Forordning (Den europeiske union)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En forordning er en EU-rettsakt,[1] altså en en slags EU-lov. En forordning er, i motsetning til et direktiv direkte anvendelig i medlemsstatene. Det betyr at EU-forordninger gjelder i medlemslandene på lik linje med landets egne lover. EU-borgerne erverver rettigheter og pålegges plikter som følge av forordninger.

Rettslig effekt[rediger | rediger kilde]

Hvis EUs grunnlov hadde blitt vedtatt ville en «EU-forordning» blitt en «EU-lov».

Forordninger i EU tilsvarer nasjonale lover i medlemslandene, i forslaget til «EUs grunnlov» ble det foreslått å kalle forordningene for lover. I Lisboatraktaten ble dette strøket, og betegnelsene forordning og direktiv ble beholdt.

Når en forordning trer i kraft står den over de nasjonale lover innen samme område.[2] Selv om forordningene gjelder direkte og uten unntak er det vanlig at medlemsstatene utarbeider egen lovgivning som regulerer konsekvenser som oppstår som følge av forordningenes ikrafttreden.

Fotnoter og referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ En rettsakt i EU er en beslutning eller et vedtak som er truffet med hjemmel i EUs grunnleggende traktater, ifølge Stortingsmelding 40 (1993–94)
  2. ^ Principen om EU-rättens företräde. EU-upplysningen. Besøkt 17. august 2010.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]