Trondheim domkirke prestegjeld
Trondheim domkirke prestegjeld, også benevnt Domsognet, Domkirkens prestegjeld og Nidaros domkirke prestegjeld, var et prestegjeld tilhørende Nidaros domprosti. Det omfattet sogn i Trondheim kommune i Hordaland fylke, og hovedkirken var Nidarosdomen.
Trondheims kirkesogn er nå en del av Trondheim kirkelige fellesråd, og underlagt Nidaros domprosti i Nidaros bispedømme i Den norske kirke.
Historikk[rediger | rediger kilde]
Middelalderen[rediger | rediger kilde]
Nidaros fikk sine første kirker på 1000-tallet, hvorav Kristkirkja í Niðaróss var den mest betydningsfulle, etterhvert gjennom middelalderen ble over tyve kirker etablert i Stiftstaden, mellom disse Mariœ kirkja. Byen hadde inntil 15 menigheter i katolsk tid, men en voldsom bybrann den 5. mai 1531 la de aller fleste kirkene i grus[1], og med reformasjonen rett rundt hjørnet, så forble disse kirkene liggende i asken.
Reformasjonen[rediger | rediger kilde]
I Reformatsen 1589 omfattet Trondhjems Præstegjeld:
Etter reformasjonen må det ha vært bare en menighet i Trondheim med Vår Frue kirke som sognekirke. Ved åpent brev 7. mars 1585[2] ble det bestemt at byen skulle deles i to sogn og at det ene sognet skulle bruke Domkirken som sognekirke. En forordning med lignende innhold var utstedt 26. juli 1584. Grensene mellom de to sognene festnet seg litt etter litt. Både i 1685 og 1686 krevde Kongen at stiftamtmannen, biskopen og magistraten i Trondheim skulle komme med fremlegg om grenser mellom sognene i byen. Initiativet var tatt av sogneprest Sebastian Withe til Vår Frue kirke. Kravet sto trolig i sammenheng med bybrannen i 1681. Det ble ikke noe resultat, og 21. november 1693 ble det utstedt kongelig ordre til stiftamtmann, biskop og magistrat om å få byen inndelt i sogn. Denne gang var sogneprest Oluf Borchmann i Domkirken initiativtaker. Resultatet ble en kommisjon som hadde sitt arbeid ferdig 7. januar 1695, og kommisjonen bekreftet de gamle sognegrensene i Trondheim. Grensen skulle begynne:
øster paa i en liden Gade eller Veite som gaar imellem Borgermester Brix's og Lorentz Mortensen Angels, og saa fremdeles liige ud efter samme Skielne Veite væster paa til Hendrik Valens Gaard, som ligger paa Hiørnet og hører dog til Domkirke-Sognet, og gaaer Sogne-Skielnet da der liige over Nørre Gade og lige ud efter til Lorentz Mortensen Angels nylig opsadte Hauge Huuser, samt til Lauritz Smeds Gaard og udefter til Nye-Kirkegaard efter Beskrivelsens videre Udvisning - - -
Den delen av byen som lå ovenfor (sør for) denne grensen, skulle som før sogne til Domkirken. Etter søknad hadde sogneprest Withe til Vår Frue kirke i kongebrev 29.5.1686 fått stadfestet retten for sognepresten ved Vår Frue kirke til geistlig betjening av garnisonen i byen medregnet Munkholmen.
Nyere tid[rediger | rediger kilde]
En ny regulering av grensen mellom Domsognet og Vår Frue sogn i Trondheim ble fastsatt ved kgl.res. av 17. september 1845. Domsognet var etter hvert blitt mye større enn Vår Frue sogn, og reguleringen etter brannene i 1841 og 1842 gjorde den gamle sognegrensen lite hensiktsmessig. Det ble derfor bestemt at fra 1. januar 1846 skulle sognegrensen i Trondheim gå
Ved kgl.res. av 15. august 1887 ble området mellom Vollgata, Hospitalsløkkan, Hospitalsgata, Kalvskinnsgata og Nidelven og området mellom Dronningensgate, Munkegata, Thomas Angells gate, Lilletorvet, Krambuveita og Nidelven fra 1. januar 1888 overført fra Domsognet til Vår Frue sogn. Grensen mellom Domsognet og Vår Frue sogn ble dermed:
Domsognet ble også ved denne reguleringen en del redusert i forhold til Vår Frue sogn.
Lov av 27. juni 1892 bestemte at et større areal som før lå i Strinden, fra 1. januar 1893 skulle tilhøre Trondheim. Området mellom den gamle jernbanelinjen og Nidelva skulle sogne til Domkirken. Ved kgl.res. av 25. februar 1893 ble det tillatt å anlegge en kirkegård på eiendommen Tilfredshet for Trondheim by. Domkirkens, Vår Frue kirkes og Bakklandets kirkegårder skulle nedlegges, og Domkirkens kirkegård skulle legges ut til park når den ikke lenger ble brukt til begravelsesplass. Ved kgl.res. av 8. november 1918 ble krematoriet som kommunen hadde anlagt i forbindelse med gravkapellet på Tilfredshet, godkjent. Ved kgl.res. av 6. oktober 1909 ble det tillatt å innvie et lokale i E.C. Dahls stiftelse til dåp av de barna som ble født i stiftelsen. Denne resolusjonen ble opphevet ved forordning av 25. oktober 1940. I brev fra Kirke- og undervisningsdepartementet til Nidaros biskop samme dag ble det overlatt biskopen å fastsette den fremtidige ordning med prestetjeneste, fødselsmeldinger og føring av fødselsregister ved E.C. Dahls stiftelse.
En kirke for døvemenigheten i Trondheim ble oppført etter kgl.res. av 16. april 1926. Ved stortingsvedtak 1. mars 1929 ble det bestemt at Domkirken i Trondheim fra 1. juli 1929 offisielt skulle hete Nidaros domkirke.
Ved kgl.res. av 2. desember 1933 ble det bestemt at grensen mellom Domsognet og Vår Frue sogn skulle være Klostergata, Eidsvolls gate, Bergsbakken til bygrensen og ellers som før.[3] I 1990 ble Vår Frue igjen innlemmet i Domkirkesognet.[4]
Fra 2004 ble prestegjeldene som administrativ enhet faset ut av Den norske kirke, og fra 2012 gikk de også ut av lovverket.[5]
Menigheter[rediger | rediger kilde]
Prestegjeldet hadde ved sin avvikling følgende menigheter:[6]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Lilleeng, Sverre (2010). Byen vår. Tapir akademisk forl. s. 171. ISBN 9788251926737.
- ^ Samling af gamle norske Love. Trykt hos Kongelig Univ. Bogtrykker Owe Lynow, boende paa Vandkonsten. 1752. s. 417-19.
- ^ Prestegjeld og sogn i Sør-Trøndelag, arkivverket.no
- ^ Bratberg, Terje T.V. (2008). Trondheim byleksikon. Kunnskapsforl. s. 621. ISBN 9788257317621.
- ^ Fornyings-, administrasjons-og kirkedepartementet (20. desember 2011). «Endringer i gravferdsloven og kirkeloven». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 5. mars 2023.
- ^ «Kirkelig enheter og endringer i prosti og menigheter». docplayer.me. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste AS. 2009. Besøkt 5. mars 2023.