Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil
Karikatur i Vanity Fair, 1869

Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil, 3. marki av Salisbury, (født 3. februar 1830Hatfield House i Hertfordshire i England, død 22. april 1903 samme sted) var en britisk politiker, han var Storbritannias premierminister 188586, 188692 og 18951902.

Salisbury regnes gjerne som en klassisk aristokrat. Han var spesielt opptatt av utenrikspolitikk og spilte en viktig rolle i oppbyggingen av det britiske imperiet, som han var en sterk tilhenger av. Politisk var han meget konservativ og personlig religiøs. Han regnes gjerne som en reaksjonær, istedenfor progressiv konservativ politiker. Visse sosiale reformer ble gjennomført under hans regjeringer, men irsk selvstyre skulle forhindres.

Hav var far til nobelprisvinneren Edgar Algernon Robert Gascoyne-Cecil.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Cecil var tredje Earl av Salisbury og sønn av James Gascoyne-Cecil, 2. marki av Salisbury. Han gikk først på Eton College og studerte så ved universitetet i Oxford.

Den politiske karrieren begynte med hans valg (under navnet Lord Robert Cecil) i underhuset for valgkretsen Stamford i 1853. Ved den eldre brorens død i 1865 arvet han tittelen viscount Cranborne, før senere ved farens død i 1868 å arve markiverdigheten og tre inn i overhuset.

Politisk var Cecil en stridbar konservativ og høykirkelig, noe som fikk ham i 1867 til å tre ut av det konservative parti, som følge av hans misbilligelse av et radikalt forslag til stemmerett fremlagt av Benjamin Disraeli. Etter syv år kom han imidlertid tilbake til partiet, for å kunne motarbeide William Gladstone mer effektivt.

Innen Cecil ble statsminister var han først minister for Britisk India og utenriksminister. Under den av britene innkalte Konstantinopelkonferansen (desember 1876 til januar 1877), der man blant annet drøftet Balkan, ledet Salisbury den britiske delegasjon. Der klarte han å få det osmanske rike til å bremse de russiske ekspansjonsbestrebelser på Balkan og i Lilleasia, og vant Kypros for Storbritannia.

Ved den historisk viktige Berlinkongressen i 1878, da de europeiske stormaktenes intresseområder i Afrika ble bestemt, deltot Cecil sammen med Disraeli for britisk regning. I 1880 ble Cecil etter Disraelis bortgang de konservatives overhusleder. På grunn av det liberale partis splittelse under Gladstones tid, vedrørende Irlands stilling, kunne Cecil under lange perioder styre landet med støtte fra av liberalernes unionistiske fraksjon.

Salisbury var for det meste også sin egen utenriksminister mens han var statsminister. Han stod for splendid isolation og imperialisme, særlig i Afrika, der både Fashodakrisen og Boerkrigen falt under hans regjeringstid. Han utvidet det britiske koloniområde fremfor alt i Øst- og Sørafrika. Han avviste at Irland skulle forvalte seg selv, men var forøvrig ikke særlig aktiv innenrikspolitisk.

Den 11. juli 1902 fratrådte Salisbury av helsegrunner. Hans nevø, Arthur James Balfour, ble hans etterfølger. Salisbury var det siste medlem av overhuset som var statsminister (med et unntak i Alec Douglas-Home, som kort etter sin utnevnelse frasa seg sin adelstittel).

Salisbury befattet seg privat intensivt med teologi og filosofi, og med kjemiske eksperimenter.

Fra 1869 til sin død var han kansler for University of Oxford.

Han led antagelig av prosopagnosi, det vil si hadde en svekket evne til å gjenkjenne ansikter.


Forgjenger:
 William Ewart Gladstone 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 William Ewart Gladstone 
Forgjenger:
 William Ewart Gladstone 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 William Ewart Gladstone 
Forgjenger:
 Archibald Philip Primrose 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Arthur Balfour 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Robert Gascoyne-Cecil, 3. Marquess of Salisbury – bilder, video eller lyd