Hagbart Berner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hagbart Berner
Hagbard Berner.jpg
Født12. sep. 1839[1]Rediger på Wikidata
Sunndal, Norge
Død24. jan. 1920[2]Rediger på Wikidata (80 år)
ChristianiaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, journalist, juristRediger på Wikidata
Embete Stortingsrepresentant (18801882), stortingsrepresentant (18831885), stortingsrepresentant (18861888), Leder for Norsk Kvinnesaksforening (18841885)Rediger på Wikidata
Parti VenstreRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Gravlagt Vår Frelsers gravlund[3]Rediger på Wikidata
Medlem av Norsk KvinnesaksforeningRediger på Wikidata

Hagbart Berner

Hagbart (Hagbard) Emanuel Berner (født 12. september 1839 i Sunndal, død 24. januar 1920) var en norsk jurist, redaktør, venstrepolitiker og kvinnesaksforkjemper. Berner var den første redaktøren for Dagbladet (1869–1879) og var en ledende forkjemper for flere progressive saker, ikke minst kvinners rett til høyere utdanning, kvinners stemmerett og kvinners økonomiske uavhengighet. Han var stortingsrepresentant 1880–1888 og stod i samarbeid med Cecilie Thoresen bak lovforslaget som i 1882 gav kvinner rett til å ta examen artium og universitetsutdanning. I 1884 grunnla han Norsk Kvinnesaksforening sammen med Gina Krog, og ble foreningens første leder. Berner var også sentral i etableringen av en landsdekkende partiorganisasjon for Venstre i 1884. Han var også medstifter av Det Norske Samlaget og Noregs Mållag, og ivrig forsvarsvenn.[4] Berner var formann for Statsrevisjonen (nå Riksrevisjonen) 1883–1898 og borgermester i Christiania 1892–1912.

Dagbladets første redaktør[rediger | rediger kilde]

Han ble cand.jur. ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1863 og fikk i 1865 H.K.H. Kronprinsens gullmedalje for en avhandling om de utenlandske kildene til grunnloven. I ungdommen var han med i Døleringen knyttet til Aasmund Olavsson Vinje, han skrev også i Dølen og i Henrik Krohns Ferdamannen, i tillegg var han en tid medarbeider i Vort Land. Berner var den første redaktøren i Dagbladet fra 1869 til 1879 og gjorde den til partiet Venstres hovedorgan og samtidig et kulturorgan.

Stortingsrepresentant, statsrevisor og borgermester i Christiania[rediger | rediger kilde]

Berner engasjerte seg i striden for det rene norske flagget (uten unionsmerket) fra 1879. Fra 1880 til 1888 var han stortingsrepresentant for Akershus amt. Fylkets første folkevæpningssamlag (heimevern) startet han i 1881. I 1883 var han med i tiltalenemnda i riksrettssaken mot regjeringen Selmer.

Berner ble i 1871 utnevnt til et av de fem medlemmene av statsrevisorkollegiet (nå Riksrevisjonen) og var formann for statsrevisjonen 1883–1898. Han var også stortingsvalgt medlem av Hypotekbankens direksjon 1884–1899.

Fra 1892 til 1912 var han borgermester i Kristiania. Han satt også i en rekke utvalg. Berner gikk som politiker inn for en ny valgordning med forholdstallsvalg og folkeavstemninger.

Kvinnesak[rediger | rediger kilde]

Hagbart Berner var toneangivende liberaler og forkjemper for flere progressive reformer, ikke minst kvinners rett til høyere utdanning, kvinners økonomiske stilling og kvinners stemmerett.

Som stortingsrepresentant fremmet han i 1882 lovforslaget som gav kvinner rett til å ta examen artium og studere ved universitetet, et forslag han utarbeidet i samarbeid med Cecilie Thoresen (Krog), som ble Norges første kvinnelige student.

I 1884 tok han initiativet til etableringen av Norsk Kvinnesaksforening (NKF) sammen med Gina Krog. Krog fikk flest stemmer ved valget på den første Bestyrelsen, og Berner foreslo henne som leder, men hun takket nei, og slik ble Berner foreningens første leder (titulert Formand). Berners politiske kontakter sørget for at stifterne telte fem norske statsministre og en lang rekke prominente politikere og kjente personer, ikke minst fra hans eget parti Venstre. Berner var tilhenger av stemmerett for kvinner, men stod i likhet med mange av sine samtidige i 1880-årenes debatter for en mer forsiktig linje enn Krog og ønsket å arbeide for gradvise reformer for å sikre politisk gjennomslag; da Berner var aktiv i kvinnesaksarbeidet hadde Norge også bare kvalifisert stemmerett for visse grupper av menn, og også blant mange progressive kvinner og menn var det et utbredt synspunkt at gradvise reformer var mest realistisk. Ifølge Berner var kvinner «ikke modne nok», og burde ikke «ta syvmilsstøvler på».[5] Men etterhvert vant Krogs linje frem i NKF, og Berner forsvant ut av ledelsen av foreningen i 1886. Berner ble sammen med Gina Krog utnevnt til æresmedlem av Norsk Kvinnesaksforening i 1909 i forbindelse med 25-årsjubileet, da hans gamle samarbeidspartner Cecilie Thoresen Krog var sentral i ledelsen av foreningen.[6]

Målsak[rediger | rediger kilde]

Han var medstifter av Det Norske Samlaget i 1868 og Noregs Mållag i 1906.

Statuen på Stortorget og flaggsaken[rediger | rediger kilde]

Bjørnstjerne Bjørnson sa om Berner: «Han valgte ikke snokens vei.» I 1874 tok Berner til orde for at hovedstaden skulle ta tilbake navnet Oslo. Han uttalte seg også skarpt mot oppførelsen av en statue av Christian 4.Stortorget i Oslo. «De oldenborgske konger er en bedrøvelig rekke konger...Som menneske var [Chr. 4.] forargelig ved sin vemmelige råskap og usædelighet. Hans forstandsevner var ikke fremragende, hans interesse for Norge indskrenket seg nærmest til å skaffe mest mulig penger, soldater og matroser ut av landet...Han utvidet Oslos bygrense og viste sin forfengelighet ved å oppkalle det nye bystrøket etter seg selv, og derved gav vår hovedstad et navn som hos utlendinger vekker den lite smigrende tanke, at byen skyldes en kristen koloni, anlagt i et hedensk og barbarisk land...»[7]

Allerede før han kom på Stortinget, hadde han i 1879 fremsatt forslag om «flagget og hærens fane» med utgangspunkt i Stortingets beslutning av 1821 om Norges nasjonalfarver og flagg. I et møte i Arbeidersamfundet ledet av Bjørnson 13. mars 1879, talte Berner åpent til fordel for «flaggsaken». Umiddelbart ble 17 vinduer i huset i Munkedamsveien knust i bygningens første og andre etasje. Da Morgenbladet neste dag røpet at dette var feil - redaktør Berner bodde nemlig i tredjeetasjen - dro mengden igjen ut til Filipstad og knuste rutene også der. Lovforslaget falt, men ble gjenopptatt og vedtatt i 1898. Ved flaggskiftet på Akershus slott i 1905 stod Berner med en av steinene fra ruteknusingen i Munkedamsveien i hånden, mens det rene norske flagget - av Morgenbladet rakket ned på som «Venstreflagget» - ble heist.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stortinget og statsraadet: 1814-1914. B. 1 D. 1 : Biografier A-K, side(r) 83[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Stortinget og statsrådet : 1915-1945. B. 1 : Biografier : med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814-1914, side(r) 9[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.begravdeioslo.no[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Akershus Venstres opphav og de første årene i partiets historie (1880–1884)
  5. ^ Sven Egil Omdal: «Først damene og nå ungene?» Bergens Tidende 9. mars 2013
  6. ^ Nylænde 1909 s. 373
  7. ^ John Olav Egeland: «Å pynte seg med fjær», Dagbladet 13. februar 2009
  8. ^ http://www.bernergruppen.no/om_berner_gruppen/historie/hagbard_emanuel_berner

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Ingen 
Redaktør for Dagbladet
Etterfølger:
 Anthon Bang