Europa (mytologi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Europa
Europa
Europa og oksen,
stamnos med rødfigur, Tarquinia Museum, ca 480 f.Kr.
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn Ευρώπη
Foreldre Agenor og Telefassa/Argiope
Søsken Kadmos, Føniks,
Make Zevs, Asterios, Kiliks
Barn Minos, Rhadamantys, Sarpedon
Bosted Fønikia, Kreta
Symboler Okse
Tekster Homer
Lukian
Pausanias

Europa (gresk: Ευρώπη, Eurṓpē) var i henhold til gresk mytologi en fønikisk kvinne av høy rang. Hun har gitt navn til verdensdelen Europa. Fortelling om hennes bortførelse av Zevs i form av hvit okse er fortelling fra Kreta; som den ungarske mytografen og filologen Károly Kerényi har pekt på, «de fleste kjærlighetsfortellinger om Zevs går tilbake til eldre oldtid som beskriver hans mange ekteskap med gudinner. Det kan særlig bli sagt om fortellingen om Europa.»[1]

Det var to konkurrerende myter om hvordan Europa kom inn i den greske verden. Begge er samstemte om at hun kom til Kreta, der den hellige oksen, okse dyrket i Midtøsten, er det overordnede tema. I den vanlige beretningen ble hun forført av guden Zevs i form av en okse, og ført til Kreta på hans rygg, der hun ble møtt av kong Minos. Den andre fortellingen er formidlet av historikeren Herodotos som sier at hun ble kidnappet av minoerne og førte henne til Kreta.

Den eldste litterære referansen til Europa er Homers Iliaden som er generelt datert til 700-tallet f.Kr.[2] En annen tidlig referanse til henne er i et fragment av den hesiodiske Kvinnekatalogen som ble oppdaget i Oxyrhynchos, et gresk område i oldtidens Egypt.[3] Det tidligste vasemaleriet som er sikkert identifisert som Europa er datert til midten av 600-tallet f.Kr..[4]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Navnets etymologi (εὐρύς «vidt» eller «bredt» + ὤψ «øy(n)e» eller «ansikt»)[5] legger til grunn at Europa var en gudinne som trolig var representerte som en ku (som har et bredt fjes), i det minst på et symbolsk nivå. Hathor, en gudinne i egyptisk mytologi, ble i en del myter oppfattet som den himmelske ku som fødte universet og alle ting. Metaforisk kan navnet ha blitt rekonstruert ved en senere dato ha kommet til å bety «den intelligente» eller den «vidsynte», analogt med glaukopis (γλαυκώπις) som var tilskrevet Athene.

Imidlertid har forskerne Ernest Klein og Giovanni Semerano foreslått en mulig semittisk opprinnelse i akkadiske erebu, «å gå ned, nedstigning» (i hentydning av solen) som ville være en vestlig parallell.[6][7]

Astarte og Europa[rediger | rediger kilde]

Innenfor området til fønikiske Sidon (i dag en del av Libanon) ble forfatteren Lukian (på 100-tallet e.Kr.) informerte om tempelet til den semittiske gudinnen Astarte som han likestilte henne med månegudinnen, og tilføyde at tempelet var hellig for Europa:

«Det er likeledes i Fønikia et tempel av stor størrelse eid av sidonerne. De kaller det for Astartes tempel. Jeg holder denne Astarte for å ikke være noen annen enn månegudinnen. Men i henhold til fortellingen til en av prestene er dette tempelet hellig for Europa, søsteren til Kadmos. Hun var datteren til Agenor, og ved hennes forsvinning fra jorden, æret fønikerne henne med et tempel og fortalte en hellige legende om henne; hvordan Zevs begjærte henne for hennes skjønnhet, og endret sin form til en okse som fraktet henne av sted til Kreta. Denne legenden hørte jeg også fra andre enn fønikere; og mynter fra Sidon bærer bildet av Europa som sitter på en okse, ingen andre enn Zevs. Skjønt, de er ikke enig om at det nevnte tempelet er hellig for Europa.»[8]

Paradokset, slik som det synes for Lukian, ville bli løst om Europa er Astarte i hennes forkledning som (bredfjesete) fullmånen.

Mytologisk opphav[rediger | rediger kilde]

Statuett i terrakotta fra Athen, ca. 460–480 f.Kr.
Fødestedet til Europa, Tyr i Libanon.
Europa og oksen, av Gustave Moreau, ca. 1869

Kildene skiller seg i detaljer om Europas familie, men de er enig om at hun var Fønikia og fra en slekt som gikk tilbake til Io, den mytiske nymfe som ble elsket av Zevs og forvandlet til en ku. Det er generelt sagt at Europa var datter av Agenor, den fønikiske kongen av byen Tyr; poeten Moskhos fra Siracusa[9] gjør henne til moderdronningen Telefassa («den langtskinnende»), men andre steder er hennes mor oppgitt som Argiope («hvitt ansikt»), skjønt de begge er antagelig likestilte.[10] Andre kilder, slik som Iliaden, hevder at hun er datter av Agenors sønn, den «solrøde» Føniks. Det er enighet i kildene at hun hadde to brødre, Kadmos, som brakte alfabetet til det greske fastlandet, og Kiliks, som landet Kilikia i Anatolia skal ha sitt navn etter.[11]

Etter at Europa ble bortført av Zevs og havnet på Kreta, fødte hun tre sønner som Zevs var far til: Minos, Rhadamantys, og Sarpedon. Alle disse ble dommere i underverden da de døde.[12] På Kreta giftet Europa seg senere med Asterion (stjernehersker) og ble stemor til hans datter Kreta (personifiseringen av øya av samme navn).

Det var to konkurrerende myter[13] om hvordan Europa kom inn i den greske verden. De begge er enige om at hun kom til Kreta hvor den hellige okse var betydningsfull. I den mest kjente fortellingen ble hun forført av guden Zevs i form av en okse som pustet safran fra sin munn,[14] og fraktet henne på ryggen til Kreta. Her ble hun ønsket velkommen av Asterion,[15] men i henhold til en mer litteral, evhemeristisk versjon som begynner med historien om Perserkrigene til Herodotos,[16] ble hun bortført av minoerne som også tok henne med til Kreta. Den mytiske Europa kan bli adskilt fra mytologien om den hellige oksen, som hadde blitt dyrket i Midtøsten. I 2012 oppdaget en arkeologisk ekspedisjon fra British Museum, ledet av libanesiske arkeolgen Claude Doumet Serhal på det arkeologiske funnstedet til den gamle amerikanske skole i Sidon mynter som avbildet Europa ridende på en okse med hennes slør flagrende over som bue, noe som er ytterligere et bevis på Europas fønikiske opphav.[17]

Europa synes ikke å ha blitt dyrket direkte i en kult noe sted i antikkens Hellas,[18] men ved den greske helligdommen i Lebadaea i Boiotia, nedtegnet Pausanias at Europa var epitet for Demeter: Til de olympiere som ble adressert av de som valfartet til grottehelligdommen til Trofonios fra Orkhomenos (også i Boiotia). Til denne var en ktonisk kult og orakel dedikert, og sier Pausanias: «lunden til Trofonios ved elven Herkyna... der er også en helligdom for Demeter Europa... barnepiken for Trofonios.»[19]

Bortførelsen[rediger | rediger kilde]

Mytografene forteller at Zevs ble forelsket i Europa og besluttet å forføre eller bortføre henne; noe som stort det samme i greske myter. Han forvandlet seg til en hvit okse og lot seg blande i krøtterflokken til hennes far. Mens Europa og hennes terner samlet blomster, så hun oksen, strøk hans flanker, og til sist satte seg overskrev på ryggen dens. Straks grep Zevs muligheten, sprang ut i sjøen og svømte med Europa på ryggen til Kreta. Der avslørte han sin sanne identitet, og Europa ble den første dronning av Kreta. Zevs ga henne et halsbånd som var blitt smidd av Hefaistos[20] og ytterligere tre gaver: Talos (en kjempestor bronsemann), Laelaps (en hund som alltid fanget sitt jaktbytte) og et kastespyd som aldri bommet på målet.

Zevs skal senere ha gjenskapt formen av en hvit okse i stjernene. De er nå kjent som stjernebildet Tyren.

Myten om Europa og Zevs kan ha hatt sin opprinnelse i et hellig bryllup mellom de fønikiske guddommene Attar (`Aštar) og Astarte (`Aštart) i form av hornkveg. Etter å ha født tre sønner med Zevs, giftet Europa seg med kong Asterios. Sistnevnte er også navnet på Minotauros («Minos' okse») og samtidig en epitet for Zevs, og kan således være avledet fra navnet Attar (`Aštar).[21]

I henhold til Herodotos' rasjonaliserende tilnærming ble Europa bortført av minoere som søkte hevn for den tidligere bortførelsen av Io, en prinsesse fra Argos. Hans variant av fortellingen kan ha vært et forsøk på å rasjonalisere en tidligere mye, eller presentere myten som kan ha vært forverret versjon av fakta, bortføringen av en fønikisk aristokrat, senere gjenfortalt uten forskjønnelse av Herodotos.

I litterære og kunstnerlige framstillinger[rediger | rediger kilde]

Omslaget på Nathaniel Hawthornes Tanglewood Tales (1921)

I alle framstillinger, enten hun satt overskrevs på oksen, som i arkaiske vasemalerier, eller i en ødelagt metopefragment fra Sikyon, eller grasiøst sittende med begge beina til siden på kvinnevis som i en mosaikk fra Nord-Afrika, er det aldri spor av frykt hos Europa for hennes framtidige skjebne, men slo seg til ro mens hun holdt fast i et av hornene.

Fortellingen om Europa og oksen ble emne for en kort gresk epikk skrevet på midten av 100-tallet f.Kr. av Moskhos, født i Siracusa, en pastoral poet og en elev av den aleksandrinske grammatikeren Aristarchos fra Samothrake. Hans Europa er en epyllion (kort fortellende eposlignende dikt) som har blitt bevart fragmentarisk.[22][23]

Ovid ga i Metamorfoser en beskrivelse av Jupiters (Zevs) forføring av Europa, og hvordan hun «med høyre hånd klamret seg til et horn, den andre fast om ryggen hans, hennes flagrende tunika fløt i vinden...» Poetens malerisk detaljer tilhørte anekdoten og fabelen.[24]

Fortellingen er også nevnt i Nathaniel Hawthornes Tanglewood Tales (1853) som var rettet til barn og ungdom. Hans tilpassede gjenfortelling kalt «Dragon's teeth» (Dragens tenner) handler i all vesentlighet om Kadmos, hennes bror, men begynner med en omstendelig, men nedtonet versjon av Europas bortførelse av en vakker okse.[25]

Inspirert av utgravningene av KnossosKreta av den egenrådige engelske arkeologen Arthur Evans var det mange kunstnere på 1900-tallet som grep fatt i det minoiske mytene om blant annet Europa, og behandlet oldtidens tema på moderne vis. Den tyske kunstneren Lovis Corinth undersøkte emnet av en ung pikes seksuelle oppvåkning i en rekke bilder fra 1919-1920.[26] De samme mytene var også fruktbare for Pablo Picasso1930-tallet som ble besatt av ideen om Minotauros, og utforsket temaer om seksualitet og voldelig død i en rekke tegninger og trykk, inkludert Minotauromachie (1935), og tilhører blant det fremste av kunstnerens arbeid. [26]

Overtagelse av navnet[rediger | rediger kilde]

Europa og oksen, avbildet som kontinentets personifisering i Nova et accurata totius Europæ descriptio av Fredericus de Wit (1700)
Europa på euro-seddelen (2013).

Navnet Europa som en geografisk betegnelse kom i bruk av antikkens greske geografer som Strabon for å referere til en del av Trakia nedenfor Balkanfjellene.[27] Senere under det romerske keiserdømmet ble navnet gitt til en trakisk provins. Det er avledet fra det greske ordet Εὐρώπη (Eurōpē) i alle språk som romanske, germanske, slaviske, baltiske, keltiske, iranske, uralske (ungarsk Európa, finsk Eurooppa, estisk Euroopa).

I boken Oriens-Occidens-Europa, [28] oppsummerte Jürgen Fischer hvordan navnet kom inn i bruk, fortrengte todelingen Orienten-Oksidenten fra slutten av Romerriket og senantikken, som var et uttrykk for et delt rike, latin i vest (Roma) og gresk i øst (Konstantinopel).

700-tallet benyttet den kristne kirken begrepet «Europa» for riket til Karl den store, og det ble en vesentlig kilde for det moderne geografiske begrepet. Den første vitnemålet på begrepet «europeer» som en beskrivelse av folk fra den kristne, vestlige delen av kontinent ble benyttet spansk krønikelatin fra 754, Continuatio Hispana, tidvis tilskrevet en forfatter ved navn Isidore Pacensis,[29] da i referanse til slaget ved Poitiers som var en kamp mot muslimske styrker.

Den europeiske union har også benyttet Europa som et symbol for en felleseuropeisk tanke, eksempelvis ved å oppkalle sin nettportal etter den mytologiske Europa, og avbildet på den greske €2-mynten og på flere gull- og sølvmynter (belgiske €10). Hennes navn opptrer også på frimerker som feiret Europarådet som ble første gang utgitt i 1956. Den andre serien av euro-sedler er kjent som Europa-serien og har hennes bilde som vannmerke og hologram.

Metallet og grunnstoffet europium, med kjemisk symbol Eu og atomnummer 63, ble navngitt i 1901 etter kontinentet.

Oppfinnelsen av teleskopet avslørte at planeten Jupiter, synbart for det nakne øye og kjent av menneskeheten siden forhistorisk tid, har en familie med måner. Disse ble navngitt etter gudens mannlige og kvinnelige elskere andre mytologiske personer knyttet til ham. Den minste av Jupiters galileiske måner ble oppkalt etter Europa; se egen artikkel om Europa (måne).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kerényi, Károly (1951): The Mythology of the Greeks, s. 108
  2. ^ Vidal-Naquet, Pierre (2000): Le monde d'Homère, Perrin, s. 19; Finley, M.I. ([1954] 1978): The World of Odysseus, s. 16. Sitat: «the years between 750 and 700 B.C., or a bit later».
  3. ^ Papyrusfragmentet er i seg selv datert fra 200-tallet e.Kr., se Hesiodiske fragmenter 19 & 19A.
  4. ^ Burkert, W. (1985): Greek Religion I.3.2, note 20, referer til Schefold, plate 11B. Referanser i myter og kunst har blitt samlet og satt sammen av Bühler, W. (1967): Europa: eine Sammlung der Zeugnisse des Mythos in der antiken Litteratur und Kunst.
  5. ^ Kerenyi (1951), s. 109: «she of the wide eyes» or «she of the broad countenance».
  6. ^ Klein, Ernest (1966): Etymological Dictionary of the English Language, Barking: Elsevier, I A-K,; Kleins etymologi av Europa ble pekt ut blant hans «optimistiske» konklusjoner av G. W. S. Friedrichsen i hans omtale av dennes Dictionary i The Review of English Studies New Series, 18.71 (August 1967:295.
  7. ^ «Europa» i: New International Encyclopedia. 1905. WikiSource
  8. ^ Lukian: De Dea Syria 4
  9. ^ Moskhos: Dikt, Europa, Theoi Project.
  10. ^ Kerenyi peker på at disse navnene er attributter for månen, som er Europas brede mine.
  11. ^ Forfatteren av Bibliotheka inkluderte Kiliks som en tredje bror.
  12. ^ Pseudo-Apollonius: Bibliotheke 3.1.1.
  13. ^ Bibliotheke 3.1.1.
  14. ^ Hesiodisk fragment 19, en skoliaIliaden XII.292 (som dog ikke nevner Europa)
  15. ^ I henhold til skolia på Iliaden Iliad XII.292, notert i Kerenyi, Karl: Dionysus: Archetypal Image of Indestructible Life, s. 105. Pausanias gjenga navnet Asterion (2.31.1); i Bibliotheke (3.1.4) er det Asterion.
  16. ^ Herodotos: Historier I.1; handlingen ble gjort som hevn for den tidligere bortførelsen av Io.
  17. ^ "The Designer: And if Europe was Sidonian?". Lorientjour.com.
  18. ^ Ingen offentlig statue av Europa er nevnt av Pausanias eller annen forfatter fra antikken, men en hodeløs statue, tett dekket i en kappe over peplos (fotsid kvinnedrakt) av en type som kalles for «Amelungs gudinne», har inskripsjonen «Europa». Den er i dag ved Metropolitan Museum of Art i USA, og synes å være en romersk kopi av en tapt gresk original, antatt fra rundt 460 f.Kr. En statue av samme type uten inskripsjon, som ble funnet i Hama i Syria og kanskje fortsatt finnes i museet i Damskus. En kopi i legemsstørrelse har blitt funnet i Baiae i Italia. Disse er beskrevet i Robertson, Martin (1957): «Europa» i: Journal of the Warburg and Courtauld Institutes 20.1/2 (1-3, figurene b, c); Edwards, I. E. S. red. (1970): The Cambridge Ancient History, plater til bind V og VI, illustrasjoner fig. 24.
  19. ^ Pausanias: Beskrivelse av Hellas, 9.39.2–5.
  20. ^ Hesoidisk fragment.
  21. ^ West, M. L. (23. oktober 1997): The East Face of Helicon: West Asiatic Elements in Greek Poetry and Myth. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-159104-4. s. 452–.
  22. ^ Moschus, Poems, Theoi Procjet
  23. ^ Europa by: Moschus (fl. 150 B.C.), Black Cat Poems, i engelsk oversettelse av M. J. Chapman
  24. ^ «The Rape of Europa», oversatt til engelsk av Daryl Hine, Poetry Foundation
  25. ^ Tanglewood Tales, skanning av utgaven fra 1921, illustrert av Virginia Frances Sterrett, tilgjengelig hos Wikimedia Commons.
  26. ^ a b Price, Simon & Thonemann, Peter (2011): The Birth of Classical Europe. A History from Troy to Augustine, Penguin, s. 18-19
  27. ^ Strabon: Geografika 8.1.1
  28. ^ Fischer, Jürgen (1957): Oriens, Occidens, Europa; Begriff und Gedanke Europa in der späten Antike und im frühen Mittelalter, Wiesbaden, F. Steiner
  29. ^ Lewis, David Levering (2008): God's Crucible: Islam and the Making of Europe, 570 to 1215, New York: W. W. Norton.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primær
Sekundær

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]