St. Pauls katedral

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 51°30′49,370″N 0°5′53,506″V

St. Pauls katedral

St. Pauls katedral er den anglikanske biskopen av Londons katedral. Den ligger på Ludgate Hill i City of London. Dagens katedral regnes for å være den femte på stedet, og ble bygget etter at en eldre katedral ble ødelagt i bybrannen i 1666.

Historie[rediger | rediger kilde]

Bispedømmet London ble opprettet i 604, og dets katedral har alltid ligget på Ludgate Hill og vært viet til apostelen Paulus. Høyden har også før dette vært assosiert med religion; man mener at det først sto en megalitt der, og senere et romersk tempel viet til Diana.

Første og andre katedral[rediger | rediger kilde]

Den første katedralen ble reist av angelsakserne i 604, og var i tre. Den brant i 675, og ble gjenoppbygget omkring ti år senere.

Den tredje katedralen[rediger | rediger kilde]

I 962 ble kirken plyndret og ødelagt av vikinger, og den tredje katedralen ble bygget, denne gang for det meste i stein. Den ble ødelagt i brann i 1087.

Den fjerde katedralen[rediger | rediger kilde]

Katedralen slik den så ut før spiret ble ødelagt i 1561

Den fjerde katedralen ble bygget av normannerne etter brannen. Det tok mer enn to århundrer å bygge den, og underveis måtte man gjøre mye arbeid på nytt etter en brann i 1136. Igjen ble taket for det meste reist i tre. Den var egentlig ferdig i 1240, men man satte straks i gang en utvidelse, og dermed fortsatte byggearbeidet til 1314. Konsekrasjonen foregikk noen år før den sto ferdig, i 1300. Den var verdens tredje lengste kirke med sine 181 meter, og hadde et av de høyeste spirene, som målte 149 meter.

Underveis restaurerte man i 1140 graven til St. Erchenbald, som var biskop i London fra 675 til sin død 30. april 693, og ble gravlagt i den daværende katedralen. Han ble minnet på sin dødsdag hvert år, samt lokalt med en oktav (minnedag åtte dager etter den egentlige festdagen). Dette bidro til å tidfeste et udatert kalenderfragment for mai og juni som befinner seg i universitetsbiblioteket i Bergen. En notis i fragmentet angir at St. Erchenbalds oktav skulle feires 7. mai, og da må fragmentet stamme fra England. Vi vet at en gruppe engelske munker kom hit i 1146 for å stifte Lysekloster. Trolig kom kalenderen til Norge med dem, siden dyrkelsen av St. Erchenbald nylig var blitt styrket i England ved restaureringen av hans grav, og dette stemmer med skrift og utstyr på fragmentet.[1]

I det 16. århundre var bygningen i forfall. Under Henrik VIII og Edvard VI, førte loven om oppløsningen av Englands klostre til at interiøret i stor grad ble ødelagt. Kapeller rundt kirken ble solgt og tatt i bruk som butikker, og andre bygninger ble revet for å gi materialer til byggeprosjekter som Somerset House. I 1549 egget radikale protestantiske predikanter en folkemengde til å ødelegge mye av det gjenværende interiøret. Så, i 1561, ble spiret ødelagt av et lynnedslag. Det ble ikke erstattet, og lav- og høykirkelige mente at dette var Guds straff mot motparten.

Inigo Jones, den første klassisistiske arkitekt i England, tegnet en ny vestfront i 1630-årene. Denne ble bare få år senere sterkt skadet av puritanerne etter den engelske borgerkrigen.

Den fjerde katedralens historie endte i bybrannen i 1666, da den ble nesten fullstendig ødelagt. Man bestemte seg for å begynne helt på nytt, noe det faktisk hadde vært snakk om allerede før brannen. Det er her av betydning at dette skjedde på en tid hvor man hadde en motreaksjon mot puritanismen etter Oliver Cromwells diktatur, noe som førte til at forkjemperne for en storslått katedral lettere nådde frem med sine synspunkter.

Den nåværende katedralen[rediger | rediger kilde]

Christopher Wren, malt i 1711.
Grunnplan

Oppgaven med å tegne den nye katedralen ble gitt til Christopher Wren i 1668. Han fikk på samme tid i oppdrag å tegne omkring femti andre kirker i byen. Hans første design, basert på de gamle fundamentene, ble avvist i 1669. Den andre designet hadde form av et gresk kors; dette ble avvist omkring 1672 som et for radikalt konsept. Det tredje forsøket kom helt til modellstadiet; Wrens «Great Model» i skalaen 1:24 er nå utstilt i krypten.

Et fjerde design ble akseptert i 1675, og byggingen begynte i juni samme år. Den skulle egentlig ha en liten kuppel med et spir, men Karl II hadde gitt Wren frie hender til å gjøre om på «ornamentale ting». Wren tøyde dette begrepet meget langt og gjorde om hele kuppelen slik at man fikk den storslagne kuppelen som i dag preger kirkens utseende, samt tårnene i vestenden.

Kuppelen er inspirert av Peterskirken og er 108 meter høy inkludert korset på toppen. I engelske mål er dette 365 fot, som symboliserer dagene i året. Det er egentlig tre kupler innenfor hverandre. Den ytre har ingen strukturell funksjon, og kunne derfor bygges ekstra stor slik at den ble et viktig landemerke. Den innerste er langt mindre, hvilket gjør den bedre tilpasset til interiøret enn den ville vært ellers. Mellom de to ligger en tredje kuppel, som har støttefunksjoner for den ytre.

Den ble bygget i portlandstein, i en stil som representerer overgangen mellom senrenessanse og barokk. Katedralen sto ferdig 20. oktober 1708 på Wrens 76-årsdag. Den første gudstjenesten var blitt holdt flere år tidligere, den 2. desember 1697.

Under Londonblitzen ble katedralen brukt som siktemerke av tyske bombere, ettersom den er en av de bygningene i City of London som er lettest å identifisere fra luften. Den ble truffet av en bombe 9. oktober 1940, men klarte seg uten altfor store skader.

Katedralen ligger på en øst-vest akse, med alteret i øst slik det tradisjonelt skal være i kirker. Skipet har tre små sidekapeller. Kuppelen er plassert over kirkens midtpunkt, og det er tre runde gallerier i den. Det innvendige Whispering Gallery, hvorfra man har utsikt ned i kirken, er det mest kjente. På grunn av de spesielle akustiske forholdene kan man stå på den ene siden og hviske mot veggen, og dette kan høres på motsatt side. Utvendig finner man Stone Gallery og Golden Gallery.

Koret ligger øst for kuppelen og har plasser for kleresiet og koret, samt kirkens orgel. Orgelet ble bestilt i 1694, og i dagens form er det det tredje største i Storbritannia med 138 stemmer og 7189 piper. Orgelfronten er konstruert av Grinling Gibbons.

I den store krypten er det over 200 minnesmerker og graver. Wren var den første som ble gravlagt der, i 1723. I gulvet i kirken ligger en enkel minneplakett hvor det står: «Lector, si monumentum requiris, circumspice» – «Du som leser, hvis du trenger et monument, se deg omkring». Det er svært få dyrebare gjenstander i katedralen; mange har forsvunnet gjennom årenes løp, og i 1810 var det et stort tyveri hvor det meste av det som var igjen ble tatt.

Mange store statsbegravelser har skjedd fra St. Pauls katedral, blant annet Horatio Nelsons, hertugen av Wellingtons og Winston Churchills. Kongelige vielser, begravelser og annet holdes gjerne i Westminster Abbey, men St. Paul ble brukt da prins Charles og lady Diana Spencer giftet seg.

Katedralen er åpen for publikum. Det er en inngangsavgift for de som bare kommer for å se bygningen, mens de som kommer for å delta i en gudstjeneste, kommer inn gratis. Inngangspengene går blant annet til å betale for en storstilt restaurering som startet i 2000.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mattias Tveitane: «Et kalenderfragment», Bergens Tidende 26.april 1975.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]