Formannskapslovene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Formannskapslovene er to lover som ble vedtatt av Stortinget og sanksjonert den 14. januar 1837, én for byene og én for landdistriktene. Lovene innførte grunnlag for lokalt selvstyre, med gyldighet fra 1. januar 1838. I henhold til de to lovene ble landet ble delt inn i en rekke formannskapsdistrikt, fordelt på bydistrikt og landdistrikt. Hvert distrikt fikk innført folkevalgte formannskap og representantskap. I tillegg ble det opprettet amtsformannskap som representerte alle formannskapsdistriktene i et amt.

Distriksdelingen brukte tid på å konsolidere seg, og variasjon i tolkning gjør at en i litteratur kan finne det total antallet distrikt oppgitt både som 392 og 396.

Fra 1863 ble navnet herred brukt om landdistriktene i lovverket, og på 1900-tallet ble kommune den mest vanlige betegnelsen for alle distriktene. Formannskapslovene er nå opphevet og erstattet av mer moderne lover.

Lovenes forhistorie[rediger | rediger kilde]

Lokalt styre før 1837[rediger | rediger kilde]

Grunnloven fra 1814 førte med seg en allmenn demokratisering av politisk liv og samfunnsstyring, men brakte likevel ingen forandringer i styret av norske byer og bygder. Lokal organisering av fellesoppgaver var svært enkel, bort sett fra i de største byene. Det var i hovedsak statlige embetsmenn som styrte, fogden på landet og magistraten i byen. På landsbygda var presten en viktig embetsmann, selv om bøndene i en viss grad var involvert i fattigvesen, skolevesen og veibygging.[1]

I kjøpstedene hadde en siden 1600-tallet hatt borgerutvalg, kalt representantskap eller «eligerte menn», som skulle bistå magistraten i styre og stell. Representantene i dette utvalget var byborgere: næringsdrivende kjøpmenn og håndverkere. Noe demokratisk valg var det ikke snakk om, og ledige plasser i utvalget ble ofte fylt basert på forslag fra andre medlemmer og fra magistraten. Alle søknader til øvrigheten skulle gå gjennom de eligerte menn. I spesielle saker kunne en kalle inn til borgermøter eller - enda videre - innbyggermøter, der møtedeltakerne kunne få gi uttrykk for synspunkt. Byene hadde rett til å skattelegge egne innbyggere, gjennom egne valgte representanter (takserborgere) og en lokal skattefut.[2][3]

Som kommune ble tidligere betraktet enhver landsdel som fungerte som et eget rettssubjekt.[4] Det vil si at landsdelen kunne eie grunn og formue - og dermed også inngå økonomiske forpliktelser. Derimot sa begrepet ingenting om styreform, og en kommune trengte ikke ha noen form for demokratisk styresett. Laveste kommunenivå var prestegjeldet og delvis også kirkesoknet, med presten som den sentrale embetsmann. Prestegjeldet kunne eie kirker og gårder, og skole- og fattigvesen var underlagt presten. Administrative grenser var imidlertid ofte uklare, og forskjellige ansvarsområder (kirke, fattigvesen, skolevesen, rettsvesen, lensmannsvesen, militærvesen) hadde ikke alltid sammenfallende forvaltningsdistrikt. I rettsvesenet var tinglaget det grunnleggende distriktet.[1]

Også en kjøpstad fungerte som en kommune, som et selvstendig rettssubjekt med særskilte handelsprivilegier. De geografiske grensene for kjøpstedene var ikke alltid nøye fastlagt, og en betraktet all tettbebyggelse som å høre til byen. Et ladested hadde også handelsprivilegier, men var formelt sett underlagt en kjøpstad og slik sett ikke en kommune.[5] Ved folketellingen i november 1835 er det registrert 16 prestegjeld som inneholder en kjøpstad eller et ladested, og i tillegg er det registrert 306 prestegjeld som landdistrikt.[4] I 1839 var det i Norge 27 kjøpsteder og 15 ladesteder.[6]

De neste høyere kommunetrinnet var amtskommunen (eller i kortform amtet), styrt av en amtsmann. Kjøpstedene hadde en selvstendig stilling og var ikke underlagt amtet de geografisk tilhørte, bort sett fra i Finnmark.[1] Mellom prestegjeld og amtet var fogderiet, og over amtet sto stiftet eller bispedømmet.[7][8]

Arbeide for lokalt selvstyre[rediger | rediger kilde]

Mangelen på lokalt selvstyre ble av mange nordmenn opplevd som et misforhold, nå som en etter 1814 skulle være et «fritt» folk. Inspirasjonen ble hentet både fra idealene fra den franske revolusjonen og fra grunnlovens ånd. Det var et ønske om at prinsippet om folkesuverenitet skulle gjelde både lokalt og nasjonalt. Det var i første rekke bøndene som ønsket seg lokalt selvstyre, i og med at en i byene alt hadde en viss grad av borgermedvirkning. Bak ønsket lå det nok i mange tilfeller et håp om å kunne redusere de lokale utgiftene: De som måtte bære kostnadene forbundet med lokale tiltak, skulle også kunne styre dem. Lokalkunnskap og erfaring var dessuten langt større hos innbyggerne enn hos innflyttede embetsmenn. Likevel støttet også mange embetsmenn et lokalt styresett som kunne være et bindeledd mellom innbyggerne og sentraladministrasjonen.

Mennene på Eidsvoll var klar over at Grunnloven ikke var tilstrekkelig, og riksforsamlingen valgte 16. mai 1814 en lovkomité som skulle arbeide videre med «en ny almindelig civil og criminel Lovbog».[9] Ut over 1820-årene arbeidet komiteen med spørsmålet om lokalt selvstyre, og flere forslag ble drøftet på Stortinget. I byråkratisk tradisjon tenkte en seg at et lokalt formannskap skulle ha liten selvstendig makt, men primært virke som bindeledd mellom embetsverket og folket. Oppgavene kunne være å videreformidle hva folket ønsket samt å iverksette tiltak fra sentraladministrasjonen. Først tenkte en seg tinglagene som forvaltningsdistrikt, men dette ble etter hvert endret til å basere distriktene på prestegjeldene. Fra 1830 tok regjeringen opp forslaget, ved finansministeren Jonas Collett. Han utvidet forslaget til å inkludere et amtsformannskap, siden de største lokale utgiftene var styrt gjennom amtet.

De demokratiske idéene ble imidlertid motarbeidet av Norges statsminister i Stockholm, Severin Løvenskiold. Bøndene hadde ikke kunnskap til slikt arbeid, mente han. Da forslaget i april 1833 ble lagt fram for Stortinget som en regjeringsproposisjon, var amtsformannskapet tatt ut og det lokale formannskapet sterkt redusert.[10]

Valget i 1832 hadde ført mange flere bønder inn på Stortinget, og i 1833 var det lokale selvstyret den store saken for bøndene på Stortinget. Bonderepresentantene ønsket å redusere makten til staten og embetsmennene, med en vektlegging av bondekommunalisme. En liten gruppe på tolv bønder, med John Neergaard i spissen, gikk under tilnavnet «Bøndenes hemmelige direksjon», og denne gruppen utarbeidet et svært radikalt alternativt forslag: Hvert distrikt skulle styres av et lite utvalg representanter, et formannskap, og dette skulle ha svært vide fullmakter. Forslaget samlet 25 underskrifter, og det endelige lovvedtaket i Stortinget fulgte i hovedsak det radikale bondeforslaget. Regjeringen nektet imidlertid å sanksjonere et så demokratisk vedtak.[11]

Lovvedtak og sanksjonering[rediger | rediger kilde]

Stortinget i 1836 var preget av samme sosiale sammensetning som i 1833. Regjeringen hadde nå fått gjennomarbeidet et nytt forslag om lokalt selvstyre, ved hjelp av en komité av liberale embetsmenn. Det nye forslaget var langt mindre radikalt enn bondeforslaget fra 1833, men også mer demokratisk enn den tidligere regjeringsproposisjonen: Forholdet mellom statlig og lokal styring var klarere definert, og ansvaret for en rekke utgifter ble flyttet fra amtet til staten. I tillegg til formannskapet la det nye forslaget opp til at det nå også skulle velges et representantskap i hvert distrikt. Amtsformannskapet ble tatt inn igjen og skulle være sammensatt av ordførerne i alle formannskapsdistriktene i amtet. Dette forslaget ble forelagt som regjeringsproposisjon 1. mars 1836. Statsminister Løvenskiold var imot forslaget også i denne formen og tok dissens.

Stortinget gjorde bare små endringer i forslaget fra regjeringen, selv om enkelte representanter ønsket å gå tilbake til det radikale bondeforslaget fra 1833. Det to formannskapslovene ble vedtatt av Stortinget 23. og 24. november 1836.[12] Regjeringen ga sanksjon på årsdagen for Kielfreden, 14. januar 1837, og lovene ble gjort gjeldende fra 1. januar 1838.

Formandskapslovene betegnede et saa stort fremskridt i hensyn paa folkets politiske udvikling, at de i saa maade næsten kan sidestilles med selve grunnloven. ... Der fandtes paa denne tid neppe nogen europeisk staat, hvor det kommunale selvstyre var saa vel organisert og gjennomført i saa vid udstrækning, som det blev i Norge ved lovene av 1837.

Lovene fra 1837[rediger | rediger kilde]

Loven for landsbygda tok utgangspunkt i prestegjeldene, men begge lovene bruker ordet «kommune» om de nye formannskapsdistriktene. Lovtitlene var

  • «Lov om Formandskaber paa Landet samt om Bestyrelsen af Districternes almindelige Commune-Anliggender»
  • «Lov om Formandskaber i Kjøbstæderne samt om Bestyrelsen af Kjøbstædernes almindelige Commune-Anliggender».

Gjennom de to lovene fikk lokale, valgte representanter bevilgende, forvaltende og kontrollerende myndighet i lokale saker.

Landdistrikt og bydistrikt[rediger | rediger kilde]

De to lovene var utformet for henholdsvis kjøpsteder og landdistrikt. I henhold til loven om landdistriktene kunne imidlertid ladestedene velge om de ville slå seg sammen med det omkringliggende distriktet eller ha et særskilt formannskap i tråd med loven for kjøpstedene. En del mindre ladesteder valgte å gå sammen med distriktet omkring.[1]

På landsbygda var prestegjeldet det vanligste utgangspunktet for å lage formannskapsdistrikt, men også kirkesokn og tinglag ble brukt i den endelige delingen.

Begge lovene stilte krav om minst 50 innbyggere med stemmerett innenfor et formannskapsdistrikt. Hadde ikke kjøpstaden eller prestegjeldet tilstrekkelig antall innbyggere med stemmerett, så fikk regjeringen fullmakt til å gjøre justeringer som var nødvendig for å lage områder med et stort nok innbyggertall. Flere kjøpsteder var for små, og disse slo seg da sammen med omkringliggende landdistrikt og ble styrt etter loven om landdistriktene. I ettertid er disse omtalt som «kombinerte land- og kjøbstedskommuner».[14]

Kjøpstedene skulle fremdeles være fristilte ovenfor amtet, men amtmannen hadde etter loven tilsynsrett med protokoller og regnskap.

Valg og stemmerett[rediger | rediger kilde]

Reglene for stemmerett ved valg av lokale representanter var de samme som for stortingsvalg, gitt etter § 50 i Grunnloven. Reglene la vekt på alder, embete, borgerskap og eiendom. Så sent som i 1876 hadde bare 7,1 % prosent av innbyggerne i norske byer stemmerett, om lag en tredjedel av alle menn over 25 år.[1]

For distrikt med flere sokn, ble valget gjennomført soknevis. Det skulle velges både formenn og representantskap, og amtmannen skulle etter folketall og lokale forhold fastsette antall formenn (mellom tre og ni) og antallet representanter (mellom ni og 27).[15]

De første lokale valgene ble gjennomført i 1837, mens Finnmark gjennomførte valg først i 1839. Byene holdt i 1837 bare valg til representantskap, de eligerte menn skulle sitte som formannskap ut året 1838, dersom de var mange nok til å fylle det lovpålagte antallet. Christiania hadde valg av 26 representanter 27. februar, og opptelling tok seks dager. I hovedstaden stemte 658 personer, svarende til 60 % av alle med stemmerett. Deltagelse i de første valgene var de fleste stedene liten, langt mindre enn ved tilsvarende stortingsvalg.[16]

Kjøpstaden Bodø hadde bare 15 personer med stemmerett og skulle velge tre formenn og ni representanter. Dermed ble nesten alle de stemmeberettigede medlemmer av bystyret![16]

Etter 1837 ble valgene gjennomført annen hvert år som suppleringsvalg, der halvparten av representantene var på valg.

Styrearbeid[rediger | rediger kilde]

Formannskapet skulle selv velge en ordfører og en viseordfører, begge for to år om gangen. Alle formenn var medlemmer av representantskapet, på lik linje med de andre representantene. Fogdene skulle ha innkalling og hadde møterett til representantskapet. Her kunne han delta i debatten, men uten å ha stemmerett. Møter i representantskapet skulle etter loven være åpne for alle tilhørere, så fremt det ikke ble besluttet med flertall å stenge møtedørene.[15]

Etter lovene hadde verken ordfører eller formannskap rett på økonomisk godtgjøring, ut over dekning av utgifter til korrespondanse og innkjøp av materiell.

Den første kjente kommunebygning ble bygget i 1842 i Hobøl i Østfold. Huset skulle være både jordmorbolig og gi rom til møter i de offentlige styrene.[15]

Amtsformannskapet skulle være sammensatt av alle ordførerne i et amt, samen med fogdene og amtmannen. Dette formannskapet skulle etter loven om landdistriktene samles én gang i året for å gjennomgå økonomiske saker som gjaldt amtet, og årsmøtet fikk ikke lov å vare mer enn seks dager. Amtmannen skulle fungere som ordfører, men alle møtedeltakerne hadde rett til å framsette forslag til drøfting og avstemning. Amtmannen hadde approbasjonsrett, det vil si rett til å godkjenne eller forkaste et vedtak.

Lokale oppgaver og ansvar[rediger | rediger kilde]

De to formannskapslovene er karakterisert som «magre» lover, i den forstand at de hadde få bestemmelser ut over allmenne retningslinjer.[1] De nye forvaltningsdistriktene ble pålagt svært få oppgaver.

Formannskapet hadde den utøvende myndigheten og var også den forsamlingen en skulle kontakte, dersom en ville ta opp en sak. I viktige spørsmål som gjaldt økonomi, nye tiltak eller kjøp og salg av eiendommer, skulle formannskapet «innhente representantskapets beslutning». Dersom representantskapet gjorde et vedtak med 2/3 flertall, og amtmannen ikke hadde innsigelser, så var vedtaket etter loven gyldig. Kunne en ikke oppnå 2/3 flertall, skulle saken tas opp til ny behandling.

For skolestell og fattigvesen innførte formannskapslovene et «kombinert formannskap». Dette var en sammensetning av formannskapsmedlemmene og de ikke-valgte tidligere medlemmene av skole- og fattigkommisjonene. I dette kombinerte formannskapet skulle presten være ordfører. Begrepet «kombinert formannskap» ble lite brukt, og man fortsatte å omtale utvalgene som skolekommisjon og fattigkommisjon, alternativt skoleformannskap og fattigformannskap.[17]

Ordføreren skulle sørge for at det ble ført dagbok over alle innkomne saker, møteprotokoller, en kopibok over alle korrespondanse samt regnskap for distriktet. Formannskapslovene sa ellers ingenting om budsjett eller skatter, og økonomiske utfordringer ble løst svært forskjellig i ulike deler av landet. Det var ikke uvanlig å operere med flere kasser, for eksempel separate kasser for fattigvesen, skolevesen, kirke og andre utgifter. Etter 1837 overtok de lokale styrene beskatningsretten.[18]

Videreføring av lovverket[rediger | rediger kilde]

Formannskapslovene blå stående i nesten hundre år, med små endringer.[19] I 1921 ble lovene erstattet av en ny kommunelov. Lovverket ble imidlertid kontinuerlig utfylt med lover som spesifiserte krav og rettigheter for kommunene, som skolelover, lover om fattigstell osv. Ytterligere nye kommunelover kom i 1938 og 1954. Fra og med januar 1993 ble forskjellen mellom bykommuner og landkommuner fjernet. Gjeldende kommunelov er fra 2018.

En kongelig resolusjon fra 16. juli 1838 bidro til å tolke formannskapslovene og spesifiserte at disse ikke opphevet tidligere lovgivning om skolevesen og fattigvesen. De to nye lovene skulle være en videreføring, og det kombinerte formannskapet skulle overta oppgavene som var omtalt i de tidligere lovene. En ytterligere ny lov fra 20. september 1845 førte systemet med fattigkommisjon tilbake til slik det hadde vært før 1837. Kommisjonen skulle nå bestå av presten og så mange valgmenn som formannskapet bestemte.[17]

En rekke senere lover ble laget for å regulere kommunens rett til å ta opp lån. Den første kom 23. april 1839 og ga kommunene lov til å låne under bestemte vilkår fra Oplysningsvæsenets Capitalfond.[20]

Etter lov om revisjon av matrikkelen av 6. juni 1863 ble formanskapsdistriktene på landet kalt herred, og tilsvarende ble det lokale representantskapet nå kalt herredsstyre.[21][22]

Norges dokumentarv[rediger | rediger kilde]

Dokumentene fra Stortingets behandling og vedtak av formannskapslovene i 1837 ble innlemmet i Norges dokumentarv i 2012.[23] Norges dokumentarv er et register over de viktigste dokumentene i norsk historie. Registeret er en nasjonal parallell til UNESCOs Verdens dokumentarv.

Formannskapsdistrikt i 1838[rediger | rediger kilde]

Dette er en oversikt over formannskapsdistriktene som ble opprettet 1. januar 1838.[24]

Områdedelingen brukte tid på å finne sin første faste form. I en tidlig fase kunne en finne distrikt som hadde flere formannskap og også distrikt som delte formannskap. I tillegg er dokumentasjon om status til enkelte distrikt tildels mangelfull.[14] Variasjon i tolkning av materialet gjør at en kan finne litt forskjellige tall oppgitt både for det totale antallet distrikt og fordeling mellom bydistrikt og landdistrikt. En offentlig utredning fra 1992 oppgir det totale antallet som 392, med 37 distrikt som fulgte kjøpstadsloven.[25][26] Oversikten her følger Frode Korslund, som oppgir et totalt antall distrikt som 396, fordelt melom 38 bydistrikt og 358 landdistrikt.[14]

De angitte tinglag er oppført ved de(t) prestegjeld som de hovedsakelig omfattet eller var en del av. I noen få tilfeller har det av hensyn til tabellens lesbarhet ikke vært mulig å få med store deler fra andre prestegjeld, mens mindre deler av andre prestegjeld i hovedsak er utelatt.

I 1838 hadde Norge 18 amt, men dette ble etter hvert utvidet ved deling til 20 amt, og den følgende tabellen bruker den utvidete amtsdefinisjonen. Bruken av romertall I-XX for disse 20 amtene er historisk korrekt. Siden kjøpsteder og ladesteder ikke var administrativt underlagt amtene de geografisk tilhørte, ble ikke by- og landkommuner oppført i offentlig statistikk samlet under samme amt. Rekkefølgen på fogderi, tinglag, prestegjeld og kommuner i datidens statistikker var heller ikke fast, men kunne endres fra ett år til det neste. Rekkefølgen innenfor hvert amt er således et kompromiss, i hovedsak basert på matrikkelen fra 1838. Den oppgitte nummereringen innenfor hvert amt finnes ikke i samtidige kilder, og er en senere tilpasning for å gi en distinkt forbindelse til kommunene oppført i f.eks. norske kommunenummer.

I. Smaalenenes amt[rediger | rediger kilde]

Fra 1838 bestod lokalstyret i amtet av 23 formannskapsdistrikt, hvorav tre kjøpsteder og 20 landkommuner.[24]

Fogderi Tinglag Prestegjeld Nr Formannskap Grunnlag
- - Frederikshald I.1 Frederikshald Kjøpstad
Frederikstad I.2 Frederikstad
Moss I.3 Moss
Mosse Haabel Haabel I.4 Haabel Prestegjeld
Vaaler Vaaler I.5 Vaaler
Rygge Rygge I.6 Rygge
I.7 Mosse Landdistrict Landsogn til Moss kjøpstad
Raade Raade I.8 Raade Prestegjeld
Onsø Onsø I.9 Onsø
Hvaløerne Hvaløerne I.10 Hvaløerne
Borge Borge I.11 Borge
Thunøe Thunøe I.12 Thunøe
I.13 Frederikstads Landdistrict Landsogn til Frederikstad kjøpstad
Idde og Marker Skieberg Skieberg I.14 Skieberg Prestegjeld
Berg Berg I.15 Berg
Idde Idde I.16 Idde
Aremark Aremark I.17 Aremark
Rakkestad Rakkestad Rakkestad I.18 Rakkestad
Skibtved Skibtved I.19 Skibtved
Spydeberg Spydeberg I.20 Spydeberg
Askim Askim I.21 Askim
Thrygstad Thrygstad I.22 Thrygstad
Eidsberg Eidsberg I.23 Eidsberg
Rødenæs Rødenæs I.24 Rødenæs

II. Akershuus Amt[rediger | rediger kilde]

Fra 1838 bestod lokalstyret i amtet av 23 formannskapsdistrikt, hvorav en kjøpstad, et ladested og 21 landkommuner.[24]

Fogderi Tinglag Prestegjeld Nr Navn Grunnlag
- - Vestby II.1 Soon og Hølen Ladested
Drøbak II.2 Drøbak Kjøpstad
Ager og Folloug Frogn II.3 Frogn Landsogn til Drøbak kjøpstad
Kraakstad Kraakstad II.4 Kraakstad Prestegjeld
Aas og Næsodden Aas II.5 Aas
Næsodden II.6 Næsodden
Vestby Vestby II.7 Vestby
Asker Asker II.8 Asker
Bærum II.9 Bærum Annekssogn til Asker, men eget tinglag
Ager Ager II.10 Ager Prestegjeld
Nedre Rommerige Skedsmo og Nittedal Skedsmo II.11 Skedsmo
Nittedal II.12 Nittedal
Sørum Sørum II.13 Sørum
Urskoug Urskoug II.14 Urskoug
Høland Høland II.15 Høland
Fedt Fedt II.16 Fedt
Enebak Enebak II.17 Enebak
Øvre Rommerige Gjerdrum Gjerdrum II.18 Gjerdrum
Nannestad Nannestad II.19 Nannestad
Hurdal Hurdal II.20 Hurdal
Eidsvold Eidsvold II.21 Eidsvold
Ullensager Ullensager II.22 Ullensager
Næs Næs II.23 Næs

III. Christiania Amt[rediger | rediger kilde]

Christiania Amt ble utskilt fra Akershus Amt i 1842.
Fra 1838 bestod lokalstyret i amtet av et formannskapsdistrikt, hvilket var en kjøpstad.[24]

Nr Navn Grunnlag 1838
III.1 Christiania Kjøpstad Del av Akershus amt

IV. Hedemarkens Amt[rediger | rediger kilde]

Fra 1838 bestod lokalstyret i amtet av 19 formannskapsdistrikt, alle landkommuner.[24]

Fogderi Tinglag Prestegjeld Nr Navn Grunnlag
Soløer og Oudalen Hof Hof IV.1 Hof Prestegjeld
Grue Grue IV.2 Grue
Vinger Vinger IV.3 Vinger
Odalen Søndre Oudal IV.4 Søndre Oudal
Nordre Oudal IV.5 Nordre Oudal
Hedemarken Løiten Løiten IV.6 Løiten
Rommedal Rommedal IV.7 Rommedal
Stange Stange IV.8 Stange
Vang Vang IV.9 Vang
Ringsager Ringsaker IV.10 Ringsager
Næs Næs IV.11 Næs
Østerdalen Qvikne Qvikne IV.12 Qvikne
Tolgen Tolgen IV.13 Tolgen
Tønsæt Tønsæt IV.14 Tønsæt
Reendalen Reendalen IV.15 Reendalen
Store-Elvedalen Aamodt IV.16 Store-Elvedalen Annekssogn til Aamodt, men eget tinglag
Aamodt IV.17 Aamodt Prestegjeld
Tryssild Tryssild IV.18 Tryssild
Elverum Elverum IV.19 Elverum

V. Christians Amt[rediger | rediger kilde]

Fra 1838 bestod lokalstyret i amtet av 20 formannskapsdistrikt, hvorav ett kjøpstadanlegg og 19 landkommuner.[24]

Fogderi Tinglag Prestegjeld Nr Navn Grunnlag
- - Faaberg V.1 Lillehammer Kjøpstadanlegg
Thoten Vestre-Thoten Vestre-Thoten V.2 Vestre-Thoten Prestegjeld
Østre-Thoten Østre-Thoten V.3 Østre-Thoten
Vardal Vardal V.4 Vardal
Birid Birid V.5 Birid
Faaberg Faaberg V.6 Faaberg
Gausdal Gausdal V.7 Gausdal
Gudbrandsdalen Øier Øier V.8 Øier
Ringebo Ringebo V.9 Ringebo
Froen Froen V.10 Froen
Vaage Vaage V.11 Vaage
Lomb Lomb V.12 Lomb
Lessøe Lessøe V.13 Lessøe
Valders Jævnager Jævnager V.14 Jævnager
Gran Gran V.15 Gran
Land Land V.16 Land
Søndre Ourdahl Søndre Ourdahl V.17 Søndre Ourdahl
Nordre Ourdahl Nordre Ourdahl V.18 Nordre Ourdahl
Slidre Slidre V.19 Slidre
Vang Vang V.20 Vang

VI. Buskeruds Amt[rediger | rediger kilde]

Fra 1838 bestod lokalstyret i amtet av 16 formannskapsdistrikt*, hvorav to kjøpsteder og 14 landkommuner.[24]

Fogderi Tinglag Prestegjeld Nr Navn Grunnlag
- - Bragernæs VI.1 Drammen Kjøpstad
Kongsberg VI.2 Kongsberg
Ringerige og Hallingdal Hole Hole VI.3 Hole Prestegjeld
Nordrehoug Nordrehoug VI.4 Nordrehoug
Næs Næs VI.5 Næs
Gol VI.6 Gol
Aal Aal VI.7 Aal
Budskerud Sigdal Sigdal VI.8 Sigdal
Modum Modum VI.9 Modum
Eger Eger VI.10 Eger
Lier Lier VI.11 Lier
Røgen Røgen VI.12 Røgen
Hudrum Hudrum VI.13 Hudrum
Nummedal og Sandsværd Sandsværd Sandsværd VI.14 Sandsværd
Fledsberg Fledsberg VI.15 Fledsberg
Rolloug Rolloug VI.16 Rolloug
Nore og Opdal Ettersom det var eget tinglag, kunne det blitt eget formannskapsdistrikt

VII. Jarlsberg og Laurvigs Amt[rediger | rediger kilde]

Fra 1838 bestod lokalstyret i amtet av 25 formannskapsdistrikt*, hvorav tre kjøpsteder, to ladesteder og 20 landkommuner.[24]

Fogderi Tinglag Prestegjeld Nr Navn Grunnlag
- - Borre VII.1 Holmestrand Kjøpstad
VII.2 Aasgaardstrand Ladested
Tønsberg VII.3 Tønsberg Kjøpstad
Sandeherred VII.4 Sandefjord Ladested
Laurvig VII.5 Laurvig Kjøpstad
Jarlsberg Skouge Bragernæs VII.6 Strømsgodset Landsogn til Bragernæs i Buskerud amt
Skouge VII.7 Skouge Prestegjeld
Sande Hudrum VII.8 Strømm Annekssogn til Hudrum i Buskerud amt
Sande VII.9 Sande Prestegjeld
Hof Hof VII.10 Hof
Laurdal Laurdal VII.11 Laurdal
Botne Botne VII.12 Botne
Vaale Vaale VII.13 Vaale
Borre Borre VII.14 Borre
Sæm Sæm VII.15 Sæm
Nøterø Nøterø VII.16 Nøterø
Ramnæs Ramnæs VII.17 Ramnæs
Anneboe Anneboe VII.18 Anneboe
Stokke Stokke VII.19 Stokke
Laurvig Sandeherred Nøterø VII.20 Tjømø Annekssogn til Nøterø i annet tinglag
Sandeherred VII.21 Sandeherred Prestegjeld
Thjøling Thjøling VII.22 Thjøling
Hedrum Hedrum VII.23 Hedrum
Brunlagnæs Brunlagnæs VII.24 Brunlagnæs
Frederiksværn VII.25 Frederiksværn

VIII. Bratsbergs Amt[rediger | rediger kilde]

Fra 1838 bestod lokalstyret i amtet av 25 formannskapsdistrikt, hvorav tre kjøpsteder, to ladesteder* og 20 landkommuner.[24]

Fogderi Tinglag Prestegjeld Nr Navn Grunnlag
- - Kragerøe VIII.1 Kragerøe Kjøpstad
Bamble VIII.2 Langesund Ladested
Eidanger VIII.3 Brevig
Porsgrund VIII.4 Porsgrund Kjøpstad
Skien VIII.5 Skien
Nedre Thelemarken Gjerpen Gjerpen VIII.7 Gjerpen Prestegjeld
Eidanger VIII.6 Slemdal Annekssogn til Eidanger i annet tinglag
Eidanger VIII.8 Eidanger Prestegjeld
Bamble Bamble VIII.9 Bamble
Kragerøe Landdistrict Kragerøe VIII.10 Kragerøe Landdistrict Landsogn til Kragerø kjøpstad
Drangedal Drangedal VIII.11 Drangedal Prestegjeld
Soleim Soleim VIII.12 Soleim
Holden Holden VIII.13 Holden
Bøe Bøe VIII.14 Bøe
Seufde Seufde VIII.15 Seufde
Hitterdal Hitterdal VIII.16 Hitterdal
Øvre Thelemarken Tind Tind VIII.17 Tind
Hjerdal Hjerdal VIII.18 Hjerdal
Sillegjord Sillegjord VIII.19 Sillegjord
Hvidesøe Hvidesøe VIII.20 Hvidesøe
Nissedal Nissedal VIII.21 Nissedal
Moland Moland VIII.22 Moland
Moe Moe VIII.23 Moe
Laurdal Laurdal VIII.24 Laurdal
Vinje Vinje VIII.25 Vinje
  • Stathelle er ikke medtatt, ettersom det ikke ble eget formannskap før 1851.

IX. Nedenæs Amt[rediger | rediger kilde]

Fra 1838 bestod lokalstyret i amtet av 23 formannskapsdistrikt, hvorav tre kjøpsteder, to ladesteder og 18 landkommuner.[24]

Fogderi Tinglag Prestegjeld Nr Navn Grunnlag
- - Østerriisøer IX.1 Østerriisøer Kjøpstad
Holt IX.2 Tvedestrand Ladested
Arendal IX.3 Arendal Kjøpstad
Øiestad IX.4 Grimstad
Vestre Moland IX.5 Lillesand Ladested
Nedenæs Strengereid Østre Moland IX.6 Østre Moland Prestegjeld
Holt IX.7 Holt
Dybvaag IX.8 Dybvaag
Østerriisøer IX.9 Østerriisøers Landdistrict Landsogn til Østerriisøer kjøpstad
Gierrestad IX.10 Gierrestad Prestegjeld
Bringsvær Hommedal IX.11 Homedal
Øiestad IX.12 Øiestad
Sand Birkenes IX.13 Birkenes Annekssogn til Tvedt i Lister og Mandal amt
Vestre Moland IX.14 Vestre Moland Prestegjeld
Homedal IX.15 Eide Annekssogn til Homedal, men tilhørte annet tinglag
Raabygdelauget Riisland Omblie IX.16 Omblie Prestegjeld
Gierrestad IX.17 Vegaarsheien Annekssogn til Gierrestad, men tilhørte annet tinglag
Veigusdal Evje IX.18 Evje og Vegusdal Prestegjeld
Homedal IX.19 Herefoss Annekssogn til Homedal, men tilhørte annet tinglag
Hordnæs Bielland IX.20 Aaseral Annekssogn til Bielland i Lister og Mandal amt
Evje IX.21 Hordnæs og Iveland Annekssogn til Evje, men tilhørte annet tinglag
Ose Bygland IX.22 Bygland Prestegjeld
Valle Valle IX.23 Valle

X. Listers og Mandals Amt[rediger | rediger kilde]

Fra 1838 bestod lokalstyret i amtet av 22 formannskapsdistrikt*, hvorav én kjøpstad, tre ladesteder og 18 landkommuner.[24]

Fogderi Tinglag Prestegjeld Nr Navn Grunnlag
- - Christiansand X.1 Christiansand Kjøpstad
Mandal X.2 Mandal Ladested
Vandsøe X.3 Farsund
Flekkefjord X.4 Flekkefjord
Mandal
Odde Oddernæs X.5 Oddernæs Prestegjeld
Tvedt X.6 Tvedt
Øvrebøe X.7 Øvrebøe
Hølen Søgne X.8 Søgne
Heddeland Bielland X.9 Finsland Annekssogn til Bielland, men tilhørte annet tinglag
Holme X.10 Øislebø og Laudal Annekssogn til Holme, men tilhørte annet tinglag
Leerkjær X.11 Holme Prestegjeld
Mandal X.12 Halsaa og Hartmark Landsogn til Mandal ladested
Foss Undal X.13 Undal Prestegjeld
Lister Øydne Bielland X.14 Bielland og Grindum
Berg Lyngdal X.15 Lyngdal
Vats Øvre Qvinnesdal X.16 Øvre Qvinnesdal
Helvig Herrod X.17 Herrod
Vandsøe X.18 Vandsøe
Fede Nedre Qvinnesdal X.19 Nedre Qvinnesdal
Øvre Qvinnesdal X.20 Fjotland Annekssogn til Øvre Qvinnesdal, men tilhørte annet tinglag
Flekkefjord Flekkefjord X.21 Næs og Hitterø Landsogn til Flekkefjord ladested
Bakke Bakke X.22 Bakke Prestegjeld

XI. Stavanger Amt[rediger | rediger kilde]

Fra 1838 bestod lokalstyret i amtet av 27 formannskapsdistrikt, hvorav en kjøpstad, et ladested og 25 landkommuner.[24]

Fogderi Tinglag Prestegjeld Nr Navn Grunnlag
- - Egersund XI.1 Egersund Ladested
Stavanger XI.2 Stavanger Kjøpstad
Jæderen og Dalerne Soggendal Soggendal XI.3 Soggendal Prestegjeld
Lunde Lunde XI.4 Lunde
Hetland XI.5 Hæskestad Annekssogn til Lunde, men tilhørte annet tinglag
Helleland XI.6 Helleland Prestegjeld
Birkrem XI.7 Birkrem Annekssogn til Helleland, men eget tinglag
Egersund Egersund XI.8 Egersunds Landdistrict Landsogn til Egersund ladested
Valle Ogne annekssogn til Egersund
Haae XI.9 Haae Varhaug annekssogn til Haae
Kvide Prestegjeld
Klep Klep XI.10 Klep
Haugland
Lye XI.11 Time
Haug
Gjesdal XI.12 Gjesdal Annekssogn til Lye, men eget tinglag
Gand Høiland XI.13 Høiland Prestegjeld
Jaaten Haaland XI.14 Haaland
Sole
Goe Hetland XI.15 Hetland Landsogn til Stavanger kjøpstad
Ryfylke Askø Rennesøe XI.16 Rennesøe Prestegjeld
Hausken
Hestby Findøe XI.17 Findøe
Idsø Strand XI.18 Strand
Høle
Aardal Hjælmeland XI.19 Hjælmeland og Fister
Hjælmeland
Jelsøe Jelsøe XI.20 Jelsøe
Soledal Soledal XI.21 Soledal
Søvde
Vigedal Vigedal XI.22 Vigedal
Vats Skjold XI.23 Skjold
Leeranger Hinderaa XI.24 Nædstrand
Sjærnerø
Hetland Augvaldsnæs XI.25 Augvaldsnæs med Kopervik
Augvaldsnæs
Skaare Torvestad XI.26 Torvestad
Stangeland Skudesnæs XI.27 Skudesnæs

XII. Søndre Bergenhuus Amt[rediger | rediger kilde]

Fra 1838 bestod lokalstyret i amtet av 26 formannskapsdistrikt, alle landkommuner.[24]

Fogderi Tinglag Prestegjeld Nr Navn Grunnlag
Søndhordlehn og Hardanger Etne Etne XII.1 Etne Prestegjeld
Skaanevig Skaanevig XII.2 Skaanevig
Fjælberg XII.3 Eid Annekssogn til Fjælberg, men tilhørte annet tinglag
Fjælberg XII.4 Fjeldberg Prestegjeld
Fjære Sveen XII.5 Findaas
Føyen Stord XII.6 Storøen
Vaag
Opdal Tysnes XII.7 Tysnæs
Ous Ous XII.8 Ous
Strandvik
Qvindherred Qvindherred XII.9 Qvindherred
Strandebarm Strandebarm XII.10 Strandebarm og Varaldsø
Jondal
Østensø Vigøer XII.11 Vigøer
Graven Graven XII.12 Graven
Kinzervig Kinzervig XII.13 Kinzervig
Suldal XII.14 Røldal Annekssogn til Suldal i Stavanger amt
Nordhordlehn og Vosse Sartor Sund XII.15 Sund Prestegjeld
Fjeld XII.16 Fjeld
Sjold Fanøe XII.17 Fanøe
St. Jørgen XII.18 Aarstad Annekssogn til St. Jørgen i Bergen amt
Domkirken XII.19 Dom- og Korskirkens Landdistrict Landsogn til Bergen kjøpstad
Herlø Askøen XII.20 Askøen Prestegjeld
Radø Manger XII.21 Manger
Mjælde Houg XII.22 Houg
Arne
Alenfit Hammer XII.23 Hammer
Lindaas Lindaas XII.24 Lindaas
Hosanger Hosanger XII.25 Hosanger
Eikanger
Vatsværn Voss XII.26 Voss
Vangen

XIII. Bergen Amt[rediger | rediger kilde]

Bergen Amt ble utskilt fra Søndre Bergenhus Amt i 1831.
Fra 1838 bestod lokalstyret i amtet av et formannskapsdistrikt, hvilket var en kjøpstad.[24]

Nr Navn Grunnlag
XIII.1 Bergen Kjøpstad

XIV. Nordre Bergenhuus Amt[rediger | rediger kilde]

Fra 1838 bestod lokalstyret i amtet av 22 formannskapsdistrikt, alle landkommuner.[24]

Fogderi Tinglag Prestegjeld Nr Navn Grunnlag
Yttre og Indre Sogn Aardal Leirdal XIV.1 Leirdal Prestegjeld
Borgund
Leirdal
Justedal Justedal XIV.2 Justedal
Lyster Lyster XIV.3 Lyster
Marifjæren Hafsloe XIV.4 Hafsloe
Solvorn
Norum Sogndal XIV.5 Sogndal
Sogndal
Nærøen Urland XIV.6 Urland
Urland
Leganger Leganger XIV.7 Leganger
Vig Vig XIV.8 Vig
Klævold Ladvik XIV.9 Ladvig
Ladvig
Gulen Evindvig XIV.10 Evindvig
Utvær
Askevold Askevold XIV.11 Askevold
Sønd- og Nordfjord Yttre-Dale Yttre Holmedahl XIV.12 Yttre Holmedal
Indre-Dale Indre Holmedahl XIV.13 Indre Holmedal
Jølster Jølster XIV.14 Jølster
Førde Førde XIV.15 Førde
Brandsø XIV.16 Vefring Annekssogn til Førde, men tilhørte annet tinglag
Kind XIV.17 Kind Prestegjeld
Stadt Sælløe XIV.18 Sælløe
Davig Davig XIV.19 Davig
Eid og Horningdal Eid XIV.20 Eid
Gloppen Gloppen XIV.21 Gloppen
Breeim
Olden Indvigen XIV.22 Indvigen
Stryen

XV. Romsdals Amt[rediger | rediger kilde]

Fra 1838 bestod lokalstyret i amtet av 33 formannskapsdistrikt, hvorav to kjøpsteder, ett ladested og 30 landkommuner.[24]

Fogderi Tinglag Prestegjeld Nr Navn Grunnlag
- - Aalesund XV.1 Aalesund Ladested
Molde XV.2 Molde Kjøpstad
Christiansund XV.3 Christiansund
Søndmøer Ulfsteen Ulfsteen XV.4 Ulfsteen Prestegjeld
Herø Herø XV.5 Herø
Vandelven Vandelven XV.6 Vandelven
Volden Volden XV.7 Volden
Jørringfjord Jørringfjord XV.8 Jørringfjord
Sundelven Norddal XV.9 Sundelven Annekssogn til Norddalen, men eget tinglag
Dale XV.10 Norddalen Prestegjeld
Stranden XV.11 Stranden
Ørskoug Ørskoug XV.12 Ørskoug
Borgund Borgund XV.13 Borgund
Harham Harham XV.14 Harham
Romsdal Vedøe Vedøe XV.15 Vedøe
Væstnes XV.16 Væstnes Annekssogn til Vedøe, men eget tinglag
Romsdal Grøtten XV.17 Grøtten Prestegjeld
Vold XV.18 Eid og Vold Annekssogn til Grøtten, men eget tinglag
Næset Næset XV.19 Næset Prestegjeld
Bolsøe Bolsøe XV.20 Bolsøe
Vaagø Boe XV.21 Boe
Agerøe XV.22 Agerøe
Sund XV.23 Frænen Annekssogn til Agerøe, men eget tinglag
Nordmøer Qværnæs Qværnæs XV.24 Qværnæs Prestegjeld
Christiansund XV.25 Fredøe og Grip Grip annekssogn til Christiansund kjøpstad
Gimnæs Fredøe annekssogn til Christiansund kjøpstad
Thingvold XV.26 Øre Annekssogn til Thingvold, men tilhørte annet tinglag
Thingvold XV.27 Thingvold Prestegjeld
Sunddalen Sunddalen XV.28 Sunddalen
Stangvig Stangvig XV.29 Stangvig
Surendalen Surendalen XV.30 Surendalen
Oure Oure XV.31 Oure
Halse Stangvig XV.32 Halse Annekssogn til Stangvig, men eget tinglag
Edøen Edøen XV.33 Edøen Prestegjeld

XVI. Søndre Trondhjems Amt[rediger | rediger kilde]

Fra 1838 bestod lokalstyret i amtet av 20 formannskapsdistrikt, hvorav en kjøpstad og 19 landkommuner.[24]

Fogderi Tinglag Prestegjeld Nr Navn Grunnlag
- - Trondhjem XVI.1 Trondhjem Kjøpstad
Fosen Hevne Hevne XVI.2 Hevne Prestegjeld
Hiteren Hiteren XVI.3 Hiteren
Ørlandet Ørlandet XVI.4 Ørlandet
Rissen Stadsbygden XVI.5 Stadsbygden
Stadsbygden
Aafjorden Aafjorden XVI.6 Aafjorden
Bjørnøer Bjørnøer XVI.7 Bjørnøer
Ørke- og Guldal Opdal Opdal XVI.8 Opdal
Meldalen Meldalen XVI.9 Meldalen
Rennebu
Ørkedalen Ørkedalen XVI.10 Ørkedalen
Røraas Røraas XVI.11 Røraas
Aalen Holtaalen XVI.12 Holtaalen
Holtaalen
Singsaas
Sognedal Støren XVI.13 Støren
Støren
Horrig
Flaa Melhuus XVI.14 Melhuus
Hølandet
Melhuus
Strinde og Sælboe Leinstranden XVI.15 Leinstranden Annekssogn til Melhuus, men eget tinglag
Budviken Bynæsset XVI.16 Bynæsset Prestegjeld
Bynæsset
Børseskognen Børsen XVI.17 Børsen
Børsen
Strinden Strinden XVI.18 Strinden
Klæboe Klæboe XVI.19 Klæboe
Sælboe Sælboe XVI.20 Sælboe

XVII. Nordre Trondhjems Amt[rediger | rediger kilde]

Fra 1838 bestod lokalstyret i amtet av 20 formannskapsdistrikt*, hvorav en kjøpstad og 19 landkommuner.[24]

Fogderi Tinglag Prestegjeld Nr Navn Grunnlag
- - Levanger XVII.1 Levanger Kjøpstad
Stør- og Værdal Størdalen Størdalen XVII.2 Størdalen Prestegjeld
Aasen Frosten XVII.3 Aasen Annekssogn til Frosten, men eget tinglag
Frosten XVII.4 Frosten Prestegjeld
Lexvigen Lexvigen XVII.5 Lexvigen
Skognen Skognen XVII.6 Skognen
Værdalen Værdalen XVII.7 Værdalen
Inderøen Ytterøen Ytterøen XVII.8 Ytterøen
Inderøen Inderøen XVII.9 Inderøen
Sparboen Sparboen XVII.10 Sparboen
Stod Stod XVII.11 Stod
Snaasen Snaasen XVII.12 Snaasen
Bedstaden Bedstaden XVII.13 Bedstaden
Nummedal Numedalseidet
Overhalden Grong XVII.14 Grong
Overhalden XVII.15 Overhalden
Fosnæs XVII.16 Sævik Annekssogn til Overhalden, men tilhørte annet tinglag
Fosnæs XVII.17 Fosnæs Prestegjeld
Nærø, Kolvereid og Sør-Bindalen Nærøen XVII.18 Nærøen
Kolvereid XVII.19 Kolvereid og Foldereid
Bindalen XVII.20 Sør-Bindalen Annekssogn til Bindalen i Nordlandenes Amt
  • Levanger by inkludert, ettersom den var skilt ut i 1836.
  • Sør-Bindalen inkludert, ettersom det hørte til inntil 1852.

XVIII. Nordlandenes Amt[rediger | rediger kilde]

Fra 1838 bestod lokalstyret i amtet av 29 formannskapsdistrikt, hvorav en kjøpstad og 28 landkommuner.[24]

Fogderi Tinglag Prestegjeld Nr Navn Grunnlag
- - Bodøe XVIII.1 Bodøe Kjøpstad
Helgeland Brønøe Bindalen XVIII.2 Nordbindalen Prestegjeld
Brønøe XVIII.3 Brønøe
Vægøe XVIII.4 Vægøe
Alstahoug Alstahoug XVIII.5 Alstahoug
Vefsen Vefsen XVIII.6 Vefsen
Næsne Næsne XVIII.7 Næsne
Ranen Ranen XVIII.8 Ranen
Rødøe Lurøe XVIII.9 Lurøe
Rødøe XVIII.10 Rødøe
Salten Gildeskaal og Beieren Gildeskaal XVIII.11 Gildeskaal
Skjerstad og Saltdalen Skjerstad XVIII.12 Skjerstad
Saltdalen XVIII.13 Saltdalen
Bodøe Bodøe XVIII.14 Bodøe Landdistrict Landsogn til Bodøe kjøpstad
Folden Folden XVIII.15 Folden Prestegjeld
Engelø og Ledingen Stegen XVIII.16 Stegen
Hamerøe Hamerøe XVIII.17 Hamerøe
Heggstad og Tjældesund Ledingen XVIII.18 Ledingen
Ofoten Ofoten XVIII.19 Ofoten
Vesteraalen og Lofoden Flakstad, Værø og Røst Værøe XVIII.20 Værøe
Flakstad XVIII.21 Flakstad
Bugsnæs og Hol Bugsnæs XVIII.22 Bugsnæs
Gimsø, Valberg og Borge Borge XVIII.23 Borge
Vaagen Vaagen XVIII.24 Vaagen
Kalsnæs og Ulføen Hassel XVIII.25 Hassel
Sortland
Venje og Malnæs Bøe XVIII.26 Bøe
Barkestad og Langenes Øxnæs XVIII.27 Øxnæs
Myre og Andenæs Dverberg XVIII.28 Dverberg

XIX. Tromsø Amt[rediger | rediger kilde]

Tromsø Amt ble skilt ut fra Finmarkens Amt i 1844. Fra 1838 bestod lokalstyret i denne regionen av 12 formannskapsdistrikt, hvorav en kjøpstad og 11 landkommuner.[24]

Fogderi Tinglag Prestegjeld Nr Navn Grunnlag 1838
- - Tromsøe XIX.1 Tromsøe Kjøpstad Del av Finnmarkens amt
Senjen og Tromsøe Qvædfjord Qvædfjord XIX.2 Qvædfjord Prestegjeld
Fuskevaag Throndenæs XIX.3 Throndenæs
Sand Bjarkø XIX.4 Bjarkøe Annekssogn til Throndenæs, men eget tinglag
Astafjord Ibbestad XIX.5 Ibbestad Prestegjeld
Dyrø Tranøe XIX.6 Tranøe
Thorsken Berg XIX.7 Berg
Gisund Lenvig XIX.8 Lenvig
Hillesø
Tromsø Tromsøe XIX.9 Tromsøe Landdistrict Landsogn til Tromsøe kjøpstad
Karlsøe Karlsøe XIX.10 Karlsøe Prestegjeld
Lyngen Lyngen XIX.11 Lyngen
Skjervøe Skjervøe XIX.12 Skjervøe

XX. Finmarkens Amt[rediger | rediger kilde]

Tromsø Amt ble skilt ut fra Finmarkens Amt i 1844. Fra 1838 bestod lokalstyret i den gjenværende regionen av åtte formannskapsdistrikt, hvorav tre kombinerte land- og kjøpstedkommuner og fem landkommuner.[24]

Fogderi Tinglag Prestegjeld Nr Navn Grunnlag
- - Hammerfest XX.1 Hammerfest By og Landsogn Prestegjeld
Felles by- og landherred
Vardøe XX.2 Vardøe By og Landsogn Annekssogn til Vadsø
Felles by- og landherred
Vadsøe XX.3 Vadsøe By og Landsogn Prestegjeld
Felles by- og landherred
Vestfinmarken Alten Alten-Talvig XX.4 Alten-Talvig Prestegjeld
Hasvig Loppen XX.5 Loppen
Maasø, Kjelvik og Kistrand Maasøe XX.6 Maasøe Annekssogn til Hammerfest
Østfinmarken Porsanger XX.7 Kistrand og Karasjok Prestegjeld
Kjøllefjord Lebesby XX.8 Lebesby

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f K. Helle m.fl.: Norsk byhistorie..., s.312ff
  2. ^ K. Helle m.fl.: Norsk byhistorie..., s.210ff
  3. ^ A. Bergsgård m.fl. : Minneskrift..., s.9
  4. ^ a b T.H. Aschehoug: De norske Communers Retsforfatning før 1837, s.3ff
  5. ^ T.H. Aschehoug: De norske Communers Retsforfatning før 1837, s.52
  6. ^ K. Helle m.fl.: Norsk byhistorie..., s.273
  7. ^ S. Steen: Det frie Norge..., s.13ff
  8. ^ T.H. Aschehoug: De norske Communers Retsforfatning før 1837, s.61
  9. ^ A. Bergsgård m.fl. : Minneskrift..., s.11
  10. ^ Arne Bergsgård (1975). Norsk historie 1814-1914. Oslo: Det Norske Samlaget. s. 117ff. ISBN 82-521-1328-1. 
  11. ^ F. Sejersted: Norges historie..., s.335ff
  12. ^ S. Steen: Det frie Norge..., s.9
  13. ^ A. Bergsgård m.fl. : Minneskrift..., s.1
  14. ^ a b c Frode Korslund (1997). Norges kommuner 1837-1997. F. Korslund. s. 9-10. 
  15. ^ a b c S. Steen: Det frie Norge..., s.30ff
  16. ^ a b S. Steen: Det frie Norge..., s.21ff
  17. ^ a b S. Steen: Det frie Norge..., s.43ff
  18. ^ S. Steen: Det frie Norge..., s.99ff
  19. ^ A. Bergsgård m.fl. : Minneskrift..., s.191
  20. ^ Nils Vogt (1842). Love, Anordninger, Kundgjørelser, aabne Breve, Resolutioner m.m. 9. Trykt paa Udgiverens Forlag hos Chr. Grøndahl. s. 253. 
  21. ^ Peter Vogt (1865). Love, Anordninger, Kundgjørelser, aabne Breve, Resolutioner m.m. 17. Grøndahl. s. 581ff. 
  22. ^ Rolf Fladby, Steinar Imsen, Harald Winge, red. (1990). Norsk historisk leksikon. Oslo: J.W. Cappelens forlag. s. 128. ISBN 82-02-04893-1. 
  23. ^ «Stortingets behandling og vedtak av formannskapslovene i 1837». Kulturdirektoratet. Besøkt 2. januar 2023. 
  24. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u Kommune- og fylkesinndelingen i et Norge i forandring. no#: Statens forvaltningstjeneste, Seksjon Statens trykking. 1992. s. 364-70. ISBN 8258302612. 
  25. ^ Kommune- og fylkesinndelingen i et Norge i forandring. Statens forvaltningstjeneste. 1992. s. 364ff. ISBN 8258302612. 
  26. ^ «Historisk utvikling: Den norske kommunestrukturen opp gjennom tidene». regjeringen.no. Besøkt 5. januar 2023. 
  27. ^ Frøland, Kaare (1992). Vestfold fylkeskommune gjennom 150 år. Vestfold fylkeskommune. s. 28. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]