Antisemittisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Antisemittisk)
Hopp til navigering Hopp til søk
Gul davidstjerne var påbudt tøymerke for jøder i det nasjonalsosialistiske Tyskland og tyskokkuperte områder under andre verdenskrig. Slike jødestjerner har siden blitt et av 1900-tallets mest kjente symboler på antisemittisme.

Antisemittisme er fordommer mot, hat mot, eller diskriminering av jøder som en etnisk eller religiøs folkegruppe.[1][2] En person som hevder slike holdninger er kalt for en antisemitt. Antisemittisme er forstått som en form for rasisme.[3][4]

Ordet antisemittisme er ikke gammelt, og den tidligste bekreftede bruken i politisk mening kom sent i 1879 av Wilhelm Marr i forbindelse med pamfletten «Der Weg zum Siege des Germanenthums über das Judenthum». Samme år opprettet han Antisemiten-Liga, den første tyske organisasjon stiftet spesielt for å slåss mot den angivelige trusselen som jødene utgjorde mot Tyskland. Marr var ingen original tenker, og ordet kan ha vært i bruk før dette.[5] I normal språkbruk benyttes begrepet antisemittisme bare om hat mot mennesker med jødisk opprinnelse. I arabiske land som motarbeider staten Israel har man imidlertid argumentert for å utvide begrepet til også å gjelde mennesker av arabisk herkomst. Begrunnelsen er at både hebraisk og arabisk tilhører den semittiske språkfamilien. Kritikerne[hvem?] av denne omdefineringen mener at den representerer en sammenblanding av et lingvistisk begrep med et politisk begrep.[trenger referanse] Klug viser til at det har vært antisemittisk støtte til sionismens ønske om en egen jødisk stat.[6] Edward Said argumenterte i 1978 for at orientalisme og antisemittisme har viktige likhetstrekk.[7] Mulige eller påståtte likhetstrekk mellom islamofobi og antisemittisme er også omdiskutert.[8]

Antijudaisme, som er en religiøst motivert fiendtlig holdning til jødedommen, er beslektet med antisemittismen, som er et nyere fenomen og i første rekke rasistisk motivert.

Kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Laquote.svg«Jew» is an unambiguous designation only in the eyes of anti-Semites. («Jøde» er en utvetydig betegnelse bare i antisemitters øyne.)Raquote.svg

Wilhelm Marrs antisemittiske Der Sieg des Judenthums über das Germanenthum

Den amerikanske sosiologen Helen Fein definerer antisemittisme som oppfatninger og handlinger rettet mot jødene som kollektiv og som har til hensikt å distansere, fortrenge eller ødelegge jødene fordi de er jøder. Fein betrakter antisemittismen som et kulturelt fenomen. Det Norske Akademis ordbok definerer antisemittisme som «fiendtlig, hatsk innstilling til jøder eller jødedommen ; jødehat». Betegnelsen antisemittisme skal første gang ha vært brukt av Wilhelm Marr i boken Der Sieg des Judenthums über das Germanenthum (1879). Theodor W. Adorno beskrev antisemittisme som «ryktet om jødene» preget av fleksible eller «mobile» fordommer og irrasjonelle fantasiforestillinger.[10][11]

Antisemittisme er en fiendtlig eller hatefull holdning til eller forestilling om jøder som kategori, eller jøder som jøder. Dette kan komme til uttrykk som diskriminering, trakassering og vold.[6][12][13] Antisemittisme kan være knyttet til jødedommen som religion og det kan være knyttet til forestillinger om jøder som en rase.[8] Ifølge Klug handler ikke antisemittisme om jøder som enkeltpersoner eller som gruppe, men om forestilling om jøder.[14]

Antisemittismen kjennetegnes ifølge Harket, Eriksen og Lorenz ved at jødene kollektivt som rase, nasjon eller som sosialt definert gruppe tillegges uforanderlige egenskaper. Den gamle antisemittismen, antijudaismen, var en form for religionskritikk kombinert med forestillinger om jødenes moral og livsstil. Den moderne antisemittismen fra slutten av 1800-tallet tok i bruk gamle myter og fordommer og utviklet en rasebasert antisemittisme med jødene som motsetning til «arierne». I den østeuropeiske nasjonalismen ble jødene betraktet som rotløse parasitter. Etter andre verdenskrig og opprettelsen av staten Israel har antisemittisme også vært knyttet til palestinernes skjebne og til ulike grader av holocaustbenektelse, blant annet blir jødene i den forbindelse beskyldt for å overdrive holocaust for vinne sympati og andre fordeler. Antisemittisme kan også være koblet til eller forkledd som antisionisme, kritikk av eller motstand mot staten Israel. Denne siste varianten forekommer særlig på den politiske venstresiden og blant muslimer.[15]

Konspirasjonsteori har vært en viktig ingrediens i antisemittismen. Siden 1700-tallet har det versert forestillinger om jødenes plan for verdensherredømme blant annet gjennom liberalisme og demokrati som skulle undergrave både kirken og monarkiet. Konspirasjonsteorier fikk ny kraft etter den russiske revolusjonen der revolusjonen ble fremstilt som en jødisk konspirasjon.[7] Konspirasjonsteorier har vært et viktig innslag i antisemittismen også i førmoderne tid for eksempel i middelalderen ble jøder fremstilt som en trussel mot kristendommen og majoritetsbefolkningen. På 1800-tallet kom rasistiske og nasjonalistisk motiver inn i tillegg eller fortrengte de religionsbaserte begrunnelsene.[16]

Det er vanlig å skjelne mellom førmoderne antijudaisme og moderne antisemittisme. I den eldre antijudaismen ble forskjellen mellom jøder og kristne knyttet til religion og for eksempel jøder som kom til Danmark og Sverige på 1600-1700-tallet kunne bli værende om de lot seg døpe. I den senere antisemittismen ble forskjellen også knyttet til kultur, økonomi, politikk og biologi (forstillingen om jøder som en rase).[10]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Den tyske Judensau, det vil si «jødesvin», framstilt på et tresnitt fra 1400-tallet. Jødene på bildet bærer flate hatter med spiss som var påbudt jødemerke i deler av det katolske Europa i middelalderen.
Kirkereformatoren Martin Luthers bok Om jødene og deres løgner (tysk: Von den Jüden und iren Lügen) fra 1543 var typisk for den kristne antijudaismen i samtida.
Legendefiguren den vandrende jøde spiller på forestillinga om at jødene var et folk uten eget land. Bildet er fra ca. 1850 og viser en karikert jøde med krokenese og langt hår og skjegg.
Dette flygebladet, som ble laget i forbindelse med Beilis-saken i 1913 da en ukrainsk jøde var anklaget for rituelt barnemord, advarer kristne foreldre og barn i Kyiv i Russland mot byens jøder under deres påskefeiring.
Den amerikanske bilfabrikanten Henry Fords avis The Dearborn Independent var kjent for sin antisemtittiske linje. Denne faksimilen fra 1920 viser oppslaget «Den internasjonale jøde: verdens problem»
1. april 1933 ble det satt i gang en nasjonalsosialistisk boikott av jødiske butikker over hele Tyskland. Bildet viser en SA-mann på vakt utenfor en jødisk forretning i Berlin. Plakatteksten lyder: Tyskere! Beskytt dere! Kjøp ikke av jøder!
En slovakisk propagandaplakat som ber leseren om å «ikke være jødens trell» slovakisk: Nebuď služobníkom žida
Anti-jødisk tagging i Klaipėda i Litauen, 2005. Juden 'raus og Hasse betyr «Jøder ut!» og «hat» på tysk. Dobbelt-s-ene i hasse er formet som ss-runene til Schutzstaffel fra det nasjonalsosialistiske Tyskland. Etter holocaust i Litauen er det nesten ingen jøder igjen i landet.

Diskrimineringen og forfølgelsen av jøder som sosial og religiøs gruppe, antijudaisme, har en århundrelang historie i kristendommen, særlig i Europa og Russland. I første rekke ble selve jødedommen fordømt, men også jødene som folk ble beskyldt, blant annet for å være født med mindreverdige karaktertrekk som sluhet, grådighet og upålitelighet. Bakgrunnen for disse påstandene ligger i den bokstavtro tolkningen av testamentet med blant Jesu angrep på jødiske kremmere i tempelet. Jøder var også utelukket som ikke-kristne fra å få jobber i det offentlige, i kirken og i militæret. Fordrevet fra sitt hjemland dannet de over mange hundre år minoritetsgrupper i de fleste europeiske land. Ettersom jødene i disse landene sjelden eide egen jord, livnærte de seg som forretningsmenn og selgere, og ble derfor lett utpekt som syndebukker i nedgangstider. Etter at kristendommens grep om mennesker tro og virke fra opplysningstiden begynte å forvitre ble jødehatet fornyet og transformert inn i en ny kontekst gjennom sosialistiske og kommunistiske filosofer som Pierre-Joseph Proudhon og Karl Marx.

Jøder, kristne og muslimer[rediger | rediger kilde]

Den kristne antisemittismen har utgangspunkt i forestillingen om at jødene var skyld i Jesus død på korset. Dette motivet er fortsatt levende i mange kristne miljøer i Øst-Europa, men dette grunnlaget for antisemittisme er lite utbredt i Vest-Europa.[15] Den kristne antisemittismen har også være begrunnet med jødenes motvilje mot å ta til seg den kristne lære og allerede i år 388 ble en synagoge i Syria brent av kristne. Middelalderens korstog var begrunnet med å gjenvinne det hellige land fra hedningene (der det ikke ble skjelnet særlig mellom jøder og muslimer). I Nord-Europa ble jødene på samme tid forsøkt tvangsomvendt. Martin Luthers senere skrifter inneholder også det som er beskrevet som jødehat, og Luther ville bare akseptere jøder som lot seg omvende.[17] I tillegg til religiøse motiv hadde den kristne antisemittismen sosiale og økonomiske sider.[18]

Kristendom[rediger | rediger kilde]

I det nye testamentet står det «jødene som drepte Herren Jesus». I Johannes åpenbaring brukes uttrykket «Satans synagoge». Den kristne og kirkelige antijudaismen har sitt ideologiske grunnlag i slike passasjer i det nye testamentet.[19]

Islam[rediger | rediger kilde]

Både islam og kristendom har på religiøst grunnlag et ambivalent eller anstrengt forhold til jødedommen. Da Muhammed sto frem som profet var det godt etablerte jødiske samfunn på den arabiske halvøy blant annet i Medina og Khaybar. Det grunnleggende budskapet i Koranen er at Muhammeds budskap bekreftet, korrigerte og kompletterte de eksisterende bibelske skriftene. Jøder og kristne blir respektfult omtalt som «bokens folk». I sure 5: 44–49 blir jøder og kristne oppfordret til å være lojale mot sine repsektive skrifter slik at de vennskapelig kan konkurrere med muslimene om gode gjerninger. Andre deler av Koranen kritiserer jødene for å rote til den guddommelige åpenbaringen. I løpet av Muhammeds tid ble forholdet til jødene mer anstrengt blant annet ved at bønneretningen ble endret fra Jerusalem til Mekka. Da Muhammed etablerte Medina som sin maktbase var forholdet til de jødiske stammene i byen et vanskelig punkt. I Medinakonstitusjonen ble jøder og muslimer omtalt som et fellesskap, umma, under Muhammeds ledelse med fulle religiøse og økonomiske retter for jødene. Da Muhammed innledet krig med Mekka ble jødene i Medina anklaget for å gå bak ryggen på Muhammed. Under et blodig oppgjør i Medina ble jødene fordrevet fra byen. I oasebyen Khaybar ble jødene tvunget til å underkaste seg og betale avgift.[19]

I islamske land har jøder, kristne og noen andre religiøse grupper hadde spesiell status som beskyttet minoritet, dhimmi, med religionsfrihet og juridisk selvstendighet i familierettslige saker. Generelt har jødene hatt bedre betingelser under islamsk styre enn under kristent. For sin tid var betingelsene for jødene relativt generøse i de islamske landene. I flere islamske riker kunne både jøder og kristne inneha de fleste høye statlige embeder.[19]

Den islamske antijudaismen blir beskrevet som historisk mindre ondsinnet enn den kristne («unquestionably historically less malicious than traditional Christian anti-Judaism»). I førmoderne tid ble jøder og kristne beskrevet som Ahl al-Kitab (bokens folk) og dermed definert som dhimmi (beskyttet) med religionsfrihet innenfor islamske riker. Spesielle regler for jøder (som at de bare kunne bruke esler og ikke hester) skapte i flere områder en diskriminering og markering av at det var en underordnet religion. Blodanklagen mot jødene kom til den islamske verden fra de gresk-kristne i det osmanske riket under Mehmet II. Under det osmanske rikets oppløsning fra slutten av 1800-tallet ble antisemittisk litteratur spredd fra Europa til Midtøsten. Lokale kristne spredte på slutten av 1800-tallet antisemittisk materiale av europeisk opphav i Midtøsten. I 1930-årene og under andre verdenskrig inspirerte nazister og fascister i Europa fremveksten av bevegelser i den arabiske verden. Haj Amin al-Husseini, stormuftien av Jerusalem, regisserte anti-jødiske opptøyer i Palestinamandatet og allierte seg med Hitler. Dette hadde bakgrunn i tilspisset konflikt mellom innfødte palestinere og innvandrede sionister.[20](s541)[19]

Etter maurernes erobring av al-Andalus i år 711 fikk den innfødte befolkningen i stor utstrekning beholde sin religion og sine skikker under religiøst tolerante islamske herskeren. Trolig fikk maurerne hjelp av jøder til å krysse Gibraltar-stredet. Under maurerne i Spania var det mange jøder i ledende stillinger i statsadministrasjonen og jødene der hadde en omfattende intellektuell produksjon blant annet gjennom samarbeid med kristne og muslimer. De første sefardiske jødene hadde trolig ankommet mens Den iberiske halvøy var under Romerriket, som handelsfolk eller flyktninger etter ødeleggelsen av tempelet i Jerusalem i år 70. Etter at den mauriske kontrollen over store deler av Iberia gikk tapt til kristne herskere, var det på 1100-1200-tallet en periode med relativt fredelig sameksistens (spansk: La Convivencia) mellom folkegruppene. Etter 1492 (Reconquista) ble jøder og muslimer tvangskonvertert eller deportert. Av en jødisk befolkning på kanskje 400 000 i Iberia, ble omkring 160 000 i henhold til Alhambra-dekretet (spansk: Decreto de la Alhambra). Fordrevne jøder søkte tilflukt under islamske herskere i Marokko, Sarajevo, Istanbul eller Thessaloniki.[21][22][23][19] Jødeforfølgelsene i det katolske Spania etter 1492 hadde dels rasebilogiske aspekter som ligner på nazistenes 400 år senere.[17]

Etter fordrivelsen fra det katolske Spania tok mange sefardiske jøder imot sultanens invitasjon og slo seg ned i Istanbul. Under det osmanske millet-systemet levde jødene i stor grad innenfor et selvstyrt område med egne lover.[24] Ved sultanens hoff tjenestegjorde mange jøder blant annet som tolker.[25] Konstantinopel hadde en jødisk samfunn før den osmanske erobringen i 1453.[26]

Thessaloniki ble rundt 1500 et sentrum for sefardiske jøder som ble fordrevet fra spansk territorium i 1492. De var en viss innvandring av jøder fra andre deler av Balkan til Thessaloniki særlig etter at sultanen på 1800-tallet mistet herredømmet over Bulgaria, Serbia og Hellas mens Thessaloniki forble osmansk. Jødene søkte da tilflukt i områder under osmansk kontroll. Etter pogromene i Russland i 1881 og 1903 søkte en del jøder fra Russland tilflukt. Thessaloniki kom under gresk herredømme i 1913 etter Balkankrigene. Før første verdenskrig hadde byen rundt 150.000 innbyggere hvorav omtrent halvparten var jødiske. Etter at Thessaloniki ble innlemmet i Hellas søkte myndighetene å «hellenisere» byen. Etter første verdenskrig gjorde tilstrømming av etniske grekere fra det østlige Trakia og fra Anatolia til at jødene ble i mindretall i Thessaloniki som fikk en overveiende etnisk gresk befolkning. Blant etniske grekere vokste det i mellomkrigstiden frem nasjonalistiske og tildels antisemittiske bevegelser som angrep jødiske innbyggere.[27][28][29] Under holocaust i Hellas ble 95 % av jødene i Thessaloniki drept etter at den tyske okkupasjonsmakten deporterte dem til utryddelsesleirene.[30][31][32]

Sions Vises protokoller ble oversatt til arabisk på 1920-tallet og arabisk oversettelse av Hitlers Mein Kampf ble utgitt på 1930-tallet. Fra 1938 satte nazi-regimet i Tyskland igang propaganda i Midtøsten som et ledd i mobiliseringen mot Storbritannia og britiske interesser i området. Antijødiske holdninger ble spredt fra Europa og adoptert av Det muslimske brorskapet i Egypt.[19]

Antisemittisme gjennom historien[rediger | rediger kilde]

Jødehatet har tatt mange former gjennom historien. Ett konkret eksempel er den katolske kirkes påbud om at jødene måtte merkes og bære tydelige kjennetegn, blant annet karakteristiske flate, spisse hatter eller Judenflecken, «jødeflekker», runde tøymerker som måtte sys på kappene. Ulike hatte- og merkepåbud gjaldt fra 1215 til 1789 både for jøder og arabere, og til dels også magikere, utenfor ghettoene der de var henvist til å bo. Tilsvarende påbud om synlig merking er i vår tid særlig kjent i form av den gule davidstjernen som jøder måtte bære i Tyskland og det okkuperte Europa fra 1942 til 1945.

Et annet tydelig eksempel på historisk antisemittisme er det såkalte Judensau-motivet eller «jødesvin», det vil si bilder og skulpturer av jøder i omgang med svin og andre «urene» dyr. Motivet er kjent både fra karikaturer og kirkekunst fra 1300-tallet og fram til 1900.

Den tyske filosofen Johann Fichte skrev i 1793 at jødene dannet en stat i staten, og derfor ikke burde få borgerretter.[6]

Nord-Europa fra 1880[rediger | rediger kilde]

Den moderne antisemittismen oppsto etter opphevingen av den lovbestemte diskrimineringen av jøder i Tyskland og Østerrike. Voksende antisemittisme fra rundt 1880 førte til at mange jøder tvilte på at assimilasjon var frigjørende. I forbindelse med riksdagsvalget i 1893 fikk antisemittiske partier et oppsving hvorpå antisemittismen ikke hadde noe særlig fremgang i Tyskland. I Ungarn, Østerrike og Frankrike fikk antisemittismen større utbredelse.[10] Rundt 1900 var antisemittismen særlig tydelig i Frankrike (slik det blant annet kom frem i Dreyfus-saken), mens Tyskland var klart mer liberalt.[33]

I Sverige var August Strindberg en ledende antisemitt på 1880-tallet.[10] Strindberg var talsmann for den typen antisemittisme som ble spredt med utgangspunkt i Richard Wagner og Bayreuth-miljøets kulturteorier. Strindberg hentet sine antisemittiske ideer særlig fra den tyske journalisten Wilhelm Marr og hans bok Der Sieg des Judentums über das Germanentum (1880). Marr beundret Wagner og hentet forestillingen om «jødifisering» av Tyskland fra Das Judenthum in der Musik. Wagner var overbevist om at jøder var ute av stand til å forstå «nasjonal kunst» og at jødene hadde en farlig innflytelse på kulturen; disse ideen ble utbredt i Sverige. Arthur Engberg, redaktør i det sosialdemokratiske avisen Arbetet, skrev antisemittiske artikler.[34] Strindbergs antisemittisme var godt kjent i samtiden og Det nya riket (1882) fikk Edvard Brandes til å bryte kontakten med Strindberg. Hans misogyni (kvinnehat) er velkjent og mye studert.[35]

Antisemittismen i Europa tiltok fra rundt 1890 og hadde blant sammenheng med konspirasjonsteorier som Sions Vises protokoller og Dreyfus-saken.[36] Sions Vises protokoller er en konspirasjonsteori som kom første gang ut i 1903 i Russland. Protokkellene er en forfalskning som ga seg ut for å være referater fra hemmelige møter blant jøder som planla å sikre seg verdensherredømme. I tsarens Russsland ble protokollene brukt av konservative og høyreradikale politikere i kamp mot liberale og sosialister. Protokolllene ble spredt særlig etter oktoberrevolusjonen i 1917. I Tyskland ble protokollene utgitt i 1920 og trykt i 100.000 eksemplarer det første året.[16] I forbindelse med Dreyfus-saken introduserte Anatole France også begrepet xenofobi.[37] Theodor Herzl mente at en egen stat for jødene var nødvendig.

Storbritannias statsminister Arthur Balfour fikk i 1905 gjennomført en fremmedlov som særlig tok sikte på å begrense antallet østeuropeiske jøder som søkte tilflukt i Storbritannia. Balfour mente at bolsjevisme og lignende avvik kan spores direkte til jøder.[6] Det har forekommet betydelig overlapp mellom antisemittisme og antikommunisme i forestillingen om «judeo-kommunisme».[38] Et utkast til artikkel av Winston Churchill fra 1937 reflekterte anti-jødiske stereotypier, blant annet at jødene var blodsugere som tok ågerrent («Hebrew bloodsuckers») og at jødene selv delvis var skyld i forfølgelsene fordi de ikke ville la seg integrere i samfunnet. Utkastet var trolig skrevet av en «ghostwriter» som sympatiserte med Oswald Mosley og Churchill avviste utkastet og stanset publisering av artikkelen.[39][40]

Weimarrepublikken[rediger | rediger kilde]

Antisemittismen tiltok etter «jødetellingen» i 1916. Under Weimarrepublikken økte antisemittismen i Tyskland, og toppet seg i forbindelse med den økonomiske krisen omkring 1923 og etter 1929. I Scheunenviertel 5. november 1923 beskyldte agitatorer særlig østjødene for den vanskelige økonomiske situasjonen, jøder ble deretter hentet ut av sine boliger og banket opp, og forretninger ble plyndret og ramponert. Politiet i Berlin arresterte noen av jødene, og få fra mobben. I Bayern bodde under 10 000 «østjøder» og disse ble utsatt for sjikane særlig etter revolusjonsforsøket i 1919. Gustav von Kahr innførte unntakstilstand høsten 1923 og gjennomførte raskt kartlegging og utvisning av «østjøder» fra delstaten. De tyske jødene var lite ensartet og var organisert i liberale, ortodokse og sionistiske grupper.[41]

De tyske sionistene mente at bevissthet om jødisk identitet og respekten det ville skape hos øvrige tyskere kunne bidra til å dempe antisemittismen i Tyskland. Sionistene mente at den egen jødisk stat var løsningen på antisemittismen. Walther Rathenau talte for at jødene burde assimileres i det tyske samfunnet og var motstander av sionisme. Rathenau ble for antisemittene og antirepublikanere et symbol at Weimarrepublikken lot jøder nå den politiske eliten i landet. Han ble myrdet av nasjonalsosialister i 1922.[41]

Nazistene i Tyskland[rediger | rediger kilde]

Den nazistiske ideologien bygget på det som kalles apokalyptisk antisemittisme som innebar en forestilling om at det pågikk i en eksistenskamp med «jødisk ånd», «jødisk verdensmakt» og jødene som «blodsfellesskap». En slik apokalyptisk antisemittisme handlet om mer enn hat og fordommer, og var en fortolkningsramme for historiske hendelser. Nazistene skapte en forestilling om at «den internasjonale jødemakten» tilskyndet stormaktene til krig mot Tyskland for å knekke tyskerne og deres kultur, og nazistene kunne dermed fremstille andre verdenskrig som en kamp mellom «det germanske» og «det jødiske». Denne verdensanskuelsen kom til uttrykk blant annet i flere av Hitlers taler. NSDAPs partiprogram (vedtatt i 1920 og ikke senere endret) slo fast at nasjonalsosialistene skulle «bekjempe den jødisk-materialistiske ånd i oss og utenfor oss». Ifølge nazistene var «den jødiske ånd» skyld i fremveksten av det moderne og urbane samfunnet (med fallende fødselstall) samt kvinnefrigjøring, humanisme, melankoli, psykoanalyse, kommunisme, sosialisme, demokrati, liberalisme, kapitalisme, abstrakt kunst, jazz og moraloppløsning. Nazistenes antisemittiske konspirasjonsteoretiske forestillinger hadde til dels røtter i middelalderne og kristne antijudaiske ideer om jødene som «giftblandere» og «kristusmordere». Det er uklart når Adolf Hitler selv ble antisemitt, trolig skjedde det er nederlaget i første verdenskrig og det kan ha begynte i løpet av hans unge år i Wien. Ifølge Saul Friedländer var nazistenes antisemittisme basert både på forestillinger om biologisk rase (rasisme) og på historiske myter om jødene. I tillegg til et rasistisk element var nazistenes antisemittisme konspirasjonsteoretisk. De slaviske folkene i Øst-Europa ble av nazistene også betraktet rasistisk.[42]

Etter valget i Tyskland juli 1932 ble Hitler intervjuet av den britiske avisen Times og uttalte der at NSDAP ikke er et antisemittisk parti men gikk inn for «Tyskland for tyskere». Hitler fremholdt at jødene ville bli behandlet avhengig av hvordan de reagerte på NSDAPs posisjon, mens jøder som støttet bolsjevismen ville bli behandlet som fiender.[43]

En norsk lærebok i historie beskriver nazistenes antisemittiske verdensbilde[42]:

Laquote.svgJødene fikk skylden for marxismen og den russiske revolusjonen, som nazismen hadde slik sterk brodd mot. På motsatt side fikk jødene også skylden for kapitalismen, som nazistene i teorien også var imot. Jødene var angivelig så grådige og glade i penger, og kapitalismen var skyld i at middelklassen mistet sparepengene sine under krisen i 1923. Innholdet i Sions Vises Protokoller, opprinnelig et skrift forfattet av tsarens hemmelige politi for å sverte jødene i Russland, ble brukt i propagandaen. Der ble det hevdet at jødene hadde en hemmelig plan med det mål å ta makten i hele verden.Raquote.svg

Hansen mfl. (2008) s.294[44]

Ifølge ledende forskere som Saul Friedländer, Jeffrey Herf, Michael Wildt og Christopher Browning trodde naizstene i stor utstrekning på sin egen antisemittiske propaganda om jødene som en eksistensiell trussel.[42]

Etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I 1948 lanserte Maurice Bardeche ideen om at holocaust var en svindel («hoax») iscenesatt for å sikre finansiering og legitimitet til opprettelsen av Israel. Senere ble samme ide fremmet av kommunisten Paul Rassinier som selv hadde overlevd Buchenwald. Holocaustbenektelse fikk i 1960- og 1970-årene en viss utbredelse i Europa og USA, særlig blant antisemitter og høyreradikale. Jean-Marie Le Pen uttalte for eksempel at gasskamrene var en bagatell i andre verdenskrig. Holocaustbenektelse ble særlig synlig gjennom Arthur R. Butz' bok The Hoax of the Twentieth Century. Senere ble David Irving, Ernst Zündel og Robert Faurisson frontfigurer.[20]

Blant islamister som Sayyid Qutb har tekststykker i koranen som beskriver jøder som falske, feige, grådige og upålitelige blitt utviklet til en islamistisk antisemittisme. På slutten av 1800-tallet ble antisemittisk litteratur spredd i Midtøsten og innenfor det ottomanske riket. I 1930-årene ble arabiske bevegelser inspirert av antisemittiske fascister i Europa. Haj Amin al-Husseini, stormufti av Jerusalem, var en av frontfigurene i den anti-jødiske bevegelsen.[20]

Etter andre verdenskrig var det anslagsvis 350 000 jøder igjen i Polen, av 3,5 millioner før krigen. En stor del av de overlevende forlot Polen de første årene etter krigen. Holocaust-overlevende ble utsatt for antisemittisme og i Kielce ble et titalls jøder massakrert av polakker i 1946. I forbindelse med den politiske krisen i Polen i mars 1968 satte Władysław Gomułka og regjeringen i gang en antisemittisk propaganda. Jødene ble beskyldte for å være «femtekolonnister», «sionister», «utlendinger», «kosmopolitter» og fiender av den polske stat. Jødene ble beskyldt for å stå bak opptøyene i mars 1968. En antisemittisk demonstrasjon i Katowice samlet 100 000 og hadde slagord mot «sionistene». Gomułka tok til orde for å utvise de gjenværende jødene i landet. Omkring 20 000-25 000 jøder ble deretter presset til å forlate Polen og omkring 1970 var det 5 000-10 000 jøder igjen i Polen. Regjeringen i Polen ga jøder utreisetillatelse fra mars 1968. For å få forlate Polen måtte de oppgi sitt polske statsborgerskap og erklære at Israel var målet for utvandringen. Det var ikke tillatt å ta med eiendeler fra før 1945, som for disse stort sett bare var gjenstander av affeksjonsverdi.[45][46]

I mars 2018, i forbindelse med 50 års minnet, ba president Andrzej Duda om unnskyldning for fordrivelsen av de polske jødene.[47][48][49][50]

Bakgrunnen for den antisemittiske kampanjen var særlig seksdagerskrigen og kampanjen var i begynnelsen Israel-fiendtlig. President Duda signerte i januar 2018 en lov som gjør det ulovlig og straffbart å hevde at Polen eller polakker medvirket til holocaust.[51][52][53]

Antisemittisme og staten Israel[rediger | rediger kilde]

Etter etableringen av staten Israel og konflikt med palestiner og omliggende arabiske land ble antisemittismen importert fra Europa forsterket. Antijødiske eller antisemittiske publikasjoner bidro til tiltagende demonisering av jødene som umoralske, falske og forræderske. I konspirasjonsteoretisk stil ble jødene fremstilt som bevegelse som søker å dominere hele verden. I siste halvdel av 1900-tallet gikk antisemittismen i Midtøsten fra primært å være en arabisk antijudaisme til å bli knyttet til islam blant annet av vanlige muslimske ledere og av islamister som Sayyid Qutb. På 2000-tallet er konflikten mellom Israel og palestinere (samt den arabiske verden mer generelt) den viktigste drivekraften i antisemittisme blant muslimer. For eksempel egyptiske skolebøker om islam formidler stereotypier av jøder: Mens relasjonen mellom kristne og muslimer fremstilles som godt blir jøder fremstilt som av natur svikefulle. I palestinske lærebøker har slike stereotypier blitt fjernet.[19]

Etter Seksdagerskrigen (1967), Jom kippur-krigen og Libanon-krigen 1982 ble det advart om at den politiske venstresidens kritikk av Israel hadde preg av antisemittisme. Den «nye antisemittismen» skjulte seg bak anti-sionisme, spesielt innen den europeiske radikale venstresiden og i deler av den islamske verden. Denne antisemittismen er ikke basert på myter om den ariske rase eller på biologisk rasisme, som hos nazistene, ifølge Judaken. Denne antisemittismen er kulturelle, religiøs eller politisk, men ifølge Judaken ofte like dogmatisk «essensialistiske» som den rasebaserte antisemittismen. Det er et paradoks ifølge Judaken at motviljen mot Israel og sionismen begrunnes som antirasisme og slår selv over i antisemittisme: I 1975 vedtok FN resolusjon 3379 som erklærte at sionisme er en form for rasisme («Zionism is a form of racism and racial discrimination»).[20]

Under den kalde krigen medvirket Sovjetunionens innflytelse i Midtøsten til at antisemittismen også fikk en venstrevridd sjargong. Sionismen ble av blant andre Yasir Arafat beskrevet som aggressiv, ekspansiv, kolonial i sine ambisjoner og fascistisk i sine metoder.[20](s542) Seksdagerskrigen skapte eller styrket motsetningsforhold mellom Israel og den radikale venstresiden. Antisionisme ble i løpet den kalde krigen og avkoloniseringen etter andre verdenskrig gradvis en del av holdningene på den revolusjonære venstresiden. Palestinernes sak overtok rollen til de nasjonale frigjøringsbevegelsene i koloniene. Antisionismen ble koblet til kraftfull antiamerikanisme, dette tilspisset seg særlig i Ariel Sharons og George Bush regjeringstid. Mens den høyreorienterte antisemittismen i mellomkrigstiden snakket om jøde-bolsjevismen.[20](s544-545) Stalins jødeforfølgelser fra 1949 og etter hans død, hadde utgangspunkt i motstand mot staten Israel og dens støttespillere i vesten. Den sovjetiske antisionistiske diskursen tok opp i seg gammel antisemittisme.[20](s550)

Ifølge Judaken kan det være vanskelig å skjelne mellom antisemittisme og legitim kritikk av staten Israels politikk: Kritikk av Israel som er dobbelmoralsk ved at tilsvarende kritikk ikke blir rettet mot andre land har preg av antisemittisme; kritikk som inneholder en form for demonisering av Israel og israelere har preg av antisemittisme; og kritikk av Israel som en illegitim stat har et innslag av antisemittisme. Dobbelmoral (double standards) innebærer ifølge Zygmunt Bauman at jøder og jødedom skilles ut som noe spesielt og unikt, og som dermed fortjener å bli moralsk vurdert etter egne kriterier - dette er antisemittismens opprinnelige utspring ifølge Bauman. Israels politikere kritiseres ofte på en måte som kobles sammen med gamle antisemittiske forestillinger om jødenes generelle karaktertrekk. Charles de Gaulle uttalte 27. november 1967 at jødene er en selvsikker dominerende elite(fransk: un peuple d’elite, sur de soi-meme et dominateur).[20](s553-555)

Russiske jødeforfølgelser[rediger | rediger kilde]

Det jødiske bosetningsområdet omkring år 1900 med andel jødiske innbyggere.

I det russiske imperiet hadde ikke jøder lov til å drive jordbruk og kunne ikke bo på gårder. Under tsaren var jøder pålagt å bo i Det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland og dette området omfattet en stor del av verdens jøder. Det var pogromer 1903-1906 og 1919-1921, og i 1881 hadde det vært en særlig stor bølge anitjødisk vold. Tsarens tjenestemenn tillot trolig pogromene fordi det avledet oppmerksomheten fra misnøye med og kritikk av regimet. Jødene ble beskyldt både for å være sosialister og for å være kapitalistiske utbyttere.[54]

I Russland og Øst-Europa fikk antisemittismen et særlig voldsomt uttrykk på slutten av 1800-tallet til 1920, der flere blodige pogromer blant annet var inspirert av Sions vises protokoller, et falskt dokument fra 1897 som angivelig skal bevise jødenes hemmelige sammensvergelse mot resten av verden. Forfølgelsene i tsarens rike kalles progromer og innebar brann, vold og drap ofte utført av kosakker med oppmuntring fra myndighetene.[36]

Polen[rediger | rediger kilde]

Polen, den andre polske republikk, var i mellomkrigstiden en multietnisk stat der etnisk polske utgjorde omtrent 70 % (med betydelig tyske, jødiske, belarusiske og ukrainske minoriteter). Den polske republikken søkte å assimilere etniske ukrainere og etniske belarusere, mens mange polakker anså assimilering av jøder og etnisk tyske som umulig eller uønsket. Józef Piłsudski argumentere for at jødene og deres kultur var en del av den polske nasjon. Jødene ble i mellomkrigstiden utestengt fra mange stillinger og antallet jødiske studenter var begrenset til en liten prosen av alle studieplasser. Blant de moderate politiske partiene var det flere som argumenterte for at den polske republikken tilhørte det polske folkeslaget og ville utelukke «fremmede» som jødene. Roman Dmowski hevdet Polens problemer skyldtes «århundrer med jødisk invasjon».[55]

Diskriminering i USA[rediger | rediger kilde]

På første halvdel av 1900-tallet ble jøder utsatt for omfattende diskriminering i USA. Mange organisasjoner nektet jøder medlemskap, samtidig som jødene ble forsøkt holdt utenfor i utdanningssystemet. I denne perioden ble organisasjonen Anti-Defamation League stiftet for å hjelpe jøder i å unngå diskriminering.

I mellomkrigstiden nådde diskrimineringen sitt høydepunkt, blant annet med de antijødiske ideene til Henry Ford. Enkelte politikere stemplet også Franklin D. Roosevelts New Deal-politikk som «jødisk». Lederen for Representantenes hus' bankkomité, Louis T. McFadden, mente for eksempel at Roosevelts beslutning om å gå bort fra gullstandarden var et triks fra jødenes side for å avspise «ikke-jøder med papirpenger slik at jødene kunne ha gullet og 'de ekte pengene'».[56]

Holocaust[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Holocaust og Ansvar for holocaust

Antisemittisk graffiti på butikkvinduer i Oslo under andre verdenskrig 1941: «Jøde-parasitten skaffet oss 9de april. Palestina kaller på alle jøder. Vi tåler dem ikke mer i Norge.»
Demoniseringen av jøder ble ekstrem i nazistenes hatpropaganda, Illustrasjonen er hentet fra barneboka Stol aldri på rever og jøder som kom ut på forlaget til det rasistiske bladet Der Stürmer i 1936. Den viser blide, blonde skolebarn som jager stygge, jødiske lærere og medelever ut av en tysk skole.

I moderne historie er særlig de tyske nasjonalsosialistenes jødeforfølgelser før og under annen verdenskrig kjent. I perioden 1938 til 1945 ble rundt seks millioner jøder drept som en del av en gigantisk, systematisk utryddelseskampanje, kjent som holocaust. Folkemordet fikk også en rekke andre konsekvenser. I kjølvannet av Nürnberglovene ble det forbudt for jøder å bruke ordet «blond» både skriftlig og muntlig.[57] Likeledes var det forbudt for jøder å ha fødselsdag 20. april, samme dag som Adolf Hitler. Miriam Wattenberg, som under pseudonymet Mary Berg utgav sin dagbok fra tiden i Warszawagettoen, var født i Łódź i Polen 20. april 1924, men i dagboken endret hun sin fødselsdag til 10. oktober, i tilfelle dagboken skulle bli funnet.[58]

I tidsskriftet Deutsche Justiz (Tysk rettsvesen) utgitt 21. oktober 1938, skriver Walter Buch, leder for NSDAPs øverste domstol: «Jøden er intet menneske. Han er legemliggjørelsen av forråtnelse. På samme måten som sopp ikke kan gjennomtrenge treverket før det begynner å råtne, var det først etter at den tyske nasjon, svekket av blodtapet under tredveårskrigen, hadde begynt å råtne fra innsiden, at jøden klarte å kravle seg inn i det tyske folk og bringe ulykke over det.»[59]

Antijødisk plakat i Paris under tysk okkupasjon 1940. «In diesem Lokal Juden unerwünscht! Rein arischer Betrieb.» (I dette lokalet er jøder uønsket! Rent arisk bedrift.)

I barneboken Der Giftpilz (= Giftsoppen) av Ernst Hiemer, utgitt i Nürnberg i 1938, står det: «Ohne Lösung der Judenfrage - kein' Erlösung der Menschheit» (Uten en løsning på jødespørsmålet - ingen frelse for menneskeheten). En tekst i frontkjempersangboken fra 1943 er slik: «Vi svarte da vår Fører: Vi reiser alle mann til kamp mot bolsjevismen og jødisk verdensbrann.»

Harald Wibe, fylkesleder i Oslo Unghird, skrev 9. august 1941 i kampbladet Baunen under overskriften «Mennesker og jøder», at jødene «kaller oss dyr, men er det ikke de som er dyr? Kunne kanskje et menneske ellers gå frem på den måten de daglig gjør det i Russland? Nei, bare dyr, og da i første rekke jødiske dyr, kan gå frem på denne måten, og derfor, kamerater i Unghirden, la oss derfor behandle jødene som dyr.»[60]

Etter krigen var den sterke jødiske bykulturen i Europa, kjennetegnet ved blandingsspråket jiddisch, den karakteristiske klezmer-musikken og annet, nesten fullstendig utslettet i Tyskland, Polen og andre steder i Sentral-Europa. Mange jøder flyktet til USA og la dermed grunnlaget for jødenes sterke posisjon i amerikansk etterkrigspolitikk og offentlig bevissthet. Den internasjonale tilskyndelse av opprettelsen av staten Israel i 1948 ville neppe vært så bred hadde det ikke vært for jødenes skjebne under verdenskrigen.

Holocaust var trolig ikke en nødvendig konsekvens av antisemittismen, men antisemittismen gjorde at nazistenes fremvekst og politikk ble møtt med lite motstand.[7][13] Nazistenes antisemittisme kan ha inneholdt en kime til folkemordet som begynte i 1941, men trolig var det ingen plan om folkemord da de kom til makten i 1933. I forskning og debatt om ansvar for holocaust har et av de store spørsmålene vært om det fantes en plan før invasjonen av Sovjetunionen i 1941 eller om folkemordet vokste frem på grunn av en vidtrekkende radikalisering på lavere nivå i nazistaten.[42]

Antisemittisme i dag[rediger | rediger kilde]

Ifølge Pew Research Center har antisemittismen i Tyskland og Frankrike, målt som «ufordelaktige oppfatninger om jøder», falt fra 2004 til 2016. Under 10 % av befolkningen rapporterte negative holdninger i 2016, mot 25 % i 2008. I Storbritannia var andelen i samme periode stabilt på rundt 7 %. Ifølge Lars Rensmann ved Universitetet i Groningen har det ikke vært økende antisemittismen i Europa, men den har blitt mer synlig gjennom sosiale media. I 2014 ble det jødiske museet i Brüssel angrepet av terrorister, i 2015 ble et koshersupermarked i Paris angrepet med dødsoffer som resultat. I Frankrike og Storbritannia har på samme tid vært en økning i mindre voldelige angrep på jøder for eksempel i form av kasting av egg, i årene før 2015 ble det registrert en nedgang.[61]

Motstand mot eller kritikk av staten Israel tipper ofte over i antisemittisme, særlig på den politiske venstresiden og blant europeiske muslimer er antisemittisme mer utbredt enn i befolkningen ellers. Ifølge Pears Institute for the Study of Antisemitism er den tradisjonelle nasjonalistiske antisemittismen mest utbredt. Ifølge Pew sier 23 % av innbyggerne i Litauen at de ikke ønsker jøder i landet, i Polen 18 %, mens i Ukraina sier 5 % av innbyggerne at de ikke ønsker jøder i landet. Ukraina er et multireligiøst land og har en jødisk minoritet på omkring 300 000, mens det i Polen er svært få jøder igjen etter holocaust og fordrivelsen i 1967.[61]

Flere steder, blant annet i Russland, den arabiske verden og de siste[når?] årene i Europa, er fremdeles hets mot jøder utbredt i store deler av befolkningen, tidvis også fra myndighetenes side.[trenger referanse]

I begynnelsen av 2005 skrev 500 fremstående russiske intellektuelle, deriblant 20 medlemmer av Dumaen, det russiske parlamentet, et brev til den russiske riksadvokaten hvor de forlangte at alle jødiske organisasjoner i Russland skulle forbys.

14. desember 2005 erklærte Irans president Mahmoud Ahmadinejad i en TV-overført tale at han anså holocaust som en myte. Ahmadinejad hevdet blant annet at «[t]hey have invented a myth that Jews were massacred and place this above God, religions and the prophets. The West has given more significance to the myth of the genocide of the Jews, even more significant than God, religion, and the prophets, (it) deals very severely with those who deny this myth but does not do anything to those who deny God, religion, and the prophet».[62]

De arabiske muslimenes hat mot jøder og jødedommen i vår tid får ofte et antisemittisk uttrykk og er som regel politisk og sosialt motivert med bakgrunn særlig i opprettelsen av Israel og konflikten om Palestina.[63]

Også EU og OSSE mener at jødehat er et problem. Siden 2003 har OSSE arrangert årlige konferanser om hvordan antisemittiske holdninger best kan bekjempes.

En meningsmåling foretatt i 12 europeiske land sommeren 2005 av amerikanske Anti-Defamation League (ADL), viste at over 30 prosent av de spurte mente at jøder hadde for stor økonomisk makt, rundt 20 prosent at de var skyld i Jesu død. Godt over 40 prosent mente at jødene var mer lojale overfor Israel enn overfor det landet de var bosatt i.

Håvard Rem skrev i 2016 at «Antirasister tar «jødetesten» på utsagn om minoriteter. Dessverre bruker de ikke testen på utsagn om jøder».[64]

I 2017-2018 beskyldte Viktor Orbán, statsminister i Ungarn, George Soros for å kontrollere opposisjonen i landet for kriminelle formål. Kampanjen mot Soros, som overlevde Holocaust, beskrives som anti-semittisk.[65][66] Polen innførte i 2018 en lov som gjør det straffbart å hevde at Polen medvirket til holocaust. Loven kritiseres som forsøk på å renvaske Polens antisemittiske historie.[61] Det høyreorienterte polske partiet Ruch Narodowy anmeldte Israels president, Reuven Rivlin, for å ha brutt loven under en minnemarkering i Auschwitz.[51][67]

Antisemittisme og islamofobi[rediger | rediger kilde]

Islamofobi eller muslimfiendtlige holdninger og retorikk som har vokst frem fra omkring år 2000 kan sammenlignes med mellomkrigstidens antisemittisme, ifølge forskere på området.[68][7] Kunnskapsdepartementets arbeidsgruppe om antisemittisme og rasisme (2011) definerer antisemittisme og islamofobi med samme ordlyd. Islamofobien har trolig historiske røtter i betraktningen av muslimer som Europas ytre fiender. Det er en vanlig antakelse at islamofobien tiltok særlig etter terrorangrepene 11. september 2001 og kommer blant annet til uttrykk ved dreining fra å omtale mange innvandrere som innvandrer til å omtale dem som muslimer.[69][70]

Cora Alexa Døving konkluderer med at det ikke er en fundamental likhet (særlig på grunn av antisemittismens konsekvenser), men stereotypiene i den offentlige omtalen av folkegruppene er viktige likhetstrekk: Felles er at begge handler om ekskludering av bestemte grupper. Dagens muslimfiendtlige agitatorer og mellomkrigstidens antisemitter oppfatter seg begge som voktere av den rene nasjonalstat. Forestillingen om et internasjonalt nettverk som i skjul arbeider for å ta kontroll over Europa viser fellestrekk mellom antisemittiske forestillinger om «jøden» og islamfiendtlige forestillinger om «muslimen» fra omkring år 2000, ifølge Døving. Jødene ble 1920-årene beskrevet som en femtekolonne og parasitter på lignende måte som muslimer 80 år senere. «Jødifisering» av Europa var et vanlig uttrykk og minner om «islamisering». I 1920-årene hevdet blant andre Eivind Saxlund at det krevde mot til å si sannheten om jødene, på samme måte som det i diskursen på 2000-tallet om muslimer. Liberale og venstre-orienterte ble stemplet som jødeforsvarere og naive fornektere.[7]

I renessansen og senere var tendensen at muslimer og jøder sett fra det kristelige Europa ble oppfattet som tilhørende en «arabisk religion». Under nazistene tidlig på 1900-tallet ble jødene i stedet å bli fremstilt som medlemmer av et trossamfunn fremstilt som en rase (såkalt rasialisering).[7]

Anitsemittisme i Norge[rediger | rediger kilde]

Norge hadde i mellomkrigstiden en liten jødisk minoritet på rundt 1500 mennesker. Lars Lien viser i sin doktorgradsavhandling at norsk presses forestillinger om eller fremstillinger av «jøden» i svært liten grad handlet om jødiske enkeltpersoner eller grupperinger i Norge. Pressen fremstilte samtidig de enkelte norske jødene på en nøytral eller positiv måte. Forestillinger om «jøden» ble ifølge Lien brukt til å henge ut meningsmotstandere som en trussel mot norske verdier og samfunnsidealer. Forestillinger om «jøden» handlet først om jødenes antatte rolle under bolsjevikrevolusjonen i Russland, forestillingene også knyttet til politisk strid og nasjonal identitet i Norge tidlig på 1900-tallet[71] Antisemittismen i pressen kom ikke fra grasrota, men fra akademikere, forfattere og kunstnere ifølge Lien. Antisemittismen kom til uttrykk på lederplass i ledende aviser som Aftenposten og Tidens Tegn, og i mange regional aviser. Forestillingene var i stor grad importert fra kontinentet og knyttet jødene både til kommunisme og kapitalisme. For eksempel ble Sam Eyde fremstilt som jøde.[68]

De nasjonsløse jødene ble på 1800-tallet oppfattet som en symbolsk motsetning til nasjonal identitet. Ved folketellingen i 1875 var det bare 25 jøder i Norge. Jøder var et vanlig tema i avisen Morgenbladet på 1800-tallet. Morgenbladet støttet kampen mot jødeparagrafen, men var nedlatende i omtale av jøder. Morgenbladet argumenterte prinsipielt mot jødeparagrafen og advarte samtidig mot konsekvensene av å oppheve paragrafen. Henrik Wergeland var også nedlatende i omtale av to arresterte jøder i 1844. Wergeland mente at ved å oppheve paragrafen ville det komme mange rike, opplyste og foretaksomme jøder til landet. I tillegg til dette økonomiske argumentet begrunnet han motstanden mot paragrafen med kristen nestekjærlighet. For Wergeland var det en forutsetning av jødene var kulturelt assimilerte og lot religionen være en privatsak. I 1920-årene trykket Aftenposten og Tidens Tegn, landets to største aviser, mange antisemittiske karikaturer. På valgdagen til Stortinget i 1924 trykket Aftenposten en karikatur av den internasjonale bolsjeviken med jødiske trekk, og appellerte «stem norsk». Nils Kjær, en populær journalist og forfatter av blant annet obligatoriske skolebøker, var åpent antijødisk, men var klar motstander av vold mot jøder.[72]

Før andre verdenskrig var ideologisk og organisert antisemittisme i Norge et relativt marginalt fenomen og forekom mest i litteraturen. Den første antisemittisme propagandaen dukket opp omkring 1910 med juristen Eivind Saxlunds tekst Jøden og Gojim.[73] Saxlund advarte mot et semittisk livssyn som trussel mot Norges nasjonale karakter og kritiserte at jødene hadde fått frihet til å praktisere sin religion og mente at jødene i Norge laget en stat innenfor staten. National Tidsskrift og Fronten. Organ for politisk nyorientering la vekt på raseteorier i sin antisemittisme samtidig med referanser til sammenhengen mellom religion, kultur og «jødisk mentalitet». Disse tidsskriftene beskrev jødene som en femtekolonne i Norge og parasitter innenfor Europas grenser. «Jødifisering» av Europa var et vanlig uttrykk i disse tidsskriftene i 1920-årene. Saxlund og andre på den tiden fremhevet at det krevde mot til å si sannheten om jødene. Liberale og venstre-orienterte ble stemplet som jødeforsvarere og naive fornektere.[7]

Mikal Syltens Hvem er Hvem i Jødeverden samt fortegnelse over fremmedes forretninger i Norge ble utgitt som vedlegg til det antisemittiske Nationalt Tidsskrift første gang i 1925.

Den russiske revolusjon og de andre etterdønningene etter første verdenskrig bidro til å nøre opp under frykten for kommunismen i borgerlige miljøer, og anti-revolusjonære holdninger smeltet ofte sammen med antisemittiske holdninger til en forestilling om «bolsjevikjøden». Generalstabens etterretningskontor ledet arbeidet med å overvåke venstreorienterte miljøer, og mange jøder i Norge ble mistenkt for å stå i forbindelse med de russiske kommunistene. Generalstaben så også på sionistbevegelsen som høyst suspekt, og rapporterte til Kristiania-politiet i 1919 om hvordan sionistene til en og samme tid både arbeidet for «jødeverdensherredømme ved kapital» og for å «nedkjempe den bestående samfunnsordning ved hjelp av bolsjevismen, for så å proklamere Jøde-herredømmet».[74]

Den borgerlige pressen drev regelrette antijødiske kampanjer i 1920-årene. Aftenposten skrev i 1924 at «vi oversvømmes av alle lands jøder, særlige russiske […] Osterhausgaten er fremtidens Ghetto eller jødekvarter. Men bare vent, om noen tid finder vi dem som smarte eiere av villaer paa Vestkanten.» Da høyesterettsadvokat Eivind Saxlund saksøkte kritikere av kampskriftet «Jøder og Gojim»[75] i 1923 fikk han støtte på lederplass i Nationen; her skrev redaktør Thorvald Aadahl at Saxlund «kjæmpet en racekamp» mot «[d]en store jødebevægelse som langsomt, men sikkert tar strupetak paa Europa».[76][77] Holdninger som disse gikk gradvis av moten i norske borgerlige aviser, og utover i 1930-årene ble den antisemittiske retorikken betydelig nedtonet.[78]

Teologen Ole Hallesby hadde i årene før andre verdenskrig apokalyptiske forestillinger om skjebnetid i Guds rike. Hallesby anså arbeiderbevegelsen og særlig den sovjetiske bolsjevismen som den største trusselen. Hans perspektiv hadde rasistiske aspekter ved at han fryktet at de «fargede» ville dominere og ta over verden. Antisemittismen hans var dessuten basert på at jødene ikke ville bøye seg og ta i mot det kristne budskap og derfor ville jødene «sitte i historiens skammekrok». Hallesby tok avstand fra Quislings mytiske eller rasebaserte perspektiv på jødene, mens han selv begrunnet sin antisemittisme i teologiske og bibelske argumenter.[79]

Quisling og Nasjonal Samling[rediger | rediger kilde]

Vidkun Quisling uttrykte under den tyske okkupasjonen av Norge antisemittiske ideer som en form for konspirasjonsteori eller paranoid stil: Han hevdet i sine taler 1940-1945 at jødene sto bak en farlig internasjonal sammensvergelse slik at forfølgelsen av jødene ble fremstilt som en legitim forsvarskamp mot «overmakten». Antisemittismen ble fra midten av 1930-tallet stadig viktigere i Nasjonal Samlings agitasjon og i Quislings politisk syn. Hans Fredrik Dahls biografi beskriver forestillingen om en jødisk sammensvergelse som et vesentlig innslag i Quislings tenkning. Fra 1935 begynte Quisling å omtale politikk som en kamp mellom det nordiske og det jødiske prinsipp. Nasjonal Samling ble etterhvert et ekstremt antisemittisk parti. NS-avisen Fritt Folk skrev 2. september 1939 (dagen etter invasjonen av Polen) at «den internasjonale jødedommen» støttet britiske politikere som ønsket krig. Under den tyske okkupasjonen av Norge skrev NS-avisene at jødene deltok i en internasjonal sammensvergelse, det antisemittiske innholdet i avisene tiltok etter invasjonen av Sovjetunionen i 1941 og fortsatte til mai 1945. Jødene fikk blant skylden for bolsjevismen.[16]

Quisling hevdet 24. juni 1940 at Norge før krigen var et engelsk lydrike og en provins i den britisk-jødiske verdenskapitalismen. Quisling hevdet stadig at den internasjonale jødedommen var en mektige og velorganisert trussel som søkte verdensherredømme. I nyttårstalene 1944-1945 snakket han om «den falske demokratiske og bolsjevikiske jødepropaganda» og om kommunismen som ville gjøre folket til «statsslaver under jødiske makthavere». Quisling beskrev det «jødiske» som uforenlig med motpolen det «nordiske»/«germanske» og at kampen mellom disse var den vesentlige drivkraften i historien.[16]

Hans Fredrik Dahl skrev i biografien at Quislings antisemittisme var et middel til å innsmigre seg hos tyske okkupanten og dermed styrke NS' posisjon. Kjetil Braut Simonsen skriver at Quisling brukte antisemittismen for å legitimere «nyordningen» av landet blant annet ved å påstå at alle de gamle partiene var jødelakeier. Quisling hevdet at et pågikk en «jødifisering» særlig ved «jødeinvasjon» (etter 1935) i form av jødisk tankegods som smittet nordmenn med en nedbrytende mentalitet. Ifølge Quisling var både liberalismen og marxismen jødiske ideer som alle partier unntatt NS hadde omfavnet. Fra 1940 til angrepet på Sovjetunionen i 1941 ble «jødebolsjevismen» tonet ned på grunn av ikke-angrepspakten, og etter invasjonen av Sovjetunionen ble «jødebolsjevismen» det sentrale.[16]

Norske forfattere[rediger | rediger kilde]

Forfatteren Marta Steinsvik var en ivrig propagandist for det antisemittiske og var en 1920-årenes mest aktive antisemitter i Norge. Hun forsvarte Sions vises protokoller lenge etter at det var påvist som forfalskning. Hun holdt flere foredrag om det hun mente var jødenes destruktive innflytelse og den hun mente var jødenes forsøk på å vinne verdensherredømme. Hun ivret også for gjeninnføringen av «jødeparagrafen» i den norske grunnloven.[80][81][82][83] Steinsvik hevdet at jødene sto bak samtlige revolusjoner inkludert den franske og bolsjevikenes i Russland.[84]

Entdecktes Judenthum («Jødedommen avslørt», 1711) av Eisenmenger (tysk orientalist) var et antisemittisk standardverk som i lang tid forsynte antisemitter med ideer.

På spørsmål fra den østerrikske forfatteren Hermann Bahr (1863-1934) svarte Henrik Ibsen at antisemittismen forekom ham fullstendig ubegripelig og uforståelig. Bjørnstjerne Bjørnson mente det ikke fantes antisemittism i Norge på den tiden.[10]

Ludvig Holberg ga uttrykk for antisemittiske holdninger og ideer, og skrev blant annet at det ikke finnes større løgnere enn jøden og at de lyver bare for å lyve. Holberg baserte seg blant annet på Johann Andreas Eisenmengers Entdecktes Judenthum (utgitt posthumt 1711) som senere ble et antisemittisk standardverk.[10]

Aasmund Olavsson Vinje skrev lange lister med nedsettende karakteristikker av jødene blant annet de befattet seg lite med nyttig arbeid og derimot var durkdrevne i diskontering. Han mente at jøders handelsvirksomhet i egentlig bare var svindel. Vinje hadde ikke noe personlig kjennskap til jøder. Han endret ikke sin fiendtlige innstilling etter å ha blitt kjent med verker av blant andre Meïr Aron Goldschmidt og Heinrich Heine som han beundret.[10]

Amalie Skram skrev generaliserende om jøder som ekle, små ting uten morsmål, viljesterk og fæle. Skram skrev om brødrene Georg Brandes og Edvard Brandes at de var «funklende slangglatte, magtbegjærlige revanchetørstende jødebegavelser». Til Erik Skram skrev hun hatet disse jødetampene av jøderasen som hun oppfattet som en motbydelig slekt. Erik Skram var sjokkert over Amalies holdning og etter påvirkning fra Erik fjernet hun utfallene mot Brandes i manuskriptet til Constance Ring. Arne Garborg var til dels på linje med Amale Skram og de to korresponderte. Garborg ga blant annet i dagbøkene uttrykk for antisemittiske forestillinger for eksempel om at det egentlig var Hamburg-jødene som eide jorden i Norge, at de jødiske pengeveldet holdt første verdenskrig igang, og at hele Europa er i «lomma på pengejøden». Garborg både beundret og anklaget jødene og mente blant annet vestlige kultur ble styrt av pengesterke jøder med innslag av konspirasjonsteorier. Garborg kjente til og tok avstand fra pogromene i Øst-Europa.[10]

Nils Kjær var en åpenlys (i essays fra rundt 1910) og erklært antisemitt. Kjær var blant annet inspirert av Houston Stewart Chamberlain. Kjær knyttet etterhvert alt han foraktet til jødene.[10]

Laquote.svgDen er like opprørende og motbydelig som den samfunnsordning som er skapt av jødene og pengemakten. De som har tolerert en verden hvor millioner har sultet mens jorda har bugnet av overflod, hvor arbeidsløshet og nød har bodd vegg i vegg med fråtseri og raffinert luksus, med moralsk forsumpning og systematisk fordummelse av folkene har ingen grunn til å skrike opp over dramaets slutning.Raquote.svg

Rolf Jacobsen (Glåmdalen, 27. desember 1943)[10]

Rolf Jacobsen var fra januar 1941 redaktør i Kongsvinger Arbeiderblad (kalt Glåmdalen fra 1943) der han skrev rasistiske og antisemittiske lederartikler. I 1944 skrev Jacobsen at krigen føres mot verdenskapitalismen og jødene som «ser sin stilling truet av et samlet Europa». Jacobsen hadde i 1934 vært i Berlin og der sett Hitler, Goebbels og parader med SS og SAUnter den Linden. Jacobsen ble ved landssvikoppgjøret etter krigen dømt til 3 års fengsel og 10 års tap av rettigheter.[10]

Idéhistorikeren Jan-Erik Ebbestad Hansen har i sin bok En antisemitt trer frem (2018) kalt Alf Larsen «norsk litteraturs største antisemitt».[85] Han tenkte på aforismesamlingen Jødeproblemet som ikke ble utgitt.[86] Dette upubliserte verket ble til i 1950-årene, og Larsen gir uttrykk for forståelse for Hitlers jødeforfølgelser og bagatelliserer holocaust. «Nazismen er jødedommens endelige triumf i verden,» skrev Larsen blant annet. Ebbestad-Hansen skriver at Larsen var kritisk til nazistisk ideologi og til Vidkun Quisling.[87] Larsen anså den tyske okkupasjonen for en nødvendig renselse av det norske samfunnet, og at de samfunnstoppene som satt på Grini, fikk som fortjent. Verre syntes han det ville være om kongen og regjeringen kom tilbake.[88] Alf Larsens antisemittisme tiltok og ble etterhvert dominerende i hans politiske syn. Han var etter andre verdenskrig en ledende antisemitt i Norge: Han uttrykte seg skeptisk til tall og vitneskildringer om holocaust. Larsen benektet ikke at det fantes gasskamre og at jøder ble forfulgt, men mente at jødene selv var skyld i forfølgelsen og tilintetgjørelsen. Larsen mente at Hitler og hans folk med rette skar alle jøder over en kam, og Larsen gikk langt i å rettferdiggjøre folkemordet. Larsen beskrev den stereotype jøde med utgangspunkt i handelsmannen Leib Sachnowitz i Larvik. Sachnowitz og Larsen drev fra slutten av 1920-tallet antikvitetshandel sammen. Sachnowitz ble drept i Auschwitz i desember 1942 og Larsen mente i praksis at Sachnowitz fikk som fortjent. Sønnen Herman Sachnowitz overlevde.[10]

Avvisningen av jøder i Norge[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Jøder i Norge og Jødeparagrafen

Kong Christian Vs Norske Lov av 15. april 1687 erklærte løsgjengere, tatere og jøder for uønsket i Norge. Bestemmelsen som gjaldt, lød:

Tredie Bog. Om Verdslig- og Huus-Stand. – 22 Cap. Om Jøder og Tatere.
1 Art. Ingen Jøde maa sig her i Riget indbegive, eller sig finde lade, uden Kongens særdelis Lejdebrev under tusinde Rixdalers Straf af hver Person, som uden forskrefven Lejdebrev betrædis.
2 Art. Hvo, som nogen Jøde angiver og Kongens Amptmand anviser, skal have derfor et halvt hundrede Rixdaler.

Dette forbudet, som man vet ble håndhevet, reflekteres i den såkalte jødeparagrafen i den selvstendige, norske grunnloven av 1814, der også jesuitter og munkeordener var utestengt fra riket.

§ 2.
Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Det var hverken bøndene eller handelsstanden som var pådriverne for «jødeparagrafen», det var de tyngste intellektuelle som dominerte konstitusjonskomiteen, ifølge idéhistorikeren Håkon Harket. Ifølge Harket var ikke paragrafen religiøst begrunnet, i stedet vart det intoleranse basert på opplysningstidens religionskritikk som førte til at jødene ble eksplisitt nektet adgang til riket i en av Europas frieste konstitusjoner.[89] Prestene Jonas Rein, Hans Midelfart og Peter Hount talte mot jødeparagrafen. Hount sa at paragrafen var avskyelig intolerant da jødene «intet sted at holde til på Guds grønne jord» fikk. Wedel Jarlsberg mente også at paragrafen var illiberal.[90][91]

Forbudet for jøder ble raskt håndhevet. Allerede på slutten av 1814 ble de første som ble mistenkt som jøder fordrevet eller forvist.[92] Fire menn ble i slutten av 1814 forvist fra Bergen etter påtrykk fra den lokale handelsstanden. Frykten for konkurranse fra jødiske kjøpmenn var en viktig drivkraft for å håndheve paragrafen.[93][94]

Til tross for ordet fremdeles, innebar bestemmelsen i Grunnloven av 1814 den første helt konsekvente avvisning av jøder. Det er nemlig kjent fra en politiforordning fra 1710 at jøder hadde lov til å «opholde sig, bo og bygge» i Bergen. Folketellingen av 1801 avdekker at det i Christiania var bosatt tre personer med fornavnet Baruch, som er av klart jødisk type, og gitt de relativt små forhold må det antas at deres nærvær var kjent og tolerert av myndighetene. Jødeutelukkelsen i paragrafen ble endelig opphevet først i 1851, blant annet etter tidligere press fra dikteren Henrik Wergeland. Hans far, Nikolai Wergeland, hadde på Eidsvoll støttet innføring av jødeparagrafen.[95]

Skepsisen til jøder før den andre verdenskrig var ikke bare et særtysk eller nazistisk fenomen, men utbredt også i deler av det norske samfunnet. Jødene ble latterliggjort og mistenkeliggjort gjennom karikaturtegninger og i avisartikler, og mange nærte en generell mistro overfor jøder i Norge, særlig overfor jødiske forretningsfolk.

Norge fikk en ny fremmedlov i 1915. I lovens forarbeider ble det diskutert om det skulle innføres fullstendig innvandringsforbud for jøder, men konklusjonen ble at dette ikke var nødvendig dersom regelverket ble strengt håndhevet. Dette var en del av en internasjonal trend under og etter første verdenskrig, der de fleste vestlige land strammet inn innvandringspolitikken kraftig. I Norge ble «fysisk eller moralsk forkomne» nektet adgang, og i årene som fulgte ble flere jøder utvist med den nye loven som begrunnelse.[96]

Det var mye vanskeligere for jøder å få norsk statsborgerskap enn det var for andre innvandrergrupper i mellomkrigstiden. Jøder (spesielt de østeuropeiske) måtte som regel søke flere ganger og vente lenger enn andre, og søknadene ble ofte trenert eller motarbeidet av Justisdepartementets saksbehandlere. Departementet stilte også diskriminerende særkrav (som ekstra lang botid i Norge) overfor jødiske søkere, noe som førte til at mange norske jøder ikke hadde statsborgerskap i 1940.[97]

Holocaust i Norge[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Holocaust i Norge

Journalisten og antisemitten Adolf Egeberg jr. (1909–1972) som «fører» i det vesle Norges Nasjonalsocialistiske Arbeiderparti på kurs med Hitler og Himmler i München 1932. Egebeberg står på kne, med egenkomponert uniform og hakekorsbind, til høyre i første rekke.

Ved innledningen til andre verdenskrig var det rundt 2 100 jøder i Norge. Under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig ble over 770 deportert jøder til utryddelsesleirer på det tyskokkuperte kontinentet, der det store flertallet av dem ble drept. Kun et trettitall av disse overlevde deportasjonen fra Norge. Arrestasjon og internering av jødene ble utført av vanlig norsk politi med bistand av Hirden og Germanske-SS Norge. Jødenes eiendommer i Norge ble beslaglagt av NS-regimet og i mange tilfeller solgt billig til frontkjempere og NS-medlemmer. I ettertid har det lenge vært diskutert og forsket på hvorfor deportasjonene fra Norge var så lett å gjennomføre blant annet hvilken rolle mulig antisemittisme hadde. Oddvar Høidal konkluderte, blant annet ved sammenligning med Danmark, med at kollaboratørstyret og dets antisemittisme var avgjørende for den store andelen norske jøder som ble deportert. De ledende personene i NS fremmet en ekstrem antisemittisme begrunnet i konspirasjonsteori og NS-regimet tok egne initiativ til antijødiske tiltak.[16]

Det norske fascistpartiet Nasjonal Samling (NS) hadde fra begynnelsen av raseteorier i sitt idégrunnlag. Blant NS' medlemmer var det svært varierende grad av antisemittiske holdninger, og i NS' partiprogram fra 1934 var ikke jøder nevnt og antisemittisme var ikke et dominerende trekk ved NS før krigen. I NS-pressen var det innslag av antisemittisme, og fra 1935 ble det mer antijødisk retorikk fra NS, blant annet i regi av forfatteren Halldis Neegaard Østbye.[98]

Omtale av antisemittismen[rediger | rediger kilde]

En kartlegging (fra 2014) av lærbøker for grunnskole og videregående skole viser at antisemittisme i noen grad forekommer som tema i historiebøker (samt i religionskunnskap) mens begrepet er fraværende i lærebøker i samfunnsfag. Antisemittisme knyttes i bøkene særlig til holocaust og til Tyskland. Lærebøkene er mest opptatt av Hitlers personlige antisemittisme og om i hvilken grad denne hadde opphav i Hitlers unge år i Wien.[42]

Antisionisme og Israel-kritikk[rediger | rediger kilde]

Motstandere av staten Israel omtaler ofte seg selv som antisionister. Antisionisme trenger i seg selv ikke å være antisemittisk, for eksempel vil en generell avvisning av nasjonalisme og nasjonalstater også innebære en avvisning av Israel som egen jødisk stat. Det finnes likevel eksempler på antisemittisk bruk av antisionismen. Blant annet ble det i de tidligere kommunistiske landene framført antisemittisk propaganda under dekke av å være antisionisme. Sionismen skulle angivelig være kjernen i en global konspirasjon styrt av «jødekapitalen» og/eller den internasjonale imperialismen.

Her blandet marxistisk antisionisme seg med ren nazipropaganda og klassiske kristne stereotyper om jøder. På begynnelsen av 1950-årene ble jøder renset ut av kommunistpartier. Den kommunistiske antisemittismen fikk skjebnesvangre konsekvenser for Polens få gjenværende jøder. De ble anklaget for å være «sionister» og «femtekolonnister», og størstedelen av dem ble drevet ut av landet på slutten av 1960-tallet.

I 1975 vedtok FNs generalforsamling etter sovjetisk og arabisk initiativ at sionisme er en form for rasisme og rasediskriminering. Israelvenner hevder at denne resolusjonen, som på amerikansk initiativ ble opphevet i 1991, var et ledd i den samme antisionistiske kampanjen som ble ført i Øst-Europa med antisemittiske understrømninger.

Sammenhengen mellom antisionisme og antisemittisme har vært særlig etter økende motstand mot Israel etter seksdagerskrigen (1967) samt Jom kippur-krigen (1973) og Libanonkrigen (1982).[20] Klug viser til at antisemittene opprinnelig støttet sionistenes ønske om en egen jødisk stat.[6]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Anti-Semitism», Merriam-Webster Dictionary
  2. ^ «A Brief History of Anti-Semitism» (PDF). Anti-defamation League.
  3. ^ United Nations General Assembly Session 53 Resolution 133: Measures to combat contemporary forms of racism, racial discrimination, xenophobia and related intolerance A/RES/53/133 s. 4. 1. mars 1999.
  4. ^ Nathan, Julie (9. november 2014): «2014 Report on Antisemitism in Australia» (PDF). Executive Council of Australian Jewry. Arkivert fra originalen den 12. april 2015
  5. ^ Levy, Richard S. (2005): Antisemitism: A Historical Encyclopedia of Prejudice and Persecution, bind 1, ABC-CLIO, s. 24
  6. ^ a b c d e Klug, B. (2003). The collective Jew: Israel and the new antisemitism. Patterns of Prejudice, 37(2), 117-138.
  7. ^ a b c d e f g Døving, C. A. (2010). Anti-Semitism and Islamophobia: A Comparison of Imposed Group Identities. Tidsskrift for Islamforskning, 4(2), 52-76.
  8. ^ a b Bravo López, F. (2011). Towards a definition of Islamophobia: Approximations of the early twentieth century. Ethnic and Racial Studies, 34(4), 556-573.
  9. ^ Kertész, Imre (19. oktober 2002). «The language of exile». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 24. september 2017. 
  10. ^ a b c d e f g h i j k l Ståle Dingstad (2021). «Ryktet om jødene: antisemittismen i norsk litteratur | Minoritetsdiskurser i norsk litteratur». Minoritetsdiskurser i norsk litteratur (norsk). Universitetsforlaget. doi:10.18261/9788215045320-2021-07. Besøkt 7. mai 2022. 
  11. ^ https://naob.no/ordbok/antisemittisme
  12. ^ Simonsen, Kjetil (29. april 2015). «antisemittisme». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 24. september 2017. 
  13. ^ a b Eriksen, Trond Berg, Håkon Harket, Einhart Lorenz (2005): Jødehat : antisemittismens historie fra antikken til i dag. Oslo: Damm.
  14. ^ : Brian Klug (2013) Interrogating ‘new anti-Semitism’, Ethnic and Racial Studies, 36:3, 468-482, DOI: 10.1080/01419870.2013.734385
  15. ^ a b Haavardsholm, Jørgen (13. november 2005). «Det evige jødehat». forskning.no. Besøkt 24. september 2017. «Idéhistorisk har det vært vanlig å skille mellom et kristent og et sekulært begrunnet jødehat. Det sekulære jødehatet kan være ideologisk, nasjonalistisk eller rasistisk begrunnet. Disse formene lever videre i beste velgående. Den kristne varianten, at jødene var skyld i Jesu død på korset, er fortsatt levende i mange kristne miljøer i Øst-Europa, men stort sett blitt avleggs i vår tid Vest-Europa. Antisemittismens historie har etter annen verdenskrig særlig vært knyttet opp mot staten Israels fremferd overfor palestinerne, mistenkeliggjøring av jødenes egen understreking av det unike ved Holocaust i menneskehetens historie og enkelte historikeres forsøk på å underkjenne dødsleirenes eksistens.» 
  16. ^ a b c d e f Kjetil Braut Simonsen. «Vidkun Quisling, antisemittismen og den paranoide stil | HT». Historisk tidsskrift (norsk). doi:10.18261/issn.1504-2944-2017-03-04. Besøkt 8. mai 2022. 
  17. ^ a b Lorentz, Einhart (18. oktober 2011). «Antijudaisme». www.hlsenteret.no (norsk). Besøkt 31. mai 2018. 
  18. ^ Simonsen, Kjetil (27. september 2016). «Den kristne antijudaismen». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 31. mai 2018. 
  19. ^ a b c d e f g Oddbjørn Leirvik. «Antijudaisme i brytning med toleranse i islamsk tradisjon | KoK». Kirke og Kultur (norsk). doi:10.18261/issn1504-3002-2011-01-04. Besøkt 15. mai 2022. 
  20. ^ a b c d e f g h i Jonathan Judaken (2008) So what's new? Rethinking the ‘new antisemitism’ in a global age, Patterns of Prejudice, 42:4-5, 531-560, DOI: 10.1080/00313220802377453
  21. ^ Díaz-Mas, P. (1992). Sephardim: The Jews from Spain. University of chicago Press.
  22. ^ Kamen, H. (1988). The Mediterranean and the expulsion of Spanish Jews in 1492. Past & Present, (119), 30-55.
  23. ^ Adams, S. M., Bosch, E., Balaresque, P. L., Ballereau, S. J., Lee, A. C., Arroyo, E., ... & Carracedo, A. (2008). The genetic legacy of religious diversity and intolerance: paternal lineages of Christians, Jews, and Muslims in the Iberian Peninsula. The American Journal of Human Genetics, 83(6), 725-736.
  24. ^ Stillman, Y. K., & Stillman, N. A. (red.). (1999). From Iberia to diaspora. Studies in Sephardic history and culture (Vol. 19). Brill.
  25. ^ Schroeter, D. J. (2002). The Sultan's Jew: Morocco and the Sephardi World. Stanford University Press.
  26. ^ Rozen, M. (2010). A History of the Jewish Community in Istanbul: The Formative Years, 1453-1566 (Vol. 26). Brill.
  27. ^ Chandrinos, Iason; Droumpouki, Anna Maria (2018). «The German Occupation and the Holocaust in Greece: A Survey». I Moses, A. Dirk. The Holocaust in Greece. Cambridge University Press. s. 15–35. ISBN 978-1-108-47467-2. doi:10.1017/9781108565776.003. Besøkt 11. juni 2021. 
  28. ^ Naar, Devin E. (2016). «The “Mother of Israel” or the “Sephardi Metropolis”? Sephardim, Ashkenazim, and Romaniotes in Salonica». Jewish Social Studies. 1. 22: 81–129. ISSN 0021-6704. doi:10.2979/jewisocistud.22.1.03. Besøkt 10. juni 2021. 
  29. ^ Saltiel, Leon (2018). «A City against Its Citizens? Thessaloniki and the Jews». I Moses, A. Dirk. The Holocaust in Greece. Cambridge University Press. s. 113–134. ISBN 978-1-108-47467-2. doi:10.1017/9781108565776.007. Besøkt 13. juni 2021. 
  30. ^ Chandrinos, Iason (2018). «The German Occupation and the Holocaust in Greece: A Survey». I Moses, A. Dirk. The Holocaust in Greece. Cambridge University Press. s. 15–35. ISBN 978-1-108-47467-2. doi:10.1017/9781108565776.003. Besøkt 7. juni 2021. 
  31. ^ Bowman, S. B. (2009). The Agony of Greek Jews, 1940–1945. Stanford University Press.
  32. ^ Antoniou, Giorgos; Moses, A. Dirk, red. (2018). The Holocaust in Greece. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-1-108-47467-2. doi:10.1017/9781108565776. 
  33. ^ Aschim, Anders (2014). «Integrering anno 1904 Rabbinar Aschkanaze og Kongeriget Norges Grundlov paa hebraisk | HT». Historisk tidsskrift (norsk). doi:10.18261/issn1504-2944-2014-03-05. Besøkt 14. mai 2022. 
  34. ^ Rosengren, Henrik (1. mai 2013). «‘A Wagner for the Jews’: Moses Pergament, Richard Wagner and anti-Semitism in Swedish cultural life in the interwar period». Scandinavian Journal of History. 2. 38: 245–261. ISSN 0346-8755. doi:10.1080/03468755.2013.783505. Besøkt 11. mai 2022. 
  35. ^ Gedin, D. (2019). Strindberg skönmålad–antisemitism, misogyni, personförföljelse och kanonisering. Jan Balbierz (red.) Strindberg and the Western Canon. Jagiellonian University Press
  36. ^ a b Arven fra giljotinen. Apollon (magasin utgitt av Universitetet i Oslo), nr 1, 2018, s. 17.
  37. ^ Amadou, Christine: «De fremmede iblant oss» (s. 12-13). Klassekampen nr. 130. Mandag 11. juni 2018.
  38. ^ Gerrits, A. (1995). Antisemitism and anti‐communism: The myth of ‘Judeo‐Communism’in eastern Europe. East European Jewish Affairs, 25(1), 49-72.
  39. ^ Cowell, Alan (11. mars 2007). «Churchill took swipe at Jews in 1937 article». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 21. mai 2018. 
  40. ^ Smith, David (11. mars 2007). «Historians clash over Churchill 'anti-Semitism'». the Guardian (engelsk). Besøkt 21. mai 2018. 
  41. ^ a b Juel, Kristian (2009). Mellom «Deutschtum» og «Judentum» : sionistenes reaksjoner på antisemittismen i Tyskland 1919-1924. Universitetet i Oslo (masteroppgave). 
  42. ^ a b c d e Syse, Harald (25. mai 2016). «Nazisme uten antisemittisme - Om fremstillingen av nazismen i norske skolebøker». Nytt Norsk Tidsskrift (norsk). doi:10.18261/issn.1504-3053-2016-01-02-10. Besøkt 13. mai 2022. 
  43. ^ Irvin-Erickson, Douglas (2017). Raphael Lemkin and the Concept of Genocide. University of Pennsylvania Press. ISBN 978-0-8122-4864-7. 
  44. ^ Hansen, S. O., A. Bakkerud, H.-J. Hagen, O. Hamran, A. K. Jacobsen og T. Heum (2008). Mennesker i tid 2. Verden og Norge etter 1750. Oslo: Cappelen Damm.
  45. ^ http://www.yivoencyclopedia.org/article.aspx/Poland/Poland_since_1939
  46. ^ «48 years since expulsion of Poland’s Jews». The Jerusalem Post | JPost.com. 26. mars 2016. Besøkt 30. april 2018. 
  47. ^ Om antisemittismen i Polen. Klassekampen, 27. november 2018, s12.
  48. ^ Aderet, Ofer (8. mars 2018). «Poland's President Apologizes for 1968 Purge of Jews». Haaretz (engelsk). Besøkt 30. april 2018. 
  49. ^ «Polish leader apologises to expelled Jews». BBC News (engelsk). 8. mars 2018. Besøkt 30. april 2018. 
  50. ^ Starecki, S. (2002). Remedying Past Abuses of Governmental Power-Legal Accountability for the 1968 Events in Poland. Hastings International & Comparative Law Review, 26, 479.
  51. ^ a b «Did Poland take part in the Holocaust? New claims contradict law that makes it illegal to blame the country». Newsweek (engelsk). 26. april 2018. Besøkt 30. april 2018. 
  52. ^ Schatz, Daniel (15. mars 2018). «Poland reckons with its 1968 campaign against Jews». CNN. Besøkt 30. april 2018. 
  53. ^ Stola, D. (2006). Anti-Zionism as a multipurpose policy instrument: The anti-Zionist campaign in Poland, 1967–1968. The Journal of Israeli History, 25(1), 175-201.
  54. ^ Irvin-Erickson 2017, s. 20-21
  55. ^ Irvin-Erickson 2017, s. 31
  56. ^ Gulie Ne'eman Arad (2000). America, Its Jews, and the Rise of Nazism. Indianapolis: Indiana University Press. s. 174. ISBN 0-253-33809-3. 
  57. ^ Dawidowicz, Lucy (1975): The war against the Jews 1933-45, Penguin books
  58. ^ Berg, Mary (2008): Dagbok fra Warszawa-ghettoen, forlaget Vigmostad Bjørke, Bergen, ISBN 978-82-419-0393-9, s. 278
  59. ^ Annette Dumbach: Sophie Scholl og Den hvite rose (s. 111-12), forlaget Spartacus, Oslo 2008, ISBN
  60. ^ Westlie, Bjørn (2008): Fars krig, forlaget Aschehoug, Oslo, ISBN 978-82-03-29125-8
  61. ^ a b c Haters gona hate. The Economist, 5. mai 2018, s. 21.
  62. ^ NTB: «Irans president kaller holocaust en myte». VG 14. desember 2005]
  63. ^ «Athletes refusing to face Zionist regime’s representatives must be backed: Leader». Tehran Times. 18. september 2021. 
  64. ^ (16. april 2016). «Overhørt». Klassekampen, s. 41
  65. ^ Freeman, Hadley (21. april 2018). «If people don’t know about the Holocaust, it’s because they don’t really care». the Guardian (engelsk). Besøkt 12. mai 2018. 
  66. ^ «George Soros' Open Society Foundations may move Budapest office to Berlin | DW | 20.04.2018». Deutsche Welle (engelsk). Besøkt 12. mai 2018. 
  67. ^ «Holocaust-Gesetz: Polnische Nationalisten zeigen Israels Staatschef an». ZEIT ONLINE (tysk). 18. april 2018. Besøkt 12. mai 2018. 
  68. ^ a b «Den unorske jøden». morgenbladet.no. 19. februar 2016. Besøkt 28. september 2017. 
  69. ^ Hagen, Fredrik Stenhjem (2021). «Det kan skje igjen: Om to ideer som har lagt premisser for antirasistisk arbeid i skolen | Hvordan forstå fordommer?». Hvordan forstå fordommer? (norsk). Universitetsforlaget. doi:10.18261/9788215041261-2021-02. Besøkt 14. mai 2022. 
  70. ^ Kunnskapsdepartementet (2011a). Det kan skje igjen: Rapport fra Kunnskapsdepartementets arbeidsgruppe om antisemittisme og rasisme i skolen. Oslo: Kunnskapsdepartementet.
  71. ^ «Disputas: «Jøden» som antitesen til norsk identitet». www.hf.uio.no (norsk). 28. januar 2016. Besøkt 28. september 2017. [død lenke]
  72. ^ Antisemittisme som nasjonsbygging. Morgenbladet, 10. mai 2019, s. 18
  73. ^ Saxlund, E. (1858-1936) (1911). Jøder og Gojim. Christiania: I hovedkommission hos Aass. 
  74. ^ Johansen (1984) s. 27-32.
  75. ^ Saxlund, E. (1858-1936) (1911). Jøder og Gojim. Christiania: I hovedkommission hos Aass. 
  76. ^ Michelet (2014) s. 39-40.
  77. ^ Simonsen (2009) s. 47.
  78. ^ Michelet (2014) s. 66.
  79. ^ Nærø, Arvid (19. april 2021). «Ole Hallesbys politiske tenkning og samfunnskritikk i møte med nazismen». Teologisk tidsskrift (norsk). doi:10.18261/issn.1893-0271-2021-01-04. Besøkt 14. mai 2022. 
  80. ^ Strømmen, Øyvind: Galtungs galskap Arkivert 27. april 2012 hos Wayback Machine.
  81. ^ Eliassen, Heather Ørbeck (4. april 2019). «Oppkaller gate etter antisemitt». NRK. Besøkt 5. april 2019. «– Hun var en av de mest hatefulle propagandistene vi hadde på 20-tallet, sier forstander i Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo, og nestleder i Antirasistisk Senter, Ervin Kohn.» 
  82. ^ Eriksen, Trond Berg (15. januar 2012). «Marta den ustoppelige». Aftenposten. «Ideologisk sett var hun et elskelig og hyperenergisk virrehode, som blant annet var en av de mest aktive antisemitter i Norge på 1920-tallet. Hun forsvarte det autentiske ved Zion Vises Protokoller lenge etter at de var avvist som falskneri. Hun holdt talløse foredrag om jødenes forsøk på å vinne verdensherredømme og ville gjenoppvekke paragrafene i Grunnloven av 1814 som utestenger jøder og jesuitter fra riket.» 
  83. ^ Jan-Erik Ebbestad Hansen (23. mars 2017). «Om antisemittismens vesen». Klassekampen. Besøkt 5. april 2019. «En av de ledende norske antisemittene i mellomkrigstiden, Marta Steinsvik, var avgjørende påvirket av Rudolf Steiner.» 
  84. ^ Simonsen, Kjetil Braut: En antisemittisk multiplikator. Morgenbladet, 20. januar 2012, s. 21. «...i Aftenposten 6. mai 1925. Her hevdet hun at samtlige revolusjoner – fra den franske revolusjon til bolsjevikrevolusjonen i 1917 – var frembrakt av et «jødisk komplott», at jødene stod bak første verdenskrig og at de styrte verdenskapitalen og verdenspressen. Motivet var ifølge Steinsvik en streben etter verdensherredømme – drømmen om at jødene en gang kunne «herske over alle de andre jordens nationer.»»
  85. ^ Espen Grønlie: «Antisemittisme, antroposofi og åndenes makt», Le Monde diplomatique
  86. ^ Dahl, Hans Fredrik (18. oktober 2009). «En norsk antisemitt trer fram». Dagbladet. s. 48. 
  87. ^ Jan Erik Ebbestad-Hansen: Om antisemittismens vesen. Klassekampen, 23. mars 2017.
  88. ^ «Forfatteren Alf Larsen og Æresretten» Verdens Gang 29. mars 2019
  89. ^ Morgenbladet 2.mai 2014 (intervju med Harket og omtale av hans bok Paragrafen). «Det var ikke trangsynte bønder, men Eidsvolls sprenglærde superstjerner som fikk jødene utestengt fra Norge i 1814, skriver Håkon Harket i sin nye bok. … Et element som blir svært tydelig i arkivmaterialet, er at saken ikke handler om videreføring av gamle religiøse forestillinger. Dette handler om opplysningens tankegods. Og det er virkelig tankevekkende hvordan det beste og verste i denne grunnloven er så nær hverandre og stammer fra samme kilder, hvor det mest opplagte er arven fra Voltaire.»
  90. ^ Stavanger aftenblad 26.04.2014.
  91. ^ Ulrik Sverdrup-Thygeson (2021). «Tidligere § 2 fjerde punktum». Grunnloven. Historisk kommentarutgave 1814–2020. 
  92. ^ Ulvund, Frode (2014). Fridomens grenser 1814-1851. Handhevinga av den norske "jødeparagrafen". Oslo: Scandinavian Academic Press. s. 141 ff. ISBN ISBN9788230401187 Sjekk |isbn=-verdien: invalid character (hjelp). 
  93. ^ Wiederstrøm, Gunnar (16. mai 2019). «Nei, Munch var ikkje den første». morgenbladet.no. Besøkt 4. juli 2019. 
  94. ^ Ulvund, Frode: Glogaus plass? Bergens Tidende, 11. august 2014, s 29.
  95. ^ «Gir Falsen og Wergeland ansvaret for «jødeparagrafen» i Grunnloven», artikkel hos NRK 2. mai 2014
  96. ^ Michelet (2014) s. 53-54.
  97. ^ Johansen (2005) s. 31-33.
  98. ^ Hetland (2012), s.13-15.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]