Hopp til innhold

Norges Venstrekvinnelag

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Norges Venstrekvinnelag
LandNorge
Leder(e)Solveig Schytz
Grunnlegger(e)Ingeborg Boye
HovedkvarterVenstres Hus (Møllergata 16,
0179 Oslo)
ModerpartiVenstre
IdeologiLiberal feminisme
Nettstedvenstrekvinnelaget (no)

Norges Venstrekvinnelag (Venstrekvinnelaget; NVK) er en sideorganisasjon av Venstre og en av de eldste kvinnesaksorganisasjonene i Norge, etablert i 1911. Den arbeider for å fremme liberal feminisme i samfunnet, å være en likestillingspolitisk tenketank for Venstre og å løfte kvinnelige og ikke-binære politikere i Venstre. Venstrekvinnelaget har siden etableringen tilhørt kvinnesaksbevegelsen – også kalt den borgerlige eller liberale kvinnesaksbevegelsen – og hadde fra etableringen svært nære bånd til Norsk Kvinnesaksforening. Venstrekvinnelaget er representert i Venstres landsstyre. Alle som identifiserer seg som kvinner eller tredje kjønnskategori og som støtter Venstrekvinnelagets formål kan bli medlemmer. Menn kan være støttemedlemmer. Norges Venstrekvinnelag har hovedkontor på Venstres Hus.

Venstre var fra partiets første år nært knyttet til kvinnesaksbevegelsen, og var frem til 1960-årene det eneste partiet med et klart likestillingsprogram. Partiet gjennomførte en rekke likestillingspolitiske reformer som lover om jenters og kvinners rett til utdanning og kvinners stemmerett. På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet samlet venstrekvinner og mannlige støttespillere seg i stor grad i Norsk Kvinnesaksforening (NKF), som ble etablert etter initiativ fra venstremedlemmene Gina Krog og Hagbart Berner i 1884, og som ble oppfattet som et «underbruk» av Venstre.[1]

I 1911 stiftet Louise Keilhau – som var medlem i NKF og Landskvindestemmeretsforeningen – Venstrekvinnelaget i Kristiania, og siden ble det etablert egne venstrekvinnelag i andre byer. Landsforbundet Norges Venstrekvinnelag ble etablert i perioden 1927–1928 av Ingeborg Boye, Margarete Bonnevie og Dagny Bang. Venstrekvinnelaget hadde gjennom det meste av 1900-tallet et nært forhold til NKF og mange av de samme medlemmene, herunder sentrale kvinnesakskvinner som Ingeborg Boye, Dagny Bang, Margarete Bonnevie, Dakky Kiær, Marit Aarum og Eva Kolstad. Boye ledet i flere år både landsforbundet og Venstrekvinnelaget i Oslo, samtidig som hun var styremedlem i NKF. I 1955 døde Venstrekvinnelagets leder Grete Lorange Backer i Voronezj-ulykken.

Venstrekvinnelaget arbeider for en verden der alle kjønn har samme friheter, rettigheter, plikter og muligheter innen alle vesentlige områder i livet, og står for en moderne inkluderende feminisme som tar hensyn til et interseksjonelt perspektiv.[2] Venstrekvinnelaget har uttalt at «det [er] viktig å se på de sammensatte diskrimineringene (...) vi i kvinnebevegelsen må ta et tydelig oppgjør med ekskluderende krefter internt. Transkvinner skal selvfølgelig føle seg velkommen i feministbevegelsen».[2] I 2020 støttet Venstrekvinnelaget «Opprop for inkluderende kvinnekamp»,[3][4] der en bred koalisjon av feminister fastslo at «kvinners og transpersoners rettigheter står ikke i motsetning til hverandre. Vi slåss sammen mot undertrykkende strukturer i samfunnet vårt». Oppropet ledet også til etableringen av organisasjonen Inkluderende feminisme.[5] I 2025 var Venstrekvinnelaget en av de 25 feministiske organisasjonene bak en norsk konsensusuttalelse for en inkluderende feminisme.[6]

Historie

[rediger | rediger kilde]
Louise Keilhau stiftet Venstrekvinnelaget i 1911. Hun var engasjert i Norsk Kvinnesaksforening, Landskvindestemmeretsforeningen, Norges Røde Kors og Internasjonal kvinneliga for fred og frihet
Margarete Bonnevie var en av kvinnesaksbevegelsens fremste ledere i det 20. århundre, var medstifter og medlem av interimstyret i Norges Venstrekvinnelag fra 1927, og leder i både Oslo Venstrekvinnelag og Norsk Kvinnesaksforening fra 1936.
Minneplakett om Venstres første kvinnelige partileder Eva Kolstad utenfor Venstres Hus, der Norges Venstrekvinnelag har kontor. Kolstad var medlem av Venstrekvinnelaget.

Venstre var historisk det fremste partiet som gikk inn for likestilling og rettferdighet mellom kjønnene, og var også lenge det eneste partiet med et klart likestillingsprogram. Denne saken ble viktig ikke minst for den radikale eller progressive fløyen i Venstre i 1880-årene, og etterhvert for hele partiet. På den tiden var Venstre landets største parti, og stod primært i motsetning til Høyre. På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet samlet venstrekvinner og mannlige støttespillere seg i stor grad i Norsk Kvinnesaksforening, som ble etablert etter initiativ fra venstremedlemmene Gina Krog og Hagbart Berner og som opprinnelig ble oppfattet som et «underbruk» av Venstre.[1] Venstre og kvinnesaksbevegelsen – også kalt den borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsen – har dermed alltid hatt et nært forhold. Leder i Venstre og Norsk Kvinnesaksforening Eva Kolstad beskrev kvinnesak som en kamp for «et samfunn hvor individuelle anlegg skal bestemme den enkeltes vei, ikke sosiale normer og overlevde tradisjoner», og understreket at kvinnesak angår hele samfunnet.[7]

I tråd med økende innflytelse for kvinner også i partiet tidlig på 1900-tallet og gradvise gjennomslag for stemmerett begynte venstrekvinner i Kristiania å organisere seg i partiet gjennom Venstrekvinnelaget, som ble stiftet i 1911 med Louise Keilhau som leder (formand) og som en del av Kristiania Venstre. Medstifter var Dagny Bang.[8][9] Siden ble det etablert venstrekvinnelag i andre byer, herunder Trondhjem, også disse som organisasjoner innen de lokale partilagene men uten en felles nasjonal kvinneorganisasjon. I 1927 tok Ingeborg Boye initiativ til et landsforbund, og samlet et opprop med en rekke kjente navn. Oppropet tok til orde for å knytte venstrekvinner sammen og gi vekst til det liberale syn som bare gjennom reformer kunne skape en rettferdig politikk. Det ble oppnevnt et foreløpig arbeidsutvalg som bestod av Boye, Fredrikke Høe, Margarete Bonnevie, Dagny Bang og Kristine Scheie.[10] Norges Venstrekvinnelag ble formelt stiftet i 1928.[11] Landsforbundet var i stor grad en videreføring av Venstrekvinnelaget i Oslo, og Boye ledet i flere år både Venstrekvinnelaget i Oslo og landsforbundet.

Også etter etableringen av Venstrekvinnelaget bestod et nært forhold mellom Venstre og Norsk Kvinnesaksforening, som hadde mange av de samme medlemmene som Venstrekvinnelaget. Norges Venstrekvinnelags stifter Ingeborg Boye var også styremedlem i NKF. De fleste lederne og sentrale personene i Norsk Kvinnesaksforening frem til etterkrigstiden var medlemmer av Venstre og Venstrekvinnelaget, herunder NKFs viktigste ledere i det 20. århundre, Margarete Bonnevie og Eva Kolstad, samt Dakky Kiær og Marit Aarum. NKF fikk i løpet av 1960- og 1970-årene gradvis en mer tverrpolitisk profil da også medlemmer av Arbeiderpartiet og SF/SV begynte å bli representert i foreningen. Venstre er imidlertid fremdeles et viktig innslag i foreningen, og Berit Kvæven er den foreløpig siste Venstrepolitikeren som har ledet NKF. I 1955 døde Venstrekvinnelagets leder Grete Lorange Backer i Voronezj-ulykken; hun var svigermor til en annen sentral kvinnesakskvinne, mangeårig NKF-leder Karin M. Bruzelius.

Venstre stod bak lovgivning som innførte allmenn offentlig folkeskole, gav kvinner adgang til høyere utdanning, arbeidervernlovgivning, sosiale ytelser, juryordningen og hemmelige valg. Venstre var også det første partiet som fremmet forslag om allmenn stemmerett for menn og for kvinner, i 1886.[12] Venstre spilte en avgjørende rolle i utviklingen av velferdsstaten, da grunnlaget for sykepenger, pensjoner og uføretrygd ble gjort ble lagt av Venstreregjeringer.[13] Åttetimersdagen var også et Venstre-prosjekt.[14] Frem til 1960-årene var det i norsk politikk bare Norsk Kvinnesaksforening og Venstre som egentlig stod for en likestillingslinje[15] – i f.eks. Arbeiderpartiet rådet i stedet husmorideologien på den tiden – og Venstre og NKF samarbeidet nært, f.eks. om å avskaffe samskatten i 1950-årene.

Norges Venstrekvinnelag står idag for en inkluderende feminisme som tar hensyn til et moderne interseksjonelt perspektiv, et perspektiv som er felles for de fleste former for moderne feminisme. Leder Naomi Ichihara Røkkum uttalte under MiRA-Senterets dialogmøte om norsk feminisme, interseksjonalitet og økende populisme i 2017[16] at «om det er kvinner med innvandrerbakgrunn eller om det handler om kvinner i en bestemt alder, er det viktig å se på de sammensatte diskrimineringene (...) vi i kvinnebevegelsen må ta et tydelig oppgjør med ekskluderende krefter internt. Transkvinner skal selvfølgelig føle seg velkommen i feministbevegelsen».[2] I 2020 støttet Venstrekvinnelaget «Opprop for inkluderende kvinnekamp»,[4][3] som 2 476 feminister stod bak. Oppropet tok avstand fra misbruk av kvinnekampen til å undertrykke transpersoner og fastslo at feministisk kamp handler om å slåss mot forskjellsbehandling på bakgrunn av kjønn, seksualitet, hudfarge, funksjonsevne og klassebakgrunn, og at «kvinners og transpersoners rettigheter står ikke i motsetning til hverandre. Vi slåss sammen mot undertrykkende strukturer i samfunnet vårt». Oppropet ledet også til etableringen av organisasjonen Inkluderende feminisme, som en bred og inkluderende koalisjon av feminister som ønsker å skape et «feministisk fellesskap som har plass til alle», og som også FRI har stilt seg bak.[5] I 2021 påpekte en tverrpolitisk koalisjon av feminister fra Venstre til Rødt at «feminismen må være progressiv om vi skal klare å bekjempe undertrykking basert på kjønn og seksualitet, og om kvinnebevegelsen skal overleve».[17]

I 2025 var Norges Venstrekvinnelag og Unge Venstre blant de over 25 feministiske organisasjonene og fagmiljøene bak en norsk konsensusuttalelse for en inkluderende feminisme. Uttalelsen understreket at feminisme er et universelt menneskerettsprosjekt som bygger på solidaritet, interseksjonalitet og medmenneskelighet, løftet frem Eva Kolstads forståelse av feminisme eller kvinnesak som en kamp for større menneskelige utfoldelsesmuligheter, og slo fast at feminismen ikke kan eksistere uten transpersoner.[6][18]

Venstrekvinnelaget deler den borgerlige (eller liberale) kvinnesaksbevegelsens tradisjonelle tilnærming til prostitusjon. Dette betyr at Venstrekvinnelaget ønsker å motvirke menneskehandel og utnytting, og har et pragmatisk og kunnskapsbasert syn på hvordan dette kan oppnås, der menneskerettighetene står sentralt. Venstrekvinnelaget støttet sexkjøpsloven de første årene, men har siden blitt langt mer kritisk, og er nå på linje med resten av Venstre. Dette er begrunnet i forskning som har påpekt negative virkninger for utsatte og manglende effekt i å hjelpe personer som er utsatt for ufrivillig prostitusjon, og utviklingen av den faglige debatten om temaet i årene som har gått, ikke minst i et menneskerettslig perspektiv og som blant annet ledet til Straffelovrådets anbefaling om avkriminalisering av sexkjøp mellom voksne, såfremt handlingene ikke omfattes av straffelovens kapittel om seksuallovbrudd.[19] Venstrekvinnelagets Solveig Schytz og Margrethe Prahl Reuch skrev at «Sexkjøpsloven har ikke fungert etter sin hensikt. Loven skader på mange måter de menneskene den var ment å beskytte. Den har ført til mer utrygghet for sexarbeidere, som ikke lenger opplever at de kan melde fra til politiet om vold og overgrep. Legalisert prostitusjon er ikke problemfritt. Det er problemer med blant annet vold og menneskehandel. Men man løser ikke et problem ved å lukke øynene for det. Derfor vil Venstre avskaffe sexkjøpsloven og gjennomgå hallikparagrafen».[20]

Kolstadseminaret

[rediger | rediger kilde]

Fra 2010-årene har Venstrekvinnelaget sammen med moderorganisasjonen Venstre regelmessig arrangert Kolstadseminaret om liberal feminisme og likestillingspolitikk, for å hedre minnet etter Eva Kolstad, Venstres første kvinnelige leder og den norske kvinnesaksbevegelsens viktigste leder i hele etterkrigstiden. På Kolstadseminaret i 2019 om de viktigste likestillingsutfordringene pekte Venstreleder, likestillingsminister og NKF-medlem Trine Skei Grande på mangfold, stigmatisering og stereotypier som rammer ulike kjønn og grupper som en av de sentrale utfordringene for likestilling i moderne tid.[21]

Ledere

[rediger | rediger kilde]

Venstrekvinnelaget (senere kalt Oslo Venstrekvinnelag), etablert i Kristiania i 1911, var i praksis forløperen for landsforbundet, som ble etablert 17 år senere.

Venstrekvinnelaget (1911–),
senere Oslo Venstrekvinnelag
Landsforbundet Norges Venstrekvinnelag (1928–)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Aslaug Moksnes (1984). Likestilling eller særstilling? Norsk kvinnesaksforening 1884–1913 (s. 35), Gyldendal Norsk Forlag, ISBN 82-05-15356-6
  2. ^ a b c «Åpen og inkluderende feminisme». Norges Venstrekvinnelag. Arkivert fra originalen 28. september 2022. Besøkt 25. februar 2024. 
  3. ^ a b «Opprop for inkluderende kvinnekamp: 2476 kvinnelige feminister for transpersoner». Dagbladet. 12. mars 2020. 
  4. ^ a b «Venstrekvinnelaget støtter opprop for inkluderende kvinnekamp!». Venstrekvinnelaget. 12. mars 2020. 
  5. ^ a b «Om oss». Inkluderende feminisme. 
  6. ^ a b «Ingen feminisme uten transpersoner: Vi står sammen for en inkluderende feminisme 🩷». Inkluderende feminisme-initiativet. Besøkt 20. november 2025. 
  7. ^ Kolstad, Eva (1959). «Norsk kvinnesak: Hva vi ville og hva vi vil». Kvinnesaksnytt. 10 (2): 11–15. 
  8. ^ Norske kvinder. Kristiania: Berg & Høgh. 1914. s. 112. 
  9. ^ "Kvinder med begavelse for lægevirksomhed". Cappelen Damm. 2018. s. 354. ISBN 9788202503291. 
  10. ^ «Porsgrunns Dagblad». 2. juni 1948. 
  11. ^ «Rauma Tidende». 18. juli 1928. 
  12. ^ Lønnå, Elisabeth (16. mars 2017). «stemmerett for kvinner i Norge». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 19. april 2018. 
  13. ^ Under Venstre-statsminister Gunnar Knutsen ble det i 1909 innført offentlig sykeforsikring. Fuglum, Per (28. september 2014). «Gunnar Knudsen». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 19. april 2018. 
  14. ^ «Hvem bygget landet? - Minerva». Minerva. 31. januar 2014. Arkivert fra originalen 19. april 2018. Besøkt 19. april 2018. «Venstremann og høyesterettsjustitiarius Paal Berg skulle bli en av arkitektene bak den rettslige regulering av forholdet mellom arbeid og kapital... Statsminister Johan Ludwig Mowinckel fra Venstre tok så initiativ til Hovedavtalen, som ble undertegnet i 1935» 
  15. ^ Berit Kvæven om Eva Kolstad
  16. ^ «I anledning kvinnedagen inviterte MiRA-Senteret til dialogmøte: «Forum for bevisste valg» den 2. mars for å sette søkelyset på norsk feminisme, interseksjonalitet og økende populisme». MiRA-Senteret. Arkivert fra originalen 27. mars 2023. Besøkt 25. februar 2024. 
  17. ^ «Transfobi hindrer kvinnekampen». VG. 4. februar 2021. 
  18. ^ «Ingen feminisme uten transpersoner». Universitetet i Bergen. Arkivert fra originalen 21. november 2025. Besøkt 21. november 2025. «SKOK og 24 andre norske og nordiske feministiske organisasjoner, partier og fagmiljøer har gått sammen om en konsensusuttalelse for en inkluderende feminisme, og krever et oppgjør med transfobi.» 
  19. ^ «NOU 2022: 21: Strafferettslig vern av den seksuelle selvbestemmelsesretten». Regjeringen. 19. desember 2022. 
  20. ^ «Personer som selger sex må få rett til økonomiske ytelser». Venstre. 11. september 2020. 
  21. ^ «Kolstadseminaret: Likestilling 2019 – hva er de viktigste utfordringene?». Norges Venstrekvinnelag. Besøkt 7. mars 2024. 
  22. ^ a b c d e f g h i j k l «Oslo Venstrekvinnelag feiret 50-års-jubileum med hyggelig fest på Astoria». Dagbladet. 1961-12-12. s. 6. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Norges_Venstrekvinnelag&oldid=25494554»