Jarl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kong Kristian IVs krone
Fyrstelige og adelige titler
Keiser og keiserinne
Konge og dronning
Kurfyrste og kurfyrstinne
Storhertug og storhertuginne
Erkehertug og erkehertuginne
Hertug og hertuginne
Storfyrste og storfyrstinne

Markgreve og markgrevinne

Marki og markise
Fyrste og fyrstinne
Greve og grevinne
Vicomte og vicomtesse

Baron og baronesse

Friherre og friherrinne
Ridder og dame
Herre og dame

Jarl er en tittel som ble brukt i middelalderen på de høyeste adelsmennene i Norge. Fra 1200-tallet ble tittelen avløst av hertug (fra tysk «Herzog»), og tilsvarer dette i norsk og nordisk historie.

I Norges historie finnes det eksempler på at noen norske jarler var suverene fyrster uavhengig av kongemakten, f.eks. Håkon Ladejarl.

Den engelske tittelen «Earl» har samme opprinnelse som den norske tittelen jarl, og en engelsk Earl hadde opprinnelig høyeste rang nest etter kongen, tilsvarende hertug ellers i Europa.
Englands første hertug («Duke») ble utnevnt i 1337, og en Earl fikk da lavere rang enn en hertug.
I 1386 ble Englands første marki («Marquess») utnevnt, og en Earl rykket da igjen nedover på rangstigen, og fikk samme rang som greve ellers i Europa.
Etter 1386 er det derfor mest korrekt å oversette den engelske tittelen Earl med greve, istedet for å bruke den gamle norske betegnelsen Jarl, som var likeverdig med hertug.
I England blir utenlandske grever titulert som «Count» og hustruen til en engelsk Earl har tittelen Countess.

Den eldste benevnelsen betyr trolig «fri mann av god ætt og høy byrd», og ble brukt om høvdinger i rikssamlingstida. Olav den hellige hadde bare én jarl, med rang etter kongen, men over lendmann. Etter Magnus Lagabøtes hirdskrå ble en jarl likestilt med en hertug i retter og plikter, men han fikk ikke sitte i høysetet ved kongen. Jarlenavnet ble gitt til de som stod kongehuset nær (ektefødte sønner, brødre og nært inngifte). Den siste jarlen i Norge var erkebiskop Jørund som døde i 1309.

Tittelen erilaR, som forekommer på mange norske og vest-svenske runesteiner fra urnordisk tid skal da bety herul, i overført betydning «runemester» eller «kultprest». Man antar at dette ordet også kan ha gitt opphav til jarletittelen.

Se også[rediger]