Frisinnede Venstre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Frisinnede Venstre
LandNorge
Leder(e)Trygve Swensen (1937– 1939)
Grunnlagt3. mars 1909
Nedlagt1945
HovedkvarterOslo
IdeologiKonservatisme

Frisinnede Venstre var et konservativt politisk parti i Norge. Partiet ble dannet i 1909, i all hovedsak av den mest konservative og nasjonalistiske fløyen i Venstre. Frisinnede Venstre hadde også klare liberalistiske[1] innslag og la stor vekt på åndsfrihet, individualisme, klassisk økonomi og motstand mot absolutte holdninger, spesielt i avholdssaken og målsaken.[2][3][4] Partiet stod også for en strengere offentlig sparepolitikk og større skattelettelser enn Høyre.[5] Frisinnede Venstres velgergrunnlag var trolig svært sammensatt, men lederskapet var preget av mindre forretningsdrivende og sysselsatte i frie yrker i byene.[5]

Frisinnede Venstre samarbeidet nært med Høyre og fungerte som fast koalisjonspartner i tidsrommet 1908–1940.[6] De to partiene stilte ofte felleslister ved valg, og Frisinnede Venstre ble etter hvert oppfattet som et haleheng til Høyre. Fra 1920-årene var mange av Frisinnede Venstres ledende skikkelser, fremfor alle Fridtjof Nansen, med i propagandaorganisasjonen Fedrelandslaget. I 1932 skiftet partiet formelt navn til Frisinnede Folkeparti. I løpet av 1930-årene smeltet partiorganisasjonen gradvis sammen med Høyre. I 1936 mistet partiet sin siste representasjon på Stortinget og var i praksis forsvunnet. Partiet ble ikke gjenreist etter den andre verdenskrig, men gikk inn i Høyre.

Historie[rediger | rediger kilde]

Abraham Berge, partiets første formann og andre og siste statsminister.
Wollert Konow (SB), partiets første statsminister.
Foto: Stortingsarkivet
Anna Rogstad var med på å opprette partiet. I 1912 møtte hun som første kvinne på Stortinget, valgt for en fellesliste mellom Frisinnede Venstre og Høyre.
Foto: Stortingsarkivet
Nasjonalhelten Fridtjof Nansen var en av Frisinnedes Venstres symbolske ledere.
Foto: Ernest Herbert Mills/Nasjonalbiblioteket

Grunnleggelse[rediger | rediger kilde]

I 1903 hadde Høyre og moderate krefter i Venstre funnet sammen og dannet Samlingspartiet under ledelse av Christian Michelsen. Samlingspartiet hadde front mot Venstres sosiale og unionspolitiske radikalisme og det fremvoksende sosialdemokratiet. Etter unionsoppløsningen i 1905 var Samlingspartiet tiltenkt å fortsette i rollen som borgerlig samlingsalternativ ved stortingsvalget 1906, men samlingspolitikken overlevde ikke i det etterunionelle politiske klimaet. Da unionsproblemene var løst, smuldret enigheten opp, og motsetninger som hadde vært skjøvet i bakgrunnen, blusset opp igjen.

Vinteren 1909 fikk Samlingspartiet sin arvtager i Frisinnede Venstre. Bakgrunnen for dannelsen var at partiet Venstre hadde blitt så stort at partiet var blitt politisk «utflytende» og omfattet både konservative og sosialliberale fløyer. Som følge av at Gunnar Knudsen markerte grenser mot partiet Høyre, valgte høyrefløyen i Venstre å bryte ut og danne et mer konservativt parti. Blant de som tok initiativ til det nye partiet, var den tidligere statsministeren Christian Michelsen,[1] de tidligere statsrådene eller stortingsmennene Wollert Konow,[1] Abraham Berge,[3] Sofus Arctander,[7] Magnus Halvorsen[8] og Bernhard Hanssen,[9] oppdageren og diplomaten Fridtjof Nansen,[1] historiker Ernst Sars,[1] overlege og tidligere stortingsmann Klaus Hanssen,[1] forlegger William Nygaard,[10] sosialøkonom Oskar Jæger,[11] fabrikkeier Johan Throne Holst samt kvinnesaksforkjemperne Anna Rogstad og Margrethe Vullum.[12]

Ved konstitueringen i mars 1909 i Bærum ble Abraham Berge valgt til første formann, og året etter fikk partiet sitt hovedorgan i dagsavisen Tidens Tegn, hvor Ola Thommessen var redaktør. Michelsen og Nansen fremstod som partiets symbolske ledere.[13] Som en arv fra embedsmannsstaten bar partiet med seg tanken om det opplyste lederskap, hvor beslutningsmyndighet hos fagfolk og skepsis til parlamentarismen stod sentralt.[13][14]

Storhetstid[rediger | rediger kilde]

Frisinnede Venstre hadde fra begynnelsen et nært samarbeid med Høyre, la seg tett opp til deres politikk og inngikk i listeforbund. Ved stortingsvalget 1909 fikk Frisinnede Venstre inn 26 representanter på Stortinget og regjeringsmakt sammen med Høyre. Wollert Konows regjering måtte søke avskjed i 1912 etter at Konow hadde kommet med en støtteerklæring til landsmålet, noe som var uhørt i det riksmålsvennlige Høyre. Nanna With etablerte etter hvert en kvinneavdeling i partiet, Frisinnede Venstres Kvinnegruppe. Partiet fikk også en ungdomsorganisasjon, Unge Frisinnede. Den første kvinnen på Stortinget, Anna Rogstad, tilhørte Frisinnede Venstre og møtte for Høyre-statsminister Jens Bratlie 1912–1913, ettersom de var valgt for en fellesliste mellom de to partiene. Senere skulle eksempelvis Hulda Garborg, som representant for Frisinnede Venstre, bli det første kvinnelige medlem av Asker formannskap.[15] Ved stortingsvalget 1912 fikk Frisinnede Venstre bare fire representanter og ved stortingsvalget 1915 bare én. Ved stortingsvalget 1918 opplevde partiet økt tilslutningen igjen og fikk ti representanter, og ved stortingsvalget 1921 fikk man valgt inn 15.

Etter Konows regjering deltok Frisinnede Venstre i forskjellige koalisjonsregjeringer med statsminister fra Høyre, avbrutt av noen rene Venstre-regjeringer, frem til dannelsen av Abraham Berges regjering i 1923. Berge gikk inn for å fjerne brennevinsforbudet i Norge, hvilket gav den nye regjeringen problemer, og i 1924 måtte den søke avskjed. Stortingsvalget 1924 betydde en tilbakegang til elleve stortingsrepresentanter. Den forhenværende regjeringen ble i 1926 stilt for riksrett fordi den hadde støttet Den norske Handelsbank i 1923 uten å informere Stortinget, men alle de tiltalte ble frikjent idet de hadde handlet i god tro.

Trondheim Frisinnede Venstre fravek den nasjonale tendensen og stod usedvanlig sterkt, selv i de siste årene før krigen og den påfølgende nedleggelsen. Så sent som ved valget i 1937 ble det bystyrets tredje største parti med elleve representanter.[16] Den senere statsministeren John Lyng ble høsten 1934 leder for en bystyregruppe med 16 medlemmer,[17] og partiet hadde endatil ordføreren i byen i årene 1923–1925 og 1931–1934.[5] Frisinnede Venstre samarbeidet med Høyre om makten og ordførervervet i byen i årene 1919–1935.[18] Lyng var medlem av partiets hovedstyre fra 1936 og meldte overgang til Høyre i 1938. Avisen Dagsposten var partiets organ i byen, og i navnestriden der byen ble påtvunget navnet Nidaros mot lokalpolitikerne og folkets vilje, var Frisinnede Venstre og Høyre pådrivere for å beholde Trondhjem-navnet.[19] Frisinnede Venstre hadde den tydeligste appellen til bypatriotismen, og partiets lokalpolitikere aksepterte aldri Trondheim-navnet som kompromiss.[19]

Kursendring[rediger | rediger kilde]

I slutten av 1920-årene og utover i 1930-årene var den dominerende skikkelsen i partiet Rolf Thommessen, redaktør i partiorganet Tidens Tegn og sønn av Ola Thommessen. Den sterkt nasjonalistiske Rolf Thommessen var en viktig støttespiller for Fedrelandslaget fra stiftelsen i 1925, og han støttet Vidkun Quisling i begynnelsen av hans politiske karrière.[20] Thommessen var egentlig kritisk overfor partivesenet, men var en periode nestformann i partiet og lot seg oppstille til Stortinget fra Akershus på en ren Frisinnede Venstre-liste ved stortingsvalget 1927 og representerte partiet på Stortinget sammen med skipsmegler Johan Henrik Bollmann fra Bergen denne perioden.

Frisinnede Venstres ideologi og politikk tok etter hvert til seg alternative tanker og løsninger som ikke var tradisjonelt borgerlige eller sosialistiske. Flere organisasjoner og personer hadde i mellomkrigstiden slike løsninger på den økonomiske krisen. Ettersom disse tankene ikke fikk hold i opinionen, ble partiet marginalisert. På bakgrunn av dette ble det gjort flere forsøk på å skille Frisinnede Venstre og Høyre fra hverandre, men sammenvevingen var så tett at det ikke lot seg gjøre.[21] Fra slutten av 1920-årene eksisterte grupperinger under navnet Frisinnede Folkeparti, men man kan si at disse og Frisinnede Venstre i realiteten var avspeilinger av det samme, og i 1932 endret Frisinnede Venstre formelt navn til Frisinnede Folkeparti.[22] Året etter ble Thommessen valgt til partiformann. Selv om Frisinnede Venstre hadde et kortvarig valgsamarbeid med det nystiftede Nasjonal Samling ved stortingsvalget 1933, er det mer omfavnelsen av alternative ideer som marginaliserte partiet.

Thommessen var engasjert i de fleste nyskapende politiske prosjekter på høyresiden i begynnelsen av 1930-årene, og han var den største pådriveren for blokksamtalene i perioden 1933–1936 mellom Bondepartiet, Fedrelandslaget, Frisinnede Venstre og i en kort periode også Nasjonal Samling.

Forvitring[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1930-årene smeltet mesteparten av selve partiorganisasjonen sammen med Høyre. Ved stortingsvalget 1936 stilte Frisinnede Venstre felleslister med Fedrelandslaget og tapte sin siste representasjon på Stortinget. På dette tidspunktet hadde de fleste i partiet gått inn i Høyre, og Rudolf Ræder og Trygve Swensen ledet i hver sin omgang de siste restene av det oppsmuldrede partiet frem mot den andre verdenskrig. Ræder var partiets eneste stortingsrepresentant fra 1934 og meldte for en periode overgang til Bondepartiet foran kriseforliket i 1935.[23]

Etter 1936 ble også Tidens Tegn gradvis kjøpt opp av en del folk tilknyttet Fedrelandslaget, deriblant Joakim Lehmkuhl og Thomas Olsen. I 1945 ble Frisinnede Folkeparti formelt nedlagt til fordel for Høyre. I 1990-årene utgav Høyre forøvrig tidsskriftet Tidens tegn, med klar hentydning til Frisinnede Venstres gamle avis.

Hvorfor partiet i liten grad blir husket i ettertiden har historikeren Hans Fredrik Dahl forklart slik: «Hvorfor har ingen hørt om partiet i dag? Fordi det er glemt — og fordi Høyre selv ikke vil huske på det, verken i sin jubileumshistorie eller i sin politiske tradisjon. De frisinnede hadde nemlig en lei tilbøyelighet. De så seg om etter nye og friske løsninger, speidet ut over bønders og småkjøpmenns horisont og lette etter store saker. Og 1920- og 30-tallets nye, store bevegelse på borgerlig side, det var fascismen.»[6]

Formenn[rediger | rediger kilde]

# Formann/Leder Periode
1 Abraham Berge
(1851–1936) 		Abraham Theodor Berge, 1912, L. Szacinski (firmaet), Oslo Museum, OB.SZ22556.jpg 3. mars 1909–1910
2 Magnus Halvorsen
(1853–1922) 		Magnus Halvorsen (crop).jpg 1910–1912
3 William Nygaard
(1865–1952) 		William Nygaard d.e.jpg 1912–1915
4 Erik Enge
(1852–1933) 		1915–1918
5 Bernt Holtsmark
(1859–1941) 		Bernt Holtsmark.jpg 1918–1922
6 Oluf Müller
(1876–1938) 		Oluf Müller.JPG 1922–1924
7 Karl Wefring
(1867–1938) 		Karl Wilhelm Wefring.jpg 1924–1925
7 Peder Adolf Holm
(1871–1956) 		P.A. Holm.jpg 1925–1930
8 Anton Wilhelm Brøgger
(fungerende)
(1884–1951) 		Anton Wilhelm Brøgger.jpg 1930–1931
9 Einar Greve
(1865–1948) 		Einar Greve.jpeg 1931–1933
9 Rolf Thommessen
(1879–1939) 		Rolf and Ola Thommessen 1908.jpg 1933–1936
10 Rudolf Ræder
(1881–1951) 		Rudolf Falck Ræder, Stortingsarkivet.jpg 1936–1937
11 Trygve Swensen
(1881–1967) 		1937–1939

Valghistorikk[rediger | rediger kilde]

Stortingsvalgsresultater 1909–1936
Valg Oppslutning (%) Mandater
1909 41,41 23
1912 33,01 4
1915 28,71 1
1918 30,41 10
1921 33,41 15
1924 32,51 11
1927 1,4 2
1930 2,6 3
1933 1,62 1
1936 1,33 0

Merknader

  1. Valgsamarbeid med Høyre.
  2. Valgsamarbeid med Nasjonal Samling.
  3. Valgsamarbeid med Fedrelandslaget.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Thowsen, Atle. «Chr. Michelsen». Norsk biografisk leksikon. 
  2. ^ Sørensen, Øystein (1991). «Liberalismens historie i Norge – noen hovedlinjer». Ideer om frihet (1–2). 
  3. ^ a b Carstens, Svein. «Abraham Berge». Norsk biografisk leksikon. 
  4. ^ Carstens, Svein (1987). Det frisinnede Venstre 1909–1927 (Hovedfagsoppgave i historie). Universitetet i Trondheim. 
  5. ^ a b c Kirkhusmo, Anders (1997). Trondheims historie. Vekst gjennom krise og krig : 1920-1964. 5. Oslo: Universitetsforlaget. s. 161. ISBN 82-00-22860-6. 
  6. ^ a b Hans Fredrik Dahl Til høyre for Høyre. Den nye regjeringen Solberg hilses ofte som «historisk». Men er den det? Dagbladet 13.10.2013
  7. ^ Fuglum, Per. «Sofus Arctander». Norsk biografisk leksikon. 
  8. ^ Fuglum, Per. «Magnus Halvorsen». Norsk biografisk leksikon. 
  9. ^ Nag, Martin. «Bernhard Hanssen». Norsk biografisk leksikon. 
  10. ^ Tveterås, Egil. «William Nygaard». Norsk biografisk leksikon. 
  11. ^ Carstens, Svein. «Oskar Jæger». Norsk biografisk leksikon. 
  12. ^ Iversen, Irene. «Margrethe Vullum». Norsk biografisk leksikon. 
  13. ^ a b Alnæs, Karsten (1999). Historien om Norge. En ny arbeidsdag. 4. Oslo: Gyldendal. s. 120. ISBN 82-05-23031-5. 
  14. ^ Sørensen, Øystein (1993). Fridtjof Nansen : mannen og myten. Oslo: Universitetsforlaget. s. 139. ISBN 82-00-21735-3. 
  15. ^ «Hulda Garborg». Kulturnett Akershus. [død lenke]
  16. ^ Kirkhusmo, Anders (1997). Trondheims historie. Vekst gjennom krise og krig : 1920-1964. 5. Oslo: Universitetsforlaget. s. 163. ISBN 82-00-22860-6. 
  17. ^ Langslet, Lars Roar. «John Lyng». Norsk biografisk leksikon. 
  18. ^ Kirkhusmo, Anders (1997). Trondheims historie. Vekst gjennom krise og krig : 1920-1964. 5. Oslo: Universitetsforlaget. s. 203. ISBN 82-00-22860-6. 
  19. ^ a b Kirkhusmo, Anders (1997). Trondheims historie. Vekst gjennom krise og krig : 1920-1964. 5. Oslo: Universitetsforlaget. s. 191. ISBN 82-00-22860-6. 
  20. ^ Ottosen, Rune. «Rolf Thommessen». Norsk biografisk leksikon. 
  21. ^ Furre, Berge (1999). Norsk historie. 1914-2000 : industrisamfunnet - frå vokstervisse til framtidstvil. 6. Oslo: Samlaget. s. 92. ISBN 82-521-5549-9. 
  22. ^ «Det Frisinnede Venstre». Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Arkivert fra originalen 27. august 2014. Besøkt 19. juni 2014. 
  23. ^ Norland, Andreas (1973). Hårde tider : Fedrelandslaget i norsk politikk. Oslo: Dreyers forlag. s. 254. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Frisinnede_Venstre&oldid=23562554»