Sveinung Rotevatn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Sveinung Rotevatn
Sveinung Rotevatn.jpg
Foto: Mona Melanie Lindseth / Venstre
Født15. mai 1987[1]Rediger på Wikidata (33 år)
NordfjordeidRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i BergenRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker[1], juristRediger på Wikidata
Embete Stortingsrepresentant (2013–2017), statssekretær (2018–2018), statssekretær (2018–2020), Norges miljøvernminister (2020–)Rediger på Wikidata
Parti Venstre[1]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Utmerkelser Årets europeer (2012)[2]Rediger på Wikidata
Norges klima- og miljøminister
24. januar 2020–
RegjeringSolberg
ForgjengerOla Elvestuen
1. nestleder i Venstre
26. september 2020–
ForgjengerOla Elvestuen
Statssekretær i Klima- og miljødepartementet
12. oktober 2018–24. januar 2020
StatsrådOla Elvestuen
Statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet
17. januar 2018–12. oktober 2018
StatsrådSylvi Listhaug (til mars) og Tor Mikkel Wara (fra april)
Stortingsrepresentant
1. oktober 2013–2. oktober 2017
ValgkretsSogn og Fjordane
Unge Venstres leder
16. oktober 2010–26. oktober 2013
ForgjengerAnne Solsvik
EtterfølgerTord Hustveit
Sveinung Rotevatn på Commons

Sveinung Rotevatn (født 15. mai 1987 i Bergen) er en norsk jurist, politiker (V), 1. nestleder i Venstre[3] og klima- og miljøminister i Erna Solbergs regjering[4]. Han ble utnevnt til statsråd 24. januar 2020 etter å ha vært statssekretær for klima- og miljøminister Ola Elvestuen siden 12. oktober 2018,[5] og i Justis- og beredskapsdepartementet, først under Sylvi Listhaug, deretter Tor-Mikkel Wara. Han var innvalgt på Stortinget fra Sogn og Fjordane 2013–2017 og var før dette leder i Unge Venstre (2010–2013).[6] Rotevatn er i Stortingsvalget 2021 1. kandidat for Hordaland Venstre.[7]

Bakgrunn og utdanning[rediger | rediger kilde]

Rotevatn vokste opp på Nordfjordeid i Vestland. Han gikk på Eid vidaregåande skule, med utvekslingsår på Lethbridge Collegiate Institute i Lethbridge i Canada.

Rotevatn tjenestegjorde i musikktroppen til Hans Majestet Kongens Garde, og spiller piano og tverrfløyte.[8][9]

Han tok sin master i rettsvitenskap ved Universitetet i Bergen, og skrev masteravhandling om Stortingets kontroll med forvaltningen av statseide selskaper, med utgangspunkt i den såkalte VimpelCom-saken.[10]

I 2017 ble Rotevatn ansatt som advokatfullmektig i advokatfirmaet Steenstrup Stordrange (SANDS).[11] Han fikk permisjon fra stillingen da han ble utnevnt som statssekretær i Erna Solbergs regjering.

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Rotevatn startet sin Unge Venstre-karriere som økonomiansvarlig i Bergen Unge Venstre da han begynte å studere ved Universitetet i Bergen i 2007. Han representerte Liberal Liste i studentparlamentet ved Universitetet i Bergen 2007–2009. Rotevatn ble valgt som sentralstyremedlem i Norges Unge Venstre i 2008, 1. nestleder i 2009 og leder i 2010. Hans lederperiode var preget av sterk medlemsvekst og fremgang ved skolevalgene.[12][13]

I 2009 var han valgkampsekretær for Sogn og Fjordane Venstre, hvor han også satt som fylkesstyremedlem fra 2009–2011. Rotevatn var innvalgt i Eid kommunestyre 2011–2015.[14].

I 2012 ble Rotevatn kåret til årets europeer av Europeisk Ungdom. Han var styremedlem i Noregs Mållag 2012–2014.

Han ble valgt inn på Stortinget i 2013, som den yngste i historien fra Sogn og Fjordane. Han satt i arbeids- og sosialkomiteen og deltok i Stortingets delegasjon til EFTAs parlamentarikerkomité[15]. Som stortingsrepresentant var Rotevatn sentral i arbeidet med ny arbeidsmiljølov[16]. Han fikk også gjennomslag for å innføre doble statsborgerskap[17][18].

I 2014 gav han ut boken Liberalisme på norsk hos Civita, der han blant annet skriver om frihandel, miljøpolitikk og velferdsstatens bærekraft.[19]

I 2016 ble han i boken Makteliten pekt på som en av Norges 252 mektigste personer.[20] Sveinung Rotevatn har sittet i Venstres sentralstyre siden 2016.

24. januar 2020 ble Sveinung Rotevatn satt inn som Norges nye klima- og miljøminister etter at statsminister Erna Solberg gjorde omfattende endringer i regjeringen som følge av Frps uttreden av regjeringen.[21]

Han stilte som kandidat til lederstillingen i partiet Venstre etter at Trine Skei Grande hadde opplyst at hun ønsket å gå av som partileder. Valgkomiteen innstilte Rotevatn som 1. nestleder, mens Guri Melby ble innstilt som leder.[22][23]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c www.stortinget.no, besøkt 19. september 2019
  2. ^ arkiveringsdato 9. juni 2020, arkiv-URL web.archive.org, www.europeiskungdom.no, besøkt 12. desember 2018
  3. ^ «Guri Melby valgt til ny leder i Venstre». Venstre. 26. september 2020. Besøkt 3. mars 2021. 
  4. ^ kontor, Statsministerens (24. januar 2020). «Offisielt frå statsråd 24. januar 2020». Regjeringa.no (norsk nynorsk). Besøkt 24. januar 2020. 
  5. ^ kontor, Statsministerens (12. oktober 2018). «Endringar blant statssekretærane». Regjeringa.no (norsk nynorsk). Besøkt 12. oktober 2018. 
  6. ^ «Statssekretær Sveinung Rotevatn». Regjeringa.no (norsk nynorsk). 19. april 2018. Besøkt 29. april 2018. 
  7. ^ Rognsvåg, Silje (12. februar 2021). «Tapte kampen om å bli stortingskandidat for Venstre: – Skal slipe knivar og spele rock». NRK (norsk nynorsk). Besøkt 3. mars 2021. 
  8. ^ Lillesvangstu, Tone Merete (12. mars 2016). «Denne helga byter han ut politikk med musikk». NRK. Besøkt 26. oktober 2019. 
  9. ^ «Byter politikk mot NM-deltaking». musikkorps.no. Besøkt 26. oktober 2019. 
  10. ^ Sveinung, Rotevatn, (7. juli 2018). «Kontroll og komplikasjon. Om Stortingets kontroll med forvaltninga av statseigde selskap» (engelsk). Besøkt 1. oktober 2018. 
  11. ^ Rett24. «Fra sosialkomiteen til M&A - Sveinung Rotevatn går til SANDS». rett24 (engelsk). Besøkt 21. januar 2018. 
  12. ^ «Venstre fjerde størst blant elevene». Venstre. 6. september 2011. Besøkt 22. juli 2020. 
  13. ^ Langåker, Svein Olav B. (24. januar 2011). «Rekordvekst for ungdomsparti». Framtida (engelsk). Besøkt 22. juli 2020. 
  14. ^ Fantastisk Eid-resultat - liberaleren.no 13. septmber 2011
  15. ^ «Biografi: Rotevatn, Sveinung». Stortinget (norsk). 9. mars 2008. Besøkt 24. november 2019. 
  16. ^ «En arbeidsmiljølov tilpasset folks hverdag». Venstre. 12. mars 2015. Besøkt 24. november 2019. 
  17. ^ NTB. «Nå blir det lov til å ha to statsborgerskap». Aftenbladet (norsk). Besøkt 26. oktober 2019. 
  18. ^ Eriksen, Kent-Amar (22. juli 2015). «Venstre vil tillate doble statsborgerskap». NRK. Besøkt 26. oktober 2019. 
  19. ^ Rotevatn, Sveinung (2014). Liberalisme på norsk. Oslo: Civita. ISBN 9788292581636. 
  20. ^ Åmås, Knut Olav (2016). Makteliten. 252 kvinner og menn som styrer Norge. Oslo: Kagge. s. 204. ISBN 9788248918516. 
  21. ^ Helland, Fredrik Johan (23. januar 2020). «Rotevatn blir klimaminister». NRK (norsk nynorsk). Besøkt 24. januar 2020. 
  22. ^ Rotevatn innstilles som 1. nestleder - Fjordenes Tidende 23. august 2020
  23. ^ Bjørn Egil Halvorsen: -Bare nesten - Det ble døgnet da ingnting bet for Sveinung Rotevatn - Portrettintervju Aftenposten/Lørdag 29. august 2020

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sveinung_Rotevatn&oldid=21380305»