Direktiv (Den europeiske union)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra EU-direktiv)
Hopp til navigering Hopp til søk

Direktiv i EU er en lov (rettsakt) som fastsetter et mål som landene skal oppnå. Direktiver gjelder i utgangspunktet ikke direkte i medlemslandene, men krever særskilt ratifisering i de enkelte medlemsstatene. Rettigheter og plikter for borgerne gjelder først etter at nasjonalstatene har gjennomført direktivet.

Direktiver som inngår i saksområder omfattet av EØS-avtalen må også innføres i de EFTA-land som er tilsluttet denne avtalen.

En «rettsakt» i EU er en beslutning eller et vedtak som er truffet med hjemmel i EUs grunnleggende traktater.[1]

Formål[rediger | rediger kilde]

Hensikten med direktiver er å tilstrebe størst mulig grad av rettslikhet mellom medlemslandene (såkalt harmonisering), samtidig som medlemsstatene står fritt til å velge form og metode for innføringen.

Hjemmelen for, og definisjonen av, begrepet direktiv finnes i Roma-traktatens artikkel 249(3). EU-domstolen har i en rekke dommer utfylt og fastlagt i hvor stor grad medlemsstatene er tvunget til å oppfylle EU-direktivs intensjoner.

EU-domstolen slo i 1991 fast at myndighetene i EUs medlemsland kan holdes ansvarlig dersom borgere eller bedrifter blir skadelidende på grunn av manglende eller mangelfull gjennomføring av et direktiv. EØS/EFTA-siden anså opprinnelig dette ansvaret som et utslag av EU-rettens direkte virkning, og derfor ikke EØS-relevant, men både EFTA-domstolen og nasjonale domstoler i Norge, Island og Liechtenstein har senere anerkjent eksistensen av et uskrevet EØS-rettslig prinsipp om et slikt offentlig erstatningsansvar.[2]

Hvordan direktiver vedtas[rediger | rediger kilde]

Den alminnelige lovgivningsprosedyre

Forslag om nye direktiver fremmes og utredes av Europakommisjonen, og vedtas i et samspill mellom Europakommisjonen, Ministerrådet og Europaparlamentet.

Den hyppigst brukte prosedyren kalles Den alminnelige lovgivningsprosedyre, tidligere kalt medbestemmelsesprosedyren. Prosedyren følges i over 90% av rettsaktene. [3] I henhold til Lisboa-traktaten som trådte i kraft 1. desember 2009 ble medbestemmelsesprosedyrens område utvidet slik at nær alle rettsakter vedtas etter denne prosedyren.[4] Dersom Ministerrådet med kvalifisert flertall har vedtatt Kommisjonens direktivforslag, kan Europaparlamentet med absolutt flertall foreslå endringer eller legge ned veto. Dersom Ministerrådet ikke godkjenner Europaparlamentets endringsforslag, nedsettes det et forliksutvalg. Direktivforslaget blir ikke vedtatt dersom forliksutvalgets forliksforslag ikke får kvalifisert flertall fra Ministerrådet og alminnelig flertall fra Europaparlamentet.

Vilkår for at et direktiv er korrekt innført i et medlemsland[rediger | rediger kilde]

  • Rettsstillingen må være tilstrekkelig bestemt og klar.
  • Reglene må være juridisk bindende, og ikke være overlatt til forvaltningens skjønn.
  • Det må være etablert effektive sanksjoner ved overtredelse av direktivet i medlemslandet.
  • Implementeringen må skje innen den angitte tidsfristen.

Tidsfrist for innføring[rediger | rediger kilde]

Fra de er vedtatt i EU, har medlemsstatenes parlamenter en tidsfrist, vanligvis på 18 måneder, på å implementere direktivet i eget lands lovverk. Medlemslandene står fritt til å velge form og metode for å gjøre direktivet til eget lands lov. Medlemslandene har ikke anledning til å innføre lover som strider med gjeldende direktiv. Formfriheten for direktivimplementeringen innebærer at dersom et medlemsland lar være å innføre direktivet, eller trenerer innføringen av det, vil det likevel kunne gjøres gjeldende i henhold til prinsippet om direkte virkning.

EU-direktiver og norsk rett[rediger | rediger kilde]

Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å innføre EU-direktiver som gjelder det indre marked i norsk rett. Norge har mulighet til å reservere seg mot EU-direktiver. I Soria Moria-erklæringen sa at den rødgrønne regjeringen kom til å vurdere å bruke reservasjonsretten Norge har, dersom særlige interesser ble truet.

I 2011 gjorde Stoltenberg-regjering bruk av Norges reservasjonsrett mot å innlemme det tredje postdirektivet i EØS-avtalen.[5] Erna Solbergs regjering ønsket imidlertid å ta direktivet inn i EØS-avtalen, noe som ble meddelt EU 19. november 2013.[6][7]

Spørsmålet om bruk av reservasjonsretten har også vært debattert ved innføringen av datalagrings- og tjenestedirektivet.

EFTAs overvåkningsorgan (ESA) har til oppgave å kontrollerere at Norge tar direktivene inn i norsk lovgivning.

Se også[rediger | rediger kilde]

Fotnoter og referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ En rettsakt i EU er en beslutning eller et vedtak som er truffet med hjemmel i EUs grunnleggende traktater, ifølge Stortingsmelding 40 (1993–94)
  2. ^ Fredriksen, Halvard Haukeland (2013). Offentligrettslig erstatningsansvar ved brudd på EØS-avtalen. Fagbokforlaget. s. 1–2. 
  3. ^ «Halvårlig redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker – Stortinget, 4. mai 2010». Utenriksdepartementet. Besøkt 18. november 2010. 
  4. ^ UDs omtale av Lisboa-traktaten, Europaportalen
  5. ^ Krekling, David Vojislav (10. april 2011). «Ap sier nei til postdirektivet». NRK. Besøkt 23. november 2021. 
  6. ^ «Norge innfører omstridt EU-direktiv». TV 2 (norsk). 15. november 2013. Besøkt 23. november 2021. 
  7. ^ Utenriksdepartementet (21. november 2013). «Redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker i Stortinget 21. november 2013». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 23. november 2021. «Regjeringen vil innføre fri konkurranse innenfor post- og pakketjenester. Vi ønsker å la Posten få økt handlingsrom for bedre å kunne tilpasse seg økt konkurranse og endrede brukerbehov. Vi ønsker å være del av et europeisk marked for posttjenester der Posten kan delta fullt ut. Norge har vært med på å liberalisere postmarkedet innenfor EØS ved å gjennomføre både første og andre postdirektiv. EUs tredje postdirektiv fullfører liberaliseringen av postmarkedet ved at også formidling av brev under 50 gram åpnes for konkurranse. Vi har derfor besluttet å oppheve reservasjonen mot EUs tredje postdirektiv. Dette ble formidlet til EU i EØS-rådets møte 19. november. Vi skal fortsatt sørge for et godt og likeverdig posttilbud over hele landet, inkludert enhetsporto for enkeltsendinger.» 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gunnar Mathisen: Innenfor EU. En innføring i EUs beslutningsprosesser 1996 ISBN 82-00-22606-9 Skildrer vedtaksprosedyren for nye EU-direktiv fra en byråkrats personlige synsvinkel.
  • Finn Arnesen: Introduksjon til rettskildelæren i EF, Senter for EF-rett 1995. ISBN 82-00-22689-1 Grundig teoretisk innføring utviklingen av, og tolkningen av forholdet mellom fellesskapsretten og medlemstatenes rettssystem.
  • Jens-Peter Bonde: Sådan styres EU, 2002 ISBN 87-7456-668-7 Lovgivningsprosessen i EU sett fra innsiden fra skeptisk dansk EU-parlamentariker.