Viggo Ullmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Viggo Ullmann
Portrett av Viggo Ullmann(cropped).jpg
Født21. desember 1848[1]Rediger på Wikidata
OsloRediger på Wikidata
Død30. august 1910[2] (61 år)
Vestre AkerRediger på Wikidata
Mor Vilhelmine UllmannRediger på Wikidata
Søsken Ragna NielsenRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i OsloRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, lærer, redaktørRediger på Wikidata
Parti VenstreRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Medlem av Norsk KvinnesaksforeningRediger på Wikidata

Johan Christian Viggo Ullmann (født 21. desember 1848 i Kristiania, død 30. august 1910 i Vestre Aker) var en norsk pedagog og politiker (Venstre).

Familie[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av forfatterinnen Vilhelmine Ullmann og bror av kvinnesakskvinnen Ragna Nielsen. Han var far til barna Halfdan, Vilhelm, Signe og Ragnar, og oldefar til Liv Ullmann.

Pedagogisk karriere[rediger | rediger kilde]

Han oppnådde filologisk embedseksamen (cand.phil) i 1875, hvorpå han arbeidet som lærer ved folkehøgskolene i Nedenes (Skjulestad, Østre Moland og Landvik), Bratsberg, Drangedal, Gjerpen, Vinje. Den frisinnede folkehøgskolen i Seljord (Seljord Folkehøgskule) var hans verk (1880), der han blant annet arbeidet for en mer yrkesfaglig innretting av opplæringen. I denne tidlige perioden var han også formann i forlaget Det Norske Samlaget, samt redaktør for avisen Varden. Hans pedagogikk var preget av Grundtvigs idealer der teologi og læring oppfattes som en frivillig akt, der obligatorisk eksaminering er byttet ut med frivillig egenevaluering av læringsgrad. Han gjorde seg også til talsmann for ideene fra Henry George.

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Han var leder av partiet Venstre (1893-1894 og 1898-1900), stortingsrepresentant for Bratsberg i perioden 1885-1900, Venstres parlamentariske leder 1893–1894 og stortingspresident 1892-94, 1897 og 1898-1900.[3] Videre hjalp han Kvindestemmeretsforeningen (ledet av hans søster, Ragna Nielsen) med utformingen av forslag til grunnlovsendring, noe som brakte ham i konflikt med enkelte religiøse samfunn.

I 1884 var han medstifter av Norsk Kvinnesaksforening.[4] Sammen med Wollert Konow var han sentral i Norges Fredslag, grunnlagt 1885, og stod senere for etableringen av Stortingets Fredsforening (1890), samt Fredsbrevet til Kongen (1890). Han var første varamedlem i Den norske Nobelkomite fra 7. august 1897 til 5. juni 1900. Fra 1902 til sin død var han amtmann i Bratsberg amt.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Ullman foresto også en del bokutgivelser, Plutarks levnetsbeskrivelser, 2 bind 1876-1877, oversettelse; Ammianus Marcellinus’s 25 aar av Roms historie i 3 bind 1877-1881, oversettelse; og

Portrett av Viggo Ullmann

Haandbok i verdenshistorien i 4 bind, 1899-1905. Ellers kan nevnes at Viggo Ullmann i sine gutteår, var modell for Viggo Viking i Jørgen Moes barnebok «I Brønden og i Tjærnet» (1855).

Andre med samme navn[rediger | rediger kilde]

Han var oldefar til Liv Ullmann, hvis far var ingeniør og også hadde navnet Viggo Ullmann. Norges første sosiallege var hans barnebarn, og hadde også navnet Viggo Ullmann (Lillehammer, 1920-).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stortinget og statsraadet: 1814-1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, 913
  2. ^ Stortinget og statsraadet: 1814-1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, 914
  3. ^ Lindstøl, Tallak (1857-1925) (1914). Stortinget og statsraadet: samt tillæg. Kristiania: Steen'ske bogtrykkeri. 
  4. ^ «Indbydelse til at indtræde i Norsk Kvindesags-Forening stiftet den 28de Juni 1884», Bergens Tidende, 18. november 1884

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jan Kløvstad: 'Ild, begeistring og varme'. Ivar Fløistad, Viggo Ullmann og Følkehøgskolen i Austre Moland 1873–1875. Tvedestrand boktrykkeri, 2000. ISBN 8291267049
  • Østvedt, Einar: «Viggo Ullmann» i Årbok for Telemark 1968

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Thomas Cathinco Bang, Sivert A. Nielsen
Olaus Olsen Eskeland, Emil Stang d.e. 
Stortingspresident
Etterfølger:
 Edvard A. Liljedahl
Carl C. Berner