Skip

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Osebergskipet er et klinkbygget vikingskip av eik fra første halvdel av 800-tallet. Skipets for- og akterstevn er rikt dekorert med treskjæringer.

Skip (av norr skip, trolig i betydningen uthult trestamme) betegner i sin moderne betydning vanligvis et større havgående fartøy, beregnet på transport av personer og/eller gods. I sin opprinnelse en beskrivelse av et fartøy i alminnelighet, uten hensyn til beskaffenhet, størrelse, byggemåte, form eller det farvann det var tenkt benyttet i.[1] Spesialiserte skip kan også benevnes som for eksempel krigsskip, lasteskip, bulkskip, containerskip, passasjerskip, seilskip og lignende. Opprinnelsen til betegnelsen er imidlertid ikke like enkel å forklare.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Norsk terminologi er uklar i skillet mellom skip, skuter og båter. Benevnelsen skipsbåt indikerer imidlertid at skip må ha vært en større farkost enn en båt, siden dette åpenbart var en båt som fulgte med et skip. Opprinnelsen til uttrykket skip er svært lik som for båt og kommer til norrønt via urgermansk (skipan) og urindoeuropeisk (*skēi-b-). Både skip og båt tolkes i betydningen kløyvd og/eller uthult trestamme, noe som indikerer at forskjellen i størrelse ikke kan ha vært betydelig opprinnelig. Kan hende var besetningens størrelse av betydning når våre forfedre skilte mellom båter og skip gjort av uthulte trestammer, men dette er altså svært uklart i dag.

Historie[rediger | rediger kilde]

Egypterne[rediger | rediger kilde]

Egyptisk skip (1422-1411 f.kr.)

I og med at skillet mellom båt og skip er uklar, er det også vanskelig å bestemme når skipenes historie startet. Av de aller tidligste er antakelig egypternes transportskip som kan spores tilbake til ca. 3000 f.kr. Skipene var kjølløse, naglete treskip. I Egypt skal den dominerende vindretningen ha vært fra nord. Dermed kunne egypterne seile fra nord og oppover Nilen mot sør. For returreisen kunne de drive med strømmen og hjelpe til med årer. Det største skipet som kan finnes i gamle egyptiske kilder er dronning Hatsheputs skip fra ca. 1400 f.kr. Det var 100 meter langt og kunne frakte 350 tonn.

Fønikerne[rediger | rediger kilde]

Videreutviklingen av seilene gjorde at skipene kunne reise friere og lenger og brukes både til transport og krigføring. De første, enkle navigasjonsmetodene gjorde at skipene kunne forlate de nære kystområdene. Fønikerne (1000-774 f.kr.) ble viden kjent som dyktige sjømenn. De seilte handelsskip fra Kanaan i dagens Libanon og Syria igjennom hele Middelhavet, opp til de Britiske øyene og også rundt Afrika. Skipene var kortere og bredere enn egypternes. Dessuten hadde de en kjøl som antakelig gjorde dem sterkere.

Grekere og Bysants[rediger | rediger kilde]

I krig krevet nærkamp enda større manøvreringsdyktighet enn det seilene kunne gi. Fønikerne bygget biremene som hadde to dekk med roere. De mer krigerske grekerne (800-146 f.kr.) lanserte også triremene. Og som navnet antyder, hadde de tre dekk med roere.

Fra et eller annet sted mellom det fjerde og andre århundre før Kristus dukket latinerseilet opp i middelhavet. Dette spredde seg langsomt og var i senantikken og den tidlige middelalder å finne på bysantinske og italienske skip. Herifra spredde latinerseilet seg langsomt til resten av Europa i senmiddelalderen. Mens de tidligere skipene hadde overlappende bord som var naglet sammen, introduserte bysantinske skipsbyggere skrog der bordene lå butt i butt. Kravellbygging skulle gjøre det mulig å bygge større skip.

Kineserne[rediger | rediger kilde]

I en annen del av verden utviklet kineserne svært avanserte skip. Allerede 900 e.kr. hadde de seil som gjorde at de kunne krysse mot vinden. Roråren hadde de byttet ut med ror på rorstamme så tidlig som 100 e.kr.

Kineserne kunne bygge de største seilskipene verden til da hadde sett. Allerede på 1200-tallet hadde Marco Polo fortalt om skip med fire master, 60 lugarer og mannskap på tre hundre mann. I 1400 e.kr. var de over 150 meter lange og under ledelse av admiral Zheng He la de under seg landområder fra Afrika i vest til Stillehavet i øst nesten et hundreår før Kristoffer Columbus oppdaget Amerika i 1492.

En annen banebrytende egenskap ved den kinesiske skipsbyggingen var vanntette innvendige skott som gjorde skipene mye mer sjøsikre i tilfelle skade.

Nordeuropeerne[rediger | rediger kilde]

Kristoffer Columbus skip Santa Maria var en karakk.

Nordeuropeisk sjøfart utviklet seg tildels uavhengig av rikene rundt Middelhavet. De første «skipene» var trolig uthulte trestammer. I så måte var den såkalte Sørumbåten (en norsk stokkebåt fra cirka 170 fvt.) omkring eleve meter lang og kunne ta tolv mann med lette håndvåpen. Helleristninger viser imidlertid at man alt i bronsealderen hadde større og mer avanserte roskip, som trolig var klinkbygde. Vikingskipene var også klinkbygde, åpne fartøyer, men disse var også rigget for seilføring. Langskipene var smekre og hurtige roskip som også kunne seiles og var havgående. Skeiden var i så måte blant de største. Knarren var et lastefartøy som var dypere og bredere og i større grad tilpasset seiling enn roing.

Basert på disse bygde hanseatene (fra 1200 e.kr.) koggene som var fyldigere og hadde større lasteevne. Koggene hadde råseil og klinkerbord akkurat som vikingskipene, men de plasserte roret i senter i stedet for på styrbord side.

Etter hvert ble kravellbygging også introdusert i Nord-Europa, og denne teknikken gjorde det mulig å bygge større seilskip.

Spania og Portugal[rediger | rediger kilde]

I senmiddelalderen vokste nye sjøfartsnasjoner frem. Portugiserne gjorde store fremskritt i navigasjon etter himmellegmene og med karavellen og den større karakken introduserte de flere master og liten dypgang. Med disse båtene kunne de utforske verden og ”fant” blant annet Amerika.

Med erobringen av «den nye verden» økte transportbehovet samtidig som skipene måtte være bevæpnet. Fra det 16. århundre kom galleonen til alminnelig anvendelse i sjøfart. Galleonen var lengre og smalere enn forløperne karavellene og karakkene. Dessuten var bakkens høyde redusert for å gi mer vind i seilene og den rundede hekken ble erstattet med et akterspeil. Disse skipene ble brukt inn i det 18. århundre uten at skipsteknologien gjennomgikk banebrytende utvikling.

Det britiske skipet HMS Warrior ble bygget i jern.

Industrilandene[rediger | rediger kilde]

I 1783 ble det første dampskipet bygget av franskmannen Claude de Jouffroy d’Abbans. Frem til propellen ble introdusert på 1800-tallet ble dampskipene primært bygget som kombinerte seil og dampskip.

Neste teknologiske sprang var jernskipene som senere ble til stålskip. Også her ble det først bygget kombinerte tre og jernskip før teknologien var moden nok til rene metallskip. Den britiske flåte bestilte HMS «Warrior» i 1859. Fra 1870-årene begynte man å bygge rene jernskip for sivile formål.

Etter annen verdenskrig etablerte dieselmotoren seg som det vanligste fremdriftsmaskineriet til fordel for dampmaskinen. Og de største fremskrittene fra den gang til i dag ligger innen navigasjon der radar og gps har sørget for en mye bedre sikkerhet til sjøs.

Konstruksjon[rediger | rediger kilde]

Selv om skip finnes i mange varianter er det en del elementer som går igjen på de aller fleste. Illustrasjonen viser et typisk skip.

Lod Schema.png
  1. Forstevnen er den forreste delen av skipet og med denne brytes bølger og vannet skyves ut til sidene når skipet stevner fremover.
  2. Bulben er et kuleformet utspring helt forut og under vann. Dens funksjon er å påvirke bølgemønsteret rundt skipet slik at det får mindre motstand i vannet.
  3. Ankeret slippes på havbunnen når skipet skal ligge stille på reden.
  4. Skroget gir skipet oppdrift i følge «arkimedes prinsipp». Et effektivt lasteskip bruker mest mulig av oppdriften til last og minst mulig til andre formål som maskineri og overbygg.
  5. Propellen gir fremdrift når det skyver skipet gjennom vannet. En stor propell som roterer langsomt gir den beste effektiviteten.
  6. Hekken er skipets bakerste del. Den delen som er under vann utformes på en slik måte at det skapes minst mulig urolig vann og bølger bak skipet.
  7. Gjennom skorsteinen går eksosen ut. På et skip produserer hovedmaskinen eksos, men ofte er skipene utstyrt med to-tre hjelpemotorer og oljefyrte kjeler som også produserer utslipp.
  8. I overbygningen bor mannskapene, der er messa og på øverste dekk er broa hvor skipet styres fra. På denne tegningen er overbygningen midtskips. Dette var typisk frem til 1950- til 1960-årene. Deretter har de fleste skipstyper fått overbygning akter.
  9. På dekket er utstyr for fortøyning. Der er utstyr for lasting og lossing og for behandling av lasten når det trengs.

Størst, raskest, eldst[rediger | rediger kilde]

Størst[rediger | rediger kilde]

De største lasteskipene er oljetankere og størst av disse er M/T «Knock Nevis» som kan frakte rundt 560 000 tonn olje. Siden 1960-tallet er personbefording på lengre strekninger utkonkurrert av flyene og linjeskip som tar en blanding av passasjerer og stykkgodslast har nesten forsvunnet. De største passasjerskipene er nå cruise-skipene som egentlig tilbyr opplevelser fremfor transport. De største er «Freedom» serien til Royal Caribbean Cruise Lines som kan ta opp til 4 370 passasjerer.

Nedenfor følger en oppstilling av de største skipene av forskjellige typer.

Kategori Navn Mål
Cruiseskip Oasis of the Seas 6 400 passasjerer
Cruiseskip Freedom of the Seas 4 370 passasjerer
Seilskip Royal Clipper 5 000 kvadratmeter seilflate på fem master
Isbryter Jamal 75 000 hestekrefter, 5 meter is
Bilferge Ulysses 1 342 personbiler eller 240 lastebiler og 1 900 passasjerer
Bilskip Asian Empire 7 920 personbiler og lengde 228 meter
Hangarskip USS Ronald Reagan 90 fly og helikopter
Containerskip Emma Mærsk minst 11 000 containere og 397 meter lang
Tørrlasteskip Berge Stahl 363 767 dødvekttonn og 342,08 meter lang
Oljetankskip Knock Nevis 564 736 dødvekttonn og 458,45 meter lang (LOA)
Gasstankskip Gaz de France
Dokkskip MV Blue Marlin Dekksareal 178,2x63 meter og 16 meter nedsenking.


Raskest[rediger | rediger kilde]

Med moderne skipsteknologi er det utviklet mange raske båttyper. Den største motstanden kommer naturlig nok fra vannmassene og nyvinninger som SES og hydrofoil prøver derfor ofte å løfte skipene ut av vannet. Dette setter naturlig nok begrensinger på størrelse. De raskeste konvensjonelle skipene (deplasementsskipene) er flerskrogskkip som katamaraner og trimaraner. I august 2005 tok den amerikanske marinen leveranse av FSF 1, en prototyp på 79,8 m som skal kunne operere med en oppgitt hastighet på over 50 knop.

Det norske sjøforsvaret tar etter hvert i bruk 6 skip av Skjold-klassen kystkorvetter, som skal kunne komme opp i en hastighet på 60+ knop.

Eldst[rediger | rediger kilde]

Verdens eldste havgående skip ble funnet i noen huler nær Rødehavet i Egypt. I tillegg til massive treplanker og reip, ble det funnet flere lastekasser som skal stamme fra den mytologiske byen Punt (det er fortsatt ukjent hvor byen lå). Skipet er omkring 4 000 år gammelt, og funnet støtter teorien om at egypterne alt på denne tiden kunne dra på lange ferder til havs.[2]

Moderne lasteskip hugges gjerne etter cirka 25 til 30 år. Enkelte skipstyper som bl.a. passasjerskip, LNG-skip og taubåter blir eldre før de hugges. Med god konstruksjon og godt vedlikehold kan skip nå svært høy levealder. Av de treskipene som har nådd høyest alder er det engelske skipet «Betsy Canes». Det ble bygget som lystbåt (yacht) for kong Wilhelm III i 1688 og forliste i 1827, etter 139 år. HMS «Victory», som ble sjøsatt i 1765, eksisterer fortsatt. Verdens eldste marinefartøy er USS «Constitution», som ble sjøsatt og satt i tjeneste i 1797. Skipet ligger i Boston, USA. Skibladner er verdens eldste hjuldamper, satt i drift 2. august 1856. Siden da har skipet hele tiden gått i rute mellom Eidsvoll og Lillehammer.

Skipsterminologi[rediger | rediger kilde]

Terminologien som brukes innen skipsfart er preget av de store sjøfartsmaktene. Noen ord stammer fra vikingene som f.eks. styrbord og babord. Fra 1200-tallet ble vår terminologiutvikling påvirket av hanseatene som ekporterte ord som f.eks. bysse og dørk. Nederlendere vokste frem som en stor sjøfartsnasjon fra 1600-tallet og tilførte begrep som f.eks. akter og skott. Sist, men ikke minst, er en rekke engelske ord tatt opp i norsk skipsterminologi som f.eks. chief og kabin.

Se kategorien Skipsterminologi for en mer utfyllende liste over skips- og sjøfartsteminologi.

Skipstyper[rediger | rediger kilde]

Det skilles mellom skip på en rekke måter.

Lasteskip er det transportmiddel som frakter mest last både av tørrlast, våt last og stykkgods. I 2003 anslås det at 6,27 milliarder tonn last ble fraktet på verdens hav. Til tross for at skipsforlis av oljetankere som Prestige får mye oppmerksomhet, viser OECD Environmental Effects of Freight at maritim transport generelt er mer miljøvennlig enn de andre store transportmidlene som bil, fly og tog.

Lastetype[rediger | rediger kilde]

Det vanligste skillet settes på den lasten skipene er beregnet for: passasjerskip, tankskip, tørrlasteskip eller stykkgodsskip. Under disse hovedkategoriene finnes en rekke spesialskip. Et lite utvalg av de vanligste er listet nedenfor, men en mer utfyllende liste kan finnes blant båt- og skipstyper.

Cruiseskipet Serenade of the Seas som eies av Royal Caribbean Cruises Ltd

Seilingsmønster[rediger | rediger kilde]

En annen måte er etter seilingsmønsteret de følger: Linjefart eller trampfart.

Seilingsområde[rediger | rediger kilde]

Atter en annen måte er seilingsområdet: Elvebåt, kystruteskip eller Atlanterhavskrysser.

Kraftgenerering[rediger | rediger kilde]

Man kan også inndele etter fremdriftsmåten og den tilhørende betegnelsen brukes tradisjonelt som pefiks til skipets navn f.eks. SS «Norway» som betyr Steam Ship Norway:

  • SS (seilskip),
  • DS (dampskip), (SS på engelsk)
  • TS (turbinskip),
  • MS (motorskip)
  • NS (atomskip)
  • TT (turbintanker).
  • MF (motorferje)
  • MT (Motortanker)

Fremdrift[rediger | rediger kilde]

Kraften som genereres av maskineriet omsettes i fremdrift eller propulsjon.

Størrelse[rediger | rediger kilde]

Endelig skilles det også mellom størrelsen på skipene. Betegnelsene varierer avhengig av skipstype, men blant de mer kjente er Panamax og Suezmax som betegner største tonnasje som kan passere igjennom henholdsvis Panamakanalen og Suezkanalen.

Annen betydning[rediger | rediger kilde]

Transportmidler som har kommet etter skipet har hentet både navn og mye av sin fagterminologi fra skipene. Vi har hatt luftskip og romferjer. Et fly har ror, skott, skrog, spant samt styrbord og babord side.

I kirker dukker ordet skip opp i et begrep som kirkeskip.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]