Joseph Chamberlain

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Joseph Chamberlain

Joseph Chamberlain (født 8. juli 1836, død 3. juli 1914) var en britisk politiker. Han var far til Austen Chamberlain og Neville Chamberlain.

I starten av sin politiske karriere var han en radikalt innrettet liberaler og forkjemper for utdanningsreformer og ble handelsminister. Senere kom han i allianse med det konservative partiet som imperialist og proteksjonist og var koloniminister.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Chamberlain ble født i London og var sønn av en fremgangsrik skomaker og fabrikkeier som også het Joseph (1796–1874). Han ble utdannet ved University College School (fra 1850-1852). I 16 års alderen startet han som lærling i skomakerfirmaet og da han ble 18, ble han sendt til Birmingham, der han arbeidet i sin onkels skruefabrikk, «Nettlefolds», som hans far hadde investert i. Sammen med Joseph Nettlefold var Chamberlain med å bygge ut selskapet, som snart ble kjent som «Nettlefold and Chamberlain», til å bli en kommersiell suksess og da Chamberlain i 1874 forlot selskapet, eksporterte det sine produkter til USA, andre land i Europa, India, Japan, Canada og Australia.

Det var sterke radikale og liberale tradisjoner blant skomakerne i hans nye hjemby Birmingham, samtidig som den unitariske kirken han tilhørte hadde en tradisjon med å engasjere seg i samfunnet. Det var derfor naturlig for han å delta i politikken for de liberale. I 1867 grunnla han «Birmingham Education League» (senere «National Education League») og han arbeidet også for en fri skolegang, uavhengig av den engelske kirken. Han gjorde også det liberale partiet i Birmingham til en fremgangsrik og effektiv valgorganisasjon.

1873 ble han borgermester i Birmingham. I denne stillingen var han med og gjennomførte en rekke reformer i byen. Han avgikk fra borgermesterstillingen da han ble innvalgt i underhuset som representant for Birmingham i 1876. Han arbeidet seg raskt opp i parlamentsgruppen og ble handelsminister, «President of the Board of Trade» i William Gladstones regjering 1880.

I tiden før parlamentsvalget i Storbritannia i 1885 ble det trykket en rekke artikler i bladet «Fortnightly Review» skrevet av Chamberlains medarbeidere under hans ledelse. Artikkelserien foreslo jordreformer, mer direkte beskatning, gratis offentlig utdannelse, skille mellom kirke og stat, almen stemmerett for menn og større beskyttelse for fagforeninger. Dette ble grunnlaget for det «uautoriserte programmet» som Chamberlain kjempet for under valgkampen.

Det liberale partiet vant valget, men fikk ikke absolutt majoritet i underhuset. Det irske nasjonalistpartiet under Parnells ledelse kom i «vippeposisjon». De liberales statsminister Gladstone tilbød irene en avtale om «Home Rule» (selvstyre) som Chamberlain var mot på prinsipielt grunnlag. Han forlot den liberale regjeringen og var med å danne Liberal Unionist Party sammen med Lord Hartington og andre medlemmer av «whiggruppen». Chamberlain sluttet seg ikke umiddelbart til den unionistiske regjeringen selv om han hadde likesinnede i det konservative partiet, som Lord Randolph Churchill. Han håpet muligens på at Gladstone snart skulle trekke seg tilbake; i så fall ville Chamberlain kunne vende tilbake til det liberale partiet og bli dets leder. Gladstone holdt imidlertid ut mye lenger enn Chamberlain hadde trodd, og Chamberlain nærmet seg etterhvert de konservative.

I 1895 ble Chamberlain koloniminister, «Secretary of State for the Colonies» i Lord Salisburys konservative og unionistiske regjering. Chamberlain viste seg å være en ivrig imperialist og aktiv i forbindelse med boerkrigen så ble han unionistenes ledende politiker i parlamentsvalget i 1900. Etter å ha besøkt Sør-Afrika gikk han av i 1903 og ledet en kampanje for en reformert handelspolitikk, med proteksjonistiske tollsatser mot import fra land utenfor imperiet. Et splittet unionistparti tapte valget i 1906 og på grunn av en synkende andel frihandelsvennlige konservative i underhuset ble Chamberlain favoritt til ny leder av unionistene. I juli 1906 ble han imidlertid rammet av et hjerneslag som svekket han og tvang han til å trekke seg tilbake fra det politiske liv. Joseph Chamberlain døde 3. juli 1914 og er begravet på Key Hill Cemetery i Birmingham.

Eftermæle[rediger | rediger kilde]

Det konvensjonelle bildet av Chamberlains politiske linje har vært at han beveget seg mot høyre i det politiske spektrum, fra det liberale partiets venstrefløy til de konservatives høyrefløy. Et alternativt syn er at han alltid var radikal i innnenrikspolitikk og imperialist i uteriksspolitikken, og til og med at dette ikke sto i så stor motsetning til hverandre – begge innebar at han forkastet "laissez-faire-kapitalisme". Selv etter at han forlot det liberale partiet var han tilhenger av innføringen av alderspensjon.

Han var den drivende kraften bak dannelsen av University of Birmingham og var dets første kansler. Hans arkiv forvares i universitetets bibliotek og universitets klokketårn kallas "Old Joe" oppkalt etter ham. Chamberlain Square i det sentrale Birmingham er oppkalt etter ham.

Familie[rediger | rediger kilde]

Joseph Chamberlain var gift tre ganger. Hans første hustru Harriet Kenrick døde kort tid etter at hun hadde født deres første barn Austen. Han giftet seg med Harriets kusine Florence Kenrick i 1868. Hun fikk fire barn med ham, ett av dem var Neville, og døde i barsel i 1875. I 1888 giftet han seg med en amerikaner, Mary Endicott. Både Austen Chamberlain (18631937) og Neville Chamberlain (18691940) ble fremtredende konservative politikere. Neville var statsminister fra 1937 til 1940.