Lekmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Lekmann, legmann, legperson, legfolk eller bare leg stammer fra det greske ordet laikos som betyr 'tilhører folket'. En lekmann er i religiøs sammenheng en person, gjerne en forkynner eller predikant, som tilhører menigheten, men som ikke er presteviet. Ordet brukes også i andre sammenhenger, for eksempel om lekdommere i juridisk sammenheng, og mer uformelt om enhver som ikke tilhører en spesiell profesjon, men bare «fusker i faget». Motsetningen til «leg» er ofte «lærd».

Lekmannsbevegelsen i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge begynte lekmannsbevegelsen med Hans Nielsen Hauges konflikt med kongens embetsmenn på slutten av 1700-tallet. Hauge og tilhengerne hans ble forfulgt fordi de brøt statskirkeprestenes monopol på å forkynne Guds ord. Da Konventikkelplakaten fra 1741 ble opphevet i 1842, ble imidlertid slik forkynnelse også tillatt for lekmenn. I 1888 fikk lekfolk dessuten lov å tale i Den norske kirken, først bare ved spesielle anledninger, men fra 1913 også under vanlige gudstjenester. Etter 1974 har lekpersoner i tillegg kunnet stå for dåp, nattverd og jordfestelse under tilsyn av prest. I 2012 skrev Aftenposten at flere tusen lekpredikanter har virket siden 1842, men at nå er det bare noen få igjen av den gamle typen kristenpredikanter.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]