Wollert Konow (H)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Wollert Konow
Wollert Konow (H) (cropped).jpg
Født24. mai 1847
Bergen
Død25. oktober 1932 (85 år)
Oslo
Yrke Politiker
Parti Senterpartiet, Venstre, Frisinnede Venstre
NasjonalitetNorge

Wollert Konow (født 24. mai 1847 i Bergen, død 25. oktober 1932) var en norsk politiker og gårdbruker.

Konow var sjef for Indredepartementet 1891–1893, på tale som utenriksminister i 1913[1] og sentral radikaler gjennom flere tiår. Han var i 1891 opphavsmann til Skarnes-linjen. Konow var meget skeptisk til diplomatiet. I 1906 ville han helst ha en enhetstjeneste, der diplomati, konsulatvesen og ministerium var samordnet. Resten av Venstre gikk imot dette radikale kravet og viste blant annet til at Sverige fortsatt holdt departement, konsulatvesen og diplomati adskilt. Svenskene begynte imidlertid å legge om allerede samme år, og etter den store reformen i 1922 innførte også Norge enhetstjeneste.

I politisk sammenheng blir han ofte referert til som Wollert Konow (H) eller Wollert Konow (KH). «K» står for Konow og «H» for Hedemarken. Han representerte Hedemarkens amtStortinget. Bokstavene blir satt til for å skille ham fra fetteren, politikeren Wollert Konow (SB). SB står for Søndre Bergenhus. Fetteren var statsminister 1910–1912. Den prøyssiske konsul fra 1806 av, August Konow (1780–1873), som i 1824 ville ha Stortinget til å presse på for å få flere nordmenn utnevnt til diplomater og konsuler, var deres felles farfars bror.

Konow ble tildelt 7. juni-medaljen.

Skarnes-linjen[rediger | rediger kilde]

Skytterhuset på Skarnes var åstedet da Wollert Konow, etter all sannsynlighet inspirert av Sigurd Ibsen (1859–1930), under valgkampen 1891 erklærte at Venstre skulle utnevne en norsk utenriksminister uten å gå veien om grunnlovsendring. «Skarnes-linjen» ble for radikalt valgflesk for Venstre i posisjon. Fokuset skiftet til konsulatsaken, men Ibsen fortsatte arbeidet for eget utenriksministerium ved noen år senere å påbegynne den lange marsjen gjennom institusjonene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Iver B. Neumann og Halvard Leira Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905–2005 Oslo: Pax, 2005. s. 179.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata