Marilyn Monroe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk
Marilyn Monroe

Monroe på et promoteringsbilde fra 1953
Fødselsnavn Norma Jeane Mortenson
Født 1. juni 1926(1926-06-01)
USA Los Angeles, California, USA
Død 5. august 1962 (36 år)
USA Brentwood, Los Angeles, California, USA
Aktive år 1947–1962
Ektefelle(r) James Dougherty (19. juni 1942 – 13. september 1946)
Joe DiMaggio (14. januar 1954 – 27. oktober 1954)
Arthur Miller (29. juni 1956 – 20. januar 1961)
Golden Globe-priser
Beste skuespillerinne - Musikal eller komedie
1960 Noen har det hett

Marilyn Monroe (født Norma Jeane Mortenson[1] 1. juni 1926, død 5. august 1962) var en Golden Globe vinnende[2] amerikansk skuespillerinne, sanger, modell, Hollywood-ikon[3], kulturikon, moteikon[4] og sexsymbol. Hun var kjent for sitt komiske talent og utstråling på lerretet, og var en av de mest populær filmstjernene på 1950- og tidlig 1960-tallet. Monroe er den eneste kvinnen på Forbes topp 10-liste over mesttjenende avdøde kjendiser.[5]

Monroe døde av en overdose sovemedisin 36 år gammel.

Innhold

[rediger] Barndom

Marilyn Monroe ble født Norma Jeane Mortenson 1. juni 1926 på Los Angeles County Hospital.[1][6] Hun ble senere døpt Norma Jeane Baker, da det var tvil om hvem hennes far var.[1] I 1946 begynte hun å bruke artistnavnet Marilyn Monroe, men hun endret ikke navnet sitt offisielt før 23. februar 1956.[7]

[rediger] Hennes mor

Gladys Pearl Monroe (født 27. mai 1902, død 11. mars 1984) ble født i Porfirio Diaz (nå Piedras Negras) i Mexico.)[8] Hun flyttet senere til California sammen med foreldrene Otis Elmer Monroe og Della Mae Hogan. I 1917 giftet hun seg med Jasper Baker fra Kentucky og fikk to barn, Robert Kermit «Jack» Baker (født 24. januar 1918) og Berniece Baker (Miracle) (født 30. juli 1919). Begge barna ble født i Los Angeles[9][10], men etter foreldrenes skilsmisse flyttet de sammen med faren til Kentucky. Berniece visste ikke at hun hadde en halvsøster før hun som 19-åring fikk vite det i et brev fra moren. Hun møtte Marilyn Monroe for første gang i 1944. Jack døde som 14-åring og møtte aldri halvsøsteren sin. Gladys giftet seg to ganger til, andre gang med Martin Edward Mortenson og tredje gang med John Stewart Eley.

[rediger] Hennes far

Det er ukjent hvem som var Monroes far. På fødselspapirene førte Gladys opp eksmannen sin, halvt norske Martin Edward Mortenson (født 26. februar 1897, død 10. februar 1981).[11] De to giftet seg 11. oktober 1924, men ble separert rundt et halvt år senere. Likevel ble ikke skilsmissen fullført før i 1927, ifølge «My Sister Marilyn». Martins far, Martin Mortenson, var født i Norge, men immigrerte til USA cirka 1880. Der giftet han seg med Stella Catherine «Katie» Higgins. Sønnen deres, Martin Edward Mortenson, ble født i Vallejo i California.[12] Etter Mortensons død ble det funnet vielses- og skilsmissepapirer for han og Gladys, samt fødsesattesten til Norma Jeane blant hans eiendeler.[13] Det er likevel mange som tviler på at Mortenson faktisk var faren til Marilyn Monroe. Gladys hadde etter separasjonen et forhold til RKO-kollegaen sin, Charles Stanley Gifford (født 18. september 1898, død 27. februar 1965). Gifford forlot visstnok Gladys da hun ble gravid.[14] Donald H. Wolfe, forfatter av biografien «The Last Days of Marilyn Monroe» mener at Gifford var Monroes far. I et intervju med Lifetime hevdet Monroes første ektemann, James Dougherty, at hun selv trodde Gifford var faren.

[rediger] Fosterhjem

Moren Gladys led av store psykiske problemer og var ute av stand til å ta seg av henne. Norma Jeane vokste derfor opp på barnehjem og i ulike fosterhjem. Hun bodde hos fosterforeldrene Albert og Ida Bolender frem til hun var 7 år gammel[15], da Gladys kjøpte et hus som hun og Norma Jeane flyttet inn i. Da de hadde bodd der i noen måneder fikk Gladys et mentalt sammenbrudd, og ble tvangsinnlagt på sykehus med diagnosen schizofreni. Gladys beste venn Grace McKee (senere Goddard) ble utnevnt som Norma Jeans verge. Etter at McKee giftet seg i 1935 ble Norma Jeane plassert på barnehjemmet Los Angeles Orphans Home (senere omdøpt Hollygrove), og deretter til flere ulike fosterhjem.[15] Hun flyttet etterhvert tilbake til Grace Goddard og hennes mann, men da de skulle flytte til østkysten hadde de ikke muligheten til å ta henne med. For å forhindre at 15 år gamle Norma Jeane havnet tilbake på barnehjemmet, arrangerte Grace et ekteskap med den eldre nabogutten James Dougherty, som Norma Jeane var kjæreste med.[1][15] De giftet seg noen uker etter at hun fylte 16 år. I selvbiografien sin forteller Monroe at hun aldri følte seg som en kone, men i stedet foretrakk å leke med nabobarna til hun ble ropt hjem for kvelden av ektemannen. Ekteskapet varte til 1946.[16]

[rediger] Karriere

[rediger] Begynnelsen

Norma Jeane Dougherty i militærbladet YANK i 1945.
Norma Jeane Dougherty i militærbladet YANK i 1945.

Da hennes første ektemann var i den amerikanske handelsflåten under andre verdenskrig, flyttet Norma Jeane Dougherty inn med sin svigermor og begynte å jobbe på fabrikken Radioplane Munitions Factory (eid av skuespilleren Reginald Denny). Hun sprayet flydeler med et brannsikkert stoff og inspiserte fallskjermer. På denne tiden ble hun oppdaget av militærfotografen David Conover som tok et bilde av henne for militærbladet YANK.[16] Han oppfordret henne til å bli med i modellbyrået The Blue Book, hvorpå hun signerte en kontrakt og begynte samtidlig å ta skuespiller- og sangtimer.[15]

Norma Jeane ble en av modellbyråets mest suksessfulle modeller og i 1946 ble hun oppdaget av talentspeideren Ben Lyon. Han arrangerte en prøvespilling med henne for filmselskapet 20th Century Fox. Hun ble tilbudt en standard seksmånederskontrakt med en begynnerlønn på 125 dollar i uken.[15][16]

Navnet hennes ble ikke ansett som kommersielt nok, så Lyon foreslo derfor navnet Marilyn (oppkalt etter skuespilleren Marilyn Miller).[17] Som etternavn brukte hun morens pikenavn, Monroe. Hun begynte også å endre utseendet og klippet, rettet ut og bleket håret. Det første halvåret fikk hun ingen jobber, men kontrakten hennes ble likevel fornyet. Hun hadde mindre roller i filmene Dangerous Years (1947) og Scudda Hoo! Scudda Hay! (1948), men Fox valgte å ikke fornye kontrakten hennes. Monroe fortsatte modellkarrieren og det var i denne perioden hun tok nakenbildene som senere havnet i den første utgaven av Playboy.[15]

I 1948 fikk Monroe sin første hovedrolle i Columbia Pictures-filmen Ladies of the Chorus. Denne lavbudsjett musikalen ble ingen suksess. Så møtte hun en av Hollywoods ledende agenter, Johnny Hyde, som overbeviste Fox om å gi Monroe ny kontrakt etter at MGM hadde avvist henne. Monroe fikk mindre roller i Brødrene Marx-filmen Love Happy (1949), i Fox-filmen Alt om Eva (1950) og MGM-filmen Asfaltjungelen (1950). Selv om rollene var små, begynte både publikum og kritikerne å legge merke til henne.[18] Før filmingen av Ladies of the Chorus i 1948 hadde Monroe fått fikset på tennene fordi de stakk litt ut. I 1950 fikk hun i tillegg operert haken og nesen.[19][20][21]

De neste to årene hadde Monroe biroller i filmer som Presidenten kommer, Love Nest, Let's Make It Legal, Utladning, We're not married og Apestreker. Populariteten hennes var økende og i 1952 fikk hun sin første hovedrolle for Fox i filmen Farlig kvinne. B-filmen fikk blandet mottakelse, men beviste at Monroe kunne spille i en seriøs rolle.[22]

[rediger] Gjennombruddet

I filmen Niagara fra 1953.
I filmen Niagara fra 1953.

I 1953 fikk hun sin første virkelige hovedrolle i storfilmen Niagara. Filmen ble godt mottatt og gjorde Monroe til en stjerne, selv om kritikerne fokuserte mer på utseendet hennes enn skuespillerprestasjonene.[23][24] Hun ble også stadig sammenlignet med sitt store forbilde, skuepillerinnen Jean Harlow.[25][26]

[rediger] Playboy

På denne tiden kjøpte Hugh Hefner det ene nakenbildet av Monroe som var tatt av fotografen Tom Kelley i 1949. Bildet hadde tidligere blitt publisert i en pinup-kalender. Hefner publiserte ett av nakenbildene i den første utgaven av Playboy i desember 1953.

[rediger] Verdensstjerne

Monroe hadde stor suksess i filmene Herrer liker blonde piker og Gift med en millionær og ble en av verdens største filmstjerner. Det legendariske sangnummeret «Diamonds Are a Girl's Best Friend» fra Herrer liker blonde piker har inspirert kjendiser som Madonna,[27] Kylie Minogue,[28] Anna Nicole Smith og Geri Halliwell.

Hennes neste to filmer, westernfilmen De fortaptes elv (1954) og musikalen Show business (1954), ble ingen store suksesser. I 1955 spilte Monroe en av sine mest legendariske roller i filmen Gresskar i nød. Hun hadde i lengre tid vært lei av rollen som «dum blondine» og ønsket seg mer seriøse roller, og større kontroll over sin egen karriere. Fox nektet å gå med på kravene hennes og Monroe flyttet til New York.[29]

I filmen Herrer liker blonde piker fra 1953.
I filmen Herrer liker blonde piker fra 1953.

[rediger] Marilyn Monroe Productions

I desember 1954 startet Monroe sitt eget produksjonselskap, Marilyn Monroe Productions, sammen med vennen og fotografen Milton H. Greene.[29] Hun begynte også å studere skuespill hos Lee Strasberg på Actors Studio i New York.[18]

På grunn av den ekstreme suksessen med Gresskar i nød, samt at Monroes konkurrenter hos Fox - Jayne Mansfield og Sheree North - ikke gjorde det like bra, var Fox nå villig til å gå med på kravene hennes. Monroe skrev en ny kontrakt der hun blant annet fikk godkjenne regissører som hun skulle jobbe med, i tillegg til at hun hadde mulighet til å spille for andre filmselskaper.[30]

Den første filmen Monroe spilte inn etter å ha signert den nye kontrakten, var dramafilmen Bus Stop (1956). Denne uglamorøse rollen ble rost av kritikerne og fikk henne nominert for Golden Globe.[2]

Den andre rollen som produksjonselskapet hennes stod bak, var Prinsen og korpiken, der hun spilte mot britiske Laurence Olivier. Han hadde også regi på filmen. Selv om Olivier irriterte seg over at hun stadig møtte opp for sent på jobb,[31] roste han hennes innsats som skuespiller.[15] Monroe ble igjen rost av kritikerne, spesielt i Europa, og vant David di Donatello, den italienske versjonen av Oscar, samt franske Crystal Star Award.[2] I tillegg ble hun nominert til britiske BAFTA.[2]

Til tross for suksessen med de to siste filmene, valgte likevel Monroe å avslutte samarbeidet med Greene.[32]

Monroe på et promoteringsbilde for filmen Prinsen og korpiken i 1957.
Monroe på et promoteringsbilde for filmen Prinsen og korpiken i 1957.

[rediger] De siste årene

Nesten to år etter at innspilingen av hennes forrige film var ferdig, begynte Monroe innspillingen av Noen har det hett - en film som er en av hennes aller mest populære. Grunnet hennes personlige problemer var innspillingen alt annet enn problemfri og regissør Billy Wilder, som tidligere hadde regissert Monroe i Gresskar i nød, gikk offentlig ut å kritiserte hennes oppførsel på settet. Etterhvert fikk han en mildere tone og roste hennes komiske talent.[33] Filmen regnes som en av tidenes beste komedier og er nummer en på American Film Institute's liste over 100 beste amerikanske komedier. I tillegg er den nummer 22 på deres liste over 100 beste amerikanske filmer.[34] Monroe selv vant en Golden Globe for sin innsats i filmen.[2]

Hennes neste film, Let's make love, spilte hun inn på grunn av sine forpliktelser til Fox. Filmen ble ingen suksess, men inkluderte det legendariske sangnummeret «My Heart Belongs to Daddy».

Monroes tredje ektemann, forfatteren Arthur Miller, skrev manus til filmen Uten feste. Denne filmen gav henne muligheten til å spille mot en av sine store forbilder, Clark Gable. Som ung jente hadde Monroe fantasert om at han var faren hennes. Filmen, som var både Monroes og Gables siste rolle, ble spilt inn i Nevada-ørkenen. Det varme klimaet, samt hennes personlige problemer, skapte problemer under innspillingen. Ekteskapet mellom Monroe og Miller var i ferd med å ta slutt, og hun slet med store psykiske problemer. Under innspillingen fikk hun et sammenbrudd og ble innlagt på sykehus i ti dager.[35] Filmen fikk blandet mottakelse og ble ingen stor suksess, men filmens tre stjerner, Monroe, Gable og Montgomery Clift, har i ettertid fått strålende kritikker for sin innsats.[36] Da Gable døde av hjerteinfarkt kort tid etter at filmen var ferdiginnspilt, mente tabloidene at Monroes vanskelige oppførsel under innspillingen var årsaken. Disse beskyldningene gikk sterkt innpå henne. Hun ble likevel invitert av Gables enke til dåpen av deres sønn, John Clark Gable, som var født etter farens død.[37]

I 1962 begynte innspillingen av Something's Got to Give, en film som aldri ble ferdiginnspilt. Monroe hadde problemer med å møte på jobb og var stadig sykemeldt.[38] Fox, som allerede hadde økonomiske problemer grunnet storfilmen Cleopatra, hadde gått langt over budsjettet og besluttet derfor å sparke henne.

I denne perioden tok fotografen Bert Stern det som skulle bli Monroes siste profesjonelle fotoserie. Bildene ble tatt for Vogue, og har etter hennes død blitt kjent som «The Last Sitting». Hun hadde også et lengre intervju med Life, der hun uttrykte bitterhet over at Hollywood stemplet henne som en dum blondine, men også hvor mye hun elsket sitt publikum.[39]

Lee Remick var valgt til å erstatte henne i Something's Got to Give, men motspiller Dean Martin ville kun gjøre filmen ferdig dersom Monroe hadde hovedrollen.[40] Hun fikk derfor jobben tilbake, men før filmingen ble gjennopptatt døde Marilyn.[41]

[rediger] Ekteskap og forhold

[rediger] James Dougherty

Monroe giftet seg med James Dougherty den 19. juni 1942. Den 13. september 1946 var de offisielt skilt. Dougherty giftet seg på nytt i 1947. I «The Secret Happiness of Marilyn Monroe» og «To Norma Jeane with Love, Jimmie» hevder han at de to var forelsket, men drømmen om stjernestatus lokket henne bort. I 1953 skrev han artikkelen «Marilyn Monroe Was My Wife» for Photoplay, der han hevdet at hun forlot ham. I dokumentaren Marilyn's Man fra 2004, kom han med tre nye påstander: han var hennes Svengali og oppfant «Marilyn Monroe», studiosjefene tvang henne til å skille seg fra ham og at han var Monroes eneste sanne kjærlighet.

Monroe og Joe DiMaggio på bryllupsdagen i 1954.
Monroe og Joe DiMaggio på bryllupsdagen i 1954.

New York Times sin utgave den 6. august 1962 meldte at han - etter å ha fått vite om hennes død - uttalte «I'm sorry», før han fortsette sin LAPD-patrulje. Han var ikke i begravelsen hennes.

[rediger] Joe DiMaggio

I 1951 så baseball legenden Joe DiMaggio et bilde av Monroe, men fikk ikke arrangert et stevnemøte før i 1952. De giftet seg 14. januar 1954. Bryllupsreisen gikk til Japan. Monroe reiste også innom Korea der hun underholdt soldatene, en avgjørelse som DiMaggio ikke var fornøyd med.[42] DiMaggios sjalusi skapte problemer i ekteskapet og den legendariske scenen fra Gresskar i nød - der kjolen hennes blåser opp - var den siste dråpen.[43] Richard Benvarte, som står bak en biografi om DiMaggio, skriver at etter innspillingen av denne scenen hadde de en opprivende krangel der DiMaggio skal ha brukt vold mot henne. Etter 274 dager var ekteskapet over. De greide likevel å beholde vennskapet og han fulgte Monroe til premieren av Gresskar i nød i 1955.

Da Monroe i 1961 ble innlagt på det psykiatriske sykehuset Payne Whitney Psychiatric Clinic, og ikke hadde muligheten til å skrive seg selv ut, tok hun kontakt med DiMaggio. Han fikk henne skrevet ut og i stedet innlagt på Columbia-Presbyterian Medical Center der hun ble i tre uker. Som følge av deres nære vennskap oppstod det rykter om at de skulle gifte seg på nytt.[37]

Monroe opptrer for amerikanske soldater i Korea 17. februar 1954.
Monroe opptrer for amerikanske soldater i Korea 17. februar 1954.

Etter at Monroe døde var det DiMaggio som arrangerte begravelsen hennes. I 20 år etter hennes død fikk han et dusin røde roser levert på graven hennes tre ganger i uken. I motsetning til Monroes to andre ektemenn giftet DiMaggio seg aldri på nytt, uttalte seg aldri offentlig om henne eller skrev noe om deres forhold.[44]

[rediger] Arthur Miller

Den 29. juni 1956 giftet Monroe seg med forfatteren Arthur Miller: først i en borgerlig sermoni og deretter i en jødisk sermoni noen dager senere. Siden Miller var jøde konventerte hun til Jødedommen før de giftet seg. Monroe hadde lenge ønsket seg barn og ble gravid flere ganger i løpet av ekteskapet deres, men hver gang endte det i spontanabort. Miller skrev manus til filmen Uten feste som en gave til henne på valentinsdagen, men det var under innspillingen av denne filmen ekteskapet deres tok slutt. Den 20. januar 1961 var de offisielt skilt. Miller giftet seg på nytt 17. februar 1962 med fotografen Inge Morath, som hadde tatt bilder under innspilligen av Uten feste.

[rediger] Kennedy-brødrene

Den 19. mai 1962 gjorde Monroe sin siste store offentlige opptreden da hun sang «Happy Birthday, Mr. President» på bursdagsfesten til president John F. Kennedy i Madison Square Garden. Den spesialdesignede kjolen som hun hadde på seg for anledningen, ble solgt på en auksjon i 1999 for rekordhøye 1.26 millioner dollar.[45]

Det ryktes at hun hadde et forhold til både president John F. Kennedy og broren Robert Kennedy.[41] Skuespilleren Jeanne Carmen, som hevdet å være en nær venninne av Monroe, mente at hun var sammen med de begge.[41] Berniece Baker Miracle derimot, kaller dette en myte og hevder at halvsøsteren ikke var sammen med noen av dem.[46] Joe DiMaggio skal på sin side ha fortalt både sønnen og advokaten sin at «Kennedyene drepte henne».[47]

[rediger] Død

Klokken 04.25 tidlig på morgen den 5. august 1962, fikk politioverbetjent Jack Clemmons i LAPD en telefonsamtale fra Dr. Hyman Engelberg om at Marilyn Monroe var død i sitt hjem i Brentwood i Los Angeles. Han var den første fra politiet som ankom åstedet.[48]

Mange spørsmål er fremdeles ubesvart i forhold til omstendighetene rundt Monroes død. Obuksjonen avslørte at hun hadde 8 milligram kloralhydrat og 4,5 milligram nembutal i systemet.[49] Dødsårsaken ble satt til «sannsynlig selvmord»,[50] men på grunn av manglende beviser kunne ikke dødsfallet sikkert klassifiseres som hverken selvmord eller mord. En rekke konspirasjonsteorier går ut på at hun ble myrdet. En av de som støtter en slik teori er politioverbetjent Clemmons.[51]

Den 8. august 1962 ble Marilyn Monroe begravd i krypt nummer 24 i Corridor of Memories på Westwood Village Memorial Park Cemetery i Los Angeles.[52]

[rediger] Filmografi

Årstall Film Rolle Notater
1947 The Shocking Miss Pilgrim Telefonoperatør Ukreditert
Dangerous Years Evie - servitrise på Gopher Hole
1948 You Were Meant for Me Ubekreftet
Scudda Hoo! Scudda Hay! Jente i kano (innsjøscenene)/jente som forlater kirken Ukreditert
Travkongen Statist på Square Dance Ukreditert
Ladies of the Chorus Peggy Martin Hennes første hovedrolle
1949 Love Happy Grunions klient
1950 Første tog til Tomahawk Clara Ukreditert
Asfaltjungelen Angela Phinlay
The Fireball Polly
Alt om Eva Frøken Casswell
Right Cross Dusky Ledoux Ukreditert
1951 Home Town Story Iris Martin
Presidenten kommer Harriet
Love Nest Roberta «Bobbie» Stevens
Let's Make It Legal Joyce Mannering
1952 Utladning Peggy
We're not married Annabel Jones Norris
Farlig kvinne Nell Forbes
Apestreker Frøken Lois Laurel
O. Henry's Full House Prostituert (The Cop and the Anthem)
1953 Niagara Rose Loomis Hennes første hovedrolle i en storfilm
Herrer liker blonde piker Lorelei Lee
Gift med en millionær Pola Debevoise
1954 De fortaptes elv Kay Weston
Show business Vicky Hoffman/Vicky Parker
1955 Gresskar i nød Jenta Nominert til BAFTA
1956 Bus Stop Cherie Nominert til Golden Globe
1957 Prinsen og korpiken Elsie Marina Vant David di Donatello og Crystal Star Award, nominert til BAFTA og Golden Laurel
1959 Noen har det hett Sugar Kane Kowalczyk Vant Golden Globe, nominert til Golden Laurel
1960 Let's make love Amanda Dell
1961 Uten feste Roslyn Taber
1962 Something's Got to Give Ellen Wagstaff Arden Ikke fullført grunnet hennes død

[rediger] Referanser

  1. ^ a b c d Biografi fra marlynmonroe.com - Side 1
  2. ^ a b c d e Priser vunnet av Marilyn Monroe
  3. ^ «Marilyn Monroe: An icon at 80», Independent, 14. mai 2006.
  4. ^ lifestyle - The Student Life
  5. ^ Marilyn Monroe på Forbes
  6. ^ Marilyn Monroe på encarta.msn.com
  7. ^ Fakta fra marilynmonroe.com
  8. ^ Social Security Death Index showing "Gladys Eley, last residence Gainesville, Alachua, Florida, Born: 27 May 1900, Died: Mar 1984, SSN issued by Oregon (Before 1951)"
  9. ^ *California Birth Index showing Berniece and "Hermitt" [as listed].
  10. ^ " 1920 Census Sheet 12A, Dwelling 95, Family 95, Precinct 5, Venice, Los Angeles Co, California showing "Jasper N Baker, 31 b KY; Gladys 18 b Mexico; Hermit 1 11/12 b CA; Berneice 2/12 b CA; Audry, brother, 18, b KY
  11. ^ Birth Certificate
  12. ^ World War I Draft Registration Card showing "Edward M Mortensen, born 26 February 1897, in Vallejo, California; Gas Fitter for LA Gas & Electric Corp, father born in Haugesund, Norway, mother Stella; registered in Los Angeles County, California 5 June 1918."
  13. ^ «Birth of Marilyn Monroe Shown to Be Legitimate», Associated Press, February 13 1981. «Eighteen years after Marilyn Monroe's death, the widely held belief the movie star was born illegitimate has been disproved. Authorities say they have found copies of her birth certificate at the home of a dead man they believe was her father. Martin Edward Mortensen, 85 years old, died on Tuesday, apparently of a heart attack, Lisle Ford, a Riverside County coroner's investigator, said. He said that he had found copies of Monroe's birth certificate at Mortensen's apartment, as well as marriage and divorce papers for Mortensen and Gladys Baker, Monroe's mother. The birth certificate states Monroe was born Norma Jean Mortensen on June 1 1926, in Los Angeles. Her father is listed as Edward Mortensen, address unknown, age twenty nine. Monroe died in Los Angeles on August 5 1962, apparently a suicide from an overdose of barbiturates.»
  14. ^ Charles Stanley Gifford biografi fra Find A Grave
  15. ^ a b c d e f g Marilyn Monroe - Actress
  16. ^ a b c Biografi fra marlynmonroe.com - Side 2
  17. ^ Biografi fra Net Glimse
  18. ^ a b Marilyn Monroe på Encyclopædia Britannica
  19. ^ Celebrity Plastic Surgery
  20. ^ Marilyn's Cosmetic Surgery
  21. ^ Guiles, Fred Lawrence: Legend: The Life and Death of Marilyn Monroe, Scarborough House (1992), ISBN 978-0812885255
  22. ^ Don't Bother to Knock på Rotten Tomatoes
  23. ^ «Niagara Falls Vies With Marilyn Monroe», The New York Times, 22. januar 1953.
  24. ^ «Niagara», Variety, 1. januar 1953.
  25. ^ Marilyn Monroe and the Camera: Marilyn's Idol
  26. ^ Biografi fra HowStuffWorks - Marilyn Monroe and Joe DiMaggio
  27. ^ Madonna - Material Girl
  28. ^ Kylie Minogue and - Diamonds Are A Girl's Best Friend (Live)
  29. ^ a b Biografi fra HowStuffWorks - Marilyn Monroe Productions
  30. ^ Biografi fra HowStuffWorks - Marilyn Monroe's Victory over Twentieth Century Fox
  31. ^ Kuriosa om The Prince and the Showgirl på IMDB
  32. ^ Biografi fra HowStuffWorks - Marilyn Monroe's Disappointments
  33. ^ Biografi fra HowStuffWorks - Marilyn Monroe in 'Some Like It Hot'
  34. ^ Kuriosa om Some Like It Hot på IMDB
  35. ^ Biografi fra HowStuffWorks - Arthur Miller's Valentine to Marilyn Monroe
  36. ^ The Misfits på Rotten Tomatoes
  37. ^ a b Biografi fra HowStuffWorks - Marilyn Monroe's Depression
  38. ^ Biografi fra HowStuffWorks - Marilyn Monroe's Final Film
  39. ^ Meryman, Richard. «Marilyn Monroe's Last Interview», 1962.
  40. ^ Kuriosa om Something's Got to Give på IMDB
  41. ^ a b c CNN Larry King Live - Panel Discusses Marilyn Monroe
  42. ^ Biografi fra marlynmonroe.com - Side 3
  43. ^ «The greatest celebrity match of them all», Telegraph, 3. mai 2004.
  44. ^ Johns, Howard: Hollywood Celebrity Playground, Barricade Books (2006), ISBN 978-1569803035
  45. ^ "University of Massachusetts Lowell - Happy Birthday, JFK"
  46. ^ Avkrefting av nye og gamle myter hos http://www.monaraemiracle.com
  47. ^ Engelberg, Morris og Schneider, Marv: DiMaggio, Setting the record straight, Motorbooks International (2003), ISBN 978-0760314821 side 281
  48. ^ Wolfe, Donald H.: The Last Days of Marilyn Monroe, William Morrow (1998), ISBN 978-0688162887
  49. ^ Clayton, Marie: Marilyn Monroe: Unseen Archives, Barnes & Noble Books (2004), ISBN 0760746737 side 361
  50. ^ Rollings, Grant, The curse of the Playmates, The Sun, 12. februar 2007
  51. ^ Marilyn Monroe på Seize The Night
  52. ^ Biografi fra marlynmonroe.com - Side 4

[rediger] Eksterne lenker

Commons
Wikimedia Commons har multimedieinnhold relatert til

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Marilyn_Monroe»
Personlige verktøy