Norsk Kvinnesaksforening

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Norsk Kvinnesaksforening
Norsk Kvinnesaksforening
Grunnlegger(e)Gina Krog, Cecilie Thoresen, Hagbard Berner
TypeTverrpolitisk organisasjon
Org.nummer975 659 720
Stiftet28. juni 1884
LandNorge
HovedkontorOslo
LederAnne Hege Grung
NestlederBeret Bråten
StyrelederAnne Hege Grung (2020)
IdeologiLiberal feminisme
Nettstedhttp://www.kvinnesak.no/
ErstatterDiskusjonsforeningen Skuld

Høyesterettsdommer og NKF-leder Karin M. Bruzelius under en forelesning om menneskerettighetenes stilling i norsk rett
NKFs kontorer i Majorstuveien 39 i Oslo; NKF fikk lokalene i gave av Bente Onsager Lund

Norsk Kvinnesaksforening (NKF; engelsk navn Norwegian Association for Women's Rights) er en norsk tverrpolitisk organisasjon som arbeider for likestilling og jenters og kvinners menneskerettigheter.[1] Den ble etablert i 1884 og er Norges eldste feministiske organisasjon og etter Venstre landets nest eldste politiske organisasjon. NKF har som grunnleggende prinsipp at kvinner skal ha samme rettigheter og muligheter i samfunnet som menn og står for en inkluderende og progressiv liberal feminisme. NKF har alltid forstått begrepet kvinnesak som synonymt med foreningens hovedmål om likestilling.[2] NKF introduserte likestillingsideen i norsk politikk og var lenge den eneste politiske organisasjonen med likestilling som mål. NKF favner politisk bredt med medlemmer fra SV til Høyre og har alltid vært åpen for kvinner og menn. Foreningen består av et landsforbund som ledes av et sentralstyre og av lokallag i flere store byer, og har hovedkontor på Majorstuen i Oslo. Professor Anne Hege Grung ble i 2020 valgt som NKF-leder.[1]

NKF ble grunnlagt etter initiativ fra Gina Krog, Cecilie Thoresen og Hagbart Berner av 171 kjente kvinner og menn, herunder et halvt dusin statsministre, og progressive og likestillingsorienterte menn har alltid vært viktige deltakere i foreningen sammen med kvinner. NKF var historisk den viktigste organisasjonen innen den borgerlige kvinnesaksbevegelsen og hadde opprinnelig nære bånd til Venstre. I tråd med røttene i den første bølgen av feminisme, 1800-tallets liberale kvinnesaksbevegelse, har NKF alltid fokusert på politisk og rettslig reform for å fremme likestilling innenfor rammen av det liberale demokratiet.[1] Grunnleggerne av NKF hadde kjempet frem kvinners rett til høyere utdanning i 1880-årene og NKF kjempet frem kvinners stemmerett i årene frem til 1913. NKF har senere arbeidet for representasjon av kvinner i politikken, kvinners rettigheter og muligheter i skole, utdanning og arbeidsliv, likestillingsloven, etableringen av Likestillingsrådet og Likestillingsombudet, implementering av FNs kvinnekonvensjon, mot vold mot kvinner og for å få kvinneperspektivet inn i internasjonale organisasjoner, utenrikspolitikk og internasjonal utvikling. NKFs logo er en stilisert solsikke, det mest utbredte symbolet for den liberale kvinnesaks- og stemmerettsbevegelsen i USA og Norge fra 1800-tallet.[3]

Virksomhet[rediger | rediger kilde]

Utsnitt av karikaturen «Det nye Ministerium – Kvinderne ved roret» av Gustav Lærum i Vikingen fra 1907 da kvinner fikk begrenset stemmerett. NKFs stifter Gina Krog (t.v.) som handels- og sjøfartsminister og NKF-leder, «Statsministerinde» Randi Blehr som utenriks- og finansminister

NKFs fokus er kvinners politiske og juridiske rettigheter, «den offentlige verden». NKFs mål er likestilling. NKFs arbeidsform er konstruktiv dialog med myndighetene om lov- og politikkutforming, opplysningsarbeid og arbeid gjennom internasjonale fora for kvinners menneskerettigheter. NKF fungerer som et bindeledd mellom myndigheter og faglig ekspertise og har gjennom sitt fokus på lovarbeid alltid tiltrukket seg mange jurister, som høyesterettsdommerne Lilly Bølviken og Karin M. Bruzelius og et betydelig antall jussprofessorer. NKF har hatt stort fokus på FN-systemet siden etableringen av FN, ble tidlig involvert i FNs likestillingsarbeid og NKF-medlemmer har hatt en rekke verv i FN-systemet, blant annet som medlemmer av FNs kvinnekommisjon, CEDAW-komiteen og styrene i UNIFEM og UNICEF.

I etterkrigstiden satte NKF stort preg på den statlige institusjonaliseringen av likestillingsfeltet ved at «staten overtok foreningens grunnsyn»,[4] ved at NKF fikk gjennomslag for hjertesaker som likestillingsloven og etableringen av Likestillingsrådet og Likestillingsombudet,[5] og ved at NKF-medlemmer hadde sentrale roller i oppbyggingen av det statlige likestillingsapparatet; de to første likestillingsombudene Eva Kolstad og Sigrun Hoel var begge NKF-ledere. NKF har blitt beskrevet som den viktigste «premissleverandøren for norsk likestillingspolitikk»[6] og NKFs politiske tradisjon er nært knyttet til fremveksten av statsfeminismen, et begrep skapt av NKF-medlemmet Helga Hernes. NKF har direkte eller indirekte påvirket etableringen av hele kvinnebevegelsen og stod bak etableringen av organisasjoner som Kvindestemmeretsforeningen, Landskvindestemmeretsforeningen, Norske Kvinners Sanitetsforening og Norske Kvinners Nasjonalråd; i nyere tid tok NKF initiativ til Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål og Norges kvinnelobby. Yngre NKF-medlemmer startet den andre feminismebølgen i Norge, men NKF skilte seg fra den nye kvinnebevegelsen gjennom sin likestillingspolitikk, liberale samfunnssyn, tverrpolitiske innretning, formelle organisasjonskultur, saksfokuserte og pragmatiske arbeidsform og vekt på myndighetskontakt. NKF er medlem av IAW.

Foreningen har først og fremst bestått av offentlig kjente og høyt utdannede medlemmer som så det som sin oppgave, i Margarete Bonnevies ord, å «trekke opp hovedlinjene» og «være kapteinen som holder stø kurs» i likestillingskampen.[7][8] NKF beskriver seg som «Norges eldste og ledende organisasjon som kjemper for jenters og kvinners menneskerettigheter, og for likestilling» og som «i stor grad [har] kjempet frem likestillingen i Norge og det statlige apparatet og lovverket som er knyttet til det».[1] NKF har som mål å representere majoriteten av kvinner og har alltid søkt bred politisk støtte for sine synspunkter; ifølge høyesterettsdommer og NKF-leder Karin M. Bruzelius har NKF «et realistisk, nøkternt syn på praktisk kvinnesak».[9] Blant NKFs medlemmer er mange av Norges første kvinnelige stortingsrepresentanter, regjeringsmedlemmer, høyesterettsdommere, professorer, departementsråder og andre kvinnelige banebrytere.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tre av de seks stifterne av Skuld, Anna Bugge, Marie Holst og Minda Ramm, sammen med sine matematikklærere løytnant Hall og kandidat Thrane (1886)

Diskusjonsforeningen Skuld[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Diskusjonsforeningen Skuld

I 1883 etablerte seks unge kvinner (i alderen 17–25) Diskusjonsforeningen Skuld. Stifterne var de første kvinnene som tok høyere utdannelse, og foreningens første præsidentinde ble Cecilie Thoresen, Norges første kvinnelige student. De andre stifterne var Thoresens venninne Anna Bugge, Marie Holst, Minda Ramm, Laura Rømcke og Betzy Børresen. Gina Krog kom tidlig med i foreningen, og etterhvert som foreningen utvidet virksomheten og begynte å leie et lokale for sine stadig større møter ble Krog en dominerende skikkelse. Senere NKF-leder og «Statsministerinde» Randi Blehr ble også medlem kort etter stiftelsen. Gjennom kontakten med andre progressive miljøer hovedsakelig knyttet til det nye partiet Venstre var Skuld i 1884 sentral i etableringen av Norsk Kvinnesaksforening, som en bredere koalisjon av kvinnelige og mannlige kvinnesaksforkjempere med betydelig politisk gjennomslagskraft. Tredve år senere skrev Gina Krog at «Skuld» dermed hadde «opfyldt sin mission».[10]

Stiftelsen av NKF[rediger | rediger kilde]

Venstrepolitikeren Gina Krog tok sammen med stortingsrepresentant Hagbart Berner initiativ til å stifte NKF. Asta Nørregaards maleri av Krog eies av NKF.

Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet 28. juni 1884 for å «virke for at skaffe Kvinden den hende tilkommende Ret og Plads i Samfundet».

Initiativtagerne til etableringen av NKF var Gina Krog, resten av kretsen rundt Skuld og stortingsrepresentant for Venstre Hagbart Berner. Berner var også den første redaktøren for Dagbladet, og han var kjent for å tale kvinnenes sak i Stortinget og stod tidligere bak lovforslaget som gav kvinner rett til å ta artium og studere ved universitetet. Ved siden av Krog og Berner var Cecilie Thoresen blant de mest sentrale i etableringen. NKF var fra begynnelsen åpen for både kvinner og menn og søkte å favne bredt blant progressive kvinner og menn. Gina Krogs viktigste forbilde var den amerikanske National Woman Suffrage Association, som ble ledet av de liberale kvinnesaksforkjemperne Susan B. Anthony og Elizabeth Cady Stanton og som var forløperen til League of Women Voters; Krog tok til orde for å bruke «den amerikanske plattform» for å arbeide for like rettigheter i Norge.[11]

Grunnleggerne av NKF hadde en tydelig tilknytning til den politiske eliten i Norges da klart største parti Venstre og toneangivende venstremedier;[12] Venstre ble etablert samme år som NKF og fikk i valget året etter 63,4 % av stemmene, og favnet dermed opprinnelig hele den parlamentariske venstresiden. I tillegg til Diskusjonsforeningen Skuld hadde NKF røtter i miljøene rundt Dagbladet, Nyt Tidsskrift, Nissens Pikeskole, Kristiania Lærerindeforening og Kristiania Læseforening for Kvinder (grunnlagt av Camilla Collett i 1874).[12] Initiativtagerne klarte å mobilisere store deler av det politiske Norge som stiftere: Blant de 171 stifterne var det 87 menn og 84 kvinner, herunder en lang rekke stortingsrepresentanter, med ett unntak alle partiformennene og statsministrene fra Venstre frem til 1908/09, senere Høyre-statsminister Francis Hagerup (som markerte seg som Høyres ledende stemmerettsforkjemper), redaktørene for de store Venstreavisene og andre kjente personer fra det politiske og offentlige liv.[13][14]

Selv om Norsk Kvinnesaksforening formelt var partipolitisk nøytral var det i flere tiår en stor overvekt av Venstrefolk i organisasjonen, i en slik grad at den på 1800-tallet ble oppfattet som «den liberale kvinneorganisasjonen» og som et «underbruk» av Venstre.[14] Tre av organisasjonens første ledere var også gift med statsministre fra Venstre, og mange andre kvinner som var aktive i organisasjonen var gift med fremtredende Venstre-politikere. Venstre satt i regjering det meste av tiden gjennom de første tiårene av NKFs eksistens, og tilknytningen til det dominerende regjeringspartiet gav NKF betydelig gehør hos myndighetene.[14]

Statsminister, Høyreleder og jussprofessor Francis Hagerup var medstifter, medlem av det første styret og æresmedlem i NKF

Det første hovedstyret i NKF bestod av leder Hagbart Berner, de facto-nestleder Gina Krog og styremedlemmene Cecilie Thoresen, Anna Stang, Francis Hagerup, Mathilde Schjøtt, Emil Nicolaysen og Olaf Skavlan. Berner foreslo Krog som leder, men hun takket nei. Camilla Collett ble utnevnt til æresmedlem på stiftelsesmøtet.[15] Etter et år overtok «Statsministerinde» Anna Stang som foreningens leder. De opprinnelige vedtektene tilstrebet en omtrentlig kjønnsbalanse i styret, men fra 1885 ble fem av åtte styreplasser forbeholdt kvinner.[16] ​Bestemte krav til medlemmenes kjønn ble fjernet etter noen år og frem til begynnelsen 1900-tallet hadde NKF som regel et eller to mannlige styremedlemmer, gjerne jurister som bistod foreningen med sin kompetanse. De første årene var disse særlig Francis Hagerup og senere regjeringsadvokat Annæus Schjødt.

I 1887, da den første utgaven av Nylænde kom ut, hadde NKF 564 medlemmer i hovedforeningen i Christiania, 183 medlemmer i bergensavdelingen og 71 medlemmer i trondheimsavdelingen.[17] Medlemmene bestod overveiende av kvinner fra borgerskapet og liberale menn som tilhørte den reformvillige venstresiden i norsk politikk.[18]

Kampen for stemmerett[rediger | rediger kilde]

«Statsministerinde» Fredrikke Marie Qvam, NKF-leder 1899–1903, var en av Norges mest innflytelsesrike politiske lobbyister og ble omtalt som «Korridorenes Dronning». I perioden som NKF-leder var hun samtidig leder i Norske Kvinners Sanitetsforening og Landskvindestemmeretsforeningen, som hun begge hadde grunnlagt.

I de første tre årtiene av NKFs eksistens stod kampen for kvinners stemmerett sentralt i kvinnesaken. Majoriteten i NKF med Gina Krog i spissen gikk inn for full likestilling med menn og vant raskt frem i foreningen med sitt syn, men valgte likevel å stifte to avleggere for å jobbe mer direkte med stemmerettssaken: Kvindestemmeretsforeningen (1885) og Landskvindestemmeretsforeningen (1898). Dette representerte ikke noe brudd med NKF, og medlemmene i begge disse organisasjonene var fortsatt med i NKF. NKF samarbeidet etterhvert nært med disse, og Landskvindestemmeretsforeningen var i hele sin eksistens i realiteten en datterorganisasjon av NKF med overlappende ledelse og politikk.

Maleri av Anna RogstadStortinget. Rogstad var medstifter, styremedlem og æresmedlem i NKF og ble den første kvinnen som møtte på Stortinget

Ved siden av kampen for stemmerett engasjerte NKF seg fra 1880-årene mot prostitusjon og særlig for å få slutt på ordningen med offentlig prostitusjon, som skildret i romanen Albertine. NKFs fjerde leder Anna Bugge var særlig opptatt av kvinners økonomiske uavhengighet, og NKF engasjerte seg også for å bedre kvinners utdannelse og økonomi. NKF arbeidet også mot vold mot kvinner, og kjempet for politisk innflytelse for kvinner.[1]

I 1895 ble «Statsministerinde» Randi Blehr leder for NKF; hun var gift med NKFs medstifter og æresmedlem, statsminister Otto Blehr, og var også en markant forkjemper for norsk selvstendighet fra Sverige og for humanitære saker. Hun ble i 1899 etterfulgt av «Statsministerinde» Fredrikke Marie Qvam. Qvam var gift med NKFs medstifter statsminister Ole Anton Qvam og ble regnet som en av Norges mest innflytelsesrike politiske lobbyister, og derfor omtalt som «Korridorenes Dronning». I 1903 ble Randi Blehr leder for andre gang, og da hun gikk av i 1922 hadde hun ledet foreningen i 23 år til sammen, herunder gjennom seieren i stemmerettskampen. I 1896 ble den humanitære organisasjonen Norske Kvinners Sanitetsforening etablert etter initiativ fra NKF av Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog og Randi Blehr, og Qvam ledet sanitetsforeningen i 37 år. Sanitetsforeningen var opprinnelig tenkt som en kvinneorganisasjon for Norges Røde Kors, og ble en bred massebevegelse med 250 000 medlemmer på det meste. I styret de første årene av NKFs eksistens satt også blant andre Hildur Schirmer, Laura Rømcke og hennes mann, regjeringsadvokat Annæus Schjødt, Henrik Ibsens lege Edvard Bull og høyesterettsadvokat og Coop-grunnlegger Ole Dehli.

NKF og datterorganisasjonen Landskvindestemmeretsforeningen stod bak underskriftsaksjonen i 1905, som samlet inn nærmere 300 000 underskrifter til støtte for unionsoppløsningen fra kvinner som ikke fikk stemme. Da Stortinget i 1913 enstemmig vedtok stemmerett for kvinner var vedtaket i tråd med Landskvindestemmeretsforeningens lovforslag: «Stemmeberettigede ere de norske Borgere, Mænd og Kvinder, der have fyldt 25 Aar, og som have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der».

Anna Rogstad, den første kvinnen som møtte på Stortinget, var både medstifter, styremedlem og senere æresmedlem i NKF. Den første kvinnen som fikk fast plass på Stortinget, Karen Platou, var også NKF-medlem, og foreningens daværende leder Aadel Lampe var innvalgt som vararepresentant på den samme listen og valgkretsen som Platou.

Gustav Vigelands statue av Camilla Collett, laget på oppdrag fra NKF, avdukes i Slottsparken i 1911, med taler av NKFs Gina Krog og Hildur Schirmer

I 1902 utlyste Norsk Kvinnesaksforening en konkurranse om et monument til hundreårsjubileet for Camilla Colletts fødsel; oppdraget gikk etter en lang prosess til Gustav Vigeland, og statuen «I storm» i Slottsparken ble reist i 1911. Bak initiativet stod styremedlem i NKF Hildur Schirmer.

Nylænde[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nylænde

NKF utgav fra 1887 til 1927 tidsskriftet Nylænde, redigert av Gina Krog og siden av Fredrikke Mørck. Det ble det viktigste kvinnesakstidsskriftet i Norge og et av landets mest innflytelsesrike politiske og kulturelle tidsskrifter i det hele tatt. Nylænde var det ledende organet for kampen for kvinners stemmerett, som Gina Krog mente var den viktigste kvinnesaken. Tidsskriftet var også et ledende organ for litteraturkritikk; Marius Wulfsberg ved Nasjonalbiblioteket uttalte at «det var Gina Krog og hennes anmeldere [i Nylænde] som gjorde Ibsen til en stor forfatter».[19]

Politisk representasjon og likestilt arbeidsliv og utdanning[rediger | rediger kilde]

«Statsministerinde» Randi Blehr, NKF-leder 1895–1899 og 1903–1922

Etter at stemmerett ble oppnådd i 1913 arbeidet NKF for representasjon av kvinner i politikken og for kvinners likestilling i skole, utdanning og arbeidsliv. Et av foreningens mest offentlig aktive styremedlemmer i årene fra 1913 var Marie Kjølseth, en av Norges første kvinnelige leger.

Margarete Bonnevie, NKFs leder 1936–1946, stod i spissen for en gruppe yngre kvinner som innledet en ny offensiv fase i NKFs historie og kjempet for kvinners rett til arbeid

I 1936 overtok en gruppe hovedsakelig yngre kvinner med Margarete Bonnevie i spissen ledelsen i organisasjonen og innledet en ny og mer offensiv fase, etter at organisasjonen hadde vært mindre aktiv i noen år. Året etter ble Norges andre kvinnelige professor Ellen Gleditsch ny nestleder i NKF; Norges første kvinnelige professor Kristine Bonnevie var også NKF-medlem og svigerinne til den nye NKF-lederen. Blant andre sentrale var lege og stortingsrepresentant for Høyre Signe Swensson, som også ledet Norges yrkeskvinners landsforbund og som senere var NKF-leder en kort periode. I 1936 publiserte en rekke av foreningens prominente medlemmer, både gamle og nye, et opprop om å tegne medlemskap i foreningen; blant underskriverne var mange av tidens kjente kvinner, som Åse Gruda Skard, og en rekke menn, slik som Francis Bull og Annæus Schjødt d.e. (begge deres fedre var medstiftere og tidligere styremedlemmer), Knut Getz Wold og Jens Chr. Hauge.[20] Etter forslag fra Bonnevie fikk NKF i 1936 ny formålsparagraf om å «virke for kvinners fulle likestilling med menn i stat og samfund»; NKFs arbeidsform ble definert i § 2 som «innflytelse på lovgivningen, og samarbeid med myndighetene» samt opplysningsarbeid.[21]

I 1930-årene ble kvinner igjen presset ut av arbeidslivet, blant annet gjennom en bestemmelse om at kvinner som giftet seg kunne sies opp, og NKF arbeidet for å få slutt på diskriminering av kvinner i arbeidslivet gjennom offentlige reguleringer og lover, og gjennom diskriminering fra arbeidsgivernes side. NKF tok i 1950-årene initiativ til fjerningen av samskatten, som gjorde at det ikke lønnet seg for gifte kvinner å ha arbeid. I 1960-årene engasjerte NKF seg for å få slutt på at gutter hadde flere teoretiske fag i skolen enn jentene.[1]

Aaslaug Aasland var et aktivt medlem av NKF siden hun var jusstudent tidlig i 1920-årene; hun ble i 1945 en av de første kvinnelige statsrådene etter forslag fra NKF, og var den første kvinnen som fungerte som Norges statsminister

Før 1936 var det liten kontakt mellom NKF og Arbeiderpartiet. Margarete Bonnevie mente at kvinnesaksforkjempere med tilhørighet i Arbeiderpartiet også burde være med i NKF, og fra 1936 sluttet enkelte arbeiderpartimedlemmer, kvinner og menn, seg til NKF. Blant kjente arbeiderpartipolitikere som tidlig ble med i NKF var Aaslaug Aasland og Jens Chr. Hauge. I 1950- og begynnelsen av 1960-årene stod likevel husmorideologien sterkt i Arbeiderpartiet og det var først og fremst Venstre og NKF som stod for likestillingsideen i norsk politikk. Da Arbeiderpartiet fra 1964 begynte å nærme seg NKFs likestillingspolitikk og hjertesaker – ikke minst lik rett til arbeid og felles ansvar for familielivet – startet en tilnærming mellom NKF og Arbeiderpartiet, og Arbeiderpartimedlemmer ble et mer betydelig innslag i NKFs medlemsmasse, særlig fra 1970- og 1980-årene.[22]

Den senere arbeiderpartipolitikeren Aaslaug Aasland meldte seg inn i NKF allerede som jusstudent i begynnelsen av 1920-årene og var et aktivt medlem av foreningen i mange tiår. I begynnelsen av juni 1945 rettet NKF en henstilling til Stortinget om at kvinner måtte få plass i den nye regjeringen, som ble publisert i en rekke av landets aviser. Foreningen foreslo Aaslaug Aasland som sosialminister, Ellen Gleditsch som kirke- og undervisningsminister og Sigrid Stray som justisminister.[23] Einar Gerhardsen tok i november samme år Aasland inn i regjeringen som konsultativ statsråd, og hun ble senere sosialminister (1948) og fungerende statsminister (1953). Aasland var den første kvinnen som ledet et norsk departement og den første kvinnen som fungerte som statsminister i Norge.[24]

Etter en reform av organisasjonsstrukturen i 1946 rendyrket Norsk Kvinnesaksforening rollen som landsforbund; foreningen «tok mål av seg å trekke opp de store linjene for likestillingskampen, og la stor vekt på kontakt med myndighetene for å få gjennom nødvendige reformer».[25] NKF skal «være kapteinen som holder stø kurs» i likestillingskampen og «trekke opp hovedlinjene som skal følges og søke å få regjering, storting og kommunestyrer til å gjennomføre de reformer som er påkrevd», erklærte Margarete Bonnevie i 1946.[7][8]

Statlig institusjonalisering av likestillingsfeltet i etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Minneplakett for NKF-leder, Venstreleder, statsråd og likestillingsombud Eva Kolstad utenfor Venstres Hus; både NKF, Venstre og Likestillingsombudet har holdt til i bygningen.

Eva Kolstad kom inn i foreningen som 28-åring i 1946 og ble dens mest markante lederskikkelse i etterkrigstiden. Hun ble valgt til leder i 1956 og satt i 12 år. I Kolstads ledertid arbeidet NKF for en lovmessig forankring av likestillingsarbeidet, som senere resulterte i likestillingsloven og etableringen av et statlig apparat for å fremme likestilling, herunder Likestillingsrådet og Likestillingsombudet. NKF ble i Kolstads ledertid sterkt engasjert i internasjonalt arbeid, særlig gjennom FN-systemet. NKF har siden arbeidet mye for å få kvinneperspektivet inn i internasjonale organisasjoner, utenrikspolitikk og internasjonal utvikling. NKF har fra etterkrigsårene lagt stor vekt på likestilling som menneskerettighet og på arbeidet med internasjonale konvensjoner på feltet.[26] Norges første kvinnelige høyesterettsdommer Lilly Bølviken var nestleder i NKF 1960–1966.

Kolstad ble selv valgt inn i FNs kvinnekommisjon i 1969 som kandidat for regjeringene i alle de nordiske landene og ble senere forbruker- og administrasjonsminister og leder i Venstre. Kolstad stod for «kvinnesak på et liberalt, humanistisk grunnlag, hvor like rettigheter uansett kjønn var det sentrale» i tradisjonen etter Margarete Bonnevie.[27] I 1972 ble Likestillingsrådet etablert etter forslag fra NKF, og Eva Kolstad ble leder for rådet i 1975. Likestillingsrådet uttalte i 1984 at «Norsk Kvinnesaksforening la grunnlaget for Likestillingsrådets arbeide».[28] I 1978 fikk NKF gjennomslag for to av sine hjertesaker, likestillingsloven og etableringen av Likestillingsombudet, og Kolstad ble utnevnt til det første ombudet.

NKF tok før valget i 1967 initiativ til den tverrpolitiske Aksjonen kvinner i kommunestyrene, som tok sikte på å øke kvinners politiske representasjon, og fikk med seg Einar Gerhardsen og Per Borten på aksjonen. Det ble gjennomført tilsvarende aksjoner i 1971 og 1979, i samarbeid med foreningens medlem og senere leder Torild Skard (de såkalte «kvinnekuppene»). I 1972 laget NKF i samarbeid med Dagbladet det første forslaget til en «kvinneregjering» i Norge.[29]

Karin M. Bruzelius, NKFs leder 1978–1984 og 2018–2020, ble i 1989 Norges første kvinnelige departementsråd og i 1997 høyesterettsdommer

Kolstads politiske linje ble videreført av etterfølgerne, herunder Karin M. Bruzelius, som var NKFs leder 1978–1984, og som ble Norges første kvinnelige departementsråd i 1989 og senere høyesterettsdommer. Gjennom 1970- og 1980-årene hadde NKF svært nære bånd til Likestillingsombudet, ikke bare gjennom at Kolstad var likestillingsombud og at institusjonen hadde kommet i stand etter forslag fra NKF, men også gjennom at Bruzelius' etterfølger som NKF-leder Sigrun Hoel samtidig var nestleder hos ombudet og flere ganger fungerende likestillingsombud i sin lederperiode.[30]

Yngre NKF-medlemmer startet den andre feminismebølgen i Norge gjennom etableringen av Nyfeministene i 1970 og landsstyremedlem i NKF Siri Nylander Mæland introduserte selve begrepet feminisme i norsk sammenheng. I kontrast til de nye kvinneorganisasjonene holdt NKF likevel fast på sin egenart og sitt liberale samfunnssyn; «som eneste kvinnesaksorganisasjon sto NKF hele tiden først og fremst for likestilling [...] Kvinnesaksforeningens viktigste virkemåte var kontakt med myndighetene i et jevnt og faglig solid arbeid. Den trakk til seg kvinner som var opptatt av en ryddig arbeidsstil på et faglig solid grunnlag, som ønsket en tverrpolitisk organisasjon som kunne samarbeide med staten, men som også hadde vilje til radikale standpunkter, for eksempel i abortsaken [...] foreningen var ikke så synlig i mediebildet som de nystartede organisasjonene, men på sitt eget område oppnådde den mye. Flere av de sakene som må regnes som NKFs spesialiteter, ble ført fram til seier i løpet av 70-tallet: kontroll av lærebøker med hensyn til kjønnsroller, forskrifter om likestilling som mål for skolen, oppretting av Likestillingsrådet, Likestillingsombudet og forbud mot kjønnsdiskriminerende reklame».[5] NKFs likestillingslinje «gikk av med seieren i den store ideologidebatten på 70-tallet» ved at «staten overtok foreningens grunnsyn».[4]

I tillegg til lederne Karin Bruzelius, Sigrun Hoel og Irene Bauer var nestlederne Anne Kari Lande Hasle og Christine Hjortland, og styremedlemmene Bjørg Schonhowd Leite, Else Michelet og Annelise Høegh (stortingsrepresentant for Høyre), sentrale i organisasjonen i 1980-årene. Leite hadde også etterfulgt Eva Kolstad som leder for det statlige Likestillingsrådet i 1979, var styremedlem i UNIFEM og hadde sentrale roller knyttet til likestillingsarbeidet i bistandsforvaltningen. Hasle ble i 1990 utnevnt til departementsråd i Barne- og familiedepartementet, og ble dermed den andre kvinnen etter Bruzelius som ble departementsråd i Norge.[31] Styremedlemmet og juristen Rakel Surlien, som var miljøvernminister i Willoch-regjeringen og siden departementsråd i Justisdepartementet, var også Norges første medlem av FNs kvinnediskrimineringskomité i den perioden hun hadde verv i NKF.

I begynnelsen av 1980-årene stod Norsk Kvinnesaksforening bak opplysningskampanjen «Kvinner og valget» som ble finansiert av regjeringen. NKFs største lokallag, Oslo Kvinnesaksforening, hadde fra 1980-årene en meget aktiv gruppe for kvinnerettet bistandspolitikk, u-landsgruppen, som gjorde en pionérinnsats på feltet.[32] Dette markerte en økt vekt i NKF på det internasjonale likestillingsarbeidet og kvinners stilling i utviklingsland. I 1989 var NKF sentral i TV-aksjonen «Kvinner i den tredje verden» og NKF var medstifter av TV-aksjonens etterfølger Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål i 1995.[1]

Bredt fokus på kvinners menneskerettigheter – NKF etter årtusenskiftet[rediger | rediger kilde]

NKF-lederne Torild Skard og Margunn Bjørnholt foran maleriet «Drømmen om freden» i Palais des Nations, Genève, 2014

I dag har NKF et bredt fokus på kvinners menneskerettigheter i Norge og internasjonalt, og arbeider spesielt for implementering av FNs kvinnekonvensjon, for kvinners deltagelse i politikk, mot vold mot kvinner og for å få kvinneperspektivet inn i internasjonale organisasjoner, utenrikspolitikk og internasjonal utvikling. NKF fungerer som diskusjonsforum og høringsinstans for spørsmål som berører kvinner og er særlig aktiv i arbeidet overfor ulike FN-organer. NKF har på 2000-tallet lagt vekt på NKF som premissleverandør for den offisielle likestillingspolitikken i tradisjonen etter Eva Kolstad, og på NKF som bindeledd mellom myndighetene og faglig ekspertise.[1]

NKF ble igjen mer aktiv i internasjonalt arbeid rettet mot FN-systemet etter at daværende seniorforsker ved NUPI Torild Skard, tidligere lagtingspresident (SV), assisterende utenriksråd, FN-direktør og styreleder i UNICEF internasjonalt, ble valgt til leder i 2006, og dette engasjementet ble videreført under Skards etterfølger, sosiologiprofessor og voldsforsker Margunn Bjørnholt. I Skards ledertid tok NKF initiativ til å utarbeide den første skyggerapporten om Norges implementering av FNs kvinnekonvensjon til FNs kvinnediskrimineringskomité (CEDAW-komiteen). I 2014 tok NKF initiativ til etableringen av Norges kvinnelobby, som har videreført arbeidet med skyggerapportene til FNs kvinnediskrimineringskomité under ledelse av høyesterettsdommer og tidligere NKF-leder Karin Bruzelius, og som har knyttet til seg en rekke eksperter med tilknytning til NKF, som Cathrine Holst, Beatrice Halsaa, Anne Hellum og Hege Skjeie. NKF har fra 2010-årene særlig engasjert seg i spørsmål om vold mot kvinner og Istanbul-konvensjonen som trådte i kraft i 2014.

I 2016 ble Stortingets 1. visepresident Marit Nybakk (Ap) valgt som NKFs leder[33] og tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland utnevnt til æresmedlem.[34] I 2018 ble høyesterettsdommer Karin Bruzelius valgt til leder av NKF for andre gang og diplomat, Ap-politiker og statsviter Helga Hernes utnevnt til æresmedlem.[35] I 2020 ble teologiprofessor Anne Hege Grung valgt til leder, mens statsviter, Ap-politiker og tidligere AUF-nestleder Beret Bråten ble valgt til nestleder.[36] Under Anne Hege Grungs ledelse har NKF videreført sitt fokus på FN-systemet og arbeidet med internasjonale konvensjoner knyttet til likestilling, og Grung har fremhevet NKFs tradisjonelle rolle som bindeledd mellom myndighetene og faglig ekspertise som særlig viktig.[37]

Politisk plattform[rediger | rediger kilde]

Norsk Kvinnesaksforening arbeider «for å fremme jenters og kvinners menneskerettigheter og likestilling gjennom konstruktive politiske og rettslige reformer forankret i det liberale demokratiet» og har som grunnleggende prinsipp at kvinner skal ha samme rettigheter og muligheter i samfunnet som menn.[1] NKF arbeider mot alt som medvirker til å skape eller opprettholde holdninger, lover og bestemmelser som diskriminerer kvinner og hindrer likestilling.[1] NKF er tverrpolitisk og derfor åpen for alle som støtter dette målet, uavhengig av partitilhørighet. NKF har som mål å ivareta interessene til majoriteten av kvinner og har alltid søkt bred politisk støtte for sine synspunkter, og mener den tverrpolitiske tilnærmingen er den mest effektive måten å oppnå praktiske resultater for kvinners rettigheter gjennom.[1] NKF beskriver seg som «en inkluderende og tverrpolitisk feministisk organisasjon som består av kvinner og menn som kjemper for alle jenter og kvinner» og som har likestilling som mål.[38] NKF introduserte likestillingsideen i norsk politikk og var lenge den eneste politiske organisasjonen med likestilling som mål.[39]

NKF er ingen ren kvinneorganisasjon, men en kvinnesaksorganisasjon, der foreningen med kvinnesak «faktisk egentlig mener likestilling».[2] Dette skillet har alltid vært viktig for NKF, siden foreningen alltid har vært åpen for kvinner og menn som støtter foreningens likestillingspolitikk. Foreningens æresmedlem Aslaug Moksnes, som skrev foreningens historie, har uttalt at «det er vår kamp for menneskerettigheter, også for kvinner – kontra særstilling – som har framtida for seg».[40] I Norge ble begrepet «kvinnesak» tradisjonelt brukt om den borgerlige, liberale kvinnesakstradisjonen som NKF var den fremste representanten for og som hadde politisk og juridisk likestilling som hovedmål, idag også kalt liberal feminisme. NKF var lenge skeptisk til det nye begrepet feminisme fordi det kunne «skape unødige motsetningsforhold til menn»,[41] men etter at begrepet fikk en mer allmenn aksept har NKF fra 1980-årene definert seg som feministisk.

NKF har stort sett medlemmer med partipolitisk tilhørighet fra sentrum-venstre til sentrum-høyre, og dessuten mange medlemmer uten partipolitisk tilhørighet; NKF har særlig hatt profilerte medlemmer med tilhørighet i partier som Venstre (og historisk også Frisinnede Venstre), Høyre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og MDG; Venstre var dominerende i NKFs tidlige historie, men fra etterkrigstiden fikk NKF også mange medlemmer fra Arbeiderpartiet. Partiløse eksperter, som høyesterettsdommerne Lilly Bølviken og Karin M. Bruzelius, er også et viktig innslag i NKFs medlemsmasse og ledelse.[1] Harriet Bjerrum Nielsen har uttalt at NKF «har alltid vært liberal og bredt engasjert [og] ikke fløypolitisk».[42]

NKF beskriver seg som «Norges eldste og ledende organisasjon som kjemper for jenters og kvinners menneskerettigheter, og for likestilling» og oppgir at «NKF har i stor grad kjempet frem likestillingen i Norge og det statlige apparatet og lovverket som er knyttet til det».[1] Margarete Bonnevie sa at NKF skal arbeide for løsninger som er til beste for alle kvinner og samfunnet, «være kapteinen som holder stø kurs» i likestillingskampen og «trekke opp hovedlinjene som skal følges og søke å få regjering, storting og kommunestyrer til å gjennomføre de reformer som er påkrevd».[7][8]

Mer konkret definerer NKF sine prioriterte mål i dag som at[43]

  • «politikken legges til rette for at kvinner kan delta»
  • «kvinner skal synliggjøres i media som aktive samfunns- og yrkesengasjerte mennesker»
  • «det skal satses mer på tiltak mot seksualisert vold, prostitusjon og pornografi»
  • «kvinneperspektivet må inn i alle internasjonale sammenhenger»
  • «kvinner og menn skal ha like rettigheter og like muligheter i skole, utdanning og arbeidsliv»

I tråd med røttene i 1800-tallets liberale kvinnesaksbevegelse har NKF alltid fokusert på politisk og rettslig reform og sett det som sin viktigste oppgave å være påvirker overfor myndighetene gjennom en konstruktiv dialog om politikkutforming; NKF-leder og høyesterettsdommer Karin Bruzelius har kalt det «et realistisk, nøkternt syn på praktisk kvinnesak».[9] Organisasjonen har siden etableringen for det meste stått for et liberalt samfunnssyn og en konsekvent likestillingslinje.[44] Arbeidet for konkrete politiske reformer, som stemmerett og senere andre formelle rettigheter, har alltid stått sentralt for NKF. NKF hadde fra begynnelsen nære bånd til regjeringspartiet Venstre, som da var Norges største parti; også fra 1970-årene fikk NKFs synspunkter stort gjennomslag i offentlig politikk og i det statlige likestillingsapparatet som ble dannet etter initiativ fra NKF, og som også i stor grad ble preget av NKFs politiske tradisjon, ikke minst gjennom NKF-lederne Eva Kolstads og Sigrun Hoels arbeid som likestillingsombud. NKFs likestillingslinje stod i motsetning til de venstreradikale kvinneorganisasjonene i 1970-årene, gjerne kalt «den nye kvinnebevegelsen», som hadde et mer radikalt program bygget på kvinnefrigjøring heller enn likestilling; et eksempel på dette er at NKF var den eneste kvinneorganisasjonen som støttet innføringen av likestillingsloven, som NKF regnet som en stor seier.

NKFs tverrpolitiske ståsted medførte at NKF stilte seg bevisst og gjennomført nøytral til mange politiske spørsmål av mer generell natur som ikke var knyttet til likestilling og som det var uenighet om i foreningens politiske nedslagsfelt fra sentrum-venstre til sentrum-høyre. F.eks. har NKF alltid vært nøytral til norsk medlemskap i EU og har hatt profilerte medlemmer som både var tilhengere og motstandere av dette (NKF-leder Clara Ottesen var f.eks. sentralstyremedlem i Europabevegelsen). NKF er ingen pasifistisk organisasjon og grunnla tvert imot Norske Kvinners Sanitetsforening for å støtte det norske forsvaret; foreningen hadde følgelig også et mer forsvarsvennlig ståsted og et mer positivt syn på vestlig sikkerhetspolitikk i sin alminnelighet under den kalde krigen enn de venstreorienterte kvinneorganisasjonene. NKF ville heller ikke støtte kampanjer mot atomkraft i 1970-årene.[45]

I tråd med den liberale kvinnesaksbevegelsens fokus på den offentlige sfæren – som politiske og juridiske rettigheter – mente NKF tradisjonelt i stor grad at seksualitet var en privatsak, og engasjerte seg lite i disse spørsmålene. Et unntak var abortsaken, der Margarete Bonnevie og Dakky Kiær fra 1930-årene gikk inn for selvbestemt abort og fikk foreningen med på dette i etterkrigstiden. NKFs syn på seksuell legning har vært preget av toleranse, men en oppfatning av at det er en privatsak; da den nye kvinnebevegelsen tok opp lesbiskes situasjon i 1970-årene mente NKF det var lite relevant for foreningen og tok avstand fra «ekstreme» aksjonsformer.[46][47] NKF har alltid motarbeidet vold mot kvinner og var på 1800-tallet sentral i arbeidet med å få slutt på offentlig prostitusjon i Christiania. Fra 1980-årene har NKF lagt stor vekt på arbeidet mot vold mot kvinner, prostitusjon og menneskehandel; NKF har vært mest opptatt av den rettslige reguleringen og arbeidet med internasjonale konvensjoner på feltet, og har i dette spørsmålet hatt et nært samarbeid med det kvinnerettslige fagmiljøet som i stor grad består av NKF-medlemmer. NKF støttet innføringen av sexkjøpsloven.[48]

Norsk Kvinnesaksforening var historisk den viktigste organisasjonen innen den borgerlige kvinnebevegelsen. Den borgerlige kvinnebevegelsens sentrale kampsaker, som rett til å ta examen artium og stemmerett, appellerte ikke i samme grad til arbeiderbevegelsens kvinner på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og arbeiderkvinner var i liten grad representert i foreningen.[49][50] I løpet av etterkrigstiden fikk NKF en bredere politisk og sosial sammensetning, og ikke minst ble kontakten med Arbeiderpartiets kvinnebevegelse styrket fra 1960- og 1970-årene da Arbeiderpartiet begynte å nærme seg NKFs likestillingspolitikk.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Lilly Bølviken, Norges første kvinnelige høyesterettsdommer, og 1. nestleder i NKF 1960–1966

NKF er en landsdekkende politisk organisasjon som består av et landsforbund og av lokallag i flere byer og regioner. Landsmøtet er øverste organ, og velger sentralstyret. Foreningen har lokallag i Oslo, Bergen og Drammen, og har tidligere hatt lokallag i bl.a. Trondheim, Stavanger, Hamar, Lillehammer, Eidsvoll, Arendal, Haugesund og Fredrikstad. Landsforbundets hovedoppgave er å jobbe rikspolitisk og internasjonalt gjennom å være et talerør overfor f.eks. regjering, Storting, FN-systemet, andre landsdekkende organisasjoner og samarbeidende organisasjoner i utlandet, mens lokalforeningenes formål særlig er å arrangere åpne møter, foredrag og debatter, drive skoleringsvirksomhet i sine regioner og jobbe opp mot mer regionale eller lokale myndigheter og organisasjoner (typisk på fylkes- og kommunenivå).[8] NKF er åpen for kvinner og menn.[1]

NKF var fra starten en rikspolitisk organisasjon og fikk året etter grunnleggelsen tilsluttede foreninger (filialer) i Bergen og Trondheim. Hovedforeningen i Christiania ble ledet av et hovedstyre (Hovedbestyrelsen). Likevel var NKF sterkt Christianiadominert, og lokallagene var ikke direkte representert i hovedforeningens styrende organer. Fra utgangen av 1800-tallet og frem til 1946 var lokalforeningene formelt selvstendige; Norsk Kvinnesaksforening hadde likevel en klar rikspolitisk rolle til tross for at de direkte medlemmene hovedsakelig var fra Osloområdet, og de lokale kvinnesaksforeningene var politisk på linje med NKF. På det meste var det 15 lokale kvinnesaksforeninger i tillegg til hovedforeningen Norsk Kvinnesaksforening. Etter initiativ fra NKF-leder Margarete Bonnevie og Signe Swensson fra Trondheim startet foreningen i slutten av 1930-årene en reformprosess for å gi foreningen en mer reelt landsdekkende struktur med representasjon av lokallagene i styrende organer. Reformprosessen ble avbrutt av krigen og først fullført i 1946, da foreningen fikk nye vedtekter. Den allerede eksisterende Norsk Kvinnesaksforening ble videreført og rendyrket som landsforbund, mens de mer lokale aktivitetene ble skilt ut i et nytt lokallag for Oslo og omegn, Stor-Oslo Kvinnesaksforening (senere Oslo Kvinnesaksforening). Den tidligere hovedbestyrelsen ble fra 1946 betegnet landsstyre og det ble etablert et landsråd som bestod av landsstyret og lederne for lokalforeningene.[7] Lederduoen ble også utvidet til en nasjonal ledertrio; 1. nestleder var forventet å fokusere på det riksdekkende politiske arbeidet mens 2. nestleder ble regnet som en representant for lokallagene i den nasjonale ledelsen. I 1970 ble rådet nedlagt og erstattet av en ordning med et landsstyre og et mindre arbeidsutvalg (senere også kalt sentralstyre); i landsstyret satt medlemmene av arbeidsutvalget og ex officio lederne for lokallagene; arbeidsutvalget/sentralstyret stod for den daglige ledelsen og løpende politiske saker, mens landsstyret møttes sjeldnere for å vedta overordnet politikk og strategi. Fra 2018 ledes NKF på nasjonalt nivå av et sentralstyre valgt av landsmøtet.

NKF beskriver sin arbeidsform som «dialog med myndighetene om lov- og politikkutforming, opplysningsarbeid og arbeid gjennom internasjonale fora for kvinners menneskerettigheter, på et faglig solid grunnlag» og beskriver NKF som et «bindeledd mellom myndigheter og faglig ekspertise på likestilling».[1] Fokuset har helt siden 1884 vært på saksfokusert profesjonell lobbyvirksomhet, særlig overfor Stortinget og regjeringen, og NKF har kunnet trekke på egne tillitsvalgte og medlemmer med høy juridisk og annen kompetanse, som dommere, akademikere og personer med sentrale stillinger i departementene. Grunnleggeren Gina Krog var sterk tilhenger av en saksfokusert arbeidsform, og demonstrasjoner og aksjonisme har aldri vært en sentral del av NKFs organisasjonskultur eller arbeidsform. NKF skilte seg tydelig fra den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene gjennom sin saksfokuserte (og særlig lovfokuserte) og akademiske arbeidsform, formelle organisasjonskultur og vekt på myndighetskontakt. NKF-leder Kari Skjønsberg fremhevet som foreningens styrke i 1973 at «vi nyter offentlig prestisje og arbeider gjennom offisielle kanaler».[51] NKF markerte ikke 8. mars før i 1970-årene, da dagen fikk en mer tverrpolitisk profil og ble FN-dag; NKF har likevel fokusert mest på sine egne arrangementer, i Oslo kransnedleggelse ved Camilla Collett-monumentet i Slottsparken som foreningen selv fikk oppført i 1911. NKF har til tider vært uvillig til å delta i 8. mars-tog og har ikke prioritert slike arrangementer like høyt.[52]

Medlemstallet i NKF med tilsluttede foreninger har aldri vært mer enn ca. 2 000 medlemmer; ved inngangen til 1980-årene hadde NKF ca. 1 200 medlemmer.[53] Foreningen har i sin historie heller ikke lagt særlig vekt på bred rekruttering av medlemmer, men først og fremst bestått av offentlig kjente og høyt utdannede medlemmer som så det som sin oppgave å være en avantgarde og lede kvinnebevegelsen og likestillingskampen.[7][8] Tidligere ble medlemmene votert inn av styret. Flere av de organisasjonene NKF tok initiativ til etableringen av, som Norske Kvinners Sanitetsforening, Norske Kvinners Nasjonalråd og en tid Landskvindestemmeretsforeningen, ble i større grad masseorganisasjoner. Elisabeth Lønnå skriver at «organisasjonen har aldri vært stor. Men den har bestått av en elite av innsatsvillige og forutseende kvinner og menn, ofte med god utdanning, som har visst å gripe de mulighetene som har budt seg». Margarete Bonnevie mente at en kvinnesaksorganisasjon gjerne kunne være en «elitetropp», bare den arbeider effektivt.[54] Organisasjonen har blitt beskrevet som «noe preget av akademikere».[55] I tråd med foreningens fokus på lovarbeid har den tiltrukket seg mange jurister gjennom hele sin historie.

Daværende leder i Trondhjems Kvinnesaksforening Aud Trætteberg oppsummerte i 1980 NKFs profil på denne måten:

SitatDet er kvinnesaksforeningen som representerer kontinuiteten i arbeidet for likestilling mellom kvinner og menn. Vi har vært med i snart hundre år, og sitter inne med en bredere erfaring enn de nye kvinneorganisasjonene. (...) Vi arbeider mer i det stille. De store aksjoner er ikke vår hovedarbeidsform (...) vi tror på langsiktig påvirkning gjennom kanaler som skole, arbeids- og næringsliv (...) vi legger oss på en mer moderat linje, vi forsøker heller å skaffe oss reell innflytelse. Vi er en liten forening, men mange av våre medlemmer sitter i viktige stillinger hvor de kan gjøre en innsats for kvinnesaken (...) vi er partipolitisk uavhengige, og samler medlemmer fra Høyre til SV. Det ekstremt radikale eller konservative finner man ikke i kvinnesaksforeningen. Vi er enige i de fleste saker som angår kvinner, det generelt politiske lar vi ligge.Sitat
Aud Trætteberg[41]

Lokallag[rediger | rediger kilde]

NKFs lokallag er knyttet til og navngitt etter større byer, men lokallagene i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger er egentlig regionale organisasjonsledd med disse byene som sentrum.

Oslo Kvinnesaksforening (1884/1946)[rediger | rediger kilde]

Oslo Kvinnesaksforening (tidligere Stor-Oslo Kvinnesaksforening) er NKFs lokallag for Osloregionen. Oslo Kvinnesaksforening deler kontor på Majorstuen med NKF sentralt. Lokallaget ble grunnlagt i 1946, da de lokale aktivitetene ble skilt ut fra den allerede eksisterende Norsk Kvinnesaksforening (grunnlagt 1884) som i stedet rendyrket rollen som landsforbund.[7] Oslo Kvinnesaksforening hadde spesielt i 1950- og 1960-årene et nært forhold til Oslo Venstre, og samarbeidet med Venstre var viktig for å få politisk gjennomslag i viktige saker som arbeidet med samskatten. I det første lokallagsstyret satt bl.a. Liv Schjødt, Henriette Bie Lorentzen, Eva Gram, Nora Schjander, Grete Bonnevie Høyer og Henny Ording. Blant lederne i foreningen er Liv Schjødt, Ingerid Gjøstein Resi, Eva Kolstad, Lillan Steen, Gunvor Øwre Havrevold, Sidsel Bauck, Elisabeth Colbiørnsen, Liv Anker, Birgit B. Wiig, Aslaug Moksnes, Bente Onsager Lund, Bitten Modal, Bjørg Schonhowd Leite, Anne Kari Lande Hasle, Sigrun Hoel, Kjellaug Pettersen, Anne Grethe Solberg, Aud Langbo, Gunhild Ramm Reistad og Karin Beate Theodorsen. Laget utgav medlemsbladet Solsikken (solsikken er NKFs symbol).

Trondhjems Kvinnesaksforening (1885)[rediger | rediger kilde]

Antonie Løchen stiftet Trondhjems Kvinnesaksforening i 1885

Trondhjems Kvinnesaksforening ble stiftet 20. januar 1885 av 29 kvinner og menn etter initiativ fra Antonie Løchen og Thora Storm. Fra starten var «den trondhjemske Filialafdeling af 'Norsk Kvindesagsforening' [...] en Underafdeling under Hovedforeningen» i Christiania.[56] Til tross for navnet omfattet foreningen hele Trøndelag, ikke bare byen Trondheim. Det var NKFs første lokallag og i det meste av sin eksistens gjennom 120 år også NKFs mest aktive og innflytelsesrike lokallag utenfor Oslo. Foreningens historie var de første årene dominert av samme slektskrets fra et liberalt og progressivt orientert miljø i det trønderske storborgerskapet, særlig av kvinner fra familiene Løchen, Jenssen og Richter og deres mannlige slektninger, hvorav flere var aktive venstrepolitikere; blant stifterne og styremedlemmene de første årene var general og forsvarsminister August Spørck, sentralbanksjef Karl Gether Bomhoff og stortingsrepresentant Jacob Lindboe.[57] Blant lederne i foreningen er Nicolai Jenssen, Antonie Løchen, Thora Storm, Mimi Spørck, Elisabeth Wexelsen Jahn, Elise Henschien, Signe Swensson, Ragnhild Hartmann Varmbo, Sigrid Follestad Kulvik, Lise Skjåk Bræk, Aud Trætteberg og Turid Ellingsen.[58] Det var Trondhjems Kvinnesaksforening som tok initiativ til organisasjonsmodellen som ble vedtatt i 1946, der Norsk Kvinnesaksforening ble landsforbund. En bok om foreningens historie ble utgitt i 1967.[59] Trondhjems Kvinnesaksforening var representert i den nasjonale ledertrioen med Signe Swensson og Jeanne Eirheim, og Swensson rykket opp fra 2. nestleder til NKF-leder i 1956. Laget har vært inaktivt siden 2005.

Bergen Kvinnesaksforening (1885)[rediger | rediger kilde]

Bergen Kvinnesaksforening ble stiftet 14. april 1885 av bl.a. Amalie Hansen, Nicoline Christine Hambro og Gerhard Henrik Armauer Hansen. Fra starten var «den bergenske Filialafdeling af 'Norsk Kvindesagsforening' [...] en Under-afdeling under Hovedforeningen» i Christiania.[60] I det første styret satt bl.a. Gerhard Henrik Armauer Hansen, Ole Jacob Sparre, Anna Steineger og Anna Kreetz; blant andre styremedlemmer de første årene var Nicoline Christine Hambro, Emanuel Mohn og Bolette Larsen.[61][62][63] Foreningen ble ledet i lange perioder av Amalie Hansen og Fanny Schnelle. I 1887 etablerte foreningen Kvindesagsforeningens friundervisning i Bergen, som i sin eksistens hadde rundt 6 000 elever totalt. I 1925 hadde foreningen 2–300 medlemmer.[64][65] Bergensavdelingen ble nedlagt i 1935, men ble gjenopplivet i 1976 av bl.a. Kari Hop Skiftesvik, som var mangeårig leder i lokallaget og 2. nestleder nasjonalt i flere perioder. Foreningen utgav i 2020 boken Bergens små og store døtre.[66] Foreningen har utgitt medlemsbladet Amalie.

Stavanger Kvinnesaksforening (1893)[rediger | rediger kilde]

Stavanger Kvinnesaksforening ble stiftet i 1893 og de første styremedlemmene var medlemmer i Stavanger Frisindede Forening og tilhørte Stavangers venstrekretser. Foreningen omfattet hele Rogaland (Stavanger er historisk også brukt som regionnavn, sammenlign Stavanger bispedømme). Blant lederne i foreningen er Anna Gjøstein, Anna Backe, Helga Laake og Kristin Aspelund.

Drammen Kvinnesaksforening (1896)[rediger | rediger kilde]

Drammen Kvinnesaksforening ble stiftet i 1896 av Betzy Kjelsberg. Blant lederne i foreningen er Wenche Sivle, Marta Tærum, Dagny Sveaas, Gertrud Günther, Gunhild Ramm Reistad, Janicke Karin Solheim og Turid Lilleheie. Bøker om foreningens historie ble utgitt i 1956[67] og 1996.[68]

Karmøy Kvinnesaksforening (2021)[rediger | rediger kilde]

Gina Krog Kvinnesaksforening på Karmøy ble stiftet i 2021 av bl.a. stortingsrepresentant for Høyre Aase Simonsen, som også ble foreningens første leder.[69] Foreningen har røtter i Stavanger Kvinnesaksforening (grunnlagt 1893), som tradisjonelt omfattet Rogaland og ikke bare selve Stavanger by.

NKF-ledere[rediger | rediger kilde]

NKFs leder er organisasjonens øverste tillitsvalgte på nasjonalt nivå og leder sentralstyret. Ledervervet i den daværende Hovedbestyrelsen ble opprinnelig betegnet «formann» (Formand). Tittelen «leder» ble tatt i bruk i 1974. Den engelske tittelen er President. Forløperen Skuld brukte tittelen «president» (Præsident(inde)) også på norsk, kanskje fordi tittelen var mer kjønnsnøytral enn den vanlige ledertittelen i foreninger (Formand) på den tiden

Nr Bilde Navn Lederperiode Bakgrunn Parti
1 Hagbard Berner.jpg Hagbart Berner 1884–1885 jurist, stortingsrepresentant for Venstre, borgermester i Christiania og redaktør for Dagbladet V
2 Anna Stang.jpg Anna Stang 1885–1886 «Statsministerinde», tidligere pikeskoleeier V
3 RagnaNielsen.jpg Ragna Nielsen 1886–1888 lærer og kvinnesaksforkjemper, formann for Riksmålsforbundet V
4 Anna Bugge.jpg Anna Bugge 1888–1889 jurist, diplomat og kvinnesaksforkjemper; senere gift med Knut Wicksell
5 RagnaNielsen.jpg Ragna Nielsen 1889–1895 lærer og kvinnesaksforkjemper, formann for Riksmålsforbundet V
6 Portrett av Randi Marie Blehr, 1899 (cropped).jpg Randi Blehr 1895–1899 «Statsministerinde»; med bredt engasjement som kvinnesaksforkjemper, humanitær leder og forkjemper for norsk selvstendighet V
7 Fredrikke Marie Qvam.jpg Fredrikke Marie Qvam 1899–1903 «Statsministerinde»; kvinnesaksforkjemper, humanitær leder, leder for Norske Kvinners Sanitetsforening V
8 Portrett av Randi Marie Blehr, 1899 (cropped).jpg Randi Blehr 1903–1922 «Statsministerinde»; med bredt engasjement som kvinnesaksforkjemper, humanitær leder og forkjemper for norsk selvstendighet V
9 Aadel Lampe 1922–1926 kvinnesaksforkjemper, lærer, politiker for Venstre og siden Frisinnede Venstre, blant de første kvinnene som ble valgt til Stortinget FV
10 Fredrikke Mørck (cropped).jpg Fredrikke Mørck 1926–1930 lærer og redaktør
11 Anna Hvoslef (cropped).jpg Anna Hvoslef 1930–1935 første kvinnelige journalist i Aftenposten H
12 Kitty Bugge.jpg Kitty Bugge 1935–1936 fagforeningsleder
13 Margarete Bonnevie (cropped).jpeg Margarete Bonnevie 1936–1946 Venstrepolitiker og forfatter V
14 Dakky Kiær.jpg Dakky Kiær 1946–1952 sosialskoleleder og Venstrepolitiker V
15 Ingerid Gjøstein Resi.jpg Ingerid Gjøstein Resi 1952–1955 filolog og Venstrepolitiker V
16 Marit Aarum.jpg Marit Aarum 1955–1956 samfunnsøkonom, Venstrepolitiker og FN-ekspert V
17 Signe Swensson.jpg Signe Swensson 1956 lege og stortingsrepresentant for Høyre H
18 Eva Kolstad ved Venstres hus.jpg Eva Kolstad 1956–1968 forbruker- og administrasjonsminister, Venstre-leder, leder for Likestillingsrådet, første likestillingsombud V
19 Clara Ottesen 1968–1972 samfunnsøkonom, FN-ekspert og sentralstyremedlem i Europabevegelsen
20 Kari Skjønsberg.jpg Kari Skjønsberg 1972–1978 førsteamanuensis i barnelitteratur, forfatter, medlem av Likestillingsrådet og bystyremedlem i Oslo for Arbeiderpartiet Ap
21 KM Bruzelius.jpg Karin M. Bruzelius 1978–1984 ekspedisjonssjef i Justisdepartementet, senere departementsråd i Samferdselsdepartementet, høyesterettsdommer og medlem av Den faste voldgiftsdomstolen
22 Sigrun Hoel 1984–1988 jurist, nestleder hos Likestillingsombudet og fungerende likestillingsombud
23 Irene Bauer 1988–1990 politiker for Arbeiderpartiet, politisk rådgiver i Næringsdepartementet og Arbeiderpartiets stortingsgruppe og avdelingsdirektør i Miljøverndepartementet Ap
24 Siri Hangeland 1990–1992 filolog og lektor SV
25 Bjørg Krane Bostad 1992–1994 komitésekretær for Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomité; styremedlem i Amnesty Norge
26 Kjellaug Pettersen 1994–1998 spesialrådgiver i Utdannings- og forskningsdepartementet
27 Siri Hangeland 1998–2004 filolog og lektor SV
28 Berit Kvæven.jpg Berit Kvæven 2004–2006 sivilingeniør, kjemiker og sjefingeniør i Klima- og forurensningsdirektoratet, tidligere nestleder i Venstre, president i Tekna og politisk rådgiver for forbruker- og administrasjonsminister Eva Kolstad V
29 Torild Skard (cropped).jpeg Torild Skard 2006–2013 psykolog og seniorforsker ved NUPI, tidligere stortingsrepresentant for SV, lagtingspresident, direktør for kvinnespørsmål i UNESCO, styreleder for UNICEFs internasjonale styre, assisterende utenriksråd og regionaldirektør i UNICEF for Vest- og Sentral-Afrika SV
30 Margunn Bjørnholt (cropped2).jpeg Margunn Bjørnholt 2013–2016 professor i sosiologi MDG
31 Nordiska radets session i Helsingfors (5).jpg Marit Nybakk 2016–2018 stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet; 1. visepresident på Stortinget; tidligere president for Nordisk råd Ap
32 KM Bruzelius.jpg Karin M. Bruzelius 2018–2020 tidligere høyesterettsdommer, departementsråd og medlem av Den faste voldgiftsdomstolen i Haag
33 Anne Hege Grung 2020– professor i teologi

Forhold til andre organisasjoner[rediger | rediger kilde]

Den internasjonale stemmerettskongressen arrangert av NKFs internasjonale paraplyorganisasjon International Woman Suffrage Alliance (nå International Alliance of Women, IAW) i London i 1909. På bildet er de tidligere NKF-lederne Anna Bugge og Fredrikke Marie Qvam, foran i midten Millicent Fawcett og Carrie Chapman Catt

NKF var den første interesseorganisasjonen for kvinner i Norge – selv om foreningen alltid har vært åpen for menn – og har direkte eller indirekte påvirket etableringen av hele kvinnebevegelsen og senere også det statlige likestillingsapparatet.

Under stemmerettskampen stiftet sentrale NKF-medlemmer to avleggere for å arbeide mer fokusert med stemmeretten, selv om de også ble værende i NKF: Kvindestemmeretsforeningen (KSF; 1885, nedlagt 1913) og senere Landskvindestemmeretsforeningen (LSKF; 1898, nedlagt 1938). NKF samarbeidet etterhvert med Kvindestemmeretsforeningen og hadde fra etableringen av Landskvindestemmeretsforeningen et nært forhold til denne organisasjonen; de to organisasjonene hadde i flere år samme leder (Fredrikke Marie Qvam). NKF anser Landskvindestemmeretsforeningen som en tidligere datterorganisasjon av NKF og forstår seg som forvalter av arven etter LSKF; NKF arvet i 1937 LSKFs medlemskap i Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen.[70]

I 1896 tok NKF initiativ til opprettelsen av den humanitære organisasjonen Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS).[71] Sanitetsforeningen ble en forening som favnet bredt blant norske kvinner, og hadde på det meste 250 000 medlemmer. Per 2015 var medlemstallet i NKS i overkant av 40 000.[72]

Hjemmenes Vel, forløperen til Norges Husmor­forbund og Norges Kvinne- og familieforbund, ble stiftet av NKF-leder Ragna Nielsen og andre personer fra den mer konservative fløyen av NKF, og ble en stor masseorganisasjon med rundt 60 000 medlemmer.

NKF var den dominerende organisasjonen som stiftet Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN) i 1904, og var direkte eller indirekte opphav til de fleste organisasjonene i nasjonalrådet. Over tid fikk nasjonalrådet en noe mer konservativ profil enn NKF, og NKF meldte seg ut i 1972. Mens NKF var en klart politisk organisasjon med et mål om å endre politikken i progressiv retning for å fremme likestilling, var NKN en bred koalisjon som også omfattet mer upolitiske organisasjoner som husmorforbundet, som paradoksalt nok også hadde røtter i NKF.

NKF er medlem av International Alliance of Women (IAW), en internasjonal paraplyorganisasjon for rundt 50 organisasjoner som jobber for kvinners menneskerettigheter, som var den fjerde organisasjonen som fikk generell konsultativ status i FNs økonomiske og sosiale råd. Da IAW ble etablert som Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen i Berlin i 1904 var NKF representert med nylig avgått NKF-leder Fredrikke Marie Qvam, som også representerte Landskvindestemmeretsforeningen. NKF sendte telegram til Qvam om at NKF ønsket å bli medlem, men det endte med at Qvam tegnet medlemskap for Landskvindestemmeretsforeningen i stedet. I 1937 arvet NKF Landskvindestemmeretsforeningens medlemskap, og NKF anser seg derfor som et av de stiftende medlemmene av IAW.

Norsk forening for familieplanlegging, nå Sex og politikk, ble stiftet på NKFs landsmøte i 1966 etter initiativ fra Gertrud Günther.[73]

Yngre NKF-medlemmer startet den andre feminismebølgen i Norge i 1970 gjennom etableringen av Nyfeministene, som var inspirert av aksjonsformer i amerikansk feminisme. Nyfeministene overlappet en del med NKF, og skilte seg fra NKF gjennom mer aktivistiske aksjonsformer og en mer uformell organisasjon. Da den andre feminismebølgen gikk mot slutten rundt 1980 meldte mange nyfeminister seg inn i NKF, som gikk styrket inn i 1980-årene med ca. 1 200 medlemmer, opp fra rundt 800 i begynnelsen av 1970-årene.

NKF arbeidet for lovmessig forankring av likestillingsarbeidet og for etableringen av Likestillingsrådet og Likestillingsombudet, forløperne til Likestillings- og diskrimineringsombudet. Både gjennom at «staten overtok [NKFs] grunnsyn» i 1970-årene[4] og gjennom at det statlige likestillingsapparatet ble bygget opp av sentrale NKF-medlemmer, representerer disse institusjonene «en videreføring av NKFs politiske tradisjon».[1] Likestillingsrådet uttalte ved NKFs hundreårsjubileum i 1984 at «Norsk Kvinnesaksforening la grunnlaget for Likestillingsrådets arbeide».[28]

NKF var sentral i TV-aksjonen «Kvinner i den tredje verden» (1989) og i etableringen av TV-aksjonens etterfølger, Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål (FOKUS Kvinner) (1995). FOKUS Kvinner hadde indirekte også røtter i Norske Kvinners Nasjonalråds u-landsinformasjon, som selv til syvende og sist hadde røtter i NKF.

NKF tok initiativ til etableringen av Norges kvinnelobby i 2014, med et formål som i stor grad tilsvarte den opprinnelige intensjonen bak Norske Kvinners Nasjonalråd, men mer direkte inspirert av European Women's Lobby og Sveriges Kvinnolobby.[1]

Navn[rediger | rediger kilde]

Begrepet «kvinnesak» betyr kvinners rettigheter, spesielt politiske og juridiske rettigheter (jf. «målsak» om kampen for nynorskens stilling). Dette er også tydelig av foreningens engelske navn, Norwegian Association for Women's Rights. Begrepet ble brukt synonymt med den borgerlige kvinnesakstradisjonen der Norsk Kvinnesaksforening var den eldste og mest sentrale organisasjonen. Begreper som «kvinnesakskvinne» og «kvinnesaksforkjemper» ble i norsk kontekst tradisjonelt brukt først og fremst om medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening (eller sammenlignbare utenlandske organisasjoner). Begrepet feminisme ble først vanlig i Norge i 1970-årene, og har siden vært brukt om kvinnesaken også i det foregående århundret. NKF-leder Karin M. Bruzelius har uttalt at NKF med «kvinnesak» «faktisk egentlig mener likestilling».[2]

[rediger | rediger kilde]

Vignett for NKFs tidsskrift Nylænde, redigert av Gina Krog (versjon brukt 1901–1907), tegnet av Marie Hauge; solsikken kan også tolkes som et bilde på solen over norske åser
Vignett for Nylænde (versjon brukt fra 1908)

NKF har hatt solsikken (også kalt solblomsten) som symbol siden 1800-tallet. Bruken av solsikken som symbol for kvinnesak kan føres tilbake til Elizabeth Cady Stanton og Susan B. Anthonys kampanje for kvinners stemmerett i Kansas i 1867, og det ble fra slutten av 1800-tallet det mest utbredte symbolet for den liberale kvinnesaks- og stemmerettsbevegelsen i USA. Symbolet stammet fra Kansas' delstatssymbol, og kom til å symbolisere opplysning, det erklærte målet for den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA. Stanton og Anthony var også Gina Krogs store forbilder da hun i 1884 grunnla NKF for å kjempe for kvinners rettigheter basert på «den amerikanske plattform». Gina Krog innførte symbolet i den norske kvinnebevegelsen fra 1894 etter forslag fra Aasta Hansteen og inspirasjon fra USA.

Aasta Hansteen oppfordret i 1888 under et mangeårig opphold i USA den norske kvinnebevegelsen til å bruke solsikken som symbol.[74] Hansteen fortalte selv om symbolets historie i en artikkel i det trykte referatet fra Nordisk kvindesagsmøde i Kristiania i 1902: «Mit opraab la gjemt og glemt i seks aar – indtil det blev opdaget af vor Gina Krog [i 1894], og – ved en indskydelse fra høiere hold – bar hun det frem og løftede det op.»[75] En «stiliseret solsikke» ble fra 1894 brukt som symbol av NKFs datterorganisasjon Kvindestemmeretsforeningen. Fra 1901 til 1907 hadde Nylænde en vignett tegnet av Marie Hauge med en solsikke som også kunne tolkes som en «opgaaende sol over norske aaser»; fra 1908 brukte Nylænde solsikken i annen, stilisert grafisk utforming. Symbolet ble også brukt ved det nordiske kvinnesaksmøtet i Kristiania i 1902. Hovedstyret i Norsk Kvinnesaksforening vedtok før 1902 også solsikken som NKFs symbol og NKF brukte deretter en tegning med en enkel sterkt stilisert solsikke med tolv blader på en hvit silkefane.[75][76]

Oslo Kvinnesaksforening utgav fra 1980-årene medlemsbladet Solsikken. Etter forslag fra Torild Skard tok NKF under 125-årsjubileet i 2009 i bruk en logo med solsikke på feministtegn (), der solsikken er hovedsymbolet. Denne har senere vært gjengitt i ulike grafiske utforminger, og gjengis nå som hovedregel som en stilisert solsikke (fortrinnsvis med tolv blader) i hvitt på rosa feministtegn, eller på farget bakgrunn som negativlogo med feministtegnet i hvitt og solsikken i rosa. NKF oppgir at solsikken symboliserer NKFs «røtter i den første bølgen av feminisme og vårt systematiske arbeid siden 1884 for å fremme likestilling gjennom konstruktive politiske reformer forankret i det liberale demokratiet».[3]

Tidsskriftsutgivelser[rediger | rediger kilde]

Foreningen har utgitt flere tidsskrifter. Foreningens første tidsskrift Nylænde ble utgitt 1887–1927, med Gina Krog og fra 1916 med Fredrikke Mørck som redaktører. Fra 1950 til 2016 utgav NKF tidsskriftet Kvinnesaksnytt. Foreningen utgav fra 2015 også tidsskriftet Feministen.[77]

Lokaler[rediger | rediger kilde]

NKF eier egne kontor- og møtelokaler i Majorstuveien 39 (1. etasje) i Oslo. NKF fikk lokalene i gave av Bente Onsager Lund og flyttet inn i 1994. Sentralleddet deler lokalene med Oslo-lokallaget.[78]

NKF ble stiftet i Kristian Augusts gate 6 og hadde per 1887 kontorer i Universitetsgaten 9 (1. etasje, senere 2. etasje).[79] I 1893 flyttet kontoret til Edvard Storms gate 3 (1. etasje).[80] Per 1897 lå kontoret i Møllergaten 16,[81] på den adressen som idag er Venstres Hus. Fra 1898 til 1906 hadde NKF kontorer hos advokatkontoret til foreningens styremedlem og juridiske konsulent Morten Thams i Stortingsgaten 14 (4. etasje). Fra 1906[82] til 1916 hadde foreningen kontor i Wergelandsveien 19. Fra 1936 til 1940 lå kontoret i Stortingsgaten 30; kontoret ble utsatt for en razzia fra Gestapo i 1940 og foreningens arkiv beslaglagt. Nylænde hadde i flere år kontor i Parkveien 62B.

NKFs utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Camilla Collett ble utnevnt til æresmedlem på stiftelsesmøtet i 1884

Æresmedlemmer[rediger | rediger kilde]

Æresmedlemskap er NKFs høyeste utmerkelse og ble første gang tildelt Camilla Collett på stiftelsesmøtet i 1884. Ifølge foreningen tildeles æresmedlemskap til «kvinner og menn som har virket i samfunnet for kvinners interesser» og «ved sjeldne anledninger til personer som gjennom et helt ekstraordinært livsverk står som inspirasjon for alle som arbeider for de idealene NKF ble grunnlagt for å fremme».[83]

Gina Krog-prisen[rediger | rediger kilde]

Siden 2009 har NKF delt ut Gina Krog-prisen, som går til personer som «i Gina Krogs ånd har gjort en betydelig innsats for å fremme og synliggjøre feministiske saker».[97] Prisen ble i 2018 tildelt «de skamløse jentene» Nancy Herz, Sofia Nesrine Srour og Amina Bile.[35]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q «Hvem vi er». NKF
  2. ^ a b c Lønnå (1996) s. 250
  3. ^ a b Solsikken: Vårt symbol
  4. ^ a b c Lønnå (1996) s. 273
  5. ^ a b Lønnå (1996) s. 229
  6. ^ Klassekampen. 13. februar 1997. s. 16–17. 
  7. ^ a b c d e f Morgenbladet. 25. mars 1946. 
  8. ^ a b c d e Dagbladet. 25. mars 1946. s. 4. 
  9. ^ a b Lønnå (1996) s. 250
  10. ^ Kvinnekamp: Foreningen Skuld – Norges første bøllekurs. 2018. ISBN 9788279653523. 
  11. ^ Moksnes (1984) s. 52
  12. ^ a b Moksnes (1984) s. 33
  13. ^ «Indbydelse til at indtræde i Norsk Kvindesags-Forening stiftet den 28de Juni 1884», Bergens Tidende, 18. november 1884
  14. ^ a b c Moksnes (1984) s. 35
  15. ^ Camilla Collett, NKF
  16. ^ «Dagsposten». 25. juni 1885. 
  17. ^ Nylænde. 1887. s. 198. 
  18. ^ Vilde Johnsen (2019). Lerkefugler og kvinnesakskvinner (PDF). Oslo: Universitetet i Oslo. s. 3. 
  19. ^ Gina Krog og Nylænde, Nasjonalbiblioteket
  20. ^ «Upprop». Norsk Tidend. 5. mai 1936. 
  21. ^ Lønnå (1996) s. 147
  22. ^ Lønnå (1996), passim
  23. ^ «Kvinner i den nye regjering? Krav fra Norsk Kvinnesaksforening». Sandefjords Blad. 12. juni 1945. 
  24. ^ Lønnå (1996), s. 137
  25. ^ Lønnå (1996) s. 144
  26. ^ Clara Ottesen (1972). «Likestilling – en menneskerettighet». Samtiden. s. 223–225. 
  27. ^ Elisabeth Lønnå: «Eva Kolstad», Norsk biografisk leksikon
  28. ^ a b Aftenposten. 1984-06-28. s. 4. 
  29. ^ «Her er Norges første rene kvinne-regjering». Dagbladet. 14. november 1972. s. 7. 
  30. ^ Sigrun Hoel, NKF
  31. ^ Anne Kari Lande Hasle. NKF.
  32. ^ Lønnå (1996) s. 248
  33. ^ Marit Nybakk ny leder i Norsk Kvinnesaksforening, kvinnesak.no
  34. ^ a b Gro Harlem Brundtland utnevnt til æresmedlem av Norsk Kvinnesaksforening, kvinnesak.no
  35. ^ a b Høyesterettsdommer ny leder i Norsk Kvinnesaksforening, NTB
  36. ^ «Prest overtar ledervervet i Norsk Kvinnesaksforening» (Vårt Land, 9. juni 2020)
  37. ^ «Gullstandarden og motkreftene: Beijing-plattformen er 25 år». Besøkt 26. november 2020. 
  38. ^ «Norsk Kvinnesaksforening». Arkivert fra originalen 1. mai 2021. Besøkt 1. mai 2021. 
  39. ^ Lønnå (1996)
  40. ^ Kvinnesaksnytt 2007
  41. ^ a b Adresseavisen. 8. mars 1980. s. 13. 
  42. ^ «Velger nye veier»
  43. ^ Våre meninger, NKF
  44. ^ Elisabeth Lønnå: «Norsk Kvinnesaksforening», Store norske leksikon
  45. ^ Lønnå (1996) s. 250
  46. ^ Lønnå (1996) s. 276–277
  47. ^ Adresseavisen. 31. desember 1975. s. 15. 
  48. ^ Sexkjøpsloven. NKF.
  49. ^ «Kvinnekamp som klassekamp» Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine., Åse Camilla Skaarer, Kvinner i fagbevegelsen
  50. ^ «Kvindebevægelsen i Norge», leksikon.org
  51. ^ Lønnå (1996) s. 249
  52. ^ «Kvinnedagen i Trondheim på 70- og 80-tallet». Adressa.no. 8. mars 2015. 
  53. ^ Lønnå (1996) s. 16
  54. ^ Lønnå (1996) s. 127 og s. 284
  55. ^ VG. 22. juli 1978. s. 23. 
  56. ^ Dagsposten. 7. mai 1885. 
  57. ^ Marthe Lund Jensen: «Trondhjems Kvinnesaksforening» (s. 45–62). I «Fra veldedighet til kvinnesak». NTNU, 2015
  58. ^ «Trondhjems Kvinnesaksforening 50 år». Adresseavisen. 9. januar 1935. s. 3. 
  59. ^ Gudrun Bergslid: Trondhjems Kvinnesaksforening 1885–1967, Trondheim, 1967
  60. ^ Bergens Tidende. 15. april 1885. 
  61. ^ Bergens Tidende. 22. april 1885. 
  62. ^ Bergens Tidende. 25. februar 1886. 
  63. ^ Bergen Kvinnesaksforening, Arkivportalen
  64. ^ Dorothea Merlees: «Bergens kvindesagsforening 1885–1914», i Norske Kvinder, I, s. 85–89
  65. ^ Laura Irgens: «Bergens Kvindesaksforening», i: Norske Kvinder, III, s. 8–10.
  66. ^ Aasen, Elisabeth (2020). Bergens små og store døtre. Bergen: Bodoni forl. ISBN 9788284030722. 
  67. ^ Mary Karlsen (1956), Drammens kvinnesaksforening: 60-årsjubileum: 19.5.1896–19.5.1956
  68. ^ Reistad, Gunhild Ramm (1996). Det startet på Bragernes torg for 100 år siden. [Foreningen]. 
  69. ^ Starter kvinneforening på Karmøy
  70. ^ «International Alliance of Women»
  71. ^ Beret Bråten (20. juni 2005): «Kamp for nasjon og stemmerett», kjønnsforskning.no
  72. ^ «Norske Sanitetskvinners forening - Årsmelding 2015» (PDF). Norske Kvinners Sanitetsforening. 2016. Arkivert fra originalen (PDF) 12. mars 2017. Besøkt 10. mars 2017. «Ved utgangen av 2015 var det registrert 650 lokalforeninger, og antall betalende medlemmer pr. 31.12.2015 var: 40 718» 
  73. ^ Arbeiderbladet. 19. juni 1969. s. 9. 
  74. ^ Nylænde 1895 s. 94
  75. ^ a b Aasta Hansteen (1903). «Solblomsten». Referat fra Nordisk kvindesagsmøde. Kristiania. s. 167–170. 
  76. ^ Nylænde 1912 s. 15
  77. ^ Kvinnesaksnytt. NKF.
  78. ^ Aftenposten. 17. oktober 1994. s. 10. 
  79. ^ Nylænde 1887 s. 16
  80. ^ Nylænde 1893 s. 280
  81. ^ Nylænde 1897 s. 188
  82. ^ Nylænde 1906 s. 44
  83. ^ Æresmedlemmer, NKF
  84. ^ Dagbladet 31. mai 1896; jf. Nylænde 1897 s. 183 og 1900 s. 146
  85. ^ Nylænde 1907 s. 137
  86. ^ Nylænde 1909 s. 373
  87. ^ Nylænde 1909 s. 373
  88. ^ Nylænde 1914 s. 26
  89. ^ a b c d e Nylænde 1914 s. 233
  90. ^ Nylænde 1919 s. 374
  91. ^ Nylænde 1921 s. 4
  92. ^ Nylænde 1922 s. 369–372
  93. ^ Nylænde 1923 s. 373
  94. ^ a b c Nylænde 1925 s. 8
  95. ^ Nylænde 1926 s. 83
  96. ^ «Helga Hernes æresmedlem i NKF». Norsk Kvinnesaksforening. 12. juni 2018. 
  97. ^ «Gina Krog-prisen» (norsk). Norsk Kvinnesaksforening. Besøkt 25. januar 2015. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]