes det jugoslaviske politbyrået i Zagreb, hvor man besluttet å starte organisert motstand, og Tito ble valgt som leder for militærkomiteen.

Den 4. juli 1941 kom Tito med oppfordring til jugoslavene om å starte væpnet opprør mot nazistene.

Fra 1941 til 1945 var han kommandant for den jugoslaviske folkearmeen.

Den 5. april 1945 skrev Tito under en avtale med Sovjetunionen som tillot «midlertidig adgang for sovjetiske militære styrker på jugoslavisk territorium».

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Fra 1945 til 1953 var Tito president for regjeringen og utenriksdepartementet i FNRJ-regjeringen.

I 1948 oppsto et en rekke uenigheter mellom det jugoslaviske kommunistpartiet og Stalin som endte i at landet brøt med Sovjetunionen.

Fra 13. januar 1953 til 1980 var Tito Jugoslavias eneveldige president.

I 1961 deltok han i å etablerte Organisasjonen av alliansefrie nasjoner sammen med Gamal Abdel Nasser og Jawaharlal Nehru.

Titos død[rediger | rediger kilde]

Tito døde i Ljubljana 4. mai 1980 og ble begravet i et mausoleum i Beograd, som bærer navnet «Blomstenes hus». Da Tito døde, startet spekulasjonene om hans etterfølgere ville være i stand til å holde den jugoslaviske føderasjon samlet. Etniske konflikter økte gradvis i årene etter, og til slutt kulminerte de i Jugoslavia-krigene ett tiår senere.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Josip Broz Tito – bilder, video eller lyd