Heinrich Böll

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Heinrich Böll
Heinrich Böll
Heinrich Böll
Født 21. desember 1917
Köln
Død 16. juni 1985
Kreuzau-Langenbroich
Yrke Forfatter
Nasjonalitet Tyskland Tyskland
Språk Fransk
Sjanger Romaner, noveller
Debut Der Zug war pünktlich, 1949
Signatur
Heinrich Bölls signatur

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i litteratur
1972
Byste av Heinrich Böll, av Wieland Förster

Heinrich Böll (født 21. desember 1917 i Köln i Tyskland, død 16. juli 1985 i Kreuzau-Langenbroich) var en tysk forfatter og vinner av Nobelprisen i litteratur for 1972.

Böll ble født i en liberal katolsk familie. Han studerte germanistikk og klassisk filologi ved Kölns universitet, før han under andre verdenskrig gjorde tjeneste i hæren, og ble såret fire ganger. Som 30-åring begynte han å skrive på fulltid. Hans første novelle, Der Zug war pünktlich, ble publisert i 1949. Mange andre noveller, historier og essaysamlinger fulgte, og i 1972 mottok han Nobelprisen. Böll følte dyp tilknytning til hjembyen Köln, med sitt romersk-katolske preg og spesielle humor.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Barndoms- og krigsår (1917-1945)[rediger | rediger kilde]

Heinrich Böll ble født i Köln (Neustadt-Süd: Ecke Alteburger Strasse/Teutoburger Strasse). Faren Viktor Böll var snekker og moren het Maria (født Hermann). Heinrich var farens åttende barn og tredje sønn, Maria var farens andre hustru. I den småborgerlige familien Böll var romersk-katolsk tro og avvisning av nazismen selvfølgeligheter.

Böll gikk årene 1924 til 1928 i katolsk folkeskole og forsatte så på det statlige humanistiske Kaiser-Wilhelm-Gymnasium. Etter abitur i 1937 begynte han som bokhandlerlerling hos Math. Lempertz i Bonn, men sluttet allerede etter elleve måneder. Under denne tid gjorde han også sine første forsøk som forfatter. I 1938 ble Heinrich Böll innkalt for ett år i Reichsarbeitsdienst. Sommeren 1939 påbegynte han studier i germanistikk og klassisk filologi (og skrev sin første roman Am Rande der Kirche), men ble allerede på sensommeren innkalt til militærtjeneste. Böll var soldat i Wehrmacht og ble sendt til Frankrike, Romania, Ungarn og Sovietunionen, og ble såret fire ganger (og fikk også en gang tyfusfeber). Så havnet han i amerikansk krigsfangenskap i april 1945. Han ble løslatt i september samme år.

Under en frontpermisjon 1942 giftet Böll seg med Annemarie Cech som han hadde kjent i lengre tid. Deres første sønn Christoph døde alt under sitt første leveår i 1945. Sønnene Raimund, René och Vincent ble født i 1947, 1948 og 1950.

Under Andre verdenskrig bad han gjentatte ganger i brev fra fronten sine foreldre om å sende Pervitin (amfetamin), som i begynnelsen av krigen ble utdelt i store mengder til soldatene.[1] Også etter krigen skal han tidvis ha vært amfetaminavhengig.[2]

Litterær begynnelse (1945-1950)[rediger | rediger kilde]

Under krigen skrev Böll for det meste brev. Etter krigsslutt begynte han imidlertid igjen å skrive skjønnlitterære tekster. Imens forsørgete han seg på leilighetsarbeide. Han immatrikulerte seg igjen ved universitetet, skjønt mest for på denne måte å få tilgang til rasjoneringskuponger for matvarer. Under denne tid var det framfor alt hustruen som ved sitt arbeide som lærer stod for familiens faste inntekt. Bölls første etterkrigsroman Kreuz ohne Liebe utkom i juli 1946 som bidrag i en konkurranse. Hans første noveller ble publisert i 1947 i tidskrifter. Deres sentrale temaer var krigen og misforhold i det tyske etterkrigssamfunn. Noen av de beste novellene utkom 1950 i samlingen Wanderer, kommst du nach Spa..., som gav Böll et navn som novellist. Ytterligwre noveller fra de første fredsårene ble publisert i 1983, delvis i bearbeidet form, i samlingen Die Verwundung.

Viktige kilder vedrørende denne tid er den (for begge postumt) utgitte brevvekslingen med Bölls nære venn, forfatteren og filmmanusforfatteren (Suleyken) Ernst-Adolf Kunz (alias Philipp Wiebe), som han ble kjent med under krigsfangenskap i Frankrike. (Die Hoffnung ist wie ein wildes Tier; 1994)

De viktigste verkene (1951-1971)[rediger | rediger kilde]

Bölls første store fremgang var hans debut hos Gruppe 47 i mai 1951. Han hadde riktignok publisert noen verk, men de hadde ikke hatt særlig stor resonans hos det lesende publikum. På forslag av Alfred Andersch ble Böll innbudt til Gruppe 47s møte i Bad Dürkheim. Böll leste satiren Die schwarze Schafe og vant i Bad Dürkheim - om enn knapt over Milo Dor - ved sin første framtreden Gruppe 47s litteraturpris, fikk en prissum på 1 000 DM och som en direkte følge derav også en forlagskontrakt med Kiepenhauer & Witsch.[3]

De følgende årene ble Bölls mest produktive. Da utkom blant annet Wo warst du, Adam? (1951), Und sagte kein einziges Wort (1953), Haus ohne Hüter (1954), Irisches Tagebuch (1957), Doktor Murkes gesammeltes Schweigen und andere Satiren (1958), Billard um halbzehn (1959), Ansichten eines Clowns (1963) og Ende einer Dienstfahrt (1966).

En offentlig och engasjert person (fra slutten av 1960-tallet)[rediger | rediger kilde]

Under Adenauer-eraen var Böll en uttalt motstander av den konservativt-katolske kansleren og han levde opp til sin venstreprofil også deretter: I 1970 ble han president for den tyske PEN-klubben og kort etter i 1971 til internasjonal president. Det vervet innehadde han til 1974.

I 1972, det år da han ble tilldelts Nobelprisen i litteratur og et år etter utgivelsen av Gruppenbild mit Dame, skate han innenrikspolitisk skandale. Han gikk i et essay med tittelen Vil Ulrike ha nåde eller fritt leide? i Der Spiegel inn for en mer menneskelig kurs overfor terroristene i Røde armé-fraksjonen (RAF) og han berørte spesielt Ulrike Meinhofs person og utvikling. I denne sammenheng angrep han også skarpt Springerpressens journalistikk. I konservative kretser ble han deretter betraktet som en «sympatistør i ånden» med terrorismen og fikk unngjelde for det. Forbundsdagsrepresentanten Friedrich Vogel (CDU) talt ved den tiden om «Böller og Brücknere» (Peter Brückner) som terrorens intellektuelle medskyldige.[4] Da myndighetene ikke anså det aom utelukket at Böll skulle kunna holde i skjul ettersøkte RAF-medlemmer, gjennomførte man den 1. juni 1972 en husransakelse hjemme hos Böll i Langenbroich. Han klaget fem dager senere skriftlig hos innenriksminister Hans-Dietrich Genscher. De nøyaktige omstendigheter omkring aksjonen, og særlig antallet medvirkende tjenestemenn, er omstridte. Mens Böll hevdet at opp til tyve politi deltok, mente innsatslederen Helmut Conrads at bare han selv og en kollega fra kriminalpolitiet hadde vært hjemme hos Böll.[5] Robert Spaemann, som den dagen befant seg i Bölls hus, hevdet at han hadde sett et flertall tungt bevæpnede politifolk.

I 1974 utkom i Tyskland Bölls formodentlig mest kjente verk, Katarina Blums tapte ære, som var et bidrag til 1970-tallets debatt om samfunnsvold og som særlig skarpt kritiserte Springerpressen. Boken ble oversatt til over tretti språk og ble filmatisert av Volker Schlöndorff.

De følgende årene viet Böll seg stadig mer til politiske problem i hjemlandet, likesom i land som Polen og Sovjetunionen, som han kritiserte hardt.[6] De sovjetiske dissidentene Aleksandr Solzjenitsyn og Lev Kopelev var gjester hjemme hos Böll. Han engasjerte seg på denne tidn også i latinamerikanske problem og forsøkte å megle i forskjellige konflikter. Samtidig ble han syk mens han befant seg i Ecuador og måtte opereres både der og senere i Vesttyskland. Mot slutten av 1970-tallet støttet han Rupert Neudeck i dennes engagement for de vietnamesiske båtflyktningene.

Han kritiserte skarpt den katolske kirke og uttrådte demonstrativt i 1976 men uten at å ha forlatt sin katolske tro. Böll støttet fredsbevegelsens kamp mot Natos rustningsbeslutning den 12. dedember 1979 og deltok i 1983 i en blokkade av rakettbasen Mutlangen.

Bölls skrev og gav ut sitt siste verk Kvinner i flodlandskap, en roman som utspilles i Bonn, i 1985. I dag er denne roman, liksom Das Treibhaus av Wolfgang Koeppen, et litterært minnesmerke over den tyske midlertidige forbundshovedstaden årene 1949 til 1989, skjønt et på inngen måte smigrende slikt.

Sykdom og død[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av av juli 1985 ble Böll innlagt på et sykehus i Köln for ytterligere en operadjon. Deretter vendte han hjem til Langenbroich og døde morgenen derpå, den 16. juli. Tre dager senere blr han begravet i Merten nordvest for Köln av en familien nærstående prest etter katolsk ritual. Det rykte som så fulgte om at Böll før sin død skulle ha meldt seg inn i kirken igjen, stemmer ikke. Mange kolleger og politikere var nærværende ved begravelsen, deriblant også forbundspresidenten Richard von Weizsäcker.

Heinrich Bölls ettermæle[rediger | rediger kilde]

Heinrich-Böll-Stiftung (Berlin)

Bölls første roman Engelens taushet, som utspiller seg etter andre verdenskrig, ble utgitt posthumt i 1992 av litteraturviteren Werner Bellmann, som også har skrevet et belysende etterord. Romanen ble skrevet i 1949 og var blitt refusert av forlaget Friedrich Middelhauve i 1951. Den kunne imidlertid offentliggjøres kapittelvis og kapitlene fikk utgjøre noveller. Et antall til da helt upubliserte fortellinger utkom i 1995 med tittelen Der blasse Hund og med et etterord av Heinrich Vormweg. Samlingen inneholder også en tekst fra førkrigstiden. Bölls førstr roman fra etterkrigstiden Kreutz ohne Liebe ble publisert i 2002 innen rammen av de samlede verk Kölner Ausgabe. Romanen utspiller seg under nazitiden, såvel før og under krigen. I Kölner Ausgabe utkom i 2004 også førkrigsromanen Am Rande der Kirche, som foregriper Bölls senere rasende angrep på den katolske kirke som institusjon og på den borgerlige katolisismen, som manifesteres i romanene Engelens taushet og Ansichten eines Clowns.

En rekke institusjoner bærer Bölls navn: Partiet Die Grünen nærstående Heinrich-Böll-Stiftung og Heinrich-Böll-Archiv, en dokumentasjons- og informasjonssentral vedrørende Bölls liv og verk. Bölls feriehus på Achill Island og hans hus i Langenbroich utgjør The Böll Cottage og Heinrich Böll Haus der stipendiater får lov å være. Mange skoler er også oppkalt etter forfatteren.Byen Köln har fra 1985 utdelt en Heinrich-Böll-Preis for prestasjoner innen tyskspråklig litteratur.

Innflytelser på Böll[rediger | rediger kilde]

Böll var dypt rotfestet i sin fødeby Køln, med dens sterke katolisiske og dens heller røffe og drastiske humoristiske sans. I den tidlige etterkrigstiden var han sterkt opptatt av inntrykkene fra krigstiden, som hadde aatt så sterke spor i alminnelige menneskers liv, både materielt og psykologisk. Slike mennesker ble heltene i hans forfatterskap. Hans katolisisme var av betydning for hans verk på måter som kan minne om forfattere som Graham Greene og Georges Bernanos, til tross for at han ble kritisk og avvisende overfor hjemlandets katolske kirke.[7]

Nazistenes overtakelse av Köln gjorde et gypt inntrykk på ham; den så å si drev ham i eksil i egen by. I tillegg tok han inntrykk av den allierte bombingen under krigen, som raserte byen. Arkitektonisk ble han uberørt - indifferent - til det gneoppbygde Köln. (Böll synes å ha vært enig med William Morris – habn lot det bli kjent at han ville ha foretrukket om Kølnerdomen ble latt stå ufullendt, med den eldgamle byggekranen på toppen, som den stod i 1848). Gjennom hele livet stod han i kontakt med fattig og rik i Köln.

Skurkene i hans fortellinger var gjerne myndighetspersoner - i regjering, forretningsliv og kirke, som han refser noen ganger humoristisk og noen ganger giftig, for det han oppfattet som konformitet, feighet , selvtilfredshet og maktmisbruk.

Publiserte verker[rediger | rediger kilde]

  • Der Zug war pünktlich, 1947. Norsk oversettelse 1960: Toget var i rute.
  • Das Vermächtnis, 1948
  • Wanderer, kommst du nach Spa, 1950 – noveller
  • Die schwarzen Schafe, 1951
  • Wo warst du, Adam?, 1951 – roman. Norsk oversettelse 1956: Hvor var du, Adam?.
  • Der Engel schwieg, 1952
  • Nicht zur Weihnachtszeit, 1952
  • Und sagte kein einziges Wort, 1953 – roman. Norsk oversettelse 1957: Og sa ikke et eneste ord.
  • Haus ohne Hüter, 1954 – roman
  • Das Brot der frühen Jahre, 1955 – fortelling
  • Unberechenbare Gäste, 1956 – noveller
  • So ward Abend und Morgen, 1956 – noveller
  • Irisches Tagebuch, 1957. Norsk oversettelse 1973: Irsk dagbok.
  • Die Spurlosen, 1957
  • Doktor Murkes gesammeltes Schweigen, 1958 – noveller
  • Im Tal der donnernden Hufe, 1958 – fortelling
  • Billard um halb zehn, 1959 – roman. Norsk oversettelse 1960: Biljard klokken halv ti.
  • Der Bahnhof von Zimpren, 1960 – noveller
  • Brief an einen jungen Katholiken, 1961
  • Erzählungen, Hörspiele, Aufsätze, 1961
  • Als der Krieg ausbrach. Als der Krieg zu Ende war, 1962 – noveller.
  • Ein Schluck Erde, 1962 – skuespill
  • Ansichten eines Clowns, 1963 – roman. Norsk oversettelse 1964: Som en klovn ser det.
  • Hierzulande, 1963 – artikler
  • Entfernung von der Truppe, 1964 – fortelling
  • Zum Tee bei Dr. Borsig, 1964 – hørespill
  • Ende einer Dienstfahrt, 1966 – fortelling. Utvalgte noveller og fortellinger på norsk 1970: Slutten på en tjenestereise og andre fortellinger.
  • Aufsätze, Kritiken, Reden, 1967
  • Hausfriedensbruch, 1969 – hørespill, essay, skuespill
  • Bilanz ; Klopfzeichen, 1970 – hørespill
  • Gruppenbild mit Dame, 1971 – roman. Norsk oversettelse 1972: Gruppebilde med dame.
  • Der Mann mit den Messern, 1971 – noveller, med selvbiografisk etterord
  • Gedichte, 1972 – dikt
  • Neue politische und literarische Schriften, 1972 – artikler
  • Die verlorene Ehre der Katharina Blum, 1974 – roman. Norsk oversettelse 1974: Katharina Blums tapte ære.
  • Fürsorgliche Belagerung, 1979 – roman. Norsk oversettelse 1980: Omsorgsfull beleiring
  • Was soll aus dem Jungen bloß werden?, 1981. Norsk oversettelse 1982: Hva skal det bli av gutten?
  • Warum haben wir aufeinander geschossen?, 1981 (sammen med Lev Kopelev). Norsk oversettelse 1983: Hvorfor skjøt vi på hverandre?
  • Das Vermächtnis, 1982 – fortelling. Norsk oversettelse 1983: Testamentet.
  • Vermintes Gelände, 1982 – essays 1977-1981
  • Die Verwundung, 1983
  • Bild, Bonn, Boenisch, 1984
  • Frauen vor Flusslandschaft, 1985 (posthumt) – roman. Norsk oversettelse 1986: Kvinner i flodlandskap.
  • Werke. Romane und Erzählungen, 3 bind, 1987
  • Der Engel schwieg, 1992 (posthumt) – roman. Norsk oversettelse 1993: Engelen var taus.
  • Kreuz ohne Liebe, 2003 (posthumt) – roman

Priser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Heinz Ludwig Arnold (Hrsg.): Heinrich Böll. 3. Auflage, Neufassung. edition text + kritik, München 1982.
  • Bernd Balzer: Das literarische Werk Heinrich Bölls. Einführung und Kommentare. dtv, München 1997, ISBN 3-423-30650-5.
  • Werner Bellmann (Hrsg.): Das Werk Heinrich Bölls. Bibliographie mit Studien zum Frühwerk. Westdeutscher Verlag, Opladen 1995, ISBN 3-531-12694-6.
  • Werner Bellmann (Hrsg.): Heinrich Böll, Romane und Erzählungen. Interpretationen. Reclam, Stuttgart 2000. ISBN 3-15-017514-3.
  • Hans Joachim Bernhard: Die Romane Heinrich Bölls. Gesellschaftskritik und Gemeinschaftsutopie. 2., durchgesehene und erweiterte Auflage, Berlin 1973.
  • Hanno Beth (Hrsg.): Heinrich Böll. Eine Einführung in das Gesamtwerk in Einzelinterpretationen. 2., überarbeitete und erweiterte Auflage, Königstein i.Ts. 1980.
  • Alfred Böll: Bilder einer deutschen Familie. Die Bölls. Gustav Lübbe, Bergisch Gladbach 1981.
  • Lucia Borghese: Invito alla lettura di Heinrich Böll. Mursia, Milano 1980.
  • Peter Bruhn/Henry Glade: Heinrich Böll in der Sowjetunion 1952–1979. Erích Schmidt, Berlin 1980, ISBN 3-503-01617-1.
  • Michael Butler (Hrsg.): The Narrative Fiction of Heinrich Böll. Social conscience and literary achievement. Cambridge 1994.
  • Robert C. Conard: Understanding Heinrich Böll. University of South Carolina Press, Columbia 1992.
  • Manfred Durzak: Kritik und Affirmation. Die Romane Heinrich Bölls. In: M. D.: Der deutsche Gegenwartsroman. (1971). 3., erw. und veränd. Aufl. Kohlhammer, Stuttgart 1979. (Sprache und Literatur. 70.) S. 55–163.
  • Frank Finlay: On the Rationality of Poetry: Heinrich Böll‘s Aesthetic Thinking. Rodopi, Amsterdam/Atlanta 1996.
  • Erhard Friedrichsmeyer: Die satirische Kurzprosa Heinrich Bölls. Chapel Hill 1981.
  • Christine Hummel: Intertextualität im Werk Heinrich Bölls. Wissenschaftlicher Verlag, Trier 2002.
  • Manfred Jurgensen (Hrsg.): Böll. Untersuchungen zum Werk. Francke, Bern/München 1975.
  • Dietrich Kluge: Heinrich Böll und das Hörspiel. Der Läufer auf der Aschenbahn. Diss. Univ. Gießen, Frankfurt a. M. 1993.
  • Christian Linder: Heinrich Böll. Leben & Schreiben 1917–1985. Kiepenheuer & Witsch, Köln 1986.
  • Christian Linder: Das Schwirren des heranfliegenden Pfeils. Heinrich Böll. Eine Biographie. Matthes & Seitz Verlag, Berlin 2009. ISBN 978-3-88221-656-1
  • Ferdinand Melius (Hrsg.): Der Schriftsteller Heinrich Böll. Ein biographisch-bibliographischer Abriß. Kiepenheuer & Witsch, Köln 1959; Erweiterte Ausgabe, neu hrsg. v. Werner Lengning: Deutscher Taschenbuch Verlag (dtv 530), München 1968; 5. Aufl. 1977.
  • Ihor Prodaniuk: The imagery in Heinrich Böll's novels. Reihe: Abhandlungen zur Kunst-, Musik- und Literaturwissenschaft, 262. Bouvier, Bonn 1979 & John Benjamins, London 1979 ISBN 3-416-01411-1 Volltext (Grundlagenwerk)
  • Marcel Reich-Ranicki (Hrsg.): In Sachen Böll. Ansichten und Einsichten. Kiepenheuer & Witsch, Köln 1968.
  • Marcel Reich-Ranicki: Mehr als ein Dichter: über Heinrich Böll. Kiepenheuer & Witsch, Köln 1986. ISBN 3-462-01792-6
  • J. H. Reid: Heinrich Böll. A German for His Time. Oxford/New York/Hamburg 1988. - Deutsch: Heinrich Böll. Ein Zeuge seiner Zeit. dtv, München 1991. ISBN 3-423-04533-7
  • Dorothee Römhild: Die Ehre der Frau ist unantastbar. Das Bild der Frau im Werk Heinrich Bölls. Pfaffenweiler 1991.
  • Klaus Schröter: Heinrich Böll. Rowohlt, Reinbek 1987 (Rowohlts Monographien).
  • Jochen Schubert: Heinrich Böll. Fink, Paderborn 2011 (UTB Profile). ISBN 978-3-8252-3340-2
  • Jochen Vogt: Heinrich Böll. 2. Auflage. Beck, München 1987. ISBN 3-406-31780-4
  • Heinrich Vormweg: Der andere Deutsche. Heinrich Böll. Eine Biographie. Kiepenheuer & Witsch, Köln 2002. ISBN 3-462-02938-X

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Eggers E. Peppige Panzerschokolade. die tageszeitung 28. Dezember 2006
  2. ^ Grefe C, Soboczynski A. Wo ist Böll? Zeit Magazin Leben 2. August 2007
  3. ^ Rudolf Walter Leonhardt: Ein Blick zurück in Liebe. I: Die Zeit av 19. desember 1997
  4. ^ Heinrich Böll: Nicht Humus, sondern Wüstensand. Frankfurter Rundschau, 21. juni 1972, S. 4
  5. ^ Christian Linder: Biographie auf Hochglanz, Die Zeit 16/1998
  6. ^ Über Heinrich Böll in der Sowjetunion von Peter Bruhn u. Henry Glade
  7. ^ Conrad, Robert C. (1992). Understanding Heinrich Böll. Univ of South Carolina Press. s. 58. ISBN 0872497798. Besøkt 24. juli 2014. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]