Edward Gibbon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Edward Lear
Edward Lear
Edward Gibbon
Født 8. mai 1737
Putney, Surrey
Død 16. januar 1794 (56 år)
London
Yrke Historiker, forfatter
Nasjonalitet England England
Språk Engelsk
Periode 1700-tallet, opplysningstiden
Sjanger Historie
Debut Essai sur l'Étude de la Littérature (1761)

Edward Gibbon (født 27. apriljul./ 8. mai 1737greg., død 16. januar 1794) var en berømt engelsk historiker og parlamentsmedlem. Hans viktigste verk er Romerrikets nedgang og fall (The History of the Decline and Fall of the Roman Empire) ble utgitt i seks bind i årene 1776 og 1788, og fortsatt kommer ut i nye opplag. Verket omfatter perioden fra Marcus Aurelius' død (180 e.Kr.) til 1453, med en avrunding som fører helt fram til 1590. Verket er blant annet kjent for sine stilistiske kvaliteter, sin ironi og sin bruk av primærkilder; og også for Gibbons utilslørte avvisning av kristendommen.

Da det andre bindet av det udødelige verket ble presentert for hertugen av Gloucester, kong Georg IIIs bror, i 1781 kom han med følgende minneverdige, om enn ikke like høflige, replikk: «Enda en fordømt tykk, kvadratisk bok! Alltid skriblende, skriblende, skriblende, eller hva, mr. Gibbon?»[1]

Hans Memoirs of my life ble utgitt i 1796.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Barndom[rediger | rediger kilde]

Edward Gibbon ble født i Putney i nærheten av London den 27. april 1737 i henhold til den gamle julianske kalender, men England gikk over til den gregoriansk kalender i 1752, og i henhold til denne ble Gibbons fødselsdag feiret den 8. mai 1737. Hans foreldre var Edward og Judith Gibbon og han hadde fem brødre og en søster som alle døde som barn. Hans bestefar, som også het Edward Gibbon, hadde tapt hele sin formue i den beryktede børsboblen som kalles for «South Sea-boblen», men klarte etter hvert å gjenoppbygge sin formue slik at Gibbons far kunne arve en betydelig rikdom.

Som barn var Gibbons helse skrøpelig og han beskrev seg selv som «et svakelig barn». Da han var ni år gammel ble han sendt til Dr. Woddesons skole i Kingston upon Thames, kort tid etter at hans mor hadde dødd. Han fikk en bolig i pensjonatet til Westminster School som var eid av hans forgudede «tante Kitty» Porten. En tid etter at hennes død i 1786 husket han hennes ivrige «smak for bøker som fortsatt er en glede og en heder for meg». I 1751 var Gibbons lesning allerede preget av hans framtidige yrke: Laurence Echards Roman History (1713), William Howels An Institution of General History (168085), og flere bind av det 65 binds tunge verket Universal History from the Earliest Account of Time (17471768).

Oxford, Lausanne, og en religiøs reise[rediger | rediger kilde]

Etterfulgt av et opphold i Bath for å forbedre helsen ble Gibbon i 1752 i en alder av 15 år sent av hans far til Magdalen College i Oxford. Han var dårlig forberedt til skoles atmosfære og betraktet senere hans fjorten måneder der som det minst givende i hele hans liv.[2] Hans hang for «teologiske kontroverser», influert av hans tante, blomstret til det fulle da han møtte den rasjonalistiske teologen Conyers Middleton (16831750) og hans verk Free Inquiry into the Miraculous Powers (1749). Middleton benektet gyldigheten av mirakuløse krefter, noe Gibbon øyeblikkelig protesterte mot. Resultatet av denne uenigheten, støttet av verkene til den franske katolikken, biskop Jacques-Bénigne Bousset (16271704), og til dels til jesuittpresten Robert Parsons (15461610), ble den hendelsen i Oxford som vakte størst oppmerksomhet på denne tiden: Edward Gibbon konverterte til katolisismen den 8. juni 1753!

Kun noen uker etter at han hadde konvertert ble han fjernet fra Oxford og sendt til kalvinistpresten David Pavillard i Lausanne i Sveits for at denne skulle være hans lærer og oppdrager. I Sveits fikk Gibbon sine to beste og livslange venner, Jacques Georges Deyverdun og John Baker Holroyd (den senere Lord Sheffield). Kun et og et halvt år senere, juledagen 1754 konverterte han tilbake til protestantismen. Inntrykkene fra «den romerske grådigheten forsvant som fra en drøm», skrev han senere. Han forble i Lausanne i fem intellektuelle og produktive år, en periode som beriket Gibbons allerede veldige appetitt for læring og kunnskaper: han leste latinsk litteratur, reiste gjennom hele Sveits og studerte landets struktur, og pløyde seg gjennom verkene til Hugo Grotius, Samuel Puffendorf, John Locke, Pierre Bayle, og Blaise Pascal.

Forstyrrende romantikk[rediger | rediger kilde]

Gibbon møtte også den eneste kjærligheten i hans liv i pastor Crassys datter, en unge kvinne ved navn Suzanne Curchod, som senere skulle bli gift med Jacques Necker, den franske finansministeren. Gibbon og Curchod utviklet et åndelig fellesskap, men ekteskap var utelukket og forhindret av hans fars sterke misbilligelse, og i tillegg hennes egen besluttsomhet om ikke å forlate Sveits. Gibbon dro tilbake til England i august 1758 for å møte sin far som ikke aksepterte å bli sagt imot. Han avsluttet enhver kontakt med Curchod selv om hun forsikret at hun ville vente på ham.

Berømmelsen kommer[rediger | rediger kilde]

Blå plakett til Gibbon på Bentinck Street, London

Tilbake i England fikk Gibbon utgitt sin første bok, skrevet på fransk, Essai sur l'Etude de la Littérature, i 1761. Fra 1759 til 1763 tilbrakte Gibbon fire aktive tjenesteår i militæret i Hamshire og tillegg syv år i reserve, i en tid som så slutten på syvårskrigen. I 1763 dro han på den såkalte «Grand Tour» på det den kontinentale Europa, noe som var populært hos den engelske overklassen og fungerte som en utdannelse for de unge rike ved at de oppleve renessansens kunstgjenstander. Da Gibbon oppholdt seg i Roma i 1764 var det første gang han fikk ideen om å skrive en sammenhengende historieverk om Romerriket:

«Det var den femtende oktober, i skumringen mens jeg satt i ettertenksomhet på Kapitolhøyden, mens de barfotede munkene messet deres litani i Jupiters tempel, at jeg første gang tenkte på min historie.»

Hans far døde i 1770 og etter å ha tatt seg av eiendommen som på ingen måte var i god tilstand, kunne han slå seg ned i London og var endelig uavhengig av økonomiske bekymringer. To år senere begynte han å skrive, men ikke utenom tidvise selvpålagte distraksjoner. Han ble en del av sositetslivet i London, ble medlem av de bedre klubbene, blant annet Dr. Johnsons litterære klubb, og fra tid til annen besøkte han sin venn Holroyd i Sussex. Han etterfulgte Oliver Goldsmiths æresprofessorat i oldtidshistorie ved det kongelige akademi (Royal Academy). Selv om det gjorde ham mindre produktiv deltok han i Underhuset for Liskeard i Cornwall i 1774 hvor han ble den typiske benkesliter, «stum og uinteressert», i henhold til seg selv, og støttet regjeringen på rutinemessige automatikk. Gibbons tilsiktete likegyldighet sørget for at hans skriveprogresjon ikke ble forstyrret.

Gibbon mistet sitt sete i 1780 da hans beskytter Edward Eliot gikk over til opposisjonen. Det påfølgende året, takket være statsminister Lord North, returnerte han til parlamentet for Lymington i et spesielt valg. Gibbon tjenestegjorde også for regjeringens styre for handel og plantasjer fra 1779 til 1789 da styret ble nedlagt. Da løftet om en posisjon ved ambassaden i Paris ble trukket tilbake besluttet han å hengi seg helt til sitt store historieprosjekt.

Etter flere omskrivninger hvor Gibbon i henhold til seg selv var «fristet til å forkaste syv års arbeid», ble det første bindet til hans livs største bedrift, Romerrikets nedgang og fall, utgitt i 1776. Det lesende publikum kjøpte de tre første utgivelsene som Gibbon ble belønnet rikelig for: To-tredjedeler av profitten av førsteutgaven alene, tilsvarende £490. Hans biograf Leslie Stephen skrev at «hans berømmelse kom like hurtig som den ble varig.» Og angående omtalen av det første bindet, «varmende ros fra David Hume ble overbetaling for ti års arbeid.»

Bind II og III ble utgitt i 1781, etter hvert steg «til et nivå med det første bindet i generell aktelse». De siste tre bindene ble skrevet ferdig i løpet av et besøk i Lausanne hvor Gibbon igjen møtt sin venn Deyverdun i avslappede omgivelser. I løpet av 1787 var målet nådd. Bindene IV, V og VI ble endelig utgitt i 1788. De som stilte seg i kø for lovprise verket var samtidige intellektuelle som Adam Smith, William Robertson, Adam Ferguson, Lord Camden, og Horace Walpole. Smith bemerket at Gibbons triumf hadde posisjonert ham «stilt ham i spissen for Europas litterære stammer.»

De siste årene[rediger | rediger kilde]

Årene etter at Gibbon hadde fullført sitt store livsverk var fylt med sorg og økende fysisk ubehag. Han dro tilbake til London for å overvåke utgivelsen sammen med Lord Sheffield. Utgivelsen var blitt forsinket på grunn av feiringen av Gibbons 51. fødselsdag. Da han dro tilbake til Lausanne ble han dypt berørt av å få vite at Deyverdun var død. Han ble boende der med lite støy, omgikk den lokale sosietet, mottok besøk fra Sheffield i 1791, og «delte den vanlige avsky» for den franske revolusjon. I 1793 fikk han vite om Lady Sheffields død, hvilket fikk ham til å forlate Lausanne for å støtte Sheffield i sorgen, den siste av hans nære venner. Hans helse begynte å svikte kritisk i desember og ved nyttår gikk det mot slutten.

Man antar at Gibbon led av vannbrokk (hydrocele testis), en tilstand som får pungen til å samle vann og svulme opp. I en tid hvor trange klær var siste mote gikk hans tilstand over til en kronisk betennelse som gjorde Gibbon til en ensom sjel. Etter hvert som hans tilstand ble stadig verre gjennomgikk han tallrike operasjoner for å lette på tilstanden, men uten større suksess. Tidlig i januar gikk han igjennom de siste tre operasjoner som fikk betennelsen til å spre seg til bukhinnen. «Opplysningstidens engelske kjempe» døde til slutt kl 12.45 den 16. januar 1794 i en alder av 56 år og ble begravd ved Sheffield-familiens gravsted ved sognekirken i Fletching i Sussex.

På grunn av all oppmerksomheten og kritikk, spesielt etter første bind, skrev han sine memoarer, Memoirs of my Life and Writings, som ble utgikk posthumt av lord Sheffield, som også var hans testamentsfullbyrder. I sitt testamente ga han en stor andel av sin formue til andre av samtidens store lærde og vitenskapsmenn.

Romerrikets nedgang og fall[rediger | rediger kilde]

Vurdering og kritikk[rediger | rediger kilde]

Edward Gibbon har selv fortalt i sine memoarer at det var først og fremst den franske forfatteren og filosofen Montesquieu som i et intellektuelt perspektiv påvirket ham til å skrive Romerrikets nedgang og fall. Måten å håndtere det historiske stoffet, kildekritikken og den sekulariserende historisk-kritiske metoden er alle barn av opplysningstiden og de liberale tankene som florerte rundt Lausanne. Til forskjell fra flere andre historikere, og de liberale tankene til tross, benytter Gibbon deistiske forklaringsmodeller i verket. Ved et tilfelle ble han svært fornærmet over å bli karakterisert som fritenker, og erklærte at han var en god protestant, erkjente statskirken, og trodde på den kristne lærens mysterier og læresatser. I samme forbindelse tok han avstand fra Voltaires religionssyn.

Gibbon uttalte hensikt var å skrive en underholdende historie, det vil si en fremstilling som kunne nå ut til den brede leserkretsen, ettersom han i første rekke ville spre kunnskap om Romerriket.

Verket behandler den senromerske epoken fram til renessansen. Den begynner med keiser Domitians regjeringstid og fortsetter med kristendommens gjennombrudd, Julianus Apostata, det vestromerske rikets fall, goternes seier, langobardenes invasjon, Bysants og det østromerske riket, araberne og Muhammed, korstogene, billedstriden, Dsjengis-Khans erobringer, og hvordan Roma til slutt ble kristendommens hovedstad på slutten av middelalderen.

Verket kan delvis ses som en kirkehistorie på grunn av den epoke og de steder som behandles. Selv var Gibbon relativt kritisk mot kirken og mente at den blant annet hindret visse former for framskritt. Klostervesenet mislikte han mest og mente at det tok for mye av kirkens rikdom. Disse synspunktene er ikke spesielt framtredende i teksten, men hans frihetsideal kommer derimot til syne, blant annet i fordømmelsen av slaveriet.

Gibbons aggressive kritikk av kristendommen slik den ble behandlet i kapitlene XV og XVI førte til sterk kritikk og resulterte at bøkene ble forbudt i flere land. Gibbons påståtte forbrytelse var mangel på respekt og at figurer i den hellige kristne doktrine ble «behandlet som et generelt historisk fenomen, og ikke som en spesiell sak som tillot overnaturlige forklaringer og ved å kritisere dens tilhengere», slik den romerske kirke var vant til.[3]

En av hans største kritikere var den skotske historikeren Thomas Carlyle som mente at verkets sarkasmer var ondskapsfulle, at stilen var for blomsterrik, notene ofte gemene, og at han manglet dydige følelser. Carlyle kunne imidlertid ikke råde leserne til annet enn å lese historieverket for hvordan det enn var dannet verket «en epoke i en sjels historie.»

Det er generelt akseptert at Gibbons behandling av Østromerriket hadde skadelige effekter på studiet av middelalderen. Det gjenstår å avgjøre om hans svake analyse var basert på mangel av primære kilder eller grunnet fordommer i tiden.

Som historieverk betraktet blir Romerrikets nedgang og fall fortsatt ansett for å ha store kvaliteter og kommer ennå i nye utgaver.

Barn av opplysningstiden[rediger | rediger kilde]

Gibbon er oppfattet som et barn av opplysningstiden og dette blir reflektert i hans berømte kjennelse av middelalderens historie: «Jeg har beskrevet barbarismens triumf og religion.»[4] Han allierte seg derimot med den konservative Edmund Burkes avvisning av tidens demokratiske bevegelse foruten Burkes tilsvarende avvisning av menneskerettigheter.[5]

Gibbons arbeid har vært lovprist for dens stil, for hans pikante epigrammer og hans briljante ironi. Winston Churchill har nevnt at «Jeg satte i gang med Gibbons Romerrikets nedgang og fall og ble øyeblikkelig dominert av både fortellingen og stilen. Jeg slukte Gibbon. Jeg red begeistret gjennom verket fra begynnelsen til slutten.» Churchill brukte Gibbons stil som modell for sin egen stil, skjønt med mindre bruk av ironi.[6]

Uvanlig for 1700-tallet var Gibbon aldri tilfreds med sekundære kilder når direkte kilder var tilgjengelige. «Jeg har alltid fortrukket,» har han sagt, «å gå direkte til kilden. Det er min nysgjerrighet og foruten en form for plikt, som har presset meg til å studere originalene, og det, om de noen gang har sluppet unna min leting, har jeg alltid markert det som annenhåndsbevis, på hva som en setning eller et fakta var blitt redusert til å være avhengig av.» I hans pågående vektlegging av primære kilder har Gibbon blitt trukket fram som en av de første moderne historikere.[7]

Både Gibbons tema som hans ideer og stil har influert andre skribenter. Foruten hans betydning for Churchill var Gibbon også en modell for Isaac Asimov for hans The Foundation Trilogy.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Another damned, thick, square book! Always scribble, scribble, scribble! Eh! Mr Gibbon?» Se Other Men's Flowers. Utsagnet blir ofte sitert, men kan blir parert med hva Mark Twain sa om whisky: «For mye av alt er for mye, men for mye whisky er akkurat passe!»
  2. ^ Hva han selv uttrykte var «most idle and unprofitable».
  3. ^ Craddock, Patricia B.: Luminous Historian, 60-76, side 60; se også Shelby Thomas McCloy, Gibbon's Antagonism to Christianity (Chapel Hill: Univ. of North Carolina Press, 1933). Gibbon begynte derimot kapittel XV med det som synes å ha vært et moderat positivt syn på kirkens vekst til makt og autoritet. Der dokumenterte han en hovedgrunn og fem sekundære grunner til kristendommens raske spredning i Romerriket: primært «det overbevisende bevis i doktrinen i seg selv.»
  4. ^ Womersley red., Decline and Fall, bind 3, kapittel LXXI, s. 1068.
  5. ^ Bruke støttet den amerikanske revolusjon mens Gibbon stilte seg på Englands side, men med hensyn til den franske revolusjon delte de den samme motvilje.
  6. ^ Churchill, My Early Life: A Roving Commission (London: T. Butterworth, Ltd., 1930). Utgitt på norsk under tittelen Mine unge år.
  7. ^ Womersley ed., Decline and Fall, vol. 2, Preface to Gibbon vol. 4, p. 520.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fuglum, Per. Edward Gibbon : His view of life and conception of history. Universitetsforlaget, 1953
  • Gibbon, Edward: Det romerska rikets nedgång och fall (1-6, 1776-1788; (The History of the Decline and Fall of the Roman Empire). Svensk sammendrag i to bind Claës Gripenbergs oversettelse, Bokfrämjandet 1970
  • Gibbon, Edward: Essai sur l'étude de la littérature (1761)
  • Gibbon, Edward: Memoirs of my Life and Writings, utgitt posthumt

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]