Centrum

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Folkehøyskolelærer Frits Hansen var det østlandske Centrums ledende politiker.

Centrum var et konservativt politisk parti i Norge som stilte til valg mellom 1893 og 1900. Partiet ble dannet av utbrytere fra Venstre i februar 1893, og ofte sett på som en østlandsk avlegger av Moderate Venstre. Centrums kjerne var storbønder og den konservative delen av folkehøyskolebevegelsen.[1][2][3] Partiets førende politiker var folkehøyskolelærer Frits Hansen i Gausdal, så tilhengerne av partiet ble på folkemunne kalt «gausdøler», en hentydning til «oftedølene» i Moderate Venstre.[1]

Historiker Jostein Nerbøvik beskrev Centrums profil som «kristelig-ortodoks, sosial-konservativ, agrar-proteksjonistiske og agrar-nasjonalistisk».[1] Kulturhistoriker Knut Aukrust oppsummerer Centrums program med at det «forsvarte konge og union og det puritanske og asketiske kristne, norske bondesamfunnet. Her lå en garanti mot de nedbrytende krefter som kom i kjølvannet av urbanisering, industrialisering og framveksten av en kjempende arbeiderklasse.»[4]

Centrum fikk valgt Martin Gunnerud fra Buskerud amt og Johannes Andreas Henschien fra Nedenes amt ved stortingsvalget i 1894, etter et utstrakt valgsamarbeid med Høyre. Det var mange steder uklare skiller mellom partiene med «konservative», «moderat-konservative» og «centrums- og moderate» foreninger. Senere søkte Centrum å oppløse fellesforeningene med Høyre og bli et mer selvstendig parti, men velgerne bodde spredt og partiets midler var små. Et planlagt fellestyre for Centrum og Moderate Venstre for å kunne danne et landsomfattende parti, ble aldri noe av. I stedet falt Centrum ut, og Moderate Venstre gikk tilbake og mistet sin vippeposisjon på Stortinget, idet det rene Venstre seiret ved stortingsvalget i 1897. Etter 1900 gikk både Moderate Venstre og Centrum inn i Høyre.[5][6][7]

Centrums talerør frem til stortingsvalget i 1897 var avisen Eidsvold, som utkom i Kristiania.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Nerbøvik, Jostein (2000). «Grundtvigianisme som motkultur». Nasjonsbygging og modernisering. Tema med variasjonar. Artiklar og talar 1990–2000. Skrifter frå Ivar Aasen-instituttet. 8. Volda. s. 57. ISBN 82-7661-119-2. 
  2. ^ Seip, Jens Arup (1980). Dyd og nødvendighet. Høyres historie gjennom hundre år 1880–1980. Oslo: Gyldendal. s. 31. ISBN 82-05-12480-9. 
  3. ^ Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie, bd. 1: Drømmen om borgerlig samling, 1884–1918. Oslo: Cappelen. s. 123–127. ISBN 82-02-04990-3. 
  4. ^ Aukrust, Knut (2004). «Fra Dybbøl til trøbbel. Christopher Bruun som biografisk utfordring». Tidsskrift for kulturforskning. 3 (2): 40. 
  5. ^ Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie, bd. 1: Drømmen om borgerlig samling, 1884–1918. Oslo: Cappelen. s. 112–113, 123–127 og 143–148. ISBN 82-02-04990-3. 
  6. ^ Hovland, Edgar. «Ole Vollan». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 19. juli 2017. 
  7. ^ Vedi, Sten F. (1976). «De moderate partier». Nye politiske konstellasjoner mellom stortingsvalgene 1894 og 1897: Landmandsforbundet, pressgruppe eller politisk parti?. Trondheim: Tapir. s. 83–95. ISBN 82-519-0177-4. 
  8. ^ Høeg, Tom Arbo (red.) (1973). Norske aviser 1763–1969. En bibliografi. 1. Universitetsbiblioteket i Oslo. s. 120.