Direktiv (Den europeiske union)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Et direktiv er en rettsakt[1] i Den europeiske union (EU). Unionens medlemsstater er innen en gitt tidsfrist pålagt å innføre i nasjonale lovverk den lovgivning som er nødvendig for å oppfylle direktivets intensjon. De direktiver som omfatter saksområder som inngår i EØS-avtalen må også innføres i de EFTA-land som er tilsluttet EØS-avtalen.

Hensikten med direktiver er å tilstrebe størst mulig grad av rettslikhet mellom medlemslandene (såkalt harmonisering), samtidig som medlemsstatene står fritt til å velge form og metode for innføringen.

Hjemmelen for, og definisjonen av, begrepet direktiv finnes i Roma-traktatens artikkel 249(3). EF-domstolen har i en rekke dommer utfylt og fastlagt i hvor stor grad medlemsstatene er tvunget til å oppfylle EU-direktivs intensjoner.

Hvordan direktiver vedtas[rediger | rediger kilde]

Ambox outdated serious.svg
Trenger oppdatering: NB!! Dette er endret ved innføring av Lisboatraktaten som trådte i kraft 01.12.2009. Avsnittet er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon.
Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den.

Forslag om nye direktiver fremmes og utredes av Kommisjonen, og vedtas i et samspill mellom Kommisjonen, Ministerrådet og EU-parlamentet. Vedtaksprosedyre avhenger av saksområde.

Den hyppigst brukte prosedyren kalles medbestemmelsesprosedyren. Prosedyren følges i ca. 80% av rettsaktene. I henhold til reformtraktaten av 13. desember 2007 skal medbestemmelsesprosedyrens område utvides slik at nær alle rettsakter skal vedtas etter denne prosedyren.[2] Dersom Ministerrådet med kvalifisert flertall har vedtatt Kommisjonens direktivforslag, kan EU-parlamentet med absolutt flertall foreslå endringer eller legge ned veto. Dersom Ministerrådet ikke godkjenner EU-parlamentets endringsforslag, nedsettes det et forliksutvalg. Direktivforslaget blir ikke vedtatt dersom forliksutvalgets forliksforslag ikke får kvalifisert flertall fra Ministerrådet og simpelt flertall fra EU-parlamentet.

Vilkår for at et direktiv er korrekt innført i et medlemsland[rediger | rediger kilde]

  • Rettsstillingen må være tilstrekkelig bestemt og klar.
  • Reglene må være juridisk bindende, og ikke være overlatt til forvaltningens skjønn.
  • Det må være etablert effektive sanksjoner ved overtredelse av direktivet i medlemslandet.
  • Implementeringen må skje innen den angitte tidsfristen.

Tidsfrist for innføring[rediger | rediger kilde]

Fra de er vedtatt i EU, har medlemsstatenes parlamenter en tidsfrist, vanligvis på 18 måneder, på å implementere direktivet i eget lands lovverk. Medlemslandene står fritt til å velge form og metode for å gjøre direktivet til eget lands lov. Medlemslandene har ikke anledning til å innføre lover som strider med gjeldende direktiv. Formfriheten for direktivimplementeringen innebærer at dersom et medlemsland lar være å innføre direktivet, eller trenerer innføringen av det, vil det likevel kunne gjøres gjeldende i henhold til prinsippet om direkte virkning.

EU-direktiver og norsk rett[rediger | rediger kilde]

Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å innføre EU-direktiver som gjelder det indre marked i norsk rett. Norge har mulighet til å reservere seg mot EU-direktiver. Dette har ikke blitt gjort i løpet av de årene Norge har vært et EØS-land, men Soria Moria-erklæringen sier at regjeringen kommer til å vurdere å bruke reservasjonsretten vi har, dersom særlige interesser trues. Spørsmålet om bruk av reservasjonsretten har vært debattert ved innføringen av datalagringsdirektivet og tjenestedirektivet.

EFTAs overvåkningsorgan (ESA) har til oppgave å kontrollerere at Norge tar direktivene inn i norsk lovgivning.

Se også[rediger | rediger kilde]

Fotnoter og referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ En rettsakt i EU er en beslutning eller et vedtak som er truffet med hjemmel i EUs grunnleggende traktater, ifølge Stortingsmelding 40 (1993–94)
  2. ^ UDs omtale av Lisboa-traktaten, Europaportalen

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gunnar Mathisen: Innenfor EU. En innføring i EUs beslutningsprosesser 1996 ISBN 82-00-22606-9 Skildrer vedtaksprosedyren for nye EU-direktiv fra en byråkrats personlige synsvinkel.
  • Finn Arnesen: Introduksjon til rettskildelæren i EF, Senter for EF-rett 1995. ISBN 82-00-22689-1 Grundig teoretisk innføring utviklingen av, og tolkningen av forholdet mellom fellesskapsretten og medlemstatenes rettssystem.
  • Jens-Peter Bonde: Sådan styres EU, 2002 ISBN 87-7456-668-7 Lovgivningsprosessen i EU sett fra innsiden fra skeptisk dansk EU-parlamentariker.