Det forente kongerike Storbritannia og Irland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
United Kingdom
Det forente kongerike Storbritannia og Irland
Union flag 1606 (Kings Colors).svg
 
Arms of Ireland (Historical).svg
1801 – 1922 Flag of the United Kingdom.svg
 
Flag of Ireland.svg
Flagg Våpen
Flagg Våpen
Nasjonalsang
God Save the King
Plasseringa til Storbritannia
Plassering på Europakartet med grensene fra 1914
Hovedstad London
Språk Engelsk (offisielt), skotsk, irsk, skotsk-gælisk, walisisk
Styreform Konstitusjonelt monarki
Monark
 - 1801-1820 Georg III
 - 1820-1830 Georg IV
 - 1830-1837 Vilhelm IV
 - 1837-1901 Viktoria
 - 1901-1910 Edvard VII
 - 1910-1927 Georg V
Premierminister
 - 1801-1804 Henry Addington (første)
 - 1924-1927 Stanley Baldwin (siste)
Lovgivende forsamling Parlament
 - Overhus House of Lords
 - Underhus House of Commons
Historie
 - Act of Union 1800 1. januar 1801
 - Den anglo-irske traktat 6. desember 1922
 - Formelt navnebytte 12. april 1927
Areal
 - 1801-1922 315 093 km²
Innbyggere
 - 1801 est. 16 000 000 
 - 1911 est. 45 370 530 
Valuta Pund
I dag en del av Storbritannia Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland
Irland Irland
Denne artikkelen omhandler en historisk stat mellom 1801 og 1922/1927. For informasjon om den nåværende staten, se Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland.

Det forente kongerike Storbritannia og Irland var en stat som ble opprettet 1. januar 1801, da kongeriket Storbritannia og kongeriket Irland ble slått sammen. Den ble erstattet av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland den 6. desember 1922, da Den irske fristaten ble opprettet gjennom Den anglo-irske traktat. Den britiske monarken fortsatte å bruke tittelen konge av Storbritannia og Irland inntil 1927.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Irland ble styrt av Englands og senere Storbritannias konge fra 1171, først som lord av Irland og fra Henrik VIII som konge av Irland.

Georg III, unionens første konge

I 1798 ble et irsk opprør slått ned. Samtidig var det krise i det britiske monarkiet på grunn av Georg IIIs mentale sykdom. I teorien kunne de to rikene utnevne forskjellige konger, ettersom de hadde hver sin tronfølgelov, og for å sikre bedre kontroll ble de slått sammen i en union. Act of Union 1800 ble vedtatt av både Det irske parlamentet og Det britiske parlamentet. Den britiske regjeringen gav irske parlamentsmedlemmer titler, eiendommer og pengegaver for å sikre støtte under behandlingen av lovforslaget. Noen valgte å se på dette som kompensasjon for at de mistet sine parlamentsplasser; mange av de irske valgkretsene var råtne, og førte ofte med seg store inntekter. De fleste utenforstående, og senere de fleste historikere, tolker det som rene bestikkelser for å oppnå noe som ellers ville vært umulig.

Vilkårene[rediger | rediger kilde]

Vilkårene for sammenslåingen var at Det irske parlamentet ble avskaffet, og at Irland i stedet skulle være representert i Det britiske parlamentet i London.

Det så en tid ut til at katolsk frigjøring ville bli innvilget, noe som ville ha sikret støtte fra store deler av den katolske befolkningen i Irland, men som det rent anglikanske parlamentet var sterkt mot. Dette ble blokkert av kongen, som mente at det å gi like rettigheter til katolikkene ville være et brudd på hans kroningsed.

Det nye riket[rediger | rediger kilde]

Den katolske majoriteten i den irske befolkningen så i begynnelsen på endringen som et fremskritt, fordi de så på Det irske parlamentet som en fiendtlig innstilt forsamling. Katolikker fikk sent stemmerett, mange så sent som i 1794, og de var ikke valgbare til parlamentet. Det katolske hierarkiet støttet også unionen. Men da Georg III valgte å blokkere muligheten for katolsk frigjøring undergravde dette støtten for unionen og førte til at begge sider i det irske samfunnet vendte seg mot den.

Daniel O'Connell bidro til en kraftig svekkelse av unionen

I 1829 kom den katolske frigjøringen etter en kampanje ledet av Daniel O'Connell, et parlamentsmedlem for Clare som ikke kunne avlegge Oath of Supremacy av religiøse grunner. Dette kom for sent til at det vekket ny entusiasme for unionen. I stedet anså den katolske befolkningen at det mest negative ved det gamle parlamentet nå var fjernet, og at man nå kunne gjenopprette et irsk parlament med deltagelse fra begge religiøse grupper. Dermed fulgte fra 1829 et stadig sterkere krav om et eget irsk parlament. Denne kampanjen lyktes ikke; unionen ble opphevet av andre årsaker.

Senere irske ledere, som Charles Stewart Parnell, drev kampanjer for en annen styreform, Home Rule, hvor Irland ville være en autonom enhet innenfor kongeriket. Dette ble nesten oppnådd under statsminister William Ewart Gladstone i 1880-årene, men forslaget ble nedstemt i parlamentet, og saken ble lagt i dvale da de konservative kom til makten. Den stadige utsettelsen av spørsmålet var grobunn for økt politisk vold og et krav om full uavhengighet.

Sammenbruddet[rediger | rediger kilde]

Delingen av Irland markerte slutten på unionen

I 1919 opprettet parlamentsmedlemmer fra Sinn Féin et uoffisielt og uavhengig irsk parlament i Dublin, Dáil Éirann, med Éamon de Valera som parlamentspresident. Dette var en av faktorene som utløste den irske uavhengighetskrigen som varte fra 1919 til 1921. Den 23. desember 1920, under krigen, presset den britiske regjeringen i hastefart gjennom Government of Ireland Act 1920, som delte Irland i to provinser, kalt Nord-Irland og Sør-Irland. Den 6. desember 1922 ble de to formelt skilt fra hverandre, med de seks nordlige grevskapen som del av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. De 26 andre grevskapene dannet Den irske fristaten.

Det forente kongerike Storbritannia og Irland var dermed formelt sett oppløst, men navnet var fortsatt i bruk inntil 1927, da det ble endret til Storbritannia og Nord-Irland gjennom Royal and Parliamentary Titles Act 1927.

Arven fra unionen[rediger | rediger kilde]

Selv om Fristaten og Det forente kongerike var politisk uavhengige av hverandre fra 1922 forble de to statene sammenflettet på mange punkter. Blant annet er det fortsatt slik at borgere i Nord-Irland kan velge om de vil være borgere i begge stater, og de kan ha to pass.

Inntil 1979 var det irske pundet direkte knyttet til det britiske pundet, og begge valutaer ble desimalisert i 1971. Myntene var også av samme størrelse inntil den nye britiske 20 pence-mynten ble innført i 1982.

Den britiske monarken fortsatte også som konge av Irland inntil skifte av statsform i Irland i 1949.

Monarker[rediger | rediger kilde]