Subsidiaritetsprinsippet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Subsidiaritetsprinsippet er en maksime fra katolsk sosialtenkning som har blitt innført som et moderne, politisk prinsipp. Hensikten er å regulere maktfordelingen mellom EU og medlemslandenes lovgivning og institusjoner. I norsk sammenheng er det av og til forsøkt oversatt til «nærhetsprinsippet». I katolsk sosialtenkning og i relasjon til prinsippbruken i EU, betyr det henholdsvis at samfunnet ikke skal involvere seg i løsning av spørsmål som kan løses av familien. På politisk nivå betyr prinsippet at beslutninger skal fattes på lavest mulige effektive nivå.

I Den europeiske union ble subsidiaritetsprinsippet innført ved en protokoll ved Maastricht-traktaten i 1993. Prinsippet forplikter EU til å avstå fra å vedta ny fellesskapslovgivning dersom målet bedre kan nås på regionalt eller nasjonalt nivå. Prinsippet gjelder på områder hvor EU ennå ikke har blitt overført enekompetanse til å fatte beslutninger. Det er Europakommisjonen og traktatene som avgjør om prinsippet skal komme til anvendelse. Dette følger av Kommisjonens enerett til å initsiere nye lover.

Katolsk sosiallære[rediger | rediger kilde]

Subsidiaritetsprinsippet som ordrett begrep stammer fra pave Pius XIs sosialencyklika Quadragesimo anno «om de samfunnsmessige ordninger» av 15. mai 1931. Hovedforfatteren (pavens ghostwriter) og dermed den som skapte ordet, var den tyske jesuitten Oswald von Nell-Breuning. Ifølge denne «høyst vektige sosialfilosofiske grunnsetning» kan „det som enkeltmennesket er i stand til å yte på eget initiativ og av egne krefter ikke fratas ham og tilvises samfunnets virkeområde» (Quadragesimo anno, Nr. 79).

Pragmatisk tilnærming[rediger | rediger kilde]

Bruk av subsidiaritetsprinsippet medfører at beslutninger i prinsippet kan forsvares både når det gjelder EU-lovgivningens eventuelle påvirkning av den nasjonale lovgivningen og i forhold til andre nivåer, for eksempel interesseorganisasjoner og borgernes interesser. I det første tilfellet betyr det at EU-lovgivningen bare bør settes i verk når det er nødvendig utfra overordnete hensyn og har betydning for mange medlemsland, og at en bør etterstrebe den minst inngripende rettsakten, som kan føre til den ønskelige effekten, og at generelle prinsipper og oppfordringer bør avløse detaljerte regler. I det andre tilfellet betyr det at interessegrupper kan argumentere for mindre politisk innblanding på sine områder, og at en kan argumentere for å legge oppgaver til lavere nivåer – f.eks. regionale og lokale forvaltningsnivåer, private og frivillige institusjoner – og at en skal styrke det personlige og familiemessige engasjementet.

Man bør allikevel merke seg at ved en eventuell kompetansestrid er det EU-domstolens tolkninger av EU-traktatene som gjelder.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • EUABC EU-ordbok (dansk)