Byborger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

En byborger var en person som hadde søkt og oppnådd borgerskap i en kjøpstad (by) og dermed fått rett til å drive selvstendig næring. Borgerne hadde del i alle byens privilegier, men ble også pålagt skatteplikt og plikt til å påta seg kommunale hverv og delta i borgerbevæpningen. Hver borger kunne bare drive én næring, enten handel eller et håndverksfag.

Med handelsborgerskap kunne vedkommende drive «direkte handel» – dvs. inn- og utføre alle tillatte kjøpmannsvarer innenlands og utenlands – en rettighet kalt handelsfrihet. Virksomheten måtte drives fra vedkommende kjøpstad eller ladested som var underlagt denne. Med borgerskap i en stiftsstad (byen hvor biskopen i et stift residerte) kunne man drive handel fra alle kjøp- og ladesteder i stiftet.

For å få borgerskap måtte søkeren møte frem for magistraten i den aktuelle kjøpstad og legge frem attester: Fødselsattest, vandelsattest og dugelighetsattest. Magistraten ville så vurdere om vilkårene for borgerskap var til stede. Om søkeren kunne godkjennes, måtte han avlegge borgered. Når disse formalitetene var i orden, kunne vedkommende føres inn i magistratprotokollen eller «borgerboken» som borger, få utstedt borgerbrev og drive lovlig forretning. Handelsmenn, håndverksmestre og skippere som drev skip i egen regning måtte ha borgerskap. Aldersgrensen for borgerskap var 25 år, men for sønner av kjøpmenn 18 år.

Rettsgrunnlaget for borgerskap var de kongelige privilegiene som hver kjøpstad hadde fått allerede i middelalderen, og som siden ble supplert eller begrenset av kongemakten. Privilegiene ga hver by monopol på eller rett til produksjon og omsetning av varer innenfor visse bransjer og distrikter. Christiania hadde eksempelvis rett til handel langs hele kysten fra Åna-Sira til Båhus festning, men avbrutt av enerett for de andre kystbyene på kortere strekninger. Men ved anlegget av Kristiansand i 1641 mistet Christiania sine privilegier langs Agderkysten. Etter innføring av eneveldet fikk alle landets byer nye felles privilegier i 1662, og disse ble stående urendret som en slags «bylov» til inn på 1700-tallet. De første innskrenkningene i handelsprivilegiene kom med handelsloven i 1842, og i 1857 kom ytterligere nye lovbestemmelser som i realiteten innebar at lade- og kjøpstedenes monopol var opphevet. Fra 1952 fikk både ladesteder og kjøpsteder bystatus.