Christian Michelsens regjering

Michelsens regjering i 1905. Foran fra venstre: Forsvarsminister Olssøn, handelsminister Arctander, statsminister Michelsen, utenriksminister Løvland, finansminister G. Knudsen, og landbruksminister Vinje. Bak fra venstre: Medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm Bothner, justisminister Bull, arbeidsminister Lehmkuhl, kirke-og undervisningsminister Chr. Knudsen.

Foto: Frederik Hilfling-Rasmussen / Nasjonalbiblioteket

Christian Michelsens regjering tiltrådte 11. mars 1905, da det viste seg at Hagerups regjering ikke maktet å holde sammen i de urolighetene som uavhengighetsvåren bød på. Michelsens regjering var en koalisjon mellom Venstre (V), Høire (H), Moderate Venstre (MV) og Samlingspartiet.

Christian Michelsen var finansminister i Francis Hagerups andre regjering, men var imot statsministerens ønske om forhandlinger med svenskene angående unionen. Allerede i april 1904 hadde Michelsen varslet at dersom forhandlingene brøt sammen, ville det bli snakk om "nye linjer og nye mål". Med dette gjorde Michelsen det klart at hvis ikke svenskene godtok Norges ønske om et eget konsulatvesen, ønsket han å gå inn for å oppløse unionen og etablere en uavhengig norsk stat. Michelsen hadde også blitt enig med Jakob Schøning om stå fritt om forhandlingene brøt sammen, for å tvinge gjennom en endring i regjeringens politikk. I november 1904 resulterte forhandlingene i at svenskene la fram et forslag med seks punkter, kjent som "lydrikepunktene". Dette forslaget var totalt uakseptabelt fra norsk side, og kastet regjeringen ut i kaos. 28. februar 1905 valgte Michelsen og Schøning, på grunn av misnøye med Hagerups mangel på besluttsomhet, å gå ut av regjeringen i et forsøk på å sprenge den. Dette gjorde det klart at regjeringen ikke kunne overleve, og den 6. mars lyktes en spesialkomite nedsatt av Stortinget, under ledelse av stortingspresident Carl Berner, å få til et kompromiss. Michelsen fikk dretter i oppdrag å danne den nye regjeringen.

Statsminister Christian Michelsen.

Regjeringen Michelsens tiltredelseserklæring kom i Stortinget 15. mars 1905, og endte dermed det politiske kaoset. I erklæringen, som mest sannsynlig var skrevet av Michelsen selv, dreide seg bare om en sak, konsulatsaken. Regjeringen la opp til at alle store partispørsmål og uenigheter skulle settes til side, sånn at regjeringen samlet kunne jobbe for å oppløse unionen. Regjeringen leverte sin avskjedssøknad til Oscar II 27. mai, etter at kongen nektet å signere den nye konsulatloven som var blitt vedtatt av Stortinget. Kongen valgte å avslå avskjedssøknaden på bakgrunn av at en ny regjering ikke kunne dannes, og dette valgte Michelsen å bruke som sitt argument for at Oscar II hadde opphørt å fungere som Norges konge. Dette var på grunn av at kongens fremste plikt var å skaffe en konstitusjonell regjering. Dette gjorde Michelsen sånn at det skulle se ut som det var kongemakten og ikke Stortinget som hadde oppløst unionen. Deretter ønsket Michelsen å legge regjeringens embeter i Stortingets hender, og at Stortinget skulle erklære unionen for oppløst. Hele Stortinget, utenom Arbeiderpartiets fem mandater, valgte å stille seg bak regjeringen. 7. juni erklærte Stortinget at unionen var oppløst. Likevel var Michelsens kanskje største mesterverk i unionsoppløsningen Karlstadforhandlingene, som resulterte i Karlstad-forliket. Her viste Michelsen seg som en særdeles dyktig diplomat, og klarte å forhandle en avtale som begge sider kunne godta. Dette avverget faren for krig med Sverige, og samtidig berget Michelsen Kongsvinger- og den historiske delen av Fredriksten Festning fra å bli revet da svenskene krevde at alle forsvarsverker langs grensen skulle rives. Den siste delen av unionsoppløsningen som måtte avklares, var Norges styreform. Regjering hadde tidligere lagt fram Bernadotte-tilbudet, men dette var blitt avvist av Oscar II. Etter dette identifiserte Michelsen danske prins Carl som regjeringens favoriserte kandidat. Den republikanske opposisjonen var imidlertid sterk, og på grunn av dette ønsket prins Carl at styreformen skulle bestemmes gjennom en folkeavstemming. Folkeavstemmingen ga et klart flertall for fortsatt monarki i Norge, og 18. november ble prins Carl enstemmig valgt til ny konge av Stortinget. Dette førte til at Michelsens finansminister Gunnar Knudsen gikk av, ettersom han som republikaner var imot kongevalget. Prins Carl valgte å ta regentnavnet Haakon VII, og avla den 27. november sin ed til forfatningen. Etter unionsoppløsningen var Michelsen en særdeles populær mann i Norge.

Michelsen og hans politikk var ofte et subjekt for politisk satire

I utgangspunktet var Michelsens regjering bare dannet for å løse konsulatsaken, og senere for å oppløse unionen med Sverige. Regjeringen skulle derfor i utgangspunktet gå av etter at oppgaven var løst, noe som også var Michelsens personlige ønske. Han valgte imidlertid å fortsette som statsminister for å rydde opp i den uoversiktlige parlamentariske situasjonen etter unionsoppløsningen, samt hjelpe den unge og uerfarne kongen. En annen grunn var Michelsens ønske om at samlingspolitikken fra 1903, med politisk isolasjon av Venstres radikale fløy, skulle fortsettes. Før det neste valget fikk Michelsen gjennom en ny valgordning i Stortinget, som innførte flertallsvalg i enmannskretser. Michelsen gikk imidlertid med på, som en innrømmelse til Venstre, at skulle være omvalg når en kandidat ikke oppnådde absolutt flertall i første valgomgang. Stortingsvalget i 1906 viste seg å være en triumf for Venstre, men regjeringen fikk fortsette ettersom Michelsen hadde støtte fra flere Venstrepolitikere for sin politikk. For å sikre støtten til venstrerepresentantene, begynte regjeringen å bevege seg mer mot venstre etter valget. Denne taktikken viste seg å ikke funke, da konsesjonene til Venstre var utilstrekkelige og resulterte bare i stigende irritasjon fra den konservative fløyen.

Etter valget begynte det som Michelsen omtalte som "den nye arbeidsdag", der regjeringen skulle fokusere på nasjonale, sosiale og økonomiske spørsmål. Den fremste delen av dette arbeidet var Michelsens initiativ til å begrense utlendingers til å erverve norske naturressurser, og i april 1906 vedtok Stortinget Konsesjonslovene. Disse lovene krevde konsesjoner ved oppkjøp av fossefall for både norske og utenlandske selskaper. Dette ble gjort av Michelsens frykt for at industriell ekspansjon ville føre til et voksende og opprørsk proletariat, noe han mente kunne føre til en reel politisk fare. Regjeringen ble imidleritd kritisert for å ikke ha vært konsekvent i håndhevelsen av Konsesjonslovene. Et eksempel på dette var at regjeringen tillot Glommen Brugseierforening å regulere vannstanden i innsjøen Mjøsa. Dette vedtaket ble skarpt kritisert av Stortinget, og sommeren 1907 ble det bestemt at regjeringen ikke fikk utdele nye konsesjoner uten å gå gjennom Stortinget først. Dette førte til at samlingsregjeringens parlamentariske basis smuldret opp, og dette svekket Michelsens politiske posisjon. Dette, kombinert med Michelsens dårlige helse, førte til at regjeringen søkte avskjed og gikk av 23. oktober 1907. Han ble etterfulgt som statsminister av sin utenriksminister Jørgen Løvland.

Ved sin avgang ble Michelsen hyllet av det, til i dag, største folketoget i Oslos historie. En pengeinnsamling blant folket resulterte i at Michelsen mottok et større pengebeløp som takk for sin innsats. Michelsen donerte så dette beløpet til fondet "Nationalgaven til Chr. Michelsen". Det ble bestemt at fondets avkastning skulle brukes til å fremme formål som var vitenskapelige eller produktive for næringslivet. Dette skulle gjøres ved å dele ut stipendier til "unge fremragende norske mænd eller kvinder". Fondet deler også ut pengepremien på 50 000 kroner som gis til vinneren av "Chr. Michelsen pris - for fremragende utviklingsforskning". Ved sin avgang ble Michelsen tildelt Borgerdådsmedaljen i gull. Michelsen var den første som mottok denne prisen med kong Haakons brystbilde på.

Unionsoppløsningen

Etter århundreskiftet hadde Unionen blitt et stadig mer omstridt tema blant politikerne i Stortinget, og folket var stadig mer fiendtlige til forslag om en fortsatt union med svenskene. Statsminister Hagerup og Høyre ønsket en fortsatt union med svenskene hvis det ble full likestilling mellom statene, mens Venstre ønsket full uavhengighet. Etter at Hagerups regjering hadde forsøkt å forhandle med svenskene, hadde svenskene fjernet sin utenriksminister Alfred Lagerheim. Etter dette forsvant den forhandlingsvillige innstillingen fra den svenske regjeringen. 11. mars 1905 ble Hagerups avskjedssøknad godkjent av den svenske kronprinsen.

Etter dette ble Christian Michelsen den nye statsministeren. Samtidig ble den svenske statsministeren, Erik Gustaf Boström, tvunget til å gå av som følge av press fra både den svenske og den norske siden av unionen. Boström, som var kjent for sin kompromissløse holdning ovenfor nordmennene, fikk hans avgang til å fremstå som at det var nordmennene som var uvillige og hadde drevet fram hans avgang.

Kong Oscar II var Norges konge fra 1872 til unionsoppløsningen i 1905

Etter at Michelsen tok over som statsminister, var noe av det første han gjorde å sende Fridtjof Nansen til både Tyskland og Storbritannia. Dette ble gjort for å prøve å vinne deres støtte til en eventuell norsk uavhengighet. Arbeidet til Nansen styrket regjeringens posisjon, ettersom Nansen selv var sterkt involvert i kampen for uavhengighet. Nansen var også en en meget populær mann, både i Norge og i utlandet, og han kastet sin støtte bak Michelsen.

Den 27. mai 1905 sendte den norske regjeringen en ny lov om et eget norsk konsulatvesen til den svenske kongen. Denne loven innebar at det skulle opprettes et eget norsk konsulatvesen allerede fra 1906. Som forventet nektet kongen å sanksjonere loven, og da leverte den norske statsministeren i Stockholm inn den norske regjeringens avskjedssøknad. På tross av protester fra kongen, opprettholdt de avskjedssøknaden på bakgrunn av at de oppfattet sanksjonsnektelsen som en «fornegtelse af rigets suverænitet» og dessuten ga «udtrykk for en personlig kongemagt i strid med grundloven og konstitutionell statsskikk».

Bakgrunnen for fratredelsen henger sammen med Venstres kontrasignaturlære fra 1890-årene. Tradisjonell konstitusjonell tankegang var at regjeringen skulle protokollføre en protest og så kontrasignere. Dette ble blant annet gjort under Stattholdersaken på 1860-tallet. Venstres kontrasignaturlære gikk imidlertid ut på at dette ikke var nok for at regjeringen kunne fraskrive seg ansvaret for saken, og at de måtte nekte kontrasignering og gå av.

Stortinget 7. juni 1905.

Kongen valgte å ikke godkjenne avskjedssøknaden med bakgrunn at det ville være umulig å finne en ny regjering. Ifølge kontrasignaturlæren ville da de som tok over som regjering måtte signere på kongens sanksjonsnektelse, og dermed stå til ansvar for den. Ettersom Stortinget var samlet bak avgjørelsen ville det vært umulig for Oscar II å finne noen som ville gå imot den.

Unionsoppløsningen ble fullført den 7. juni, da stortingspresidenten Carl Berner talte til Stortinget. I den avsluttende delen av talen hans kom han med bisetningene at: «at foreningen med Sverige under én konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge».

Oscar II svarte den 10. juni på denne konklusjonen ved å påpeke flere kritikkverdige forhold mellom avgjørelsene og grunnloven. Han påpekte at det var hans grunnlovsmessige rett til å nekte, at avgjørelsen om å ikke sanksjonere var grunnlovsfestet, at et eget norsk konsulatvesen ikke var en sak mellom Norges regjering, parlament og konge, men mellom Norge og Sverige, at «Norges konge maa stedse have for øie dets grundlovs § 1: "Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige, forenet med Sverige under een Konge.», at Venstres kontrasignaturlære gikk på tvers av grunnlovens forståelse av kontrasignatur og at grunnlovsavgjørelser skal gjennom tre storting, jamfør §112 i Norges grunnlov.

Unionsoppløsningen ble møtt med kraftige reaksjoner blant svenskene, og over 10 000 mennesker deltok i direkte hyllest til Oscar II ved Drottningholm slott. Selv om forslaget om krig ble kraftig nedstemt, satte Riksdagen ned en særskilt komité (särskilda utskott) for å se på unionsoppløsningen fra norsk side. Denne ble ledet av Christian Lundeberg, og hadde regjeringen Ramstedts skjebne i sine hender. Komiteen kom frem til at unionen ikke var oppløst, da dette krevde Sveriges medvirkning. Men unionen kunne forlates dersom visse krav ble oppfylt. Blant disse var folkeavstemning om unionsoppløsningen og samtaler med Sverige i en unions(oppløsnings)komité. Komiteens innstilling lå klar den 25. juli til godkjennelse av Riksdagen. Den hadde følgende innsigelser:

• Unionen mellom Sverige og Norge var ikke opphørt. Men komiteen anbefalte at dersom et nytt storting foreslo dette etter valg, eller dersom det gjennom folkeavstemning ble flertall for det, kunne den svenske regjeringen gå inn i forhandlinger.
• Et område på hver side av grensen der det ikke skulle være militære befestninger.
• De gamle norske landskapene Bohuslen, Jemtland og Herjedalen, samt bygdene Idre og Særna som var tapt på 1600-tallet var uomtvistelig svenske, mens Enningdalen hørte til Norge.
• Fastsettelse av svenske samers rett til reinsdyrbeite i Norge.
• Garanti for at transittrafikken ikke skulle hindres av noen land.
• Garanti for at vassdrag ikke benyttes fra den ene siden på en måte som svekker dem i den andre.
• Hvorvidt voldgiftstraktater skal brukes i uoverenskomster.

Propaganda under folkeavstemningen om oppløsning av unionen med Sverige.

Når Michelsen og hans regjering fikk kravene, overleverte de forslaget om folkeavstemning til Stortinget. Folkeavstemningen skulle imidlertid ikke være en avstemning om oppløsning av unionen, men heller om folket var enige i unionsoppløsningen som allerede hadde funnet sted. Den 13. august ble folkeavstemningen avholdt, med 85,4% fremmøte. 371 911 stemmer kom inn med tre fjerdedeler fra landdistriktene og en fjerdedel fra kjøpstedene. 3519 stemmer ble forkastet, hovedsakelig fra bydistriktene. Det var alminnelig stemmerett for alle menn over 25 år. Avstemningen ga et overveldende flertall for oppløsning av unionen. Hele 368 208 stemte ja til «den stedfundne Opløsning af Unionen», mens bare 184 stemte nei. Andelen som var imot unionen var svært høy, og svenskene var skeptiske til resultatet.

Michelsen sittende, nr. 3 fra venstre under Karlstadforhandlingene.

På grunn av folkeavstemningen innfridde den norske regjeringen Riksdagens vilkår om å forhandle om unionsoppløsningen, og partene ble enige om å legge forhandlingene til byen Karlstad. Kravene fra Särskilda Utskottet ble punktene som skulle gjennomgås, ettersom den norske regjeringen ikke hadde noen motkrav. Dermed ble grensefestninger og nøytralitet, reinsdyrbeite, transittrafikk, vassdrag og voldgiftstraktater temaet for møtet. Av disse kravene var det grensefestningene og reinsdyrbeite som ble hovedproblemene. Grensefestningene var av størst betydning, og Michelsen så på reinsdyrbeitesaken som løsbar med mindre det var viktig.

Grensefestningene ble imidlertid et vanskelig tema. Deres posisjon som del av forsvarsverket mot Sverige etter krigstruslene i 1895 var ikke uvesentlig, og et videre kompliserende poeng var at to av festningene, Kongsvinger og Fredriksten, var gamle, historiske festninger. Det var bred enighet om at de historiske festningene ikke skulle rives, men det var et spørsmål om hvor vidt de nye delene av de gamle festningene kunne bestå. Det var også spørsmål om Kongsvinger festning tilhørte de fremskutte festningsverk eller ikke. Den 7. september var situasjonen så fastlåst at det ble enighet om å ta en pause frem til den 14. september.

Christian Michelsen taler for unionsoppløsningen 17. mai 1905.

I uken der forhandlingene stod på pause steg frykten for krig, og situasjonen var svært spent. Flere på svensk side ønsket krig, mens folket på begge sider var nølende inngående det å skyte på sine «broderfolk». Den spente situasjonen ble ikke bedret med at den svenske hæren begynte å utøve øvelser langs den norske grensen.

Forhandlingene begynte igjen 14. september, og bestod stort sett av private møter. Michelsen møtte Lundeberg ved flere anledninger, og til slutt oppnådde de en overenskomst. For at svenskene skulle anerkjenne norsk uavhengighet, måtte Norge rive alle forsvarsverk mot Sverige, bortsett fra Kongsvinger festning. Reinbeiteavtalen ble også inngått med avtale om å fornye avtalen i 1917.

Etter Karlstad-forliket kunne Sveriges Riksdag endelig anerkjenne Norges uavhengighet 26. oktober 1905. Samtidig abdiserte kong Oscar II formelt som norsk konge og avslo bernadottetilbudet. Dermed var det klart fra begge land at unionen var oppløst, om enn den formelt ble oppløst fra svensk hold først den 26. oktober. I Sverige fastholder man denne datoen for unionsoppløsningen, og ikke som i Norge den 7. juni. Dette er også en oppfatning som eksisterer i Norge.

Kongevalget

For å forsøke å dempe reaksjonene fra utlandet, valgte Stortinget å tilby Oscar II at en av hans sønner kunne bli den nye norske kongen. Dette var imidlertid et tveegget sverd. Dersom Oscar II avslo tilbudet, ville han frigi tronen og dessuten anerkjenne Norge som et eget kongerike. Derfor valgte han ikke å svare. Dette betød imidlertid at regjeringens utsendinger Fridtjof Nansen og Fritz Wedel Jarlsberg var ute av stand til å tilby tronen til noen andre, da den ikke sto ledig.

Prins Carl av Danmark var regjeringens foretrukne kandidat, ettersom han var svigersønn av den britiske kongen.

Dette var samtidig et tilbud det var nesten umulig å oppnå. Dette var på grunn av at kongens eldste sønn var tronarving i Sverige, Oscar Bernadotte hadde mistet sin plass i arverekkefølgen da han hadde giftet seg uten kongens tillatelse. Prins Carl var tunghørt, noe som ville gjort det vanskelig å gjennomføre kongelige plikter, og prins Eugen var ikke interessert i plikter. Av de lite sannsynlige var imidlertid prins Carl den beste.

Fritz Wedel Jarlsberg tok dermed kontakt med britenes representant i Sverige, og forklarte at de ønsket prins Carl Bernadotte som ny konge. Han la også til at hvis dette ikke gikk, ønsket regjeringen Edvard VIIs svigersønn, prins Carl av Danmark som konge. Regjeringen uttrykte også et ønske om å få klar en ny konge så fort som mulig, i frykt for at en uthaling ville medføre økt interesser for en norsk republikk. Den tyske keiseren, Wilhelm II, var også interessert i tronfølgespørsmålet, og lansert Carl av Danmarks onkel, Valdemar av Danmark, som sin foretrukne kandidat.

Michelsen hilser på den nye kong Haakon VII og kronprins Olav ved deres inntreden i Norge.

Etter at Sverige hadde anerkjent unionsoppløsningen, stod regjeringen fritt til å forhandle med danske prins Carl. Michelsen sendte samtidig takkebrev rundt om Europa, og takket for støtten. Norge mottok også raskt garantier fra land som Storbritannia og Russland, og inngikk en nøytral utenrikspolitikk. Prins Carl godtok tilbudet om å bli Norges konge, men forlangte at det skulle holdes en folkeavstemning angående temaet. Dette var for å være sikker på at det var dette det norske folket ønsket. Michelsen og Nansen var begge imot dette, men valgte og godta det. Folkeavstemningen ble avholdt 12. og 13. november, og i forhold til folkeavstemningen om unionsoppløsningen, var denne preget av propaganda i mye mindre grad.

Resultatet viste et klart flertall for regjeringens ønske om å tilby tronen til prins Carl. 259 563 stemte for, og 69 264 var imot. Avstemningen hadde ingen geografisk sammenheng. Den største støtten til monarkiet var i Vestfold, med 93,4% Ja-stemmer, mens nabofylket Telemark hadde den laveste andelen Ja-stemmer på 58,9%.

Det faktiske og formelle spørsmålet rundt folkeavstemningen var hvor vidt det norske folk stilte seg bak prins Carl som norsk konge. Dette var imidlertid ikke et spørsmål om hvor vidt Norge skulle velge monarki eller republikk, kun om monarkiet Norge skulle ha en glücksburgsk konge. Imidlertid hadde flere i samtiden sett på det som et valg om styreform.

Ettersom valget ble klart avgjort, sendte stortingspresident Berner en formell forespørsel til prins Carl om han ønsket å bli norsk konge den 18. november. Kongen aksepterte samme kveld, idet han kunngjorde at han tok navnet Haakon VII og ga sin sønn navnet Olav. Den nye kongefamilien ankom hovedstaden Kristiania 25. november 1905.

Regjeringsmedlemmer

	Navn	Parti	Fra	Til
Statsminister	Christian Michelsen	Saml
	Sofus Arctander (fung.)	V	31. august 1905	23. september 1905
Norges statsminister i Stockholm	Jørgen Løvland	V		7. juni 1905
Utenriksminister	Jørgen Løvland	V	7. juni 1905
Statsråd i	Navn	Parti	Fra	Til
Justisdepartementet	Christian Michelsen	Saml		7. juni 1905
	Edvard Hagerup Bull	H	7. juni 1905	27. november 1905
	Harald Bothner	V	27. november 1905
Landbruksdepartementet	Aasmund Halvorsen Vinje	MV		7. november 1906
	Sven Aarrestad	V	7. november 1906
Revisjonsdepartementet	Gunnar Knudsen	V		7. juni 1905
	Harald Bothner	V	7. juni 1905	27. november 1905
	Christian Michelsen	Saml	27. november 1905
Kirkedepartementet	Christopher Knudsen	H		27. januar 1906
	Otto Jensen	Uavh.	27. januar 1906
Forsvarsdepartementet	Wilhelm Olssøn	H		25. mai 1907
	Christian Michelsen (fung.)	Saml	25. mai 1907
Handelsdepartementet	Sofus Arctander	V
Arbeidsdepartementet	Kristofer Lehmkuhl	Saml.		28. september 1907
	Jørgen Brunchorst	Uavh.	28. september 1907
Finansdepartementet	Gunnar Knudsen	V		31. oktober 1905
	Christian Michelsen	Saml	31. oktober 1905	27. november 1906
	Edvard Hagerup Bull	H	27. november 1905	7. november 1906
	Abraham Berge	V	7. november 1906
Statsrådsavdelingen i Stockholm	Edvard Hagerup Bull	H		7. juni 1905
	Harald Bothner	V		7. juni 1905

Eksterne lenker

• Christian Michelsens regjering 11. mars 1905 - 28. oktober 1907. www.regjeringen.no

Autoritetsdata