Direktiv (Den europeiske union)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Et direktiv er en rettsakt[1] i Den europeiske union (EU). Unionens medlemsstater er innen en gitt tidsfrist pålagt å innføre i nasjonale lovverk den lovgivning som er nødvendig for å oppfylle direktivets intensjon. De direktiver som omfatter saksområder som inngår i EØS-avtalen må også innføres i de EFTA-land som er tilsluttet EØS-avtalen.

Hensikten med direktiver er å tilstrebe størst mulig grad av rettslikhet mellom medlemslandene (såkalt harmonisering), samtidig som medlemsstatene står fritt til å velge form og metode for innføringen.

Hjemmelen for, og definisjonen av, begrepet direktiv finnes i Roma-traktatens artikkel 249(3). EF-domstolen har i en rekke dommer utfylt og fastlagt i hvor stor grad medlemsstatene er tvunget til å oppfylle EU-direktivs intensjoner.

Hvordan direktiver vedtas[rediger | rediger kilde]

Den alminnelige lovgivningsprosedyre

Forslag om nye direktiver fremmes og utredes av Europakommisjonen, og vedtas i et samspill mellom Europakommisjonen, Ministerrådet og Europaparlamentet.

Den hyppigst brukte prosedyren kalles Den alminnelige lovgivningsprosedyre, tidligere kalt medbestemmelsesprosedyren. Prosedyren følges i over 90% av rettsaktene. [2] I henhold til Lisboa-traktaten som trådte i kraft 1. desember 2009 ble medbestemmelsesprosedyrens område utvidet slik at nær alle rettsakter vedtas etter denne prosedyren.[3] Dersom Ministerrådet med kvalifisert flertall har vedtatt Kommisjonens direktivforslag, kan Europaparlamentet med absolutt flertall foreslå endringer eller legge ned veto. Dersom Ministerrådet ikke godkjenner Europaparlamentets endringsforslag, nedsettes det et forliksutvalg. Direktivforslaget blir ikke vedtatt dersom forliksutvalgets forliksforslag ikke får kvalifisert flertall fra Ministerrådet og simpelt flertall fra Europaparlamentet.

Vilkår for at et direktiv er korrekt innført i et medlemsland[rediger | rediger kilde]

  • Rettsstillingen må være tilstrekkelig bestemt og klar.
  • Reglene må være juridisk bindende, og ikke være overlatt til forvaltningens skjønn.
  • Det må være etablert effektive sanksjoner ved overtredelse av direktivet i medlemslandet.
  • Implementeringen må skje innen den angitte tidsfristen.

Tidsfrist for innføring[rediger | rediger kilde]

Fra de er vedtatt i EU, har medlemsstatenes parlamenter en tidsfrist, vanligvis på 18 måneder, på å implementere direktivet i eget lands lovverk. Medlemslandene står fritt til å velge form og metode for å gjøre direktivet til eget lands lov. Medlemslandene har ikke anledning til å innføre lover som strider med gjeldende direktiv. Formfriheten for direktivimplementeringen innebærer at dersom et medlemsland lar være å innføre direktivet, eller trenerer innføringen av det, vil det likevel kunne gjøres gjeldende i henhold til prinsippet om direkte virkning.

EU-direktiver og norsk rett[rediger | rediger kilde]

Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å innføre EU-direktiver som gjelder det indre marked i norsk rett. Norge har mulighet til å reservere seg mot EU-direktiver. Dette har ikke blitt gjort i løpet av de årene Norge har vært et EØS-land, men Soria Moria-erklæringen sier at regjeringen kommer til å vurdere å bruke reservasjonsretten vi har, dersom særlige interesser trues. Spørsmålet om bruk av reservasjonsretten har vært debattert ved innføringen av datalagringsdirektivet og tjenestedirektivet.

EFTAs overvåkningsorgan (ESA) har til oppgave å kontrollerere at Norge tar direktivene inn i norsk lovgivning.

Se også[rediger | rediger kilde]

Fotnoter og referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ En rettsakt i EU er en beslutning eller et vedtak som er truffet med hjemmel i EUs grunnleggende traktater, ifølge Stortingsmelding 40 (1993–94)
  2. ^ «Halvårlig redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker – Stortinget, 4. mai 2010». Utenriksdepartementet. Besøkt 18. november 2010. 
  3. ^ UDs omtale av Lisboa-traktaten, Europaportalen

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gunnar Mathisen: Innenfor EU. En innføring i EUs beslutningsprosesser 1996 ISBN 82-00-22606-9 Skildrer vedtaksprosedyren for nye EU-direktiv fra en byråkrats personlige synsvinkel.
  • Finn Arnesen: Introduksjon til rettskildelæren i EF, Senter for EF-rett 1995. ISBN 82-00-22689-1 Grundig teoretisk innføring utviklingen av, og tolkningen av forholdet mellom fellesskapsretten og medlemstatenes rettssystem.
  • Jens-Peter Bonde: Sådan styres EU, 2002 ISBN 87-7456-668-7 Lovgivningsprosessen i EU sett fra innsiden fra skeptisk dansk EU-parlamentariker.