Mau Mau-opprøret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mau Mau-opprøret
Mau Mau-opprøret
Styrker fra King's African Rifles transporterer forsyninger mens de er på vakt mot Mau Mau-opprørere
Dato 1952–1960
Sted Britisk Kenya
Resultat
Britene og lojalistiske styrker slo ned opprøret
Parter
Mau Mau-opprørere Storbritannia Storbritannia
* Flag of British East Africa.svg Britisk Kenya
Kommandanter
Dedan Kimathi
Musa Mwariama
Waruhiu Itote
Stanley Mathenge
Storbritannia Evelyn Baring
Storbritannia George Erskine
Storbritannia Kenneth O'Connor
Styrker
Ukjent 10 000 regulære styrker
21 000 politi
25 000 kikuyu heimvern[1][2]
Tap
Drept: 12 000 offisielt, antatt 20 000 uoffisielt[3]
Tatt til fange: 2 633
Overgitt seg: 2 714
Drepte: 200
Sårede: 579
Mau Mau-opprøret

Mau Mau-opprøret var et opprør fra kenyanske rebeller mot den britiske koloniadministrasjonen og varte fra 1952 til 1960. Dette var både et bondeopprør, borgerkrig og nasjonalistisk kamp.[4]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Det var stor jordmangel blant kikuyuene, noe som særlig skyldtes europeiske settleres bosettinger i deres tradisjonelle områder.[4] En stor del av kikuyuene hadde ingen jord og ble henvist til å leve som husmenn («squatters») for europeerne.[4]

Opprøret[rediger | rediger kilde]

Opprøret involverte hovedsakelig kikuyu-dominerte grupper, kalt Mau Mau og deler av British Army, det lokale Kenya-regimentet besto hovedsakelig av briter, hjelpestyrker og anti-Mau Mau fra kikuyu-gruppen.[2] Angrepene fra opprørerne var i første rekke rettet mot de kikuyuer, særlig jordeiere, som var lojale mot kolonimyndighetene.[4] Da opprørslederen Dedan Kimathi ble tatt til fange 21. oktober 1956 ble det tydelig at opprørerne ville lide nederlag.

Den britiske øverstkommanderende fra mai 1953, generalløytnant George Erskine (i midten) observerer operasjoner mot Mau Mau

Mau Mau lyktes ikke å få folkelig oppslutning,[5] delvis på grunn av den britiske splitt og hersk-strategien,[6] og at opprørerne internt var splittet, til tross for forsøk på samling ved ulike anledninger. Britene kunne også i mellomtiden dra nytte av sine erfaringer med å slå det samtidige opprøret i Malaya.[7]

Opprøret skapte en splittelse mellom det europeiske kolonisamfunnet i Kenya og miljøet hjemme i Storbritannia,[8] men førte også til en voldelige splittelse internt i kikuyu-samfunnet.[9][10] De økonomiske kostnadene med opprøret i den tidligere kolonien beløp seg til 55 millioner britiske pund.[11]

Navn[rediger | rediger kilde]

Bakgrunnen for betegnelsen Mau Mau er usikker. Ifølge noen medlemmer i bevegelsen, som aldri brukte denne betegnelsen selv, brukte den militære betegnelsen Kenya Land and Freedom Army (KLFA).[12] Noen publikasjoner, som for eksempel Fred Majdalany: State of Emergency: The Full Story of Mau Mau, hevder det var et anagram for Uma Uma (som betyr «ut ut!») og var et militært kodeord basert på et kodespråk for lek blant kikuyu-gutter da de var små. Majdalany hevder også at britene for enkelhets skyld brukte begrepet som en betegnelse for kikuyu-samfunnet uten at det egentlig lå noen klar definisjon til grunn.[13]

Etter hvert som bevegelsen fikk framgang, ble swahili akronym konstruert: «Mzungu Aende Ulaya, Mwafrika Apate Uhuru» meaning («Send ut utlendingene, la afrikanerne få uavhengighet»).[14] Josiah Mwangi Kariuki, et medlem av Mau Mau som ble internert i følet av konflikten, hevdet at britene foretrakk å bruke betegnelsen Mau Mau i stedet for KLFA i et forsøk på å nekte opprørerne internasjonal anerkjennelse.[15] Kariuki skrev også at begrepet Mau Mau også ble brukt av opprørere som et svar på det de oppfattet som kolonipropaganda.[14]

Krigsforbrytelser[rediger | rediger kilde]

Britiske soldater på patrulje under Mau Mau-opprøret
  • I forsøk på å slå ned uroen i Kenya, suspenderte de britiske myndighetene borgerfrihetene i landet. Som et svar på opprøret ble mange kikuyu tvangsflyttet. Mellom 320 000 og 450 000 av dem ble flyttet til konsentrasjonsleire. De fleste av de resterende - mer enn en million - ble holdt i «avstengte landsbyer» . Selv om noen var tilknyttet opprørsbevegelsen, ble mange utsatt for en kollektiv avstraffelse som kolonimyndighetene gjennomførte over store deler av landet. Tusenvis ble utsatt for slag og seksuelle krenkelser gjennom «screenings» som hadde til hensikt å fremskaffe informasjon om trusler fra Mau Mau. Senere ble fanger utsatt for enda mer alvorlig mishandling i et forsøk på å tvinge dem til å vende seg bort fra opprørerne og adlyde ordrer. Et betydelig antall ble myrdet. Fanger ble utspurt ved hjelp av å kutte av ører, stikke hull i trommehinner, pisking til døde, helt over med parafin, og deretter antent, og brent trommehinner med tente sigaretter [16]. Britiske soldater brukte et kastreringsinstrument av metall for å kutte av testikler og fingre. Ifølge David Anderson hengte britene mer enn 1 090 mistenkte opprørere, langt flere en franskmennene henrettet i Algerie under Algeriekrigen. Det ble avklart at over halvparten av disse ikke hadde vært opprørere i det hele tatt. Tusenvis ble summarisk henrettet av britene, som hevdet de ikke hadde stoppet ved beordring[17] om dette.[18][19][20]
  • Chuka-massakren skjedde i byen Chuka og ble utført av medlemmer fra King's African Rifles B-kompani i juni 1953 da 20 ubevæpnede personer ble drept under opprøret. De britiske soldatene gikk inn i Chuka 13. juni 1953 for å jage ut opprørere som de mistenkte gjemte seg i den nærliggende skogen. I løpet av de neste dagene hadde soldatene fanget og henrettet 20 personer de av ukjente årsaker mistenkte for å være Mau Mau-opprørere. Det er senere avklart at de fleste av de henrettede i virkeligheten tilhørte den vennligsinnede Kikuyu Home Guard - en lojalistisk milits som ble rekruttert av britene til å bekjempe geriljaen. I en atmosfære av grusomheter og gjengjeldelser ble saken feid under teppet og ingen ble stilt for retten for massakren.
  • Hola-massakren var en hendelse under opprøret i interneringsleiren i byen Hola. I januar 1959 hadde leiren 506 internerte, hvorav 127 ble holdt i en egen, avstengt «lukket leir». Denne litt avsidesliggende leiren nær Garissa i det østlige Kenya, var særlig for de minst samarbeidsvillige av de internerte. De nektet ofte, også når de ble truet med å bli utsatt for vold, å delta i myndighetenes «rehabiliteringsprosess» eller å utføre manuelt arbeid eller adlyde ordre. Leirsjefen utarbeidet en plan som skulle tvinge 88 av i internerte til å arbeid. 3. mars 1959 ble denne planen iverksatt. Resultatet ble at 11 av de internerte ble slått i hjel av vaktene.[21] 77 av de overlevende internerte ble livsvarig skadet.[22] De britiske myndighetene aksepterer at den britiske koloniadministrasjonen torturerte internerte, men avviser at de står i et rettslig ansvarsforhold til dette.[23]
  • Lari-massakren i bosetningen i Lari skjedde om natten mellom 25. og 26. mars 1953, da Mau Mau-styrker jaget kikuyu menn, kvinner og barn inn i hytter og satte så fyr på dem, og drepte alle som prøvde å flykte. Offisielle anslag på antall døde under denne massakren er 74 drepte.[24]
  • Mau Mau-soldater torturerte, mishandlet og myrdet kikuyu ved mange anledninger.[25] Mau Mau-enheter sto for 1 819 drap på andre afrikanere, i tillegg kommer de hundrevis som har «forsvunnet», hvor likene aldri er funnet.[26] 32 europeere og 26 asiatiske sivile ble også drept av Mau Mau-soldater, med tilsvarende antall sårede. Det mest kjente europeiske offeret er Michael Ruck, seks år, som ble hakket til døde med macheter sammen med foreldrene, Roger og Esme, og en av familiens arbeidere på gården, Muthura Nagahu, som forsøkte å hjelpe familien.[27] Aviser i Kenya og i utlandet viste grusomme bilder av den unge Michael med blodig teddybjørn og leker på barnerommet.[28]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Malcolm Page: King's African Rifles: A History, side 206, Barnsley 2011, Pen and Sword Books, ISBN 978-1-84884-438-4
  2. ^ a b David Anderson: Histories of the Hanged: The Dirty War in Kenya and the End of Empire, side 5, London, 2005, Weidenfeld & Nicolson, ISBN 978-0-297-84719-9
  3. ^ David Anderson: Kenya, 1895–1939: Registration and Rough Justice, side 4, i Douglas Hay & Paul Craven (red): Masters, Servants, and Magistrates in Britain and the Empire, 1562–1955, Chapel Hill, NC, 2004, University of North Carolina Press, ISBN 978-0-807-82877-9
  4. ^ a b c d Axel Sommerfeldt. «Mau Mau-opprøret». Store norske leksikon. Besøkt 17. desember 2014. 
  5. ^ The Oxford Illustrated History of the British Army (1994) s. 346.
  6. ^ Frank Furedi: The Mau Mau War in Perspective, side 5, London: Boydell & Brewer, 1989, ISBN 978-0-821-40940-4
  7. ^ Mumford 2012, s. 49.
  8. ^ Maloba, Wunyabari O.: Mau Mau and Kenya: An Analysis of a Peasant Revolt (revidert utgave), Bloomington, IN, Indiana University Press, ISBN 978-0-852-55745-7
  9. ^ Anderson 2005, s. 4: «Much of the struggle tore through the African communities themselves, an internecine war waged between rebels and so-called 'loyalists'—Africans who took the side of the government and opposed Mau Mau.»
  10. ^ Branch 2009, s. xii.
  11. ^ Gerlach 2010, s. 213.
  12. ^ Kanogo, Tabitha (1992). Dedan Kimathi: A Biography. Nairobi: East African Educational Publishers. s. 23-25. 
  13. ^ Majdalany, Fred (1963). State of Emergency: The Full Story of Mau Mau. Boston: Houghton Mifflin Harcourt. s. 75. 
  14. ^ a b Kariuki, Josiah Mwangi (1975). Mau Mau Detainee: The Account by a Kenya African of his Experiences in Detention Camps 1953–1960. New York og London: Oxford University Press. s. 167. «Let the foreigner go back abroad, let the African regain independence» 
  15. ^ Kariuki, side 24
  16. ^ «slicing off ears, boring holes in eardrums, flogging until death, pouring paraffin over suspects who were then set alight, and burning eardrums with lit cigarettes»
  17. ^ «failed to halt»
  18. ^ MARK CURTIS (2003). WEB OF DECEIT: BRITAIN'S REAL FOREIGN POLICY: BRITAIN'S REAL ROLE IN THE WORLD. VINTAGE. s. 324–330. 
  19. ^ Caroline Elkins (2005). Britain's gulag: the brutal end of empire in Kenya. Pimlico. s. 124–145. 
  20. ^ David Anderson (23. januar 2013). Histories of the Hanged: The Dirty War in Kenya and the End of Empire. W. W. Norton. s. 150–154. 
  21. ^ Maloba, Wunyabari O. Mau Mau and Kenya: An Analysis of a Peasant Revolt.(Indiana University Press, Bloomington, IN: 1993) pp. 142-43.
  22. ^ Horrors of Hola detention camp 22. april 2004, besøkt 17. desember 2014
  23. ^ «Mau Mau massacre documents revealed». BBC News. 30. november 2012. Besøkt 17. desember 2014. 
  24. ^ Anderson, David: Histories of the Hanged, side 119-180, W. W. Norton & Company, 2005, ISBN 978-0-297-84719-9
  25. ^ Ogot, Bethwell Allan: The Decisive Years: 1956–63, side 48-82, Boydell & Brewer, 1995, ISBN 978-0-8214-1051-6
  26. ^ Anderson, David: Histories of the Hanged, side 84, W. W. Norton & Company 2005, ISBN 978-0-297-84719-9
  27. ^ Anderson, side 94
  28. ^ Caroline Elkins: Imperial Reckoning: The Untold Story of Britain's Gulag in Kenya, side 42, Henry Holt and Company, New York City, ISBN 978-0-805-07653-0

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]