Liberal feminisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Må ikke forveksles med libertariansk feminisme
Gina Krog var den dominerende skikkelsen i den liberale kvinnebevegelsen i Norge på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og grunnla Norsk Kvinnesaksforening (NKF)
Høyesterettsdommer og NKF-leder Karin M. Bruzelius har beskrevet den liberale feminismens fokus på politisk og rettslig reform som «et realistisk, nøkternt syn på praktisk kvinnesak»[1]

Liberal feminisme eller mainstream-feminisme[a], historisk kjent som kvinnesak eller borgerlig kvinnesak/feminisme, er en bred hovedstrømning innen feminismen som arbeider for likestilling gjennom politiske, rettslige og sosiale reformer innenfor rammen av det liberale demokratiet. Det er den eldste av «de tre store»[3] idétradisjonene innen feminismen og oppstod som «den første bølgen» av feminisme på 1800-tallet. Idéhistorisk kan den liberale feminismen føres tilbake til tidlige tenkere som Mary Wollstonecraft og John Stuart Mill, og i Norge særlig til Gina Krog. Liberale feminister ønsker ikke en revolusjonær eller radikal omveltning av samfunnet, men «arbeider innenfor mainstream-samfunnets strukturer for å integrere kvinner i den strukturen».[4]

Liberal feminisme legger vekt på at kvinner og menn skal ha samme rettigheter og muligheter, og er kjennetegnet av sitt fokus på politisk og rettslig reform gjennom konkret og pragmatisk endringsarbeid, særlig gjennom parlamentariske og rettslige kanaler.[5][6] Fokuset er på kvinner som borgere i liberale stater.[5] I tråd med dette har den liberale feminismen historisk særlig vært opptatt av kvinners rolle i den offentlige sfæren og dens fremste saker var tradisjonelt kvinners stemmerett og politiske representasjon, rett til utdanning, rett til arbeid og likestilling i arbeidslivet. Den liberale feminismen er grunnleggende pragmatisk og har lagt vekt på å bygge brede allianser og konsensus om feministiske saker. Progressive menn har alltid vært viktige deltagere i liberale feministiske bevegelser.

Begrepet «liberal» forstås i denne sammenhengen svært bredt i tråd med hvordan det ble brukt på 1800-tallet, og den politiske spennvidden for liberale feminister strekker seg typisk fra sentrum-venstre til sentrum-høyre; begrepet kan dermed ikke uten videre sammenlignes med moderne partipolitisk bruk av uttrykket, selv om den liberale feminismen på 1800-tallet gjerne var assosiert med datidens store liberale partier. I motsetning til nyere partipolitisk bruk av begrepet, der det i noen land er assosiert med høyresiden, mens det i andre fortsatt er assosiert med venstresiden, viser begrepet snarere til det underliggende liberale demokratiske samfunnssystemet og den brede konsensusen blant feminister som har dette som grunnlag, tradisjonelt først og fremst i motsetning til kvinneaktivister som bygget på teori om klassekamp og arbeidet for revolusjon. Begrepet «borgerlig» i denne sammenhengen viser først og fremst til kvinner som statsborgere i den liberale staten, og oppstod i en tid der liberalismen var plassert på venstresiden i alle land. Den liberale feminismen tok i løpet av 1900-tallet opp i seg den sosialdemokratiske feminismen i tråd med utviklingen av sosialdemokratiet i reformistisk og liberaldemokratisk retning, og i løpet av 1970-årene overtok mange vestlige stater den liberale feminismen som offisielt likestillingspolitisk syn.[b] Den historisk viktigste liberale eller «borgerlige» kvinnesaksorganisasjonen i Norge, Norsk Kvinnesaksforening, favner i moderne tid hele spennet fra SV til Høyre.[2]

Begrepet «feminisme» kom først i bruk fra rundt 1970, og erstattet i stor grad det eldre begrepet «kvinnesak»; samtidig er «feminisme» et bredere begrep enn «kvinnesak» var og kan vise til mange ulike tradisjoner som ofte betegnes som liberale, sosialistiske eller radikalfeministiske. Til tross for forskjellig idégrunnlag og metoder kan liberale feminister og andre feminister ofte være enige i enkeltsaker, spesielt i nyere tid. Liberal feminisme som bred idétradisjon i feminismen må ikke forveksles med den langt mindre retningen libertariansk/individualistisk feminisme som ønsker å gjøre likestilling til en privatsak, og hovedstrømmen av liberale feminister står svært langt fra libertariansk feminisme; liberale feminister er grunnleggende opptatt av den offentlige sfæren og tilhengere av bruk av lover og andre former for statlig regulering for å fremme likestilling, og kan ofte støtte tiltak mot materiell ulikhet eller forbud mot kvinnediskriminerende praksiser, innenfor en liberaldemokratisk ramme; f.eks. støtter Norsk Kvinnesaksforening sexkjøpsloven.

Terminologi[rediger | rediger kilde]

Fra 1800-tallet og frem til rundt 1970 ble begrepet kvinnesak brukt på norsk om den såkalte «borgerlige kvinne(saks)bevegelsen»; begrepet «borgerlig» viser her primært til kvinner som statsborgere i den liberale staten og er ikke fullstendig betydningsmessig sammenfallende med moderne partipolitisk bruk av begrepet. Begrepet kvinnesak viste først og fremst til Norsk Kvinnesaksforening og de organisasjonene som sprang ut av denne, f.eks. Landskvindestemmeretsforeningen. Samtidig fantes det kvinneorganisasjoner av mer upolitisk karakter som ikke normalt var omfattet av kvinnesaksbegrepet, og det fantes en kvinnebevegelse innen arbeiderbevegelsen som heller ikke i særlig grad ble omtalt med begrepet. Feminisme er et moderne begrep; Aschehougs Konversasjonsleksikon fra 1956 opplyste at begrepet feminisme «brukes også, mindre heldig, om kvinneemansipasjonen»,[7] og få kvinnesaksforkjempere brukte dette begrepet før rundt 1970. Rundt 1970 tok Nyfeministene i bruk feminismebegrepet, inspirert av amerikanske feminister, og i tråd med den store opplutningen om «den andre bølgen av feminisme» i 1970-årene etablerte begrepet feminisme seg fra 1970-årene internasjonalt i den vestlige verden som det vanlige navnet for kampen for kvinners rettigheter. Feminismebegrepet favner videre enn det tradisjonelle kvinnesaksbegrepet og brukes ofte (retroaktivt) om kampen for kvinners rettigheter også i fortiden. Fordi feminisme er et så vidt og inkluderende begrep er det vanlig å skille mellom ulike typer av feminisme, der liberal feminisme er det moderne navnet på den tradisjonen som kan føres tilbake til den «borgerlige kvinnesaksbevegelsen» på 1800-tallet, brukt på denne tradisjonen helt frem til nåtiden. I tråd med dette har begreper som den første, andre og tredje feminismebølgen etablert seg som navn på ulike inkarnasjoner av kampen for kvinners rettigheter, brukt i moderne historieskriving.

I moderne tid har begrepet mainstream-feminisme («hovedstrømsfeminisme»; mainstream feminism) også blitt tatt i bruk, særlig på engelsk, om den retningen som er den moderne videreføringen av den liberale kvinnesakstradisjonen, delvis for å unngå eventuelle partipolitiske konnotasjoner av begrepet «liberal»; begrepet viser først og fremst til at liberal feminisme eller mainstream-feminisme arbeider innenfor strukturene av mainstream-samfunnet i liberale stater for å integrere kvinner i den strukturen. Liberal feminisme eller mainstream-feminisme er definert gjennom sitt mål om likestilling innenfor rammen av liberalt demokrati og sin reformistiske arbeidsform (i motsetning til revolusjonær strategi), og omfatter gjerne feminister med politisk ståsted fra sentrum-venstre til sentrum-høyre; i norsk kontekst omfatter tradisjonelle liberale feministiske organisasjoner som NKF i dag feminister med tilhørighet fra SV til Høyre.[2] En annen vanlig definisjon av liberal feminisme er all feminisme som ikke er radikalfeministisk eller sosialistisk/marxistisk.

Susan Wendell skriver at «liberal feminisme er en historisk tradisjon som vokste ut av liberalismen, som man kan se veldig tydelig hos feminister som Mary Wollstonecraft og John Stuart Mill, men feminister som bygget på prinsipper fra den tradisjonen, har utviklet analyser og mål som går langt videre enn 17- og 1800-tallets liberale feminister, og mange feminister som har mål og strategier identifisert som liberal feminisme [...] avviser viktige deler av liberalismen» i moderne partiideologisk sammenheng. Det kan derfor ikke settes likhetstegn mellom liberal feminisme og partier som erklærer seg som liberale i moderne tid.[8]

Historie[rediger | rediger kilde]

Mary Wollstonecrafts bok Et forsvar for kvinnens rettigheter (1792) er en av de viktigste tidlige tekstene i den tradisjonen som senere ble kjent som liberal feminisme

Den liberale feminismen kan idéhistorisk spores tilbake til tidlige tenkere som Mary Wollstonecraft og John Stuart Mill; Wollstonecrafts bok Et forsvar for kvinnens rettigheter (1792) fikk stor innflytelse. Som en organisert bevegelse og klart artikulert tankeretning oppstod den liberale feminismen som «den første bølgen» av feminisme, på norsk opprinnelig kalt kvinnesak, fra de siste tiårene av 1800-tallet. De mest innflytelsesrike tidlige liberale feministene var de amerikanske kvinnesaksforkjemperne Elizabeth Cady Stanton og Susan B. Anthony, som i stor grad startet den moderne bevegelsen for kvinners stemmerett. Bevegelsen Stanton og Anthony startet fikk stor innflytelse ikke bare i USA, men i hele den vestlige verden.[5]

Målet for liberal feminisme har alltid først og fremst vært politisk og rettslig likestilling av kvinner og menn innenfor rammen av det liberale demokratiet, med fokus på kvinner som likeverdige borgere i liberale stater. Blant hovedsakene liberale feminister har arbeidet for er kvinners stemmerett, rett til utdanning og rett til arbeid. Den liberale feministiske retningen har lagt vekt på å bygge brede allianser og konsensus om feministiske saker, og likestillingsorienterte menn har vært viktige deltagere i bevegelsen i hele den liberale feminismens historie.[5]

Liberal feminisme var historisk assosiert med de liberale partiene på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, som opprinnelig var de store partiene på venstresiden i politikken; begrepet «liberal» forstås derfor svært bredt og delvis med andre og langt bredere konnotasjoner enn begrepet er brukt i enkelte land i moderne tid. Begrepet «liberal» i denne sammenhengen innebærer ikke noen generell forankring på høyresiden (i mange land, eksempelvis USA, er begrepet fortsatt oftest assosiert med venstresiden), og liberale feminister har i stor grad vært plassert fra sentrum-venstre til sentrum-høyre i politikken; begrepet er mer beslektet med bruken av «liberal»-begrepet i f.eks. liberalt demokrati enn partipolitisk bruk av uttrykket i det 21. århundre, og kan forstås som feminisme innenfor rammen av det liberale, borgerlige demokratiet og tradisjonelle liberale verdier.

I Norge var Norsk Kvinnesaksforening (NKF) den dominerende organisasjonen innen den liberale kvinnesakstradisjonen og hadde lenge tette bånd til partiet Venstre, den gang partiet var Norges klart største parti; NKF og Venstre ble grunnlagt samme år, og året etter fikk Venstre 63,4 % av stemmene; Venstre var da et av bare to partier i Norge (ved siden av Høyre) og favnet hele den parlamentariske venstresiden.[9]

Liberal feminisme var fra andre halvdel av 1800-tallet og frem til 1960-årene en av to hovedretninger innen feminismen ved siden av arbeiderbevegelsens kvinnebevegelse (som selv ble delt i mange retninger); mens liberale feminister fokuserte på politisk og rettslig reform, slik som kampen for adgang til høyere utdanning og stemmerett, og hadde et uttalt kvinnesaksståsted, var arbeiderbevegelsens kvinnebevegelse tradisjonelt mer opptatt av sosiale forhold for arbeidere, og så kvinnekampen som en del av klassekampen. Utover på 1900-tallet skjedde det en tilnærming mellom den liberale kvinnesakstradisjonen og den reformistiske (sosialdemokratiske) retningen innen arbeiderbevegelsen, og ved midten av 1900-tallet hadde de nærmet seg i en slik grad at deres mål og arbeidsformer var nokså like; de har langt på vei smeltet sammen i etterkrigstiden ved at de har gått opp i en felles liberal- (bredt forstått) eller mainstream-feminisme.[5] I tråd med splittelsen av arbeiderbevegelsen tidlig på 1900-tallet utviklet en annen gren av denne seg til marxistisk og sosialistisk feminisme. Fra 1960-årene ble de to daværende hovedretningene utfordret av en bred «andre bølge» av feminisme. Den andre bølgen var sammensatt og omfattet også feminister i en liberal tradisjon som ønsket en mer aksjonistisk arbeidsmåte, samtidig som den gav støtet til en tredje hovedretning, radikalfeminisme, som i motsetning til den liberale feminismens mål om likestilling hadde kvinnefrigjøring og bekjempelse av «patriarkatet» som uttalt mål.[10] Andrebølgefeminister omtalte ofte den tradisjonelle liberale feminismen eller førstebølgefeminismen som «den gamle feminismen», og radikalfeminister mener at den liberale feminismen ikke går langt nok.[11] Feministiske retninger som oppstod før 1990-årene kan som regel deles i en liberal, en sosialistisk og en radikal tradisjon. Fra 1990-årene har det oppstått mange flere feministiske retninger, sammenfattet under paraplybegrepet «den tredje bølgen», som i ulik grad forholder seg til de tre tradisjonelle hovedretningene.[12][5]

I tråd med fokuset på politisk og rettslig reform har liberale feminister tradisjonelt i stor grad fokusert på lobbyvirksomhet overfor myndigheter og politikere, ofte innen et bredt spekter av temaer. Et typisk eksempel er NKFs vedtekter fra 1936 som beskrev foreningens arbeidsform som «innflytelse på lovgivningen, og samarbeid med myndighetene».[13] Denne saksorienterte arbeidsformen, beskrevet av høyesterettsdommer og NKF-leder Karin M. Bruzelius som «et realistisk, nøkternt syn på praktisk kvinnesak»,[1] står i kontrast til mer aksjonistiske retninger som oppstod under «den andre bølgen». Gjennom 1970-årene holdt NKF fast på sin liberale feminisme og opplevde å bli forbigått av nye radikale organisasjoner i antall medlemmer, men samtidig fikk NKF stort gjennomslag i offisiell politikk og sentrale NKF-medlemmer fikk forme det statlige likestillingsapparatet, anført av tidligere NKF-leder Eva Kolstad som ble det første likestillingsombudet; i 1980-årene opplevde NKF økt oppslutning, mens mange av de nye radikale organisasjonene fra 1970-årene hadde blitt nedlagt. Cathrine Holst, som selv definerer seg som liberal feminist, utgav i 2009 boken Hva er feminisme som argumenterer for at den liberale feministiske tradisjonen har kjempet frem likestillingen slik den kjennes særlig fra vestlige land i dag.[5]

Libertariansk feminisme[rediger | rediger kilde]

Liberal feminisme i historisk forstand, forstått som en svært bred, historisk innflytelsesrik hovedretning i feminismen med en politisk spennvidde som typisk strekker seg fra sentrum-venstre til sentrum-høyre og som oppstod på 1800-tallet, er ikke det samme som libertariansk feminisme eller individualistisk feminisme, som er små, moderne teoretiske retninger som oppstod i 1970-årene og som legger hovedvekten på kvinners evne til å oppnå likestilling gjennom egne handlinger og valg, som er assosiert med høyresiden og som ofte har et relativt snevert fokus særlig på prostitusjonsdebatten.[14] Liberale feminister legger også vekt på samfunnets ansvar for å fremme likestilling gjennom f.eks. politiske, rettslige eller sosiale mekanismer, og mener kvinners egne valg og handlinger ikke alltid er nok; i motsetning til den tradisjonelle liberale feminismen ønsker libertarianske feminister gjerne å overlate spørsmål om likestilling helt til enkeltindivider. Mens libertarianske feminister særlig har markert seg i prostitusjonsdebatten som motstandere av offentlige tiltak mot prostitusjon, er den liberale feminismen i all hovedsak motstandere av prostitusjon og tilhengere av ulike offentlige tiltak mot det;[15] den dominerende norske kvinneorganisasjonen i den liberale tradisjonen, NKF, støtter for eksempel sexkjøpsloven.[16] I motsetning til libertarianske feminister støtter liberale feminister gjerne sosiale tiltak for å redusere materiell ulikhet, innenfor en liberaldemokratisk ramme.[17] Generelt er liberale feminister tilhengere av bruk av lover og andre former for statlig regulering for å fremme likestilling, mens libertarianske feminister gjerne er motstandere av dette.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Begrepet mainstream feminism er utbredt på engelsk og brukes synonymt med liberal feminisme i tradisjonell forstand. På norsk brukes primært det delvis oversatte mainstream-feminisme, mens det fullt oversatte ordet hovedstrømsfeminisme er noe mindre utbredt; Norsk Kvinnesaksforening beskriver sin feminisme som «hovedstrømmen av feminismen»[2]
  2. ^ Lønnå (1996) s. 273 viser til at den norske staten i 1970-årene overtok den liberalfeministiske Norsk Kvinnesaksforenings grunnsyn i sin likestillingspolitikk

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Elisabeth Lønnå: Stolthet og kvinnekamp: Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913, Gyldendal Norsk Forlag, 1996, s. 250, ISBN 8205244952
  2. ^ a b c Om. NKF.
  3. ^ Maynard, Mary (1995). «Beyond the 'big three': the development of feminist theory into the 1990s». Women's History Review. 4 (3): 259–281. doi:10.1080/09612029500200089.
  4. ^ West, Rebecca. «Kinds of Feminism». University of Alabama in Huntsville.
  5. ^ a b c d e f g Cathrine Holst, Hva er feminisme, 2. utg., Universitetsforlaget, 2017, ISBN 9788215029832
  6. ^ Tong, Rosemarie. 1989. Feminist Thought: A Comprehensive Introduction. Oxon, United Kingdom: Unwin Human Ltd. Chapter 1
  7. ^ «Feminisme», Aschehougs Konversasjonsleksikon, 1956
  8. ^ Wendell, Susan (1987). «A (Qualified) Defense of Liberal Feminism». Hypatia. 2 (2): 65–93. ISSN 0887-5367. doi:10.1111/j.1527-2001.1987.tb01066.x. 
  9. ^ Aslaug Moksnes. Likestilling eller særstilling? Norsk kvinnesaksforening 1884–1913, Gyldendal Norsk Forlag, 1984, s. 35, ISBN 82-05-15356-6
  10. ^ MacKinnon, Catharine A. (2013). «Sexuality». Feminist theory: a reader (4th utg.). New York: McGraw-Hill Higher Education. ISBN 9780073512358. 
  11. ^ Gordon, Peter; Doughan, David (2001). Dictionary of British Women's Organisations, 1825–1960. London & Portland, Or.: Woburn Press. s. 128. ISBN 0-7130-0223-9.
  12. ^ Imelda Whelehan, Modern Feminist Thought: From the Second Wave to Post-Feminism, ‎New York University Press, 1995
  13. ^ Lønnå (1996) s. 147
  14. ^ McElroy, Wendy (2002). Liberty for Women: Freedom and Feminism in the 21st century. Ivan R. Dee, Publisher. ISBN 978-1-56663-435-9.
  15. ^ Alan Soble, Sex from Plato to Paglia, bd. A-L, s. 336, 2006 («Contemporary liberal feminists object to prostitution and pornography primarily because much of it involves coercion and choices that are not autonomous»)
  16. ^ Sexkjøpsloven
  17. ^ Mahowald, Mary Briody (1999). Genes, Women, Equality. Oxford University Press. s. 145.