Hopp til innhold

Nikolai Astrup (politiker)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Denne artikkelen omhandler politikeren. For maleren ved samme navn, se Nikolai Astrup.
Nikolai Astrup
Foto: Pia Prestmo
FødtNikolai Eivindssøn Astrup
12. juni 1978[1]Rediger på Wikidata (46 år)
Oslo (Norge)[1]
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Akademisk gradMastergrad (2005)
Utdannet vedLondon School of Economics (2005) (akademisk grad: mastergrad, studieretning: statsvitenskap)
FarEivind Astrup[1]
SøskenHenning Astrup
PartiHøyre
NasjonalitetNorge
UtmerkelserÅrets europeer (2011)
Norges kommunal- og moderniseringsminister
24. januar 2020–14. oktober 2021
RegjeringSolberg
ForgjengerMonica Mæland
EtterfølgerBjørn Arild Gram
Norges digitaliseringsminister
22. januar 2019–24. januar 2020
RegjeringSolberg
Forgjengeringen
EtterfølgerLinda Hofstad Helleland
Norges utviklingsminister
17. januar 2018–22. januar 2019
RegjeringSolberg
ForgjengerHeikki Holmås
EtterfølgerDag Inge Ulstein
Stortingsrepresentant
1. oktober 2009–
ValgkretsOslo
Nikolai Astrup på Commons

Nikolai Eivindssøn Astrup (født 1978) er en norsk politiker (H). Han hadde tre statsrådsposter i Erna Solbergs regjering: Fra 2018 til 2019 var han utviklingsminister, deretter Norges første digitaliseringsminister fra 2019 til 2020, og fra 2020 til 2021 var han kommunal- og moderniseringsminister der han også hadde ansvar for å koordinere Norges oppfølging av FNs mål for bærekraftig utvikling.[2]

Han har vært innvalgt på Stortinget fra Oslo siden 2009 og var leder i Oslo Høyre fra 2012 til 2018. Astrup var nestleder i energi- og miljøkomiteen på Stortinget og Høyres miljøpolitiske talsperson fra 2009 til 2015. I 2013 ble han Høyres parlamentariske nestleder, en posisjon han ble gjenvalgt til etter valget i 2017. Fra 2016 til 2017 ledet han Stortingets transport- og kommunikasjonskomité. Fra 2017 til 2018 var han leder i Stortingets finanskomité. Han er dessuten engasjert i EU-saken: Han har vært leder i Høyres EU-utvalg og nestleder i Europabevegelsen i Norge.

Astrup er blant landets mest formuende politikere, i 2014 Stortingets rikeste med en bokført formue på 257 millioner.[3]

Bakgrunn og yrkeskarrière[rediger | rediger kilde]

Astrup er sønn av forretningsmannen Eivind Astrup (født 1945)[4] og Vibeke Astrup (f. Mortensen) (født 1947), gift med advokat Helle Astrup (født 1982).[5]

Han gikk ett år på skole i Sveits etter ungdomsskolen og deretter IB-linjen ved Berg videregående skole. Han er utdannet statsviter fra London School of Economics. Han arbeidet ett år som vitenskapelig assistent etter at han tok mastergraden innen europeisk politikk.[5]

Astrup eier gjennom Pactum Beta AS omkring en fjerdedel (per 2020) av Astrup-familiens selskap Pactum AS, som investerer i eiendom og børsnoterte aksjer. Pactum Beta hadde i 2019 et resultat på 15 millioner kroner før skatt.[6] I 2021 mottok Astrup et utbytte på 120 millioner kroner. Pactum har blant annet investert i oppdrettsselskaper, legemidler, shipping og obligasjoner, og hadde i 2022 et resultat på 441 millioner kroner.[7][8]

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Han var leder i Oslo Unge Høyre fra 2002 til 2004. I 2004 skrev han boken Velferd etter velferdsstaten sammen med Torbjørn Røe Isaksen. Både Astrup og Isaksen var med på å gjenreise tidsskriftet Minerva, som da ble utgitt av Den Konservative Studentforening. Astrup var tidsskriftets redaktør fra 2001 til 2008.

Astrup var politisk rådgiver for Høyres stortingsgruppe fra 2006 til 2008 og byrådssekretær for Oslos byrådsleder Erling Lae fra 2008 til 2009.

Astrup har blant annet markert seg i debatten om norsk rusmiddelpolitikk. I 2003 foreslo han at Norge skulle dele ut heroin til 600 heroinavhengige i Oslo, etter modell fra blant annet Nederland og Sveits.[9] Blant argumentene til Astrup var at dette kunne føre til en nedgang i prostitusjonen i Oslo,[10][11] og at det var liten eller ingen forskjell på å dele ut heroin og metadon.[12] Astrup har også gått inn for å endre sosialtjenesteloven, slik at sosialhjelp skal ytes i en persons hjemkommune, for å unngå tilstrømming av personer med rusmiddelavhengighet til Oslo.[4]

Astrup ble nestleder i Oslo Høyre i 2008 og innvalgt på Stortinget i 2009. Dette skjedde etter en forholdsvis mye omtalt nominasjonsrunde hvor Inge Lønning i tur tapte gjennominasjon mot Michael Tetzschner på 3.-plass og Astrup på 4.-plass.[13] En annen utfordrer til Astrups plass på listen var Afshan Rafiq. Astrup ble valgt til leder av Oslo Høyre i 2012, et verv han hadde frem til han ble statsråd i 2018. Han ble etterfulgt av Heidi Nordby Lunde. På Stortinget var Astrup også medlem av Stortingets delegasjon til parlamentarikerkomiteene i EFTA og EØS.

I 2011 ble han tildelt prisen Årets europeer av Europeisk Ungdom.[14]

Stortingskomiteer[rediger | rediger kilde]

I perioden 2013–2018 var han samtidig Høyres parlamentariske nestleder på Stortinget.

Medlem i regjering[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c stortingsrepresentant-ID NA, www.stortinget.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ moderniseringsdepartementet, Kommunal-og (13. januar 2020). «Nikolai Astrup blir bærekraftsminister». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 11. februar 2022. 
  3. ^ Nygren, Magnus Muri (16. oktober 2015). «Nikolai Astrup er Stortingets rikeste». www.abcnyheter.no (norsk). Besøkt 11. februar 2022. 
  4. ^ a b «Vil endre sosialtjenesteloven». VG (norsk). 6. oktober 2002. Besøkt 22. april 2023. «Faren, skipsmegler Eivind Astrup, sitter i Høyres økonomistyre og samler inn hemmelige pengegaver til partiet.» 
  5. ^ a b «Erotikk, arv og meningsløshet», artikkel i Finansavisen, 7. september 2013
  6. ^ «Nikolai Astrup tjente 15 millioner i fjor». www.bt.no. 19. mai 2020. Besøkt 21. september 2023. 
  7. ^ Revfem, Jan (4. juli 2022). «Kjempeår for Stortingets rikeste - god for en halv milliard». Nettavisen (norsk). Besøkt 21. september 2023. 
  8. ^ «Stortingets klart rikeste tjente stort – fikk mini-utbytte». Finansavisen. 25. juli 2023. 
  9. ^ «Unge Høyre-leder – vil ha gratis heroin», Verdens Gang (28. april 2003).
  10. ^ «Oslo Unge Venstre oppfordrer prostituerte – Flytt til Karl Johan!», Aftenposten Aften (23. februar 2004).
  11. ^ «Dobbeltmoralsk», Dagsavisen (19. februar 2004).
  12. ^ «Utdeling av heroin som behandlingstilbud». Liberaleren. 10. juni 2004. Arkivert fra originalen 19. oktober 2007. Besøkt 27. mars 2008. 
  13. ^ Stine Barstad og Halvor Hegtun (1. september 2009). «Inge Lønning vraket». Aftenposten. 
  14. ^ «Mener Nikolai Astrup er årets europeer». Kommunal Rapport. NTB. 14. mars 2011. Besøkt 15. november 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nikolai_Astrup_(politiker)&oldid=24539456»