Hopp til innhold

Unge Høyre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Annen bruk av forkortelsen: «UH» brukes i utdanningsektoren som forkortelse for universiteter og høyskoler.
Unge Høyre
Unge Høyres Landsforbund har kontor i fjerde etasje på Høyres hus i Oslo sentrum.
LandNorge
Leder(e)Ola Svenneby
GeneralsekretærMille Johanne Christensen (2020)
Grunnlegger(e)Henrik Ameln
Grunnlagt21. februar 1922
HovedkvarterStortingsgaten 20,
0117 Oslo
AvisXtra (1922-2010)
ModerpartiHøyre
Antall medlemmer 3 078[1] (2022)
IdeologiKonservatisme[2] og liberalkonservatisme[3]
Europeisk tilknytningDet europeiske folkepartis ungdom (YEPP), Nordisk Ungkonservativ Union
Internasjonal tilknytningInternational Young Democrat Union
Nettstedungehoyre.no (no)
Unge Høyre på Commons

Unge Høyres Landsforbund (UHL) (kalles som oftest bare Unge Høyre) er ungdomsorganisasjonen til partiet Høyre, og ble etablert den 21. februar 1922. Ungdomspartiet jobber med å utvikle politikk, sikre representasjon i moderpartiet og folkevalgte organ og samtidig tilby møter og skolering i politikk til medlemmene deres.

Unge Høyre var i 2022 landets nest største politiske ungdomsorganisasjon med sine 3 078 medlemmer.[4] I 2023 ble partiet også landets største i skolevalget, med en oppslutning på 21,8%.[5] Leder av Unge Høyre er fra 2020 Ola Svenneby.[6]

Ideologi

[rediger | rediger kilde]

Unge Høyre definerer sin ideologi som liberalkonservativ. Ideologien er forankret med en politisk konservatisme basert på blant annet Edmund Burke sine politiske teorier, samt en liberal økonomisk politikk basert på blant annet teoriene til Adam Smith og John Locke[7].

Ungdomspartiets konservative tendenser gjenspeiles i partiets motstand til radikale endringer og ønsket om å bevare det bestående og velfungerende i samfunnet. Partiets liberale tendenser er forankret gjennom respekten for enkeltindividets frihet, grenser for politikk og prinsippet om frihet under ansvar[8].

Unge Høyres kjernesaker er skole, økonomi og utenriks. Deres fremste kampsaker er mer kunnskap i skolen, fritt skolevalg og bedre tilpasset undervisning. Samtidig ønsker de å senke skatte- og avgiftsnivået. Blant annet gjennom å fjerne eiendomsskatt og formuesskatt. De er også tilhengere av mer internasjonalt samarbeid, ønsker å bevare norsk Nato-medlemskap, og ønsker å melde Norge inn i EU. Internasjonalt samarbeid reflekteres også i klimapolitikken deres som bygger på teknologioptimisme og satsing på fornybar energi, samt at klimaendringene må bekjempes på et internasjonalt plan[9].

Historie

[rediger | rediger kilde]

Forhistorie

[rediger | rediger kilde]

Et sterkt parti trenger en sterk ungdomsbevegelse. Denne må sørge for rekrutteringen, samtidig som den er partiets salt. Ansvaret ligger hos de gamle. Det er ungdommens oppgave å sørge for at de ikke sovner av, når de vel har fått plassert seg i maktens hynder. Det er ungdommen som må holde idealene blanke, når de gamle henfaller til koselig klikkestyre med små intriger eller forbrødring.

Lorentz Vogt ved Unge Høyres 25-årsjubileum (1947).[10]

Unge konservative foreninger begynte å blomstre opp allerede 30 år før opprettelsen av Unge Høyre. Den aller første var Yngres Konservative Forening i Bergen. Foreningen tok også initiativ til at en lignende organisasjon burde dannes i hovedstaden. Dette førte til opprettelsen av Den Konservative Studenterforening (DKSF) i 1891, som fortsatt er operativ[11].

Mot århundreskiftet forsvant mange av de konservative foreningene, med unntak av blant annet Stavanger sin forening, som endret navnet sitt til Stavanger Unge Høyre, og som med det er Unge Høyres eldste lokalforening.[12]

Etter dette, og før stiftelsesmøtet ble det også opprettet lignende foreninger og lokallag over resten av landet under navnet Unge Høyre. På stiftelsesmøtet til Unge Høyres landsforbund møtte representanter fra Lillestrøm, Kristiania, Bærum, Drammen, Elverum, Sandefjord, Tønsberg, Kongsvinger, Trondheim, Bergen og Hamar.[13]

Stiftelse, oppstart og mellomkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

Etter at stemmerettsalderen ble senket fra 25 til 23 år i 1920, tok Henrik Ameln initiativet til opprettelsen av Unge Høyre. Oslo Unge Høyre ble stiftet allerede 3. desember 1919 med Lorentz Vogt som første formann. Unge Høyres Landsforbund ble stiftet den 21. februar 1922. Lorentz Vogt ble også landsforbundets første formann, mens redaktør Eyvind M. Nielsen ble sekretær for landsforbundet.

[14] Unge Høyres første logo. Logoen ble utarbeidet av Fabritius reklamebyrå i 1925, og ble brukt på Unge Høyres materiell frem til 1960-tallet. Logoen er fortsatt et populært symbol på Unge Høyre, og blir ofte omtalt som "kakemannen".

Et betent tema under stiftelsesmøtet var navnet til organisasjonen. Ifølge Vogt ble det malt et bilde av den radikale pressen om at navnet «Unge Høyre» var et forsøk på splittelse internt i Høyre mellom de yngre og eldre kreftene i partiet. Vogt ønsket likevel å gi organisasjonen navnet «Unge Høires landsforbund», blant annet fordi navnet allerede var forankret gjennom flere fylkes- og lokalforeninger. Blant annet i Oslo, Stavanger og flere av lokalforeningene som deltok på stiftelsesmøtet. Tross uenigheter ble navneforslaget vedtatt med én stemmes overvekt. Lorentz Vogt understrekte også under landsmøtemiddagen at ungdomsbevegelsen ikke ble laget som et resultat av intern splid. Snarere var intensjonen å formidle forbindelsen mellom Høyre og Unge Høyre, og å tett samarbeide med Høyres landsforbund.

Etter stiftelsesmøtet startet Unge Høyre å delta i dagsaktuelle saker, som ble formidlet gjennom Unge Høyres medlemsavis[15]. Saker som engasjerte organisasjonen var blant annet forbudet mot brennevin i Norge, hvor Unge Høyre stilte seg kritiske til et forbud. Organisasjonen ønsket også å begrense et lignende forbud i andre land. Da Sverige avholdt en folkeavstemning om brennevinsforbud, reiste derfor formann Lorentz Vogt rundt i nabolandet for å fortelle om Norges erfaringer med forbudet.[16]

Unge Høyre deltok også i nynorskdebatten, hvor det var store uenigheter innad i organisasjonen. Formann Vogt mente at språkdebatten ikke burde være noen sak i Unge Høyre, ettersom man også burde inkludere landsmålsfolk i ungdomspartiet. Samtidig var mange i Unge Høyre også medlem i riksmålsforeninger rundt om i landet. Den interne spliden toppet seg da formann i Oslo Unge Høyre, Atle Angell, uttalte at omtrent halvparten av Unge Høyres medlemmer var positive til nynorsk. Dette førte til store reaksjoner og diskusjoner rundt om i organisasjonen, som senere ebbet ut etter at Angell ikke fikk fornyet tillitt i Oslo Unge Høyre.[17]

Utenom aktivisme i politiske saker ble det også avholdt møter og skoleringstilbud til medlemmene i ungdomspartiet. Blant annet ble det også opprettet «yngsteavdelinger» i organisasjonen for å huse de aller yngste medlemmene. Landsforbundet tok også initiativ til en rekke arrangementer[18]. Blant disse var Unge Høyres sommerleir, som ble avholdt for første gang i 1935 på Granholmen i Sandefjord hvor 1500 medlemmer skal ha deltatt.[19]

Unge Høyre under andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Etter okkupasjonen av Norge i 1939 ble alle politiske organisasjoner utenom NS forbudt. Unge Høyre var derfor ikke formelt i drift under andre verdenskrig. Flere av Unge Høyres sentrale medlemmer var enten på flukt, i skjul eller i aktive i motstandsbevegelser.

Blant annet var leder i Ullern Unge Høyre, Gregers Gram, en aktiv motstandsmann som jobbet tett med sabotasjeaksjoner sammen med Max Manus. Også Unge Høyres viseformann, August D. Michelsen drev sabotasjearbeid i form av etterretning, militærarbeid og organisering av transport til Sverige. I tillegg redigerte Michelsen den illegale avisen Mot Seier. I januar 1942 ble Michelsen arrestert av Gestapo. Michelsen ble torturert, avhørt og sendt til konsentrasjonsleir om bord DS Westfalen, som forliste utenfor Gøteborg. Michelsen var én av få overlevende om bord skipet. Totalt omkom 45 av de 50 norske fangene.[20]

Det ble også nedsatt et hemmelig arbeidsutvalg i 1942 med som jobbet for hvordan man skulle gjenreise organisasjonen når krigen var over. Det hemmelige arbeidsutvalget besto av Realph Norland fra Bergen, August D. Michelsen, Aarnstein Gisle fra Oslo, Kristoffer Rostad fra Bærum, Kjell Mauritzen fra Stavanger og Reidar Stavseth fra Nøtterøy. Arbeidsutvalget kommuniserte med andre Unge Høyre-medlemmer gjennom brev, i tillegg hemmelige møter som ble avholdt i Oslo, Bærum og Vestfold. Møtene ble dog ikke protokollført, og alle brev som ble sendt rundt ble destruert.[21]

Utover det som er fortalt fra kilder, finnes det lite annet nedskrevet om Unge Høyres aktivitet under krigen. I 1940 overtok tyskerne alle Høyres kontorer. Kjeld Myklebust, som var sekretær i Unge Høyres landsforbund under okkupasjonen var på Unge Høyres kontor dagen tyskerne kom. Han fikk ikke anledning til å ta med seg papirer fra kontoret, og med det forsvant også arkivene til Unge Høyre. Det har blitt hevdet at en håndfull av medlemmene i Unge Høyre i Oslo brøt seg inn på Høyres kontor etter at nazistene overtok, og fikk tatt med seg noen av organisasjonens viktigste papirer. Gruppen skal senere ha gravet ned papirene, men i senere tid ikke klart å finne dem. Siden har ikke papirene blitt funnet.[22]

Reetablering etter krigen

[rediger | rediger kilde]

Etter at Unge Høyre hadde kommet seg på bena etter andre verdenskrig, ble organisasjonen mer og mer lik slik ungdomsorganisasjoner opptrer i dag, med fokus på sosiale sammenkomster i tillegg til politikk. Det ble blant annet avholdt medlemsmøter med dans og sang, og Unge Høyre hadde også egne revyer som ble avholdt på valgmøter[23]. I tillegg ble Unge Høyres sommerleir gjenopptatt på Håøya på starten av 1950-tallet. Sommerleirene til Unge Høyre blir fortsatt arrangert, og har de siste årene blitt avholdt på Hove leirsenter utenfor Arendal.[24]

Etter krigen tok man også opp tråden på de dagsaktuelle sakene, spesielt innenfor utenrikspolitikk. Unge Høyre var blant annet aktive i begge EU-kampene, hvor de stilte seg bak norsk EU-medlemskap. Unge Høyre fordømte også apartheid-regimet i Sør-Afrika. De stilte seg likevel kritiske til boikott av Sør-Afrika. Daværende leder av Unge Høyre, Jan P. Syse, uttalte at boikotten «fører ikke til annet enn at aksjonistene får gitt avløp for sine egne følelser».[25]

Talentutvikling ble også viktig for organisasjonen i årene etter krigen. Særlig med etableringen av Elitekurset.

Elitekurset

[rediger | rediger kilde]
Elitekursets vinnere

«Elitekurset» ble startet av daværende Unge Høyre-formann Jan P. Syse i 1960. Formålet med opprettelsen var å skape fremtidens Høyre-ledere. Kurset er fortsatt Unge Høyres øverste skolering innen politikk, organisasjon, ledelse og kommunikasjon. Kurset og de forberedende kursene omtales samlet som «Eliteprogrammet».[26]

Etter en søknads- og intervjuprosess blir omtrent ti personer utvalgt til kurset årlig. De fleste som er, eller har vært, aktive på øverste nivå i Unge Høyre og Høyre har deltatt på Elitekurset. Kurset samler foredragsholdere og veiledere fra Høyres ledelse, næringslivet og media.

Det første kurset ble arrangert fra 25. juni til 1. juli 1960. Kurset ble avholdt hvert år på Høyres kurssted på Reistad i Buskerud frem til gården ble solgt i 1987. Siden har kurset stort sett blitt avholdt på Sundvolden Hotel. Siden 1995 (med unntak av i 2000) har det blitt kåret en årlig vinner av Elitekurset som får navnet sitt inngravert på «C.J. Hambros vandrepokal». I anledning kursets 50-årsjubileum i 2010 ble det utgitt en bok om Elitekursets historie.[27] Elitekurset avsluttes med elitens fest samt den tradisjonstunge fotball/kanonballkampen som har vært tradisjon siden 1973.

Høyrebølgen i 1970- og 1980-årene

[rediger | rediger kilde]

I slutten av 1960-årene var Unge Høyre landets største politiske ungdomsorganisasjon,[28] med om lag 35 000 medlemmer i desember 1967.[29] I april 1970 hadde medlemtallet steget til om lag 40 000.[30] I 1972 ble Bergen kommune en del av Hordaland fylke og Unge Høyre-foreningene reorganisert tilsvarende. I mai 1984 kunne man notere seg nærmere 25 000 medlemmer, fordelt på 20 fylkesforeninger og 245 lokalforeninger.[31] Dette var nesten 5 000 flere medlemmer enn per desember 1983.[32]

Jan Petersen var Unge Høyres formann 1971–1973 og la ned mye arbeid i forkant av folkeavstemningen om norsk EF-medlemskap i 1972. Mellom 1975 og 1991 hadde alle ledere i Norges Gymnasiastsamband tilknytning til Unge Høyre. Kaci Kullmann Five ble valgt til Unge Høyres første kvinnelige leder i 1977. Samme år fikk hun sitt politiske gjennombrudd i NRKs partiutspørring av Høyre foran stortingsvalget, der hun til dels stilte Høyre-formann Erling Norvik i skyggen. Pressen omtalte Five i etterkant som «1970-årenes største fjernsynssuksess».[33] Som Unge Høyre-formenn talte Petersen, Foss og Kullmann Five for en mer verneorientert miljøvernpolitikk. I den konservative kritikken ble kraftutbygging gjort til symbol på samtidens materialisme. I 1977 fikk Unge Høyre moderpartiet til å «programfeste en rekke ENØK-tiltak og stabilisering av forbruket som en langsiktig ambisjon.»[34] Høyre opplevde en spenning mellom feminisme og tradisjonsforsvar, og i Unge Høyre fikk feminismen størst innpass.[35]

I 1975 ble den tverrpolitiske, utenomparlamentariske menneskerettighetsorganisasjonen Moderat Ungdom stiftet av Per Danielsen, som hadde blitt ekskludert fra Unge Høyre samme år.[36] Eksklusjonen skjedde rett før landsmøtet, der Danielsen ville stille som motkandidat til formann Per-Kristian Foss.[37] Unge Høyre og Danielsen mente at eksklusjonen skyldtes henholdsvis fraksjonering og politisk uenighet. Unge Høyre mislikte at politisk interessert ungdom engasjerte seg i Moderat Ungdom istedenfor i deres egen organisasjon, og fryktet at den ville utvikle seg til et politisk parti. Tidlig i 1980-årene ble Moderat Ungdom oppløst.[36] En annen organisasjon med utspring i kretser rundt Unge Høyre var Komiteen for Sydøst-Asia under Vietnamkrigen.[38]

Tidlig i 1980-årene ble Unge Høyre ledet av Sveinung Lunde og Kai G. Henriksen fra det sentrale Østlandet, mens Kåre Willoch dannet regjering. Fra 1979 var Unge Høyre synlig preget av fraksjonering, selv om fenomenet langt ifra var nytt. Den interne debatten om særlig distriktspolitikken og skattepolitikken fulgte i vesentlig grad geografiske skillelinjer, og tilspisset seg i midten av 1980-årene.[39] De samme konfliktlinjene var synlige i moderpartiet i samme periode.[40] I 1986 vant Trond Helleland fra Hallingdal formannsvervet foran Hans Olav Otterlei fra Oslo. Utfallet ble betegnet som en seier for distriktsfylkene.[41][42] For Unge Høyre stod et ideologisk frihetsaspekt i skole, arbeidsliv og kulturliv sentralt som begrunnelse for reformer i Willoch-perioden. Unge Høyres mest rendyrkede fremstilling av høyrebølgen som et optimistisk og frigjørende prosjekt var kampanjen «Grenseløse Norge» i 1985.[43]

Utover 1980-tallet endret også Unge Høyre måter å nå medlemmene sine på. Medlemsaviser- og medlemsblad hadde lenge blitt brukt på både nasjonalt og lokalt nivå[44]. På 1980-tallet etablerte også flere Unge Høyre-lag radiokanaler. Blant annet Tigerradion i Oslo, som hadde sendinger fra 1984 til 1993.[45]

Utvikling etter 1990

[rediger | rediger kilde]
Torbjørn Røe Isaksen, leder 2004–2008 og senere kunnskapsminister.
Foto: Kjetil Ree
Unge Høyres sentralstyre 2008–2010. Fra venstre: Camilla Strandskog, Tina Bru, Eivind Saga, Henrik Asheim, Stefan Heggelund, Rolf Erik Tveten og Rikke Sjøberg.
Foto: Stig Roar Aftret

Da høyrebølgen ebbet ut mot slutten av 1980-årene, ble Unge Høyre ledet av Børge Brende og Jan Tore Sanner, som i løpet av 1990-årene fikk toneangivende posisjoner i moderpartiet. Den ideologiske spenningen i Unge Høyre stod igjen mellom de tradisjonelle liberalistiske og konservative segmentene.[46]

I 1991 ble Nordre Nordland Unge Høyre og Søndre Nordland Unge Høyre slått sammen til dagens Nordland Unge Høyre. Siden har organisasjonsstrukturen med 19 fylkesforeninger ligger fast.

Folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994 betydde nok en intensiv valgkamp for Unge Høyre. Etter 1972 var Unge Høyre den første politiske grupperingen som tok opp EF-saken, bortsett fra Det Liberale Folkepartiet. Unge Høyre programfestet sitt syn på EU-medlemskap i 1988, ett år før moderpartiet.[47] Mange Unge Høyre-medlemmer engasjerte seg samtidig i Europabevegelsen og Europeisk Ungdom. Lederen André Støylen kritiserte Høyre-ledelsen for å være tilbakeholdne.[48]

I 1990-årene opplevde Høyre fallende oppslutning i valg, noe som ble utgangspunkt for en ideologisk debatt i Unge Høyre. Det nokså uavklarte forholdet til Fremskrittspartiet ble mer påtrengende for Høyre og Unge Høyre, der segmenter siden 1980-årene hadde bevisst forsøkt å distansere seg fra eller tilnærme seg partiet.[49] I 1996 vedtok landsmøtet et ideologisk program, «Grenser for politikk», som inneholdt begrunnelser for redusert offentlig inngripen på en rekke samfunnsområder. Blant arkitektene bak programmet var Bjørn Skaar, som under samme landsmøte ble valgt til leder.[50]

Mellom 1990 til 1995 ble hele Høyres medlemstall halvert til 72 000.[51] Unge Høyre opplevde en lengre periode med synkende medlemstall på ca. 1 500. Et utvalg la i 2004 frem en rapport som førte til at Unge Høyre ble reorganisert under slagordet «Mulighetsorganisasjonen». Ideen var å redusere tidsbruken på formalia for å bruke mer ressurser på medlemsoppfølging, kampanjearbeid og annet.[52] Blant arkitektene bak reorganiseringen var Torbjørn Røe Isaksen, Torkild Solli Haukaas og Gunnar Kongsrud.

Torbjørn Røe Isaksen satt som leder mellom 2004 og 2008. Han gjorde seg tidlig bemerket som politiker som er «både praktisk og ideologisk tenkende.»[53] I forkant av sin avgang som Unge Høyre-leder utgav han boken Høyre om!, som drøftet konservatismen og tok til orde for en ideologisk revitalisering på høyresiden i norsk politikk.[54] Henrik Asheim ble valgt til Isaksens etterfølger og gjenvalgt i 2010, da han ble utfordret om ledervervet av Stefan Heggelund.

Da Høyre kom i regjeringsposisjon etter stortingsvalget 2013, var Unge Høyre landets nest største partipolitiske ungdomsorganisasjon i antall betalende medlemmer. Ved utgangen av det året hadde Unge Høyre 5 567 medlemmer, fordelt på rundt 90 lokalforeninger.[55]

Oversikt over antall betalende medlemmer:[56][57][58]

  • 2003 – 1 777
  • 2004 – 1 800
  • 2005 – 1 900
  • 2006 – 2 041
  • 2007 – 2 159
  • 2008 – 2 058
  • 2009 – 2 796
  • 2010 – 2 778
  • 2011 – 4 422
  • 2012 – 4 938
  • 2013 – 5 567
  • 2016 – 3 703
  • 2017 – 4 001
  • 2020 – 3 456
  • 2021 – 3 739
  • 2022 – 3 078

Organisasjon

[rediger | rediger kilde]
Medlemmer av Akershus Unge Høyre før partilederdebatten på Lillestrøm under valgkampen i 2011.
Foto: Helge Leander B. Jensen

I likhet med moderpartiet har Unge Høyre en historisk tradisjon for å ha en temmelig løs organisasjonsstruktur med stor grad av selvstendighet for de enkelte fylkes- og lokalforeningene. Dette har sin bakgrunn i at det oppstod konservative ungdomsforeninger flere steder i landet, uavhengig av hverandre, før Unge Høyres Landsforbund ble stiftet i 1922.

Unge Høyre er bygget opp på tre plan: lokalt, regionalt og nasjonalt. På det lokale nivået har man lokalforeninger som jobber med medlemsmøter og andre aktiviteter i kommunene. Det regionale nivået består av fylkesforeningenes arbeidsutvalg. Disse sørger for den daglige driften av fylkesforeningene, samt å bistå lokalforeningene. Det er også fylkesforeningene som organiserer fylkesstyrene. Disse består som regel av arbeidsutvalget, lokalforeningslederne og direktevalgte representanter som velges på fylkesforeningenes årsmøter/generalforsamlinger. På det nasjonale plan har man et sentralstyre. Disse står for organisasjonsutviklingen på det nasjonale plan, i tillegg til å bistå fylkesforeningene i deres arbeid.

På det nasjonale nivå har Unge Høyre også et landsstyre, som er organisasjonens øverste ledd mellom landsmøtene. Landsstyret består av sentralstyret, én representant per valgdistrikt samt to direktevalgte landsstyremedlemmer. Unge Høyres landsforbund har også et sekretariat bestående av generalsekretær og rådgivere, som bistår i den daglige driften av organisasjonen.

Unge Høyres øverste myndighet er landsmøtet som samles annenhvert år. Landsmøtet velger et sentralstyre, en desisjonskomité, en lovkomité og en revisor, og er også den øverste myndighet når det gjelder politiske vedtak.[2] Endring av organisasjonens lover kan kun foretas på landsmøtet. Sentralstyret består av syv personer, herav en leder og to nestledere. Landsstyret består av sentralstyret, fylkeslederne, representant fra hver stortingsvalgkrets og to landsmøtevalgte medlemmer. Det er landsstyret som vedtar Unge Høyres politikk på nasjonalt plan mellom landsmøtene, og landsstyret nedsetter også valgkomiteen foran hvert landsmøte.[2]

Unge Høyre er også medlem av Youth of the European Peoples Party (YEPP), hvor Unge Høyres leder, Ola Svenneby, er visepresident. Unge Høyre er også tilknyttet Nordisk Ungkonservativ Union og International Young Democratic Union. De samarbeider også med sine søsterpartier i Norden. Blant annet Moderata Ungdomsförbundet (MUF), Konservativ Ungdom (KU) og Kokoomusnuoret (KNL).

Ledere

[rediger | rediger kilde]
Ola Svenneby, leder i Unge Høyre. Her avbildet etter landsmøtet i 2022. Foto: Unge Høyre

Ledere

[rediger | rediger kilde]

1. nestledere

[rediger | rediger kilde]

2. nestledere

[rediger | rediger kilde]

Generalsekretærer

[rediger | rediger kilde]

Forbundssekretærer

[rediger | rediger kilde]
  • Dag H. Petersen 1968–1969
  • Ole-Jørgen Woltmann 1962–1968
  • Fridtjov Clemet 1960–1962

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ https://framtida.no/2023/03/14/medlemstal.
  2. ^ a b c «Lov for Unge Høyres Landsforbund». Unge Høyre. 2006. Besøkt 16. juni 2014. [død lenke]
  3. ^ «Unge Høyres prinsipprogram» (PDF). Unge Høyre. 2006. Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 16. juni 2014. 
  4. ^ Besøkt 17. mars 2023.
  5. ^ «Skolevalg 2023». skolevalg.sikt.no (på engelsk). Besøkt 14. september 2023. 
  6. ^ NRK (3. oktober 2020). «Svenneby ny Unge Høyre-leder». NRK. Besøkt 26. januar 2021. 
  7. ^ Hanken, Syver; Mæhle, Jacob; Clemet Von Tetzchner, Jenny; Bjørung Marie, Silje; Svenneby, Ola; Hoff, Caroline; Strandskog, Tobias; Fredheim, Lasse (24. juni 2018). «Unge Høyres prinsipprogram» (PDF). Unge Høyres Landsforbund: 4–5. 
  8. ^ «Ideologi». Unge Høyre. Besøkt 20. september 2023. 
  9. ^ «For skoleelever». Unge Høyre. Besøkt 20. september 2023. 
  10. ^ Vogt, Lorentz (1947). «Ved 25-årsjubileet». I Gisle, Aa. og Storm-Larsen, A. Unge Høires Landsforbund gjennom 25 år. 
  11. ^ Mykkeltveit, Pål (2022). «Yngres Konservative Forening 1891-1914». Blanke Idealer - Unge Høyres historie. Frekk Forlag. s. side=24–25. ISBN 978-82-93097-88-4. 
  12. ^ Mykkeltveit, Pål (2022). «Yngres konservative forening 1891-1914». Blanke Idealer - Unge Høyres historie. Frekk Forlag. s. 33. ISBN 978-82-93097-88-4. 
  13. ^ Mykkeltveit, Pål (2022). «Yngres Konservative forening 1891-1914». Blanke Idealer - Unge Høyres historie. Frekk Forlag. s. 17. ISBN 978-82-93097-88-4. 
  14. ^ Mykkeltveit, Pål (2022). «Oppstarten av Unge Høyre 1914-1922». Blanke Idealer - Unge Høyres historie. Frekk Forlag. s. 43. ISBN 978-82-93097-88-4. 
  15. ^ Mykkeltveit, Pål (2022). «Oppstarten av Unge Høyre1914-1922». Blanke Idealer - Unge Høyres historie. Frekk Forlag. s. 40. ISBN 978-82-93097-88-4. 
  16. ^ Mykkeltveit, Pål (2022). «Unge Høyre i 1920-årenes kulturstrid 1922-1927». Blanke Idealer - Unge Høyres historie. Frekk Forlag. s. sider=46–49. ISBN 978-82-93097-88-4. 
  17. ^ Mykkeltveit, Pål (2022). «Unge Høyre i 1920-årenes kulturstrid 1922-1927». Blanke Idealer - Unge Høyres historie. Frekk Forlag. s. side=51–54. ISBN 978-82-93097-88-4. 
  18. ^ Mykkeltveit, Pål (2022). «Høyres lojale fortropp 1935-1940». Blanke Idealer: Unge Høyres historie. Frekk Forlag. s. 102. ISBN 978-82-93097-88-4. 
  19. ^ Mykkeltveit, Pål (2022). Blanke Idealer - Unge Høyres historie. Frekk Forlag. s. sider=101–103. ISBN 978-82-93097-88-4. 
  20. ^ Mykkeltveit, Pål (2022). «Krigen og reetableringen av organisasjonen». Blanke Idealer - Unge Høyres historie. Frekk Forlag. s. 120. ISBN 978-82-93097-88-4. 
  21. ^ Mykkeltveit, Pål (2022). «Krigen og reetableringen av organisasjonen». Blanke Idealer - Unge Høyres historie. Frekk Forlag. s. Sider=120–121. ISBN 978-82-93097-88-4. 
  22. ^ Mykkeltveit, Pål (2022). «Høyres lojale fortropp 1935-1940». Blanke Idealer - Unge Høyres historie. Frekk Forlag. s. 117. ISBN 978-82-93097-88-4. 
  23. ^ Mykkeltveit, Pål (2022). «Organisasjonslivet i 1950-årene». Blanke Idealer - Unge Høyres historie. Frekk Forlag. s. 150. ISBN 978-82-93097-88-4. 
  24. ^ Mykkeltveit, Pål (2022). «Organisasjonslivet i 1950-årene». Blanke Idealer - Unge Høyres historie. Frekk Forlag. s. Sider= 154–157. ISBN 978-82-93097-88-4. 
  25. ^ Mykkeltveit, Pål (2022). «Unge Høyre og Vietnamkrigen 1965-1967». Blanke Idealer - Unge Høyres historie. Frekk Forlag. s. Sider= 180–181. ISBN 978-82-93097-88-4. 
  26. ^ «Eliteprogrammet». Unge Høyre. Arkivert fra originalen 15. august 2016. Besøkt 16. juni 2014. 
  27. ^ Lehre, Lasse (2010). Elitekurset gjennom 50 år. Oslo: Unge Høyres Landsforbund. 
  28. ^ Eriksen, Thomas Hylland (1993). Typisk norsk. Essays om kulturen i Norge. Oslo: C. Huitfeldt forlag. ISBN 82-7003-121-6. 
  29. ^ Hanssen, Kjell (2. desember 1967). «Stor ståhei om ingenting». VG: 10. 
  30. ^ «Høyre-landsmøte i spenningens tegn: Strid i vente om formannsvalget». VG: 3. 23. april 1970. 
  31. ^ «Kai Henriksen ny UH-formann». Aftenposten (morgen utg.): 5. 16. mai 1984. 
  32. ^ Bistrup, Pål (14. desember 1983). «Kvinnelig sjef i Unge Høyre». Aftenposten (morgen utg.): 3. 
  33. ^ Thyness, Paul. «Kaci Kullmann Five». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 16. juni 2014. 
  34. ^ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005. Opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. s. 57–59 og 223–224. ISBN 82-02-39029-X. 
  35. ^ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005. Opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. s. 137. ISBN 82-02-39029-X. 
  36. ^ a b Karlsen, Eivind G. (10. desember 1988). «Ukens profil. Mørkeblå jurist fra Manglerud». Aftenposten (aften utg.): 5. 
  37. ^ Madsen, Lars Backe (30. januar 1999). «Injuristen». Dagens Næringsliv: 36. 
  38. ^ I bladet Unge Høyre nr. 6, 1966 opplyses det at Majorstuen/Uranienborg/Fagerborg Unge Høyre har dannet en komité for Sydøst-Asia og selger merker med sørvietnamesiske flagg. I nr. 18 samme år kritiseres imidlertid komiteen på lederplass for å ha brukt for grove virkemidler i en løpeseddel.
  39. ^ Warmedal, Morten Møller (21. juni 1984). «Dragkamp i Unge Høyre om økonomisk program». Aftenposten (morgen utg.): 3. 
  40. ^ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005. Opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. s. 268–274. ISBN 82-02-39029-X. 
  41. ^ Johansen, Gunnar (24. juni 1986). «Åpen lederstrid i Unge Høyre». Aftenposten (morgen utg.): 5. 
  42. ^ Johansen, Gunnar (30. juni 1986). «Distriktene tar over styret i Unge Høyre». Aftenposten (morgen utg.): 3. 
  43. ^ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005. Opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. s. 120–122. ISBN 82-02-39029-X. 
  44. ^ Mykkeltveit, Pål (2022). «En forsiktig reorientering 2005-2013». Blanke Idealer - Unge Høyres historie. Frekk Forlag. s. 394. ISBN 978-82-93097-88-4. 
  45. ^ Mykkeltveit, Pål (2022). «Et åpnere samfunn 1891-1986». Blanke Idealer - Unge Høyres historie. Frekk Forlag. s. sider= 277–278. ISBN 978-82-93097-88-4. 
  46. ^ Borud, Heidi (15. april 1989). «Idealisme som drivkraft». Aftenposten (morgen utg.): 28. 
  47. ^ Inn i din tid. Informasjonsblad om Norge og EF (4 utg.). Oslo: Unge Høyres Landsforbund. 1992. s. 9. 
  48. ^ Børringbo, Anders og Bjåland, Nils (29. juli 1994). «Høyrefolk er feige». VG: 3. 
  49. ^ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005. Opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. s. 286–287. ISBN 82-02-39029-X. 
  50. ^ Lundgaard, Hilde (20. juni 1996). «Bjørn Skaar ny Unge Høyre-leder». Aftenposten (Aften utg.): 12. 
  51. ^ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005. Opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. s. 347. ISBN 82-02-39029-X. 
  52. ^ Isaksen, Torbjørn Røe (red.) (2006). Unge Høyre: Mulighetsorganisasjonen. Oslo: Unge Høyres Landsforbund. 
  53. ^ Gierløff, Fredrik og Sevje, Odd (red.) (2008). Å forstå sin tid. Vorskrift til Torbjørn Røe Isaksen. Oslo: Unge Høyres Landsforbund. 
  54. ^ Bromark, Stian (29. april 2008). «Vil gjenreise Høyre». Dagbladet. Besøkt 12. mai 2011. 
  55. ^ «Høyres landsmøte 2014» (PDF). Høyre. 2014. s. s. 36. Arkivert fra originalen (PDF) 6. august 2014.  Betalende medlemmer i Høyre, inkludert sideorganisasjoner som Unge Høyre, Høyres studenter og Senior Høyre.
  56. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn medlemstall
  57. ^ «Unge Høyre øker mest!». Unge Høyre. 15. januar 2012. Besøkt 15. januar 2013. [død lenke]
  58. ^ Kjøllesdal, Bente (14. mars 2023). «Senterungdommen har mista 23 prosent av medlemmane sine». Framtida (på norsk nynorsk). Besøkt 17. mars 2023. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Unge_Høyre&oldid=24829250»